søndag 29. mars 2015

Inspirasjon. Kunnskap. Og muligens dumskap

Inspirasjon og motivasjon kan komme fra mange hold, og ikke bare fra de som er raskere og/eller løper lenger enn en selv. Å være vitne til at andre, mindre "erfarne" enn en selv bryter barrierer, når sine mål og blir inspirert til å tenke enda litt større kan gi en fabelaktig boost til eget pågangsmot. Pågangsmot som kan hentes frem når det trengs som mest, enten det er i løp eller på trening.

De to siste ukene, som reiseleder for de norske deltakerne på Training Camp'en i Portugal, har jeg fått mangedobbel dose av ny inspirasjon. Det har vært enormt å se løpere på vidt forskjellige nivåer bryte barrierer. Dobling av distanse, lengste enkeløkt og/eller største ukemengde noensinne. Gleden de har utstrålt har vært en påminnelse om hvilke store følelser - mestring, motivasjon, selvsikkerhet - løping kan gi, uavhengig av nivå.
Inspirator I: En av de norske deltakerne i ferd med å doble sin lengste distanse 
fra 10 til 20 km. Etterpå var hun bokstavelig talt hoppende glad. 

Det har også vært svært inspirerende å høre foredragsholderne gjennom uken: Anders' Szalkais standhaftighet i jakten på seier i Stockholm Marathon, Jann Posts reise fra 100 kilo til 2:30 på maraton, Mustafa "Musse" Mohameds historie og spennende mål, og Thomas Stordalens ultrasatsning - mot alle odds.
Inspirator II: Jann fortalte om sin maratonreise og hvordan han trener. 

Gjennom disse foredragene har jeg lært mer om trening, tålmodighet og  mot. Kunnskapen - og ny inspirasjon - tar jeg med meg videre i Chewbacca-prosjektet.

På Training Campen i Monte Gordo er det helt opp til den enkelte deltaker hva og hvor mye det trenes. I løpet av en uke kan man velge mellom rundt sytti økter - løping, stavgang, dans, yoga, styrke og mer til. Deltakerne er vidt forskjellige, både i type personer, alder nivåmessig. I fjor viste deg seg at dette ikke hadde noen betydning, og jeg var litt spent på om suksessen kunne gjentas. Atpåtil to ganger, etter som det var to uker med forskjellige deltakere.  Det var ingen grunn til bekymring. Igjen utviklet gjengen et herlig samhold. Det var super stemning og jeg tror alle fikk føle på den positive energien en slik uke kan gi.
Begge ukene hadde vi landskamp i beachvolleyball mot svenskene.
Begge ukene seiret svenskene selve matchen, men Norge vant i alle fall
på team-antrekk den første uken. Og muligens humør.

Jeg tror samtlige forsøkte seg på noe nytt eller brøt en barriere i løpet av oppholdet, og den første av de to ukene brøt også jeg en barriere. Det vil si; jeg hadde egentlig aldri sett på det som en barriere. Aldri egentlig vurdert det som et mål. Men er man kilometerjunkie og ser at et gyldent, rundt tall plutselig - og litt overraskende - er noenlunde innen rekkevidde, så er det i grunn kjørt...

201 kilometer på én uke. Et snitt på nesten 29 kilometer pr dag. Det er nokså sykt for en litt ivrig mosjonist, og jeg tviler på at bragden skal gjentas. Ikke fordi det var et slit underveis - det er lett å tilbakelegge kilometer etter kilometer i herlige omgivelser og godt selskap - men fordi det antakelig er som å balansere på en knivsegg når det gjelder skader.
Underveis på fjelløkten sammen med Micke og Tommy. Bilde hentet fra 
Oksavikingens blogginnlegg om turen - en herlig beskrivelse! Tommy har også

De herlige stiene i pinjeskogen...
Den uslåelige stranden.... Her med Alex, Bjørn (Oksavikingen), Tommy og Tim.
Nytt løpebekjentskap. Underveis på fjelløkten kom det frem at min hyggelige
medløperske i skjørt, Ingmarie Nilsson, har 20 individuelle SM-medaljer innen løping, 10K-pers 
på 33:52 og maratonpers på 2:33:03 og seire i Stockholm Marathon. Rimelig imponert!

Mengde tåler kroppen min tydeligvis greit. Det er når farten skrus betydelig opp at jeg begynner å kjenne at det knirker og klager litt her og der. Etter tøffe 200-meters intervaller den første uken, med påfølgende stølhet i flere dager etterpå, hadde jeg egentlig bestemt meg for ikke å delta på intervallene den andre uken. Med 201 kilometer i beina virket det, selv for meg, som en god idé å ta det lungt.

Men så er det alle disse inspirerende menneskene da. Planen var å henge med på oppvarmingen og løpsøvelsene før intervallene, og deretter ta en rolig, kortere runde på egenhånd. Yeah right! Det gikk som det måtte gå; Da seriene med 3 min, 2 min, 1 min-intervaller dro igang var jeg med. Og naturligvis i første gruppe... Bånn gass!
Må forbi! Er det intervaller så er det intervaller - enten man har 200 km
i beina eller ei. I alle fall i Lettbents lettmanipulerte løperhjerne.
(Foto: Runner's World Sverige på Instagram)

Etter denne økta begynte den ene hofta/skinka å klage. Den ble ikke nevneverdig gladere av at jeg ikke klarte å holde igjen på det tre kilometer lange strandløpet, Midnight Run Monte Gordo, heller. Omsider innså jeg at det var på tide med en løpefri dag før torsdagens fjelløkt.

Inspirert av Jann og Musse ønsket jeg å løpe langt i fjellene (kupert som i Nordmarka), totalt 24 kilometer, og deretter 10 km i maratonfart i lavlandet. Tanken er at den siste mila skal gå på slitne bein og minne om den siste delen av maraton. DET gjorde den! Innbitt kjempet jeg for å holde tempoet oppe. Pulsen var skyhøy og flere ganger var jeg i ferd med å innvilge meg selv fri fra slitet. Det som reddet meg var tanken på de andre deltakernes prestasjoner og foredragsholdernes historier. Jeg tenkte på Paris Marathon, og jeg kjente på hvor sterk drømmen om 3:15 faktisk er. Hva er vel litt kortvarig smerte mot de intense godfølelsene oppnåelse av hårete mål medfører? Om hodet er med kan man presse seg riktig så bra også på trening!

Og plutselig er man tilbake utenfor hotellet. I mål!

Det var ikke aktuelt å løpe en meter lenger. Tvekroket med hendene på knærne, tungt pesende forsøkte jeg å hente meg inn. På hotelltrappen stod Musse med sitt strålende smil.
- Hej Janicke, hur är det? Har du sprungit från bergspasset?
Akkurat som etter maraton manglet jeg nok luft til å lage lyd. Jeg fikk bare pest frem "milen", "i maratonfart" og "etter långpass", men smilet satt som klistret. I did it!
Liten tvil om at det krevde sin kvinne å løpe ti kilometer i maratonfart etter
24 kilometer i kupert terreng.

Om jeg bare klarer å være litt forsiktig fremover tror jeg at de 201 kilometer - samt intervallene og fjelløkten med den siste tøffe mila - har blitt fullført uten varige mén. Jeg ser imidlertid (i vesentlig større grad nå etter at kilometerjunkiens målinnbitte skylapper har kommet av) at det var en unødvendig risiko å ta så kort tid før Paris. Herfra til den 12. april skal treningsprogrammet følges til punkt og prikke!

God påske!

Janicke

tirsdag 24. mars 2015

Å løpe i flokk

Løperen. Den ensomme ulven. Ute i all slags vær og til nesten alle døgnets tider. Lett trippende eller tungt gampende. Tilsynelatende svært så fokusert på sin ensomme fremferd, som vanligvis bringer ham eller henne til det samme punkt som løpsutflukten startet.. Det er en utbredt oppfatning at løping er en ensom sak.

Tidvis kjennes det som det eneste rette å få fly gjennom landskapet og gatelangs helt etter eget forgodtbefinnende. Ingen småprat. Ingen justering av tempoet etter andres dagsform. Det er på løpeturene alene man får ro til å la tankene fly. Uten forstyrrelser fra medløpere kan store og små problemer løses. I ensomt driv kan man forsvinne inn i den herlige, meditative tilstanden som monoton løping av og til kan frembringe.

Jo, det er fint å løpe alene, men løping kan også være fantastisk sosialt. Hjemme har jeg både løpegruppe, andre grupperinger og venner å slite løpeskoene med. Den siste halvannen uken har jeg vært reiseleder på Springtimes Training Camp, og her har det blitt enormt mange kilometer i flokk. Enkelte av medløperne har vært hyggelige gjensyn (deltakere og løpsledere som var med i fjor også), de fleste har vært nye bekjentskaper. Det er lett å bli kjent når man tross alt er ute ”på oppdrag” sammen.
Kveldsøkt på Training Campen i Portugal.

Flokkløping har flere positive sider og effekter. Motivasjon til å ta fatt på en økt når man har andre å løpe sammen med er én ting, opplevelsen av at kilometere blir ”gratis” fordi man skravler dem bort underveis er en annen. En tredje er styrken det gir å være en del av noe større.
God stemning på fjelløkten. Etter en runde i fjellene bar det ut
på den 28 kilometer lange turen tilbake til hotellet for de som ville.
Perfekt for kilometerjunkies...
Første stoppested på veien hjem. Sjokolademelk og rundstykke
smakte fortreffelig! Legg merke til hunden på taket... (c;

For tiden leser jeg boken ”Å løpe med Kenyanere” av britiske Adharanand Finn som reiste til Kenya for å finne hemmeligheten bak Kenyanernes løpssuksess. Tidlig i boken skriver han om en tidlig morgenøkt sammen med en gruppe Kenyanske løpere. Adharanand får selvfølgelig problemer med å henge med deres tempo utover i økten, men de starter forholdsvis rolig (alt er relativt) og trekker farten opp litt etter litt. ”Det føles som om det er gruppen som løper, ikke en selv. Som om man blir løftet opp og båret med av bevegelsen rundt.”
Intervaller er best i gruppe. Her fra intervalløkt i går. Ekstra fint å lære av 
de beste - i dette tilfellet Mustafa "Musse" Mohamed (maratonpers på 2:12).

Mens det vanligvis for min del er det det sosiale, de løpende samtalene, som gjør flokkturene så positive, hender det at jeg opplever nettopp denne følelsen som Finn beskriver. Med SkiLøperne hjemme, av og til i løp, og følelsen har også kommet et par ganger på raskere økter her nede på Training Campen. Det er en rå og berusende følelse å fly av gårde i såpass høyt tempo at all prat opphører og det kun er taktfast pust og lyden av raske løpssteg å høre. Man drives frem av en udefinerbar kraft, og det føles – en stund – som om man kan fortsette i alle evighet. Det kan man naturligvis ikke, men uansett hvor lenge det varer tror jeg treningseffekten er veldig god.
Spesiell følelse å løpe Midnight Run på stranden. Bare tre kilometer
men tungt nok i sanden. Løypa var merket med lyskjegler, og så var det 
bare å følge rekken av hodelykter.
Også (ultra)korte løp kan feires med litt medaljebiting.

I dag var det dags for ny gruppelangtur. En av løpslederne har blitt skadet, og jeg fikk oppgaven med å lede siste tempogruppe rundt. Farten skulle ligge på 6:30 – 7:00 minutter pr kilometer. Det var utfordrende å løpe så sakte, men veldig givende ettersom man faktisk hjalp andre løpere til å nå nye distanserekorder. Gruppeløpingen ga ingen berusende fartsfølelse, og deler av turen løp vi uten sosial skravling - Noen ganger er det helt enkelt fint å bare løpe sammen.
Lone runner.

Jo, flokkløping er både gøy og utviklende, og min kjærlighet til løpingen ville ikke vært like stabil uten det. Løpeturene alene ville jeg dog ikke vært foruten. Av og til skal løping være en ensom sak.

Janicke

onsdag 4. mars 2015

Den beste av de største

Boston Marathon, London Marathon, Berlin Marathon, Chicago Marathon, Tokyo Marathon eller New York City Marathon? Hvilken av de seks World Marathon Majors er best, og hvor bør man egentlig begynne? Major eller ei, alle løp har sine kvaliteter. Felles for disse er at de er storslåtte, velorganiserte og arrangeres i byer som godt tåler et besøk uten å løpe maraton (tro det den som kan). Videre har hver av dem både sider som trekker opp og sider som trekker ned.

Mange har spurt hvilket av de seks store maratonløpene som er farvoritten. Så langt har jeg ikke vært i stand til å svare. Opplevelsene i hvert av dem har vært så heftige - så overveldende - at det har føltes som en umulig oppgave å skulle rangere noen av dem over de andre. En klar rekkefølge har jeg fremdeles ikke, men kanskje kan beskrivelsene av de forskjellige løpene her benyttes som grunnlag for å velge en egen prioritering på major-ønskelisten.

(Listen er sortert alfabetisk)

Berlin Marathon - Null stress

Berlin har en spesiell plass i mitt maratonhjerte. Det tok meg tre forsøk (og dyre påmeldinger) før jeg endelig kom til strartstreken i 2011 og fikk løpt mitt andre maraton, fire år etter maratondebuten i New York. Det var i Berlin 2013 sub 3:30-målet ble nådd første gang, og i Berlin 2014 ble det ny pers. Det trekker godt opp at løpsopplevelsene ved deltakelsene her har blitt delt og feiret med veldig mange mennesker.
Pluss for Berlin: Muligheten til å restituere og utveksle "krigshistorier" fra løypa
på plenen foran Riksdagsbygningen. Gratis alkoholfritt øl smaker helt topp!

Dato: Den siste søndagen i september

Startplasser: Lotteri fra og med 2012. I 2011 var det ren påmelding. Jeg mener å huske at jeg meldte meg på et par måneder etter at de åpnet. Ikke noe stress. I dag er det veldig vanskelig å få plass i Berlin. Basert på interessen for Springtimes plasser til Berlin gjetter jeg på at sannsynligheten for å få plass gjennom lotteriet er ca én til tre. Det er også mulig å få plass som "fast runner" - men da skal det løpes fort.

Startnummermessen: Stor og innholdsrik messe på den nedlagte, monumentale Tempelhof-flyplassen. Advarsel: Høy risiko for å svi av mye penger...

Startområdet: De store områdene rundt Riksdagsbygningen og Strasse des 17. juni i Tiergarten er åstedet for starten. Enkel adkomst, god organisering for innlevering av bagasje og veldig greit å komme inn i startgruppene.

Løypa: Paddeflat og rekordrask! Det er her verdensrekordene settes (1998, 2003, 2007, 2008, 2011, 2013, 2014) og det er lett å la seg inspirere av den enorme mengden entusiastiske tilskuere. Det er knapt noe sted underveis man ikke hører rytmene fra musikk. Takket være de brede gatene er det greit å løpe i ønsket tempo relativt tidlig (naturligvis avhengig av startgruppe).

Målgang: Majestetisk målgang i samme område hvor starten går! Det siste stykket løper man den flotte Unter den Linden, tett kranset med ivrig publikum og med den mektige Brandenburger Tor i sikte. Gjennom portalen ser man målgangen, og den gullforgylte seiersgudinnen - siegesseule - i tronende i bakgrunnen. Å hente ut bagasje er like enkelt og smertefritt (bortsett fra de vonde bena) som å levere den inn.

Vær og føreforhold: Ofte svært gode forhold. Kjølig morgen, men gjerne fin temperatur til å slappe av på plenen foran riksdagsbygningen etter løpet.

Fordeler: Samme tidssone. Kort reisevei. Super organisering. Kilometermarkeringer hele veien.

Ulemper: Hmmm. Kommer ikke på noen...

Race reports: Skuffelse (2009), Den absolutte nedtur (2010), Ich habe noch einen koffer in Berlin (2011), Berlin Marathon 2013 (smått ekstatisk) og Berlin Marathon 2014 - Løp som en mann


Boston Marathon - Den høythengende klassikeren

Det er vanskelig å beskrive hvordan det føltes da bekreftelsesmailen fra Boston Athletic Association (B.A.A.) ramlet inn i mailboksen første gang: Vantro, skrekk - og naturligvis glede. Mens New York er den ene store om man bare skal løpe én, er Boston klassikeren som henger høyest fordi man må kvalifisere seg til den*. Du må rett og slett være en forholdsvis god løper for å komme med. I USA er det viktigere å kunne kalle seg BQ (Boston Qualifyer) enn å faktisk delta i løpet. 

Allerede fra bekreftelsestidspunktet var Boston Marathon et helt spesielt Major-løp. Nøyaktig hvor spesielt det skulle bli kunne jeg ikke ane. Min første Boston-deltakelse var i 2013. Ikke lenge etter at jeg hadde passert målstreken, komplett utslitt og veldig bestemt på at jeg aldri skulle løpe Boston igjen, gikk to bomber av i målområdet. Året etter fullførte jeg på ny. I år skal jeg være resiseleder på Springtimes tur til Boston, men uten å løpe selv. Jeg gleder meg til å se arrangementet fra publikumssiden, men håper også å sanke flere utgaver av den lekre Boston-medaljen senere.

*Det finnes muligheter for å kjøpe plass til Boston gjennom arrangørens Travel Partners også, men plassene er svært begrenset.
Etter bombene i 2013 kjentes det helt nødvendig å reise tilbake i 2014
Jeg er glad for at jeg kvalifiserte meg på ny. En flott midlertidig avrunding
på mitt Boston-eventyr - selv om løpet fysisk sett var like tungt som året før...

Når: Den tredje mandagen i april, på Patriot's Day.

Startplasser: Boston krever kvalifisering. Her er det ikke noe lotteri. Det er dog mulighet til å skaffe plass gjennom arrangementets internasjonale reisepartnere.

Startnummermessen: Min favoritt. Kanskje ikke like stor som New York, men ikke noe annet sted føler jeg for å fråtse i løpejakker, trøyer, tights - og annet snacks - med løpets logo på som her. Boston er liksom ekstra kult.


Startområdet: Starten går i den lille bye Hopkinton ca fire mil utenfor Boston sentrum. Man kommer seg dit med de klassiske, gule skolebussene som arrangøren setter opp for løperne ved Boston Common-parken i sentrum. Det er også der, før man reiser til Hopkinton og starten, at man leverer inn eventuell pose med skiftetøy. I Hopkinton er det et stort område med telt, noe underholdning og servering. Litt som New York, men noe mindre.


Løypa: Boston byr på en A til B-løype med netto fall, men la deg ikke lure. Det kan løpes fort her, men mange får det tøft fra ca 27 kilometer når de beryktede "Newton Hills" tårner seg opp foran en. På dette realtivt tøffe punktet i maraton får man nemlig en serie på fire seige bakker hvor den siste kalles "Heartbreak hill". Løypa går gjennom flere byer underveis, og det er et imponerende og entusiastisk publikum langs det meste av løypa. Bostonianerne er stolte av løpet sitt, og det er ikke så rart; Det er tross alt vedens eldste årlig arrangerte maratonløp.

Målgang: Den malte målstreken i Boylston street er permanent, og friskes opp for løpet hvert år. Igjen noe som viser hvilken plass Boston Marathon har i byen. Akkurat som i Berlin ser man mål på lang avstand, og det kan virke som målportalen knapt kommer nærmere når man sliter seg frem. Samtidig er det bare å nyte og ta alt inn - strekningen,   publikum, medløperne, stemningen - så langt man orker. Det går lett å hente ut eventuell bagasje.

video
I 2013 filmet jeg oppløpet i Boston Marathon. Om lag en time senere 
var dette forvandlet til et forferdelig terroråsted. Filmen måtte jeg senere sende til FBI.

Vær og føreforhold: Løpet går i brytning mellom vinter og vår, så været kan variere mye. De to årene jeg har deltatt har det vært ganske perfekte maratonforhold med rundt 10 grader. I 2012 fikk imidlertid løperne bryne seg på tredve tøffe varmegrader... Den type temperatur hører dog til sjeldenhetene.

Fordeler: Veldig bra messe og expo. Målgang i sentrum, nær park hvor det er mulig å slappe av litt etter løpet. Historisk og veldig flott maratonarrangement. Hele byen ER maraton denne helgen! Herlig stemning.

Ulemper: Feil tidssone. Vanskelig å få plass. Lang reise. Tøffe bakker! Kilometermarkeringer bare hver femte kilometer, ellers miles.

Race reports: Boston Marathon 2013 - Ikke helt som tenkt og Boston Marathon 2014


Chicago Marathon - En miks av Berlin og New York

Selv om Chicago har en rask løype var mitt mål kun å fullføre for å hente medaljen til Major-samlingen. Det var det fjerde maratonløpet på åtte uker og det måtte graves dypt for å finne motivasjon. Å forholdsvis lett løpe inn til ny pers bare to uker etter rykende fersk pers fra Berlin var derfor nokså surrealistisk.
Noe av det som klarte å tenne motivasjonen i Chicago var
opplevelsen av å løpe mellom skyskrapere og den fantastiske
stemningen som tilskuere og funksjonærer sørget for.

Når: Oktober

Startplasser: Lotteri og kvalifisering på tid. Usikker på oddsen for å få plass. Overraskende få nordiske deltakere det året jeg deltok. Selv danskene, som stort sett er veldig synlige rundt om, glimret med sitt fravær.

Startnummermessen: Litt skuffende må jeg innrømme. Ikke dårlig, bare ikke så bra som Boston og New York. Hadde sett for meg at den ville være på samme nivå. Stort lokale, god plass, men få utstillere. Verst av alt - Adidas var ikke der... (jeg hadde planlagt å kjøpe maratonskoene - nye Energy Boost - på messen).

Startområdet: Starten går i Grant Park, sentralt  og lett tilgjengelig i byen; Enkel adkomst og god organisering. Lett å levere inn bagasjeposen med skiftetøy, lett å komme seg til startgruppen sin.

Løypa: Chicago byr på en flat og rask rundløype. Den er såpass rask at det ble satt verdensrekord her i 1984 og 1999. Man løper både inne i sentrum, mellom høye skyskrapere, og litt utenfor. Lyden av publikum i gatene mellom de høye bygningene var det som vekket motivasjonen i meg - heftig!

Målgang: Det jeg husker best fra målgangen var overraskelsen over å være i bedre form enn jeg var i Berlin to uker før, på tross av at jeg forbedret tiden med ca ett minutt. Samtidig husker jeg at det var en bakke der på slutten som jeg hadde ledd hånlig av før løpet ("Bakke du liksom") som kjentes forferdelig tøff når den skulle forseres under de siste få hundre meterne. Ellers var det topp å komme i mål i parken hvor vi hadde startet noen timer før. Fabelaktige funksjonærer! Selv om man bare er en mosjonist i mengden føler man seg som en stjerne. Enkelt å hente ut bagasjen igjen.

Vær og føreforhold: Forholdene var topp i fjor, med kjølig morgen og rundt 10-12 grader under løpet. Ved målgang var temperaturen på behagelig "ligge og hvile i parken"-nivå.

Fordeler: Start og mål på samme sted og nær sentrum betyr enkel logistikk. 27th mile post marathon party - levende musikk, gratis øl til løperne og mulighet for å ligge i gresset og nyte synet av skyskraperne rundt - rett og slett herlig!

Ulemper: Lang reise og feil tidssone. Litt kjedelig messe/expo. Kilometermarkeringer bare hver femte kilometer, ellers miles.

Race report: Chicago Marathon 2014 - Impossible is Nothing!


London Marathon - For en god sak

Jeg kjøpte startplassen til London gjennom Springtime lenge før jeg begynte å jobbe for dem. Artig at de som var reiseledere på turen nå er kollegaer. Løpet ble imidlertid en sørgelig affære for min del. Full kollaps ved halv distanse, masse gåing og medfølgende stor skuffelse tidsmessig.
Utmattet men lettet.
Tanken på medaljen var det som hindret meg fra å bryte. 

Når: April

Startplasser: Charity, charity, charity. Alternativt plass gjennom løpsreisebyrå. Jeg er usikker på om det går å få plass direkte, med mindre du samler inn penger og betaler til veldedighet. Av alle World Marathon Majors er det London og Boston som det er vanskeligst å få plass i.

Startnummermessen: Egentlig for ille, men denne messen husker jeg ikke...

Startområdet: Utenfor sentrum. På reisen med Springtime var det ordnet med buss fra hotellene. Alternativet er sikkert t-bane. På den store sletten ved starten var det godt med plass, mange "bajamajaer" og underholdning på store skjermer. Den beste underholdningen er uansett å sitte og se på folk frem til man må gå inn i sin startgruppe.

Løypa: Også London byr (egentlig) på en rask løype. Det ble sist satt verdenrekord her 2002. Man ser mange severdigheter underveis, og det er virkelig kult å løpe over Tower Bridge. På slutten passerer man Big Ben og løper langs St. James Park opp til Buckingham Palace.

Målgang: Rett etter passering av Buckingham Palace, inn på The Mall, ved St. James Palace, går man i mål. Staselig og fint og veldig sentralt.

Vær og føreforhold: Vårstemning, med alt det kan bety. Da jeg løp London i 2012 var det kjølig på morgenen, ganske perfekt for maratonløping underveis, og behagelig temperatur til å slenge seg på gresset en stund ved målgang.

Fordeler: Nære. Samme tidssone og kort reisevei. Grei destinasjon å dra med familien på tur.

Ulemper: Veldig vanskelig å få plass. Behov for transport til starten (om man ønsker å bo i sentrale strøk). Trangt i starten. Mulig jeg hadde startgruppe for langt bak, men det tok lang tid før jeg kunne løpe i ønsket tempo (men det skar seg jo uansett da). Kilometermarkeringer bare hver femte kilometer, ellers miles.

Race reports: London Marathon - Skuffelse og glede


New York City Marathon - If you can make it there...

Også New York kommer for alltid til å ha en helt spesiell betydning for meg. Det var her den eneste ene skulle løpes. "Once in a lifetime", og alt det der. Etter en entusiastisk start møtte jeg min første maratonvegg før halvløpt løp. Jeg slet meg igjennom, men tok ikke løpeskoene på igjen på et halvt år. Når jeg først gjorde det bestemte jeg meg for å løpe hele tre (og senere fire) maraton til før runding av de krisebefengte 40. Go figure... I 2013 ble det sub 3:30 for andre gang, bare fem uker etter første sub 3:30-løp i Berlin. Løpet i 2014 kommer for alltid til å huskes som "the windy one".
Manhattan sett fra Queensboro Bridge. Mange får det tøft gjennom denne
lange broen som tar løperne fra Brooklyn over til Manhattan og 1st avenue.

Når: Den første søndagen i november

Startplasser: Lotteri, og kvalifisering på tid for de raskere. Jeg har hørt at oddsen i lotteriet er ca én til syv. Tidligere var man garantert plass om man var med i lotteriet tre ganger uten å få plass. Denne regelen er fjernet. Beste mulighet for plass er gjennom arrangørens "International Travel Partners". For eksempel Springtime.

Startnummermessen: Yeah baby! New Yorkerne vet at startnummermessen og tilhørende expo er en del av hele opplevelsen. Masse moro å shoppe!

Startområdet: Starten går ved den mektige Verrazzano Narrows-broen på Staten Island-siden, med utsikt til Manhattan Skyline i det fjerne. De fleste kommer seg til Staten Island med båt fra Manhattan. Jeg har kun reist med Springtime som har egne busser ut til startområdet fra hotelldøren. Ute ved starten er det enkel servering av varm drikke og bagels til løperne. Innleveringen av bagasje er grei, men alt må leveres inn ca en time før start. Ergo er det viktig å ha med varmt tøy som kan kastes ved starten. Det er satt frem store kasser for innsamling av slikt tøy, og dette doneres til hjemløse.

Løypa: Nokså  krevende løype på grunn av de tøffe broene. Det er fort gjort å bli litt for ivrig den første kilometeren opp (!) Verrazzano Narrows-broen. Queensboro Bridge har tatt knekken på mange løperben, og synet av den lange og bølgende fifth avenue har på tilsvarende vis tatt knekken på mange løperes mot og viljestyrke.

Målgang: Å kjempe seg gjennom den siste oppoverbakken i Central Park, blant alle lands flagg og løpets "hall of fame" med Grete Waitz som høydepunkt for norske løpere, til den legendariske målportalen er en opplevelse av de virkelig sjeldne. Etter løpet sluses man videre, ut av parken, og det er stort sett bare å kare seg tilbake til hotellrommet. Har du levert inn pose med skiftetøy må du belage deg på å gå ca 10 minutter lenger før du slipper ut av parken. Har du ikke levert inn pose får du gå ut av Central Park tidligere og får en New York City Marathon fleece-poncho. Valget BAG (innlevering av pose med skiftetøy)/NO BAG (ikke levering av skiftetøy) må tas lenge før løpet. Jeg foretrekker "NO BAG"!

Vær og føreforhold: Ofte kaldt på morgenen, ned mot null grader, og så nærmere ti midt på dagen. Forsåvidt bra maratontemperatur men det er veldig viktig å ha nok (kastbart) varmt tøy ved starten.

Fordeler: Heftig løp gjennom alle New Yorks bydeler... Det får liksom ikke blitt større. Super organisering. Målgang i Central Park, med mulighet for kort vei til hotell. Fabelaktig publikum, og veldig mye hyggelig kudos å få fra New Yorkere om man går med medaljen etter løpet: "Did you run? Wow, thats amazing!" Ikke noe spørsmål om hvor lang tid du brukte her.

Ulemper: Lang transport til starten, og ofte ganske lang og kald ventetid der ute. Feil tidssone (men det hjelper litt at de går fra sommertid til vintertid natten før løpet - en time ekstra hvile er bra). Ikke noe sted å slappe av og nyte stemningen nær målgang. Nå er det forsåvidt også i kaldeste laget å gjøre det. Kilometermarkeringer bare hver femte kilometer, ellers miles.

Race reports: Marathon #1 - ING New York City Marathon 2007New York City Marathon 2013 og Medaljens fremside - New York City Marathon 2014


Tokyo Marathon - Nummer seks!

Det føltes som et tungt tilbakeslag da Tokyo ble lagt til listen over Majors i 2013. Jeg manglet bare Chicago Marathon og gledet meg over å være så nær målet om å ha løpt alle fem World Marathon Majors. Med tillegget av et sjette løp, Tokyo Marathon, gled drømmen om verdensherredømme langt vekk igjen. Faktisk helt til den andre siden av kloden... 
Del av Tokyo Big Sight - åsted for startnummermessen og målgang. 

Når: Februar.

Startplasser: Lotteri. Jeg har hørt at oddsen i lotteriet er ca én til ti. Beste mulighet for plass er gjennom arrangørens "International Travel Partners".

Startnummermessen: Messen holdes i Tokyo Big Sigth, en gigantisk og futuristisk messe-/konferansebygning. Det er også ved denne bygningen målgangen for løpet ligger. For meg var messen det stedet, den opplevelsen, under oppholdet i Tokyo som ga sterkest "Lost in Translation"-assosiasjon. Det gikk veldig fint å hente ut startnummeret ettersom det var egne disker for "overseas runners" med funksjonærer som kunne engelsk. Etter henting av pose og testing av chip bar det inn til messen. Mengder av utstillere, stort sett av ukjente merker og produkter, delte ut flyers og pratet til alle på høyhastighets-japansk - selv oss som helt opplagt ikke var japanere. De kjente sportsmerkene kom man først til etter å kommet seg igjennom og tatt rulletrapp til etasjen under. Det skjønte vi først når vi kom dit. Jeg handlet ingenting selv, men det var flere andre som fikk skaffet seg japanske versjoner av kjente Adidas-modeller til halv pris vet jeg.

Startområdet: Sentralt område i Tokyo (Shinjuku). God plass og festlig start med rungende korsang og konfetti.

Løypa: Fin løype med start og mål på forskjellige steder. som begynner slakt nedover. Stort sett flat, men noen bakker på slutten. To steder går løypa ut og inn samme vei, og ganske mange kilometer. God underholdning å studere møtende løpere, både de som er raskere og de som kommer etter.

Målgang: Selve målgangen, portalen og stemningen direkte rundt, er den desidert "kjedeligste" av majorene. Det er lite liv og festivitas der, men god organisering og det er supert at man raskt kommer inn, under tak, i den enorme konferansebygningen Big Sight. Det gjør hvile, klesskift og gjenforening etter løpet veldig komfortabelt.

Vær og føreforhold: Middeltemeraturen i Tokyo i februar er syv grader. Velegnet for maratonløping, men det er viktig å ha nok (kastbart) varmt tøy ved starten.

Fordeler: Start i sentralt område. Muligheten til å være innendørs etter målgang. Kilometermarkeringer hele veien. Eksotisk.

Ulemper: Tidlig på året, det krever litt å være maratonklar allerede i februar. Lang reise og definitivt feil tidssone.

Race report: Søvnløs i Tokyo - Tokyo Marathon 2015



Uansett hvilket av major-løpene man deltar i er det overhengende risiko for fantastiske opplevelser. Om jeg bare kunne løpe ett av dem igjen så ligger bakgrunnen for valget i min personlige World Marathon Major-historie. Etter å ha vaklet mellom Chicago og London har jeg innsett at det måtte ha blitt London. Årsakene er:
  1. Det er det major-løpet det er lengst tid siden jeg løp.
  2. Opplevelsen i løpet i 2012 var dårlig, utelukkende grunnet egen feildisponering. En revansje, i form av et bedre gjennomført løp, føles helt nødvendig.
Om det blir neste år, i 2017 eller senere får vi nå se, men tilbake til London skal jeg. 

Og Chicago. 
God overtalingsevne og velvillig familie er viktig når man jager
verdensherredømme... 

Det er fascinerende hvordan livet kan ta uventede vendinger. Hvor stor er egentlig sannsynligheten for at en vilkårlig, maratonfascinert hobbyløper får en jobb som gjør det lettere å fullføre World Marathon Majors? De fire første - New York, Berlin, London og Boston - ordnet jeg på egenhånd. Familien ble dratt med på tur (solgt inn som årets ferie) i jakten på dem. Heldigvis er alle Major-byene populære turistmål også for ikke-løpere. Jakten på verdensherredømme ville imidlertid tatt et par år til om jeg ikke fått Springtime-jobben og vært reiseleder i Chicago og Tokyo. Verdensherredømme hadde det blitt uansett, bare litt senere.
Løperbling - alle World Majors-medaljene samlet. Vakkert...

Finisher-metallet fra alle World Marathon Majors er en stolt samling for den medalje-glade/gale. Er man en skikkelig maraton-nerd kan man i tillegg kjøpe et offisielt "Six Star Finisher Certificate" med tidene fra de forskjellige løpene. Da kommer man også på listen over "Six Star Finishers" (pdf). Foreløpig er det flere svensker, dansker og finner på listen, men ingen nordmenn. Det skal det bli en endring på nå!

Janicke