fredag 28. mars 2014

Flyvedyktig!

Det er ikke mulig for mennesker å fly av egen kraft, men av og til kan det nesten føles slik. På enkelte løpeturer er det som om beina - helt av seg selv - legger an et tempo og en løpestil som gjør at man går opp i plan og knapt berører bakken. Man flyr av gårde i høy hastighet uten å bruke krefter, i en berusende opplevelse av runners high fra start til mål.
Det var ikke på stranden i Portugal den siste flyturen kom, 
men kanskje var kilometerne der med på å bygge opp til flyvingen.
(Foto: Arild Hjelm)

I løpet av et år opplever jeg kanskje fire, maks fem, slike "flyturer". De kommer alltid uanmeldt, men da beina ga de første signalene om hva som var i vente sist gang var det knapt så jeg kunne tro det. For hvordan i all verden er det mulig å fly de siste kilometerne på tampen av en uke hvor man har løpt mye mer og hardere enn noen gang før. Eller er det nettopp dét som er fasiten?

Det var takket være kilometerjunkiens jakt på ekstrem ny ukespers at flyveopplevelsen materialiserte seg. Etter en uke på Training Camp i Portugal, hvor jeg deltok på så godt som alle løpeøktene og la til noen egne, hadde Garmin logget 130 kilometer ved hjemreisen lørdag kveld. Det hadde blitt korte morgenturer, langintervaller, distanse, 5K-løp, langtur - og ekstra lang langtur - samt forsøk på restitusjonsturer som stort sett alltid endte opp litt raskere (og lenger) enn jeg har innbilt meg at er riktig.

Det var ikke bare en dans på roser. Etter en litt for tøff terskeløkt på training campens første dag startet uken med stramme legger. De hindret dog ikke full innsats på langintervallene et par dager senere, men slapp først taket under den lange langturen på torsdagen. Etter den økten var det lårene, tydelig preget av kupert landskap og rikelig antall kilometer, som sørget for god motstand. To til tre økter hver dag en hel uke koster tross alt en del.
Noen av ukens spreke løpekamerater, fra den første langturen.

Med de 130 kilometer logget fra mandag morgen til lørdag kveld var allerede forrige ukespers durabelig slått med hele tjue kilometer. Lett spøkefullt kommenterte en av de reisende, som jeg hadde løpt mye sammen med gjennom uken, at det bare var tjue kilometer til 150. Ett-hundre-og-femti kilometer. Snakk om fint, rundt tall... Et frø var ubønnhørlig sådd.
Ukens tema.

Vel hjemme fikk jeg med 12-åringen på drøyt fem kilometer lett jogg søndag formiddag. Beina var tunge, men etterpå glitret de siste 14 kilometerne for øynene mine som havet en strålende sommerdag. Fristelsen tok overhånd, jeg måtte kaste meg i det. Etter en altfor stor middag hos mamma kom jeg meg i løpeskoene og ut i den mørke, kjølige kvelden - så annerledes enn omgivelsene brorparten av de andre kilometerne var tilbakelagt i.
Hoka One One (Bondi 3) - Sko for restitusjon og flyvning.

Jeg hadde valgt de myke, skånsomme Hoka'ene for å være snill med mine treningsstinne bein, men det var akkurat som om det rykket utålmodig i dem. De ville mer! Allerede før postkassa ble passert stod det klart for meg at økten kom til å bli noe helt annet enn planlagt. Middagen skvulpet tidvis faretruende, men det fikk bare være. Det var tid for å fly og jeg var faktisk villig til å spy for opplevelsen. Det ble heldigvis ikke nødvendig, jeg fløy uavbrutt over asfalten samtlige 14 kilometer.

For en vanvittig opptur!

Endrofinoverdose eller hva, lykkefølelsen har holdt seg, og ting kan tyde på at det ikke bare er meg. De andre som var med på turen har meldt seg på løp, kjøpt nye løpesko og lagt spennende planer for treningen fremover. Selv begynner jeg så smått å drømme om store ting i Boston den 21. april.

Kanskje skal det nettopp en ekstremuke til for å få opplevelsen av å fly.

Janicke

fredag 21. mars 2014

Haag revisited - learning the hard way (again)

Halvmaraton i Haag var stort sett et tilbakelagt kapittel i samme øyeblikk som målstreken ble passert. Glemt og pakket unna. Samtidig kverner man videre i underbevisstheten. Hva var det egentlig som skjedde?
Det blomstret i Haag - men Haag halvmaraton ble alt annet enn
en dans på ro... blomster (Krokus?)

Mange har påpekt at det neppe kan kalles "total kollaps" når man fullfører en halvmaraton på 1:38, og det kan man vel si. Det er ingen dårlig tid. Men har man trent og siktet mot 1:30 er og blir det åtte minutter for sakte. De fleste vil dog være enig i at åtte minutter for sakte er mye, dersom man har trent for å klare halvmaraton på to timer, eller forsøker å komme under 1:45 og ender på 1:53.

Det er ikke tiden som sådan som er skyld i at jeg for alltid vil tenke på de 21,1 kilometerne gjennom Haag som en kollaps. Det var opplevelsen av at kroppen absolutt ikke ville, og aller mest var det opplevelsen av at hodet - viljen og staheten som trengs for å løpe løp med tidsmål for øyet - glimret så spektakulært med sitt fravær.

I ettertid ser jeg også at jeg tok for lett på distansen. Nervøsiteten i forkant skulle tilsi noe annet, men egentlig så jeg på halvmaraton som et "barneløp" når det kom til forberedelser og restitusjon. Det er kanskje sånt som skjer når man stort sett løper dobbelt så langt. Men akkurat som maraton er mer enn dobbelt så langt som halvmaraton, er halvmaraton mye mer enn bare den første halvdelen av maraton. Og som alltid er det farten som "dreper".

Beina har vært overraskende tunge etter Haag. "Restitusjon etter halvmaraton? Pyttsann" er innstillingen jeg motvillig har måttet bite i meg. Det var ikke noe annet å gjøre enn å erstatte intervalløktene den påfølgende med lettere distanseøkter, eventuelt gjennomføre dem i moderert versjon. Det ser heldigvis ut til å ha vært godt nok for å takle distansen som blir tilbakelagt denne uken på Training Camp i Portugal.
Langtur I - Fin runde med start og mål ved hotellet. Ganske nøyaktig 20 km.

Sammen med en veldig hyggelig gjeng norske og svenske Springtime-reisende nytes sol og varme, nye løpsomgivelser og inspirerende miljø ved Algarvekysten i Portugal. Det har vært nydelige morgenturer på stranden, tøffe terskeløkter og langintervaller, teknikkurs, rolige restitusjonsøkter og fantastiske langturer.
Langtur II - Buss eller bein hjem? Rundt 30 av 100 valgte beina hjem
fra "fjelløkten". Start fra den lille byen Odeleite. 
Langtur II bestod av 15 km på fjelløkten i tillegg til de 28 km
tilbake til hotellet. Nokså kupert, nokså varmt og veldig vakkert!

Det har faktisk blitt to løpeøkter hver dag, med unntak av torsdag hvor jeg nøyde meg med langturen på totalt 43 kilometer. Det ble en tøff tur på slitne ben i kupert landskap og uvant varme, men i godt selskap og vakre omgivelser ble det en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Turen ble til og med avsluttet med nedkjølende dypp i det kalde Atlanterhavet.
Godt med kaldt bad (15 grader?) for både skjorte og eier
etter 43 varme kilometer.

Jeg hadde planlagt å være med på flere ting enn løping, men det er litt kinkig å kombinere kontorjobbing og Training Camp. Et eller annet sted må man knipe inn, og for meg er det jo løpingen som teller. En yoga-økt har det dog blitt. Det ble nok den første og den siste...

Mer løping i dag, middag og fest i kveld, enda litt mer løping i morgen, og så bærer det hjemover - med mange nye hyggelige bekjentskaper, ditto mange gode minner fra både trening og annet sosialt samvær og ny ukesdistansepers!

Janicke

lørdag 15. mars 2014

Formboost!

Bare fire dager etter hjemkomst fra Haag bærer det ut på tur igjen. Denne gangen er det gjennom jobb og en hel uke.

Det passer meg naturligvis ypperlig at det er løpeuke med Runner's World som partner på Training Campen i Portugal fra lørdag av. Dette er riktignok ikke ferie for meg, vanlige kontorarbeid gjør seg ikke selv og må håndteres i tillegg til jobboppgavene på plass, men jeg skal i alle fall sette ny ukespers i antall kilometer og delta på minst to styrkeøkter i løpet av uken. Og kanskje prøve meg på en time yoga. Nuvel. Akkurat det med yogaen tror jeg først når jeg faktisk er der og gjør det.
Det blir vår i år også - Løpeskjørtpremiere på norsk jord denne uken! 

Våren har så vidt meldt sin ankomst her. I et anfall av akutt vårfølelse og generell løpelykke ble det faktisk løpeskjørt-årsdebut på norsk jord denne uken. Det var nydelig! Men å løpe med skjørt i 20 grader og sol er og blir enda et hakk bedre. Pluss enda litt til om man legger til muligheten til å løpe i andre omgivelser, for eksempel på stranden i soloppgang...

Det er en viss fare for at jeg kommer hjem neste helg både brun og blid, og muligens lett overtrent. Forhåpentligvis blir det bare en god boost før løpssesongen drar i gang for alvor. Den er jo rett rundt hjørnet nå:
  • Først på løpsprogrammet nå står Boston Marathon andre påskedag. Etter det er det bare å henge med på det som klaffer i kalenderen:
  • Follotrimmen, den hyggelige, lokale løpskarusellen, er et must. For å ikke vekke sovende løpsnerver skal jeg ikke engang fantasere om å ta "klasseseiere" - men det er jo en mulighet (ah, rett i baret!). 
Ut over den er ingen løpsplaner lagt for sommeren ennå, men det bare bli mye løping. Hvordan ellers skal jeg ha den vageste drøm om å fullføre:
  • UltraVasan. Forsøker fremdeles å ikke tenke så mye på akkurat dette løpet.
Deretter kommer de (sannsynligvis) på rekke og rad utover høsten med litt for korte mellomrom:
Hytteplanmila arrangeres i år den 18. oktober, bare en uke etter Chicago Marathon. Ergo blir det neppe noe jag etter pers, men det hadde vært veldig gøy å delta på 10-årjubileet!

