tirsdag 24. mars 2015

Å løpe i flokk

Løperen. Den ensomme ulven. Ute i all slags vær og til nesten alle døgnets tider. Lett trippende eller tungt gampende. Tilsynelatende svært så fokusert på sin ensomme fremferd, som vanligvis bringer ham eller henne til det samme punkt som løpsutflukten startet.. Det er en utbredt oppfatning at løping er en ensom sak.

Tidvis kjennes det som det eneste rette å få fly gjennom landskapet og gatelangs helt etter eget forgodtbefinnende. Ingen småprat. Ingen justering av tempoet etter andres dagsform. Det er på løpeturene alene man får ro til å la tankene fly. Uten forstyrrelser fra medløpere kan store og små problemer løses. I ensomt driv kan man forsvinne inn i den herlige, meditative tilstanden som monoton løping av og til kan frembringe.

Jo, det er fint å løpe alene, men løping kan også være fantastisk sosialt. Hjemme har jeg både løpegruppe, andre grupperinger og venner å slite løpeskoene med. Den siste halvannen uken har jeg vært reiseleder på Springtimes Training Camp, og her har det blitt enormt mange kilometer i flokk. Enkelte av medløperne har vært hyggelige gjensyn (deltakere og løpsledere som var med i fjor også), de fleste har vært nye bekjentskaper. Det er lett å bli kjent når man tross alt er ute ”på oppdrag” sammen.
Kveldsøkt på Training Campen i Portugal.

Flokkløping har flere positive sider og effekter. Motivasjon til å ta fatt på en økt når man har andre å løpe sammen med er én ting, opplevelsen av at kilometere blir ”gratis” fordi man skravler dem bort underveis er en annen. En tredje er styrken det gir å være en del av noe større.
God stemning på fjelløkten. Etter en runde i fjellene bar det ut
på den 28 kilometer lange turen tilbake til hotellet for de som ville.
Perfekt for kilometerjunkies...
Første stoppested på veien hjem. Sjokolademelk og rundstykke
smakte fortreffelig! Legg merke til hunden på taket... (c;

For tiden leser jeg boken ”Å løpe med Kenyanere” av britiske Adharanand Finn som reiste til Kenya for å finne hemmeligheten bak Kenyanernes løpssuksess. Tidlig i boken skriver han om en tidlig morgenøkt sammen med en gruppe Kenyanske løpere. Adharanand får selvfølgelig problemer med å henge med deres tempo utover i økten, men de starter forholdsvis rolig (alt er relativt) og trekker farten opp litt etter litt. ”Det føles som om det er gruppen som løper, ikke en selv. Som om man blir løftet opp og båret med av bevegelsen rundt.”
Intervaller er best i gruppe. Her fra intervalløkt i går. Ekstra fint å lære av 
de beste - i dette tilfellet Mustafa "Musse" Mohamed (maratonpers på 2:12).

Mens det vanligvis for min del er det det sosiale, de løpende samtalene, som gjør flokkturene så positive, hender det at jeg opplever nettopp denne følelsen som Finn beskriver. Med SkiLøperne hjemme, av og til i løp, og følelsen har også kommet et par ganger på raskere økter her nede på Training Campen. Det er en rå og berusende følelse å fly av gårde i såpass høyt tempo at all prat opphører og det kun er taktfast pust og lyden av raske løpssteg å høre. Man drives frem av en udefinerbar kraft, og det føles – en stund – som om man kan fortsette i alle evighet. Det kan man naturligvis ikke, men uansett hvor lenge det varer tror jeg treningseffekten er veldig god.
Spesiell følelse å løpe Midnight Run på stranden. Bare tre kilometer
men tungt nok i sanden. Løypa var merket med lyskjegler, og så var det 
bare å følge rekken av hodelykter.
Også (ultra)korte løp kan feires med litt medaljebiting.

I dag var det dags for ny gruppelangtur. En av løpslederne har blitt skadet, og jeg fikk oppgaven med å lede siste tempogruppe rundt. Farten skulle ligge på 6:30 – 7:00 minutter pr kilometer. Det var utfordrende å løpe så sakte, men veldig givende ettersom man faktisk hjalp andre løpere til å nå nye distanserekorder. Gruppeløpingen ga ingen berusende fartsfølelse, og deler av turen løp vi uten sosial skravling - Noen ganger er det helt enkelt fint å bare løpe sammen.
Lone runner.

Jo, flokkløping er både gøy og utviklende, og min kjærlighet til løpingen ville ikke vært like stabil uten det. Løpeturene alene ville jeg dog ikke vært foruten. Av og til skal løping være en ensom sak.

Janicke

2 kommentarer:

oksavikingen sa...

Eg trur du kunne blitt ein bra tømrer, for du treff jo spikeren på hodet kvar gong! For løping er ikkje berre løping, det kan gjøres med utallige variasjoner, og i ulik sosial grad,..alt etter hva kropp og hode har behov for.
Godt skrevet! ; )

(beklager nynorskbokmålet her.. )

Janicke Ekelberg sa...

Takk Oksavikingen. Og jeg tror nok jeg hadde trives med tømring, selv om jeg ikke er så flink til å treffe ekte spikre på hodet, hehe.

Løping er ikke bare løping, det er helt sant. (c: