søndag 29. mars 2015

Inspirasjon. Kunnskap. Og muligens dumskap

Inspirasjon og motivasjon kan komme fra mange hold, og ikke bare fra de som er raskere og/eller løper lenger enn en selv. Å være vitne til at andre, mindre "erfarne" enn en selv bryter barrierer, når sine mål og blir inspirert til å tenke enda litt større kan gi en fabelaktig boost til eget pågangsmot. Pågangsmot som kan hentes frem når det trengs som mest, enten det er i løp eller på trening.

De to siste ukene, som reiseleder for de norske deltakerne på Training Camp'en i Portugal, har jeg fått mangedobbel dose av ny inspirasjon. Det har vært enormt å se løpere på vidt forskjellige nivåer bryte barrierer. Dobling av distanse, lengste enkeløkt og/eller største ukemengde noensinne. Gleden de har utstrålt har vært en påminnelse om hvilke store følelser - mestring, motivasjon, selvsikkerhet - løping kan gi, uavhengig av nivå.
Inspirator I: En av de norske deltakerne i ferd med å doble sin lengste distanse 
fra 10 til 20 km. Etterpå var hun bokstavelig talt hoppende glad. 

Det har også vært svært inspirerende å høre foredragsholderne gjennom uken: Anders' Szalkais standhaftighet i jakten på seier i Stockholm Marathon, Jann Posts reise fra 100 kilo til 2:30 på maraton, Mustafa "Musse" Mohameds historie og spennende mål, og Thomas Stordalens ultrasatsning - mot alle odds.
Inspirator II: Jann fortalte om sin maratonreise og hvordan han trener. 

Gjennom disse foredragene har jeg lært mer om trening, tålmodighet og  mot. Kunnskapen - og ny inspirasjon - tar jeg med meg videre i Chewbacca-prosjektet.

På Training Campen i Monte Gordo er det helt opp til den enkelte deltaker hva og hvor mye det trenes. I løpet av en uke kan man velge mellom rundt sytti økter - løping, stavgang, dans, yoga, styrke og mer til. Deltakerne er vidt forskjellige, både i type personer, alder nivåmessig. I fjor viste deg seg at dette ikke hadde noen betydning, og jeg var litt spent på om suksessen kunne gjentas. Atpåtil to ganger, etter som det var to uker med forskjellige deltakere.  Det var ingen grunn til bekymring. Igjen utviklet gjengen et herlig samhold. Det var super stemning og jeg tror alle fikk føle på den positive energien en slik uke kan gi.
Begge ukene hadde vi landskamp i beachvolleyball mot svenskene.
Begge ukene seiret svenskene selve matchen, men Norge vant i alle fall
på team-antrekk den første uken. Og muligens humør.

Jeg tror samtlige forsøkte seg på noe nytt eller brøt en barriere i løpet av oppholdet, og den første av de to ukene brøt også jeg en barriere. Det vil si; jeg hadde egentlig aldri sett på det som en barriere. Aldri egentlig vurdert det som et mål. Men er man kilometerjunkie og ser at et gyldent, rundt tall plutselig - og litt overraskende - er noenlunde innen rekkevidde, så er det i grunn kjørt...

201 kilometer på én uke. Et snitt på nesten 29 kilometer pr dag. Det er nokså sykt for en litt ivrig mosjonist, og jeg tviler på at bragden skal gjentas. Ikke fordi det var et slit underveis - det er lett å tilbakelegge kilometer etter kilometer i herlige omgivelser og godt selskap - men fordi det antakelig er som å balansere på en knivsegg når det gjelder skader.
Underveis på fjelløkten sammen med Micke og Tommy. Bilde hentet fra 
Oksavikingens blogginnlegg om turen - en herlig beskrivelse! Tommy har også

De herlige stiene i pinjeskogen...
Den uslåelige stranden.... Her med Alex, Bjørn (Oksavikingen), Tommy og Tim.
Nytt løpebekjentskap. Underveis på fjelløkten kom det frem at min hyggelige
medløperske i skjørt, Ingmarie Nilsson, har 20 individuelle SM-medaljer innen løping, 10K-pers 
på 33:52 og maratonpers på 2:33:03 og seire i Stockholm Marathon. Rimelig imponert!

Mengde tåler kroppen min tydeligvis greit. Det er når farten skrus betydelig opp at jeg begynner å kjenne at det knirker og klager litt her og der. Etter tøffe 200-meters intervaller den første uken, med påfølgende stølhet i flere dager etterpå, hadde jeg egentlig bestemt meg for ikke å delta på intervallene den andre uken. Med 201 kilometer i beina virket det, selv for meg, som en god idé å ta det lungt.

Men så er det alle disse inspirerende menneskene da. Planen var å henge med på oppvarmingen og løpsøvelsene før intervallene, og deretter ta en rolig, kortere runde på egenhånd. Yeah right! Det gikk som det måtte gå; Da seriene med 3 min, 2 min, 1 min-intervaller dro igang var jeg med. Og naturligvis i første gruppe... Bånn gass!
Må forbi! Er det intervaller så er det intervaller - enten man har 200 km
i beina eller ei. I alle fall i Lettbents lettmanipulerte løperhjerne.
(Foto: Runner's World Sverige på Instagram)

Etter denne økta begynte den ene hofta/skinka å klage. Den ble ikke nevneverdig gladere av at jeg ikke klarte å holde igjen på det tre kilometer lange strandløpet, Midnight Run Monte Gordo, heller. Omsider innså jeg at det var på tide med en løpefri dag før torsdagens fjelløkt.

Inspirert av Jann og Musse ønsket jeg å løpe langt i fjellene (kupert som i Nordmarka), totalt 24 kilometer, og deretter 10 km i maratonfart i lavlandet. Tanken er at den siste mila skal gå på slitne bein og minne om den siste delen av maraton. DET gjorde den! Innbitt kjempet jeg for å holde tempoet oppe. Pulsen var skyhøy og flere ganger var jeg i ferd med å innvilge meg selv fri fra slitet. Det som reddet meg var tanken på de andre deltakernes prestasjoner og foredragsholdernes historier. Jeg tenkte på Paris Marathon, og jeg kjente på hvor sterk drømmen om 3:15 faktisk er. Hva er vel litt kortvarig smerte mot de intense godfølelsene oppnåelse av hårete mål medfører? Om hodet er med kan man presse seg riktig så bra også på trening!

Og plutselig er man tilbake utenfor hotellet. I mål!

Det var ikke aktuelt å løpe en meter lenger. Tvekroket med hendene på knærne, tungt pesende forsøkte jeg å hente meg inn. På hotelltrappen stod Musse med sitt strålende smil.
- Hej Janicke, hur är det? Har du sprungit från bergspasset?
Akkurat som etter maraton manglet jeg nok luft til å lage lyd. Jeg fikk bare pest frem "milen", "i maratonfart" og "etter långpass", men smilet satt som klistret. I did it!
Liten tvil om at det krevde sin kvinne å løpe ti kilometer i maratonfart etter
24 kilometer i kupert terreng.

Om jeg bare klarer å være litt forsiktig fremover tror jeg at de 201 kilometer - samt intervallene og fjelløkten med den siste tøffe mila - har blitt fullført uten varige mén. Jeg ser imidlertid (i vesentlig større grad nå etter at kilometerjunkiens målinnbitte skylapper har kommet av) at det var en unødvendig risiko å ta så kort tid før Paris. Herfra til den 12. april skal treningsprogrammet følges til punkt og prikke!

God påske!

Janicke

5 kommentarer:

Tim sa...

Du tåler mye, det har jeg sett. Og er STA - det har jeg også sett :)
Nå gjelder bare å gjøre som du tenker frem mot Paris.
Kan godt være du får frem godbeina til da!!!!

Og selvsagt godt skrevet!!!!

Tim

oksavikingen sa...

Lettbent og elegant skrevet som alltid! : ) Litt påskekvile no så kjem storforma!


«Hvis jeg står oppreist når jeg når målet, så finn et balltre og slå meg ned, for det betyr at jeg ikke har løpt hardt nok». Tidligere verdensmester i maraton, Steve Jones.

Janicke Ekelberg sa...

Takk Tim (og takk det samme). Stahet er en viktig egenskap i mange sammenhenger, også løping. Jeg skal virkelig forsøke å være flink nå. Har troen på at 2015 skal bli en meget bra løpsår! Takk igjen for hyggelig uke i Portugal! (c:

Tusen takk Oksavikingen. Håper dog du ikke befinner deg i Paris med et balltre om halvannen uke. I så fall legger jeg meg rett ned uansett tilstand, hehe. Påskehvile skal gjøre godt, så får vi håpe det ikke var en gigantisk tabbe å jage 200-kilometersmerket... GOOD PÅSKE! (c:

Anonym sa...

Jeg er klar over at dette først og fremst er en lettbent løpeblogg, men kosthold er tross alt en viktig del av i en aktiv hverdag. Du kunne ikke tenke deg å skrive noen tanker rundt dette? Om ditt kosthold, er det noe du konsekvent unngår, er det noe du bare må ha, spiser du mye mer på dager med langturer etc.? Jeg tenker altså ikke på næring underveis i løp, som jeg vet du har skrevet om tidligere (er jo fast leser av bloggen din må vite).

Takk uansett for all inspirasjon!

Janicke Ekelberg sa...

Hei. Takk for tilbakemelding!
Jo, det er riktig. Kosthold er en viktig del når man trener og har mål. Det er forsåvidt viktig for alle, men det er klart det betyr ekstra når man skal prestere. Tar innspillet og skal nok forsøke å skrive litt om dette også. (c: