søndag 25. oktober 2015

Slik roer du nervene før viktige løp!

Spenning knyttet til deltakelse i nært forestående løp er naturlig. De fleste kjenner at pulsen øker noen slag når man snart skal sette på seg et startnummer. Intensiteten i denne spenningen varierer fra person til person og fra løp til løp. Løperens personlighet og konkurranseinstinkt er avgjørende, og både løpets karakter og målene som løperen har knyttet til det er av betydning. For enkelte kan løpsdeltakelse medføre såpass frynsete nerver at det koster unødvendig energi, men det finnes lindring for lettskremte løpere.

Den tabloide tittelen til tross, det finnes antakelig like mange løsninger som det finnes løpere. Det enkleste man kan gjøre er for eksempel å ikke sette seg så tøffe mål at man blir nervøs.

Sist helg gikk årets Hytteplanmila av stabelen. Dette er et løp som, tross de hyggelige rammene, vanligvis gjør meg så nervøs at lårene er stinne av melkesyre allerede før startskuddet gjaller mellom furutrærne utenfor Hole-hallen på Hønefoss. I år hadde jeg lovt at tiåringen skulle få være med, så årets hårete mål ble å komme inn på under seksti minutter. Jeg var spent på hennes vegne, men plagsomme sommefugler og prematur melkesyre for egen del var naturlig nok ikke-eksisterende.


Bussen var bokstavelig talt fylt til randen - ikke et eneste ledig sete - av SkiLøpere.
God stemning også under transporten. Veldig moro med quiz og premieutdeling.



Hytteplanmila handler ikke bare om bestetider, selv om det er et yndet tema.
Stemningen inne i Hole-hallen før og etter løpet er fabelaktig og bidrar
godt til populariteten. Ja, og så bollene da...



Dagens plan var å ikke miste vår dyktige fartsholder Hilde av syne.



Vakkert høstvær - perfekt for persing!



Veldig koselig å løpe med lettbent_jr. Løpets tøffeste opplevelse for henne var å se
at det ble jobbet febrilsk med hjertekompresjon på en løper som hadde kollapset. 
Heldigvis gikk det bra med ham. Mias mål ble nådd; ny PB på 59:16.
Foto: Hytteplanmila

Man behøver ikke alltid å sikte høyt, men å unngå reelle utfordringer for å holde nervene i sjakk er en tafatt løsning. En nokså populær tilnærming for mange* løpere med ambisjoner - basert på prinsippet "med vondt skal vondt fordrives" - er enkel men potensielt kostbar; Å melde seg på nye og eventuelt tøffere løp i inn- og utland!

Ved å registrere seg for andre konkurranser av samme type, eventuelt andre typer løp hvor ambisjonene skal være høyere, fjerner man brodden - den verste spenningen av det som er nærmest forestående. Man endrer perspektiv og ser at faktisk ikke står om livet denne gangen heller. Går det ikke i det første løpet, så blir det nye muligheter senere, i et av de nye løpene.

Dette har i alle fall vært min tilnærming nå i ukene mellom Berlin og New York. For å unngå unødvendig og potensielt prestasjonshemmende energiforbruk på bekymring om ferden gjennom New Yorks bydeler, og ikke minst det endelige resultatet neste søndag, har det kommet til flere reiser og aktiviteter i årsalmanakken for 2016.

Etter et fokusert måloppnåelsesår, hvor forsmedelig nok bare ett av fire mål har blitt nådd, blir løpsmottoet for 2016 "tenk mindre, lek mer". Selv om det også neste år skal jobbes mot Chewbacca-målene, så skal ikke det hindre meg i å være med på de morsomme tingene som ikke nødvendigvis er de smarteste aktiviteten på vei mot hårete tidsmål.


Back to the future - Retur til Bislett og runde på runde.

I den lekfulle ånden meldte jeg meg på Bislett 50k Indoor Challenge, løpet som var min debut på ultra tilbake i 2013. Nøyaktig hva som trekker meg tilbake for å løpe nye 92 runder på den 548 meter lange innendørsbanen vet jeg ikke, men jeg gleder meg! Målet? Det må jo være å slå tiden fra sist - og helst med god margin.

I mars 2016 arrangeres VM i halvmaraton i Cardiff. Som Pippi kanskje hadde tenkt dersom hun var en ivrig løper; VM har jeg aldri deltatt i, og i Cardiff har jeg aldri vært. Startplass, fly og hotell er fikset, og dette blir omsider et reellt Chewbacca-halvmaraton-forsøk. Målet er dermed sub 1:30!

Resten av våren er det flere løp som er under vurdering, og jeg vet foreløpig ikke hva som eventuelt kommer av turer og løp som Springtime-reiseleder, men privat blir København Marathon den 22. mai mest sannsynlig neste forsøk på 3:15.

Det ryktes om at Pippi og Proffen skal ut på eventyr i juni, og i august blir det årets maratonbegivenhet; Endelig skal jeg løpe Reykjavik Marathon! Løpet på sagaøya har stått på bøttelisten (bucket list) i flere år. Ikke minst har jeg blitt fristet etter å ha lest Christian Odgaards rapporter på Sportsmanden.no. Det er ikke åpnet for påmelding ennå, men flybillett og hotellrom er booket. Det ser ut til å bli en bra gjeng som tar turen for løp, restitusjon i den Blå lagune, festlig bankett samt kulturnatt på Island. Mål her... Tja, vi får se hva status er etter København.


Garmin har i alle fall troen. Litt usikker på hvordan den beregner dette, 
for disse tidene er det 100 % sikkert at jeg aldri kommer til å nå. Fascinerende.
(Kanskje det at jeg ikke har brukt pulsbelte på en stund er grunnen...?)

Nei, dette er virkelig ikke en billig behandlingsform for sarte maratonnerver - kredittkortet har fått kjørt seg - men det fungerer! Det hjelper nok også at de siste nøkkeløktene har gått veldig bra, men primært tror jeg at det er påmeldingsbonanzaen som har lindret frykten for ny nedtur i New York. Uansett hvordan det går har jeg mange nye eventyr å glede meg til!

Janicke

*Mange = Opptil flere jeg har snakket med.

fredag 16. oktober 2015

First we take Berlin, THEN we take Manhattan

Verdens største maraton. Åsted for mang en løpers "one and only" og "once in a lifetime". Skal man løpe én maraton er det gjerne New York som gjelder, og med god grunn! Faren for at det til syvende og sist ikke blir eneste ene er imidlertid overhengende. New York City Marathon har en tendens til å gi mersmak.

For de aller fleste bør New York City Marathon angripes som et opplevelsesløp. Når man, som en av 50.000 løpere fra hele verden, legger ut på den lange ferden gjennom alle New Yorks fem bydeler den første søndagen i november, er det en helt særegen opplevelse man har foran seg. Det er synd å være opphengt i tidsmål og å kjøre seg så hardt at man ikke mentalt er tilstede blant løperne, tilskuerne og hjelpemannskapene i denne ikoniske byen. Nei, la deg heller gripe av stemningen. Del ut high fives til små og store, les de morsomme motivasjonsplakatene langs løypa, merk deg forskjellene fra bydel til bydel - og slå gjerne av en prat med andre løpere. Med alle sine broer og en nokså kupert siste mil er New York City Marathon uansett ikke en perse-maraton.


Leonard Cohens velkjente "First we take Manhattan then we take Berlin" 
passer godt for mange maratonløpere. Overraskende raskt etter at vi kreker oss
 over målstreken på Manhattan dukker tanken om en oppfølger opp. En maraton 
som er lettere og forhåpentligvis kan gi en bedre tid. Yes. Berlin. 

Bare så det er sagt; det er mulig å løpe bra også her. Forholdene er ofte gode og inspirerende med skarp, klar høstluft og vakkert solskinn. Byen og arrangementet gir også i seg selv en boost som kan bære deg langt.

Sammen med Berlin er New York det maratonløpet jeg har løpt flest ganger. Mens det i Berlin har blitt tre år med ny PB og én krasj, er New York-historien noe mer broket.
Debuten - Smiler tappert på det aller første maratonmedaljebildet, 
men etterpå lå jeg i badekaret og skalv i noen timer.
  • I 2007 - maratondebuten - førte et klassisk dårlig løpsopplegg til et heftig møte med min aller første maratonvegg allerede før Queensboro Bridge som fører løypa over til Manhattan. Tips: Ikke stress i starten. Det du sparer av krefter der kommer veldig godt til nytte senere.
Barrierens fall - Nokså overrasket over at det bare skulle gå fem uker fra den 
gjenstridige 3:30-barrieren endelig ble brutt, til bragden relativt greit ble gjentatt.
  • I 2013 hadde jeg ingen ambisjoner ettersom det lenge etterlengtede sub 3:30-målet ble nådd i Berlin bare fem uker tidligere. Overraskende nok "cruiset" (alt er relativt) jeg inn til to minutters negativ splitt, og bare ni sekunder saktere enn den nye persen (ING New York City Marathon 2013). Tips: Ikke se for mye på klokka. La kroppen bestemme takten og fremdriften.
I fjor ga det en herlig adspredelse å forsøke å motivere en annen sliten løper
til mål da det var helt tomt for motivasjon for eget løp.
  • I fjor var motivasjonen laber og kroppen sliten i finalen av "fem maraton på ti uker"-prosjektet. Til alt hell dukket muligheten til å hjelpe en enda mer sliten medløper opp på tampen av løpet. Totalopplevelsen ble med det veldig mye bedre enn den ellers hadde blitt (Medaljens fremside - New York City Marathon 2014). Tips: Akseptér det dersom du ikke har dagen, og finn annen motivasjon til å få deg over målstreken.
Selv om nesten-persen i 2013 var en fabelaktig overraskelse kjenner jeg liksom ikke at jeg virkelig har tatt Manhattan. Til det må det en ny PB til, og da sier det seg selv hva som er målet når det nå snart er dags for et fjerde forsøk.

Bare for å ha skutt ned den fartsballongen med én gang: 3:15 er IKKE et mål i New York! Der Berlin er nær, enkel, flat og rask er New York en lang flyreise unna, i en annen tidssone, mer logistisk krevende, bakkete og tøff. Når kroppen bare var i stand til å holde rett fart i tre mil i Berlin, skal det mye til at den holder hele veien inn i NYC.

Noe jeg har lurt på etter Berlin er imidlertid hvordan det hadde gått dersom jeg hadde siktet mot 3:20 i stedet for 3:15. Ville det vært et mer bærekraftig tempo? Kunne det gitt rom for negativ splitt? New York City Marathon er et helt annet løp, men det er verdt et forsøk. For å gjøre fallhøyden litt lavere er målene for å ta Manhatten organisert i en sedvanlig flertrinnsrakett:
  1. Sub 3:20
  2. Ny pers = sub 3:22:48
  3. Ny New York-pers = sub 3:28:57
Tredje trinn er egentlig bare et trøstetrinn. Et simpelt og lite effektivt plaster med dårlig lim for en nokså dypt såret maratonstolthet. Manhattan vil fremdeles stå ubeseiret, og i mitt hode vil Sinatra for alltid synge "You couldn't make it there..."  Nei, det første egentlige målet er trinn to. Å sette årets eneste nye pers hadde garantert skapt stor glede. Og skulle klokken på magisk vis stoppe før 3:20:00. Da snakker vi glede!



Med dette i tankene er det med stor motivasjon igjen tatt fatt på de siste tre ukene av treningsprogrammet som ble fulgt mot Berlin. So far, so good, selv om uken startet med veeeeldig støle lår etter 20 kilometer i sørmarka. Det store spenningsmomentet er imidlertid den siste langturen som omfatter dobbel fartsøkning. Før Berlin måtte jeg slukøret avbryte økten etter den første tafatte fartsøkningen. Hvordan det går førstkommende søndag blir garantert avgjørende for selvtilliten.

Før den økten er det imidlertid dags for herlige Hytteplanmila, og igjen stiller SkiLøperne mannsterke med egen buss. Mitt hårete mål er sub 60 (!) minutter. I år løper jeg nemlig sammen med minstemor (lettbent_jr) så om vi klarer å komme i mål på under timen blir det klar ny PB.

Janicke