onsdag 28. januar 2015

Nøkkeløkter på vinterføre

Pulsbelte og klokke på? Check! Skoene snørt passe stramt? Check! Buff, lue, hansker og refleksvest? Check, check, check! Huset sover når jeg sniker meg ut i bekmørket. Kroppen, som innenfor lagene med klær fremdeles holder på varmen fra sengen, skutter seg i dét kulda nådeløst siger igjennom. Løpenøkkelen (ja, jeg har faktisk en egen nøkkel for løpeturer) føres forsiktig inn i nøkkelhullet og vris om. Klikk! Bekreftelsen på at døren er låst virker unødvendig høylydt. "Håper det ikke vekket noen," rekker jeg å tenke, før vissheten om at jeg - atter en gang - har begått en amatørmessig feil slår ned i meg.
Neeeeei!

Ute på trappen innser jeg at ikke et eneste ett av de mange treningsplaggene har en trygg, lukkbar lomme! I alt det smarte, tekniske tøyet finnes det ikke et eneste egnet sted å oppbevare nøkkelen.

Mangelen på trygge lommer er bare én av flere ting ved treningstøy som jeg tidvis stusser over.
Løpetights synes jeg er et vanskelig plagg for eksempel. Enkelte ting kan naturligvis skyldes egen kroppsfasong, men i alle fall noe av skylden velger jeg å legge på produsentene. En hemmende prøveromsvegring har medført en rekke kostbare bomkjøp.

Prøveromsvegringen er også skyld i at jeg på tross av nysgjerrighet ikke tidligere har prøvd Kari Traas løpetights. Da nettløpebutikken med det artige navnet Runforest.no spurte om jeg ville teste en, svarte jeg derfor kjapt ja. Et par dager senere lå en fresh Kari Traa Svalestjert-tights i postkassen. Så var det bare å vurdere den mot mine definerte tights-problemområder:
  • Livhøyde er én ting som kan irritere. En kvalitets-tights jeg har kan nesten trekkes opp til under armene, mens en annen sitter lavt på hoftene og må snøres hardt for å ikke gli videre ned.
  • Linningen er en annen ting jeg tidvis kan slite med. Er den smal, stram og bilringfremmende, eller bred, myk og vennligsinnet? 
  • Stoffet er av betydning. Er det tynt og slarkete eller tettvevet og passe tight. Eller, verst av alt: gennomsiktig? Tights er i grunn avslørende nok som de er. Jeg ser ingen grunn til å dele nøyaktig hva slags undertøy man har...
  • Sømmer! Type sømmer, eller feil plassering av sømmer, kan både gi estetiske og praktiske ulemper. Spesielt når det skal løpes langt kan feilplasserte sømmer skape ubehag og påfølgende høy PRPSS (Post Run Pain in Shower Score). Au!
  • Glidelåser av dårlig kvalitet, og konstruksjoner som gjør at glidelåsen henger seg opp i stoffet er dessverre ikke en sjelden opplevelse.
Så hva med Kari Traas tights? Vel, på løpeturene tenker jeg ikke på den i det hele tatt, og det er faktisk det beste skussmålet et løpeplagg kan få. Ingen behov for å justere den underveis, ikke for stramt, ikke for løst. Den sitter komfortabelt og riktig, stoffet er som det bør være og glidelåsene av god kvalitet. I tillegg får den et ekstra pluss for å ha en ypperlig løsning for løpenøkkelen min. 
Finfin løpenøkkellomme på ryggen.

Så gjør det naturligvis ikke noe om den ser kul ut også, selv om jeg må innrømme at det er litt uvant å løpe med tights som ikke primært er svart.
Freshe farger - Kari Traa Svalestjert løpetights.

I disse dager er det dog mer enn manglende nøkkellommer som utfordrer lysten til gjennomføring av treningsøktene. Vinteren, med speilblank is, iskaldt regn, slaps, slush og tykke lag nysnø om hverandre, er så absolutt ikke optimal for maratontreningen. Men det er slik forholdene er, og jeg velger å tenke at den ekstra viljen det krever gjør meg litt tøffere og sterkere. Det kommer garantert godt med når startskuddet går for årets første maraton om tre og en halv uke!

Janicke

tirsdag 6. januar 2015

Folk!

Nyttårsforsettenes tid er over oss. Mange legger planer om å komme i gang med trening, å fullføre et løp – alt fra fem kilometer til maraton og ultra. De samme forsettene har kanskje vært satt tidligere, både én og to ganger, men nå SKAL det skje. Håper vi…

Det fleste nyttårsforsetter er dessverre sørgelig kortlivede. Det holder ikke bare å ha tenkt en oppbyggende tanke rett rundt årsskiftet. Planlegging og oppfølging må til, og det er mange grep man kan ta for å øke sannsynlig levealder for nyttårsforsettene, eksempelvis:
  • Sørg for at nyttårsforsettet er konkret og målbart. 
  • Skriv det ned. 
  • Begrunn for deg selv ”hvorfor” nettopp dette er så viktig for deg, så du kan minne deg selv på det når det røyner på. 
  • Legg en langsiktig plan med målepunkter underveis.
Nyttårsforsetter - Det holder ikke å ha tenkt en oppbyggende
tanke rett rundt årsskiftet.

Det kan også være en god idé å dele forsettene og målene med noen, slik at de føles litt mer bindende.

Dersom nyttårsforsettet handler om å komme i gang med løping gjelder det å finne ut hva som må til for at du skal snøre løpeskoene på også når du er sliten etter jobb, regnet høljer ned, dagen er tettpakket av oppgaver eller det rett og slett er andre ting som frister.

Om jeg nå – i tråd med eget forsett om å skrive kortere blogginnlegg – kun skal trekke frem ett enkelt råd, så må det bli ”folk”.

Før jeg kom i gang med løpingen foretrakk jeg å løpe alene. Det vil si; jeg trodde jeg foretrakk det. Tanken på å skulle løpe sammen med folk som var raskere var skremmende, og å løpe sammen med folk som var tregere virket kjedelig. Denne innstillingen virker håpløs dum nå. Uten løpekameratene og løpebekjentskapene hadde jeg antakelig fremdeles balet med å bli en løper. Kanskje hadde jeg til og med gitt opp.
En løpekamerat gjør det lettere, og tryggere, å gjennomføre
løpeturen også når det gjør vondt i viljen.

For de aller fleste gir det en verdifull og varig motivasjonsboost å treffe, og å omgås, andre som løper. En løpekamerat og avtalt tidspunkt er gull verdt når det gjør vondt i viljen. En løpekamerat gjør det også tryggere å løpe på steder og tider som kanskje ikke alltid føles komfortable og trygge alene. Det gir mulighet for økt variasjon.

Én løpekamerat er definitivt bedre enn ingen løpekamerat, men har du mulighet til å bli del av en løpegruppe er det enda bedre. En enkelt løpekamerat kan bli skadet, være på reise, flytte – det kan komme mange ting i veien, og da er du like langt. Melder løpekameraten forfall kan det være veldig lett – lettere faktisk – å stå over selv også. Med en løpegruppe er du mindre sårbar.
Mindre sårbar med en hel løpegruppe å trene med.

Våg å bli med, selv om det virker skummelt. Nesten alle tenker i forkant at de antakelig ikke er gode nok, og har et bilde av at alle i løpegruppen er ”superløpere”. Det vet du ikke før du har vært med. Ta eventuelt kontakt med noen i gruppen på forhånd for å avklare nivå og opplegg.
Løpsopplevelser blir større når de deles.

Når du først er med i en løpegruppe, bør du også ta initiativ til samtale. Deltakerne i løpegruppen er med i gruppen nettopp for det sosiale, ellers hadde de løpt på egenhånd. Det er derfor stort sett latterlig enkelt å komme i prat med medløpere. Spør for eksempel hvor lenge de har vært med, om de har noen mål for året, hvor lenge de har løpt, om de har deltatt i løp, hvilke sko de løper med – stort sett hva som helst løperelatert funker for å komme i gang. Vi er veldig enkle sånn.

Er det ingen løpegruppe å oppspore akkurat der du bor, kan du undersøke i litt større omkrets. Ønsker du virkelig å bli en løper bør du i alle fall ha vurdert om du er villig til å reise et stykke én gang i uken for å være del av et løpefellesskap.
Egen buss og største team på Hytteplanmila 2014 - et allerede
flott løp fikk en ekstra dimensjon for glade SkiLøperne.

Finnes det ikke en løpegruppe i rimelig avstand fra der du bor, så kan du vurdere å starte en selv. Det er fullt mulig og egentlig ganske enkelt. I mars er det fem år siden jeg startet SkiLøperne nettopp fordi jeg ville bli en løper. På den første økten var vi fem stykker. I dag er vi godt over 300 medlemmer på facebook fordelt på joggere og løpere. På Hytteplanmila 2014 var SkiLøperne det største teamet (vi fylte en hel buss!), og vi arrangerer et årlig løp, SkiLøpet, som i 2014 hadde tusen deltakere. Alt er mulig!

Tips: Facebook er et glitrende verktøy for formålet. Det er bare å ta mot til seg (jeg var vettskremt) og invitere alle man kjenner i nærområdet. Slå opp informasjon der folk ser det, og vær tålmodig.

Vær også åpen for kontakt med folk når du eventuelt deltar i løp rundt om. Det er fascinerende mange spennende historier der ute, og det skal ikke nødvendigvis så mye til for å få ta del i dem. Løpseventyrene har en tendens til å bli enda mer eventyrlige når de deles med andre.

For egen del ville ikke løpsåret 2014 blitt på langt nær så minneverdig hadde det ikke vært for alle "folk"; Både dem jeg er så heldig å jevnlig ha ved min side under løpeturene, og de som i forskjellige sammenhenger har dukket opp på veien:
SkiLøperne naturligvis. Både de som har vært med lenge, og de som har
blitt med i løpet av året. Her representert ved noen av de som var med
på løpeturen på julaften i år.

Den reddende engelen i Médoc.

Den herlige gjengen nordmenn (og svensker) på Springtimes 
Training Camp i Portugal i mars 2014. Her, noen av dem ved
oppmøte til løpeøkt. Gleder meg enormt til årets Camp!

Tommy og nederlandske Gerard som bidro til at jeg tok
sjansen på å ”løpe som en mann” i Berlin.

Pål som var så sliten, så sliten i New York 

Folk som stoppet opp og slo av en prat under Oslo Maraton Expo. 
Mange imponerende og fascinerende mennesker, her representert 
ved Eline Øidvin som ikke lar seg bremse av sitt handikap, og
Trude Håland som har mange av de samme interessene og målene som jeg.

Reisende, og Springtime-kollegaer, på turene jeg har vært med som
reiseleder, alle med sine historier. Her fra morgenjogg i forbindelse


Disse, og mange flere til, bidro til at 2014 ble et virkelig minneverdig løpsår. Alt er lagt til rette Chewbacca-prosjektets - og Lettbents - finaleår skal bli enda mer innholdsrikt. Jeg gleder meg til opplevelser sammen med både gamle og nye løpekamerater!

Janicke

PS: trenger du flere motivasjonstips finnes det 23 til under fanen "Reasons to run", og kanskje kan fanen "Løpelykke" også by på inspirasjon.