I tillegg skal åsteder for Chewbacca-forsøk både på halvmaraton og 10K avgjøres. 
Tilbake til Monte Gordo - Fornøyd med nye sko på forrige besøk.

2014 ser ut til å bli et nytt, innholdsrikt og spennende løpsår. Det er bare å snøre treningsskoene på. 

Janicke

mandag 10. mars 2014

Fra Haag til helvete – og tilbake igjen

Halvmaraton er en grusom distanse! Frem til i går trodde jeg mila var verst, men etter søndagens slit i Haag innser jeg at 10 km er for barneløp å regne i forhold.

Sammen med to gode SkiLøper-kolleger bar det av gårde til Haag lørdag morgen. Solen skinte omsider over østlandet og vi var lette til sinns og klare for tur. Ingen av oss hadde løpt halvmaratonløpet i den nederlandske byen før, men ryktet gikk om flat profil og gode persemuligheter. Vi håpet alle tre å komme inn under én og en halv time, og selv om graden av tro på suksess varierte sterkt i den lille gruppen så hadde nok ingen av oss forventet at bare én oss i det hele tatt skulle komme i nærheten.

Å reise til Haag var akkurat så smooth som vi hadde hørt det skulle være. En flytur på halvannen time til Schiphol, deretter en halvtimes togtur til sentrum av Haag med startnummerutleveringen (og start og mål for løpet) rett utenfor togstasjonen. De fleste norske løperne bor da også på Hotel Babylon som praktisk talt ligger på stasjonen. Vi hadde valg Hotel Hilton, en liten gåtur unna, og trillet av gårde mens vi lot oss fascinere av omgivelsene.
Nydelig vår og blomstring i Haag.
 Blå himmel og flotte bygninger.
Flust av sykler og kanaler - hyggelige innslag i enhver by.

Haag viste seg fra sin aller beste side. Solen skinte og temperaturen lå et stykke opp over titallet. Kanalene, alle morsomme og kreative sykler, blomstrende krokusplener, flotte bygninger og koselige uteserveringer. Det var ikke til å unngå at vi røk på en "burger og øl i solen"-seanse. Løpet startet jo ikke før utpå ettermiddagen dagen etter.

Resten av dagen gikk med til å vandre rundt, besøke et kunstmuseum og – muligens skjebnesvangert, men uansett verdt det – et himmelsk måltid med deling av en flaske nydelig vin på en herlig italiensk restaurant.
Jeg visste at nederlenderne var liberale men...

Jeg ser ikke bort fra at enkelte elementer gjennom denne dagen bidro til den skrekkelige følelsen det var å flytte det ene beinet foran det andre så fort kroppen aksepterte de siste 15 kilometerne av Haag Halvmaraton påfølgende dag. Utrolig nok førte aldri de voldsomme førløpsnervene mine til at DNS (did not start) seriøst ble vurdert. Underveis i løpet var imidlertid DNF (did not finish) en stadig tilbakevendende tanke. Haag Halvmaraton ble en kamp fra første kilometer.
Dagens løpsoutfit. Løpssesongstart og på med løpeskjørtet.

Mine to medløpere og jeg var spredt utover tre startpuljer; superoptimisten i pulje A, superpessimisten (meg) i pulje B og ”den gyldne middelvei” i pulje C. Som en forholdsvis erfaren løpsdeltaker burde jeg visst bedre enn å stille opp sent og havne langt bak i gruppen når målet er å løpe raskere enn det puljen er forventet å gjøre. Gjennom de første to kilometerne bestod min kamp i å forsøke å avansere i feltet. Det ble mye slalomløping, opp og ned på fortauskanter med stadig oppbremsing og fartsøkning. Jeg stresset med å følge med på snitt-tempoet for å sikre at det verken varierte for mye over eller under farten jeg måtte holde for pers. Samtidig var jeg skråsikker på at pers var en umulighet.

Selvsabotasje ligger opplagt for meg. Her er noen utvalgte måter å ødelegge sitt eget løp på:
  1. La førløpsnerver ta overhånd i så stor grad at du nesten er utslitt før startstreken. 
  2. Gå og gå og gå og gå hele dagen i forvegen. 
  3. Tillat et noe større alkoholinntak dagen før løpet enn før noe annet løp. 
  4. Still opp sent i startpuljen og sørg for dårlig utgangspunkt. 
  5. Tenk deg "ned i kjelleren" underveis. 
DNF-tankene begynte for alvor å dukke opp ved åtte kilometer, men jeg bestemte meg for ikke å ta noen avgjørelse før ved ti. Ved ti kilometer bestemte jeg meg for å la alle forsøk både på sub 1:30 og ny PB fly. Igjen ble DNF vurdert, men jeg bestemte meg i steden for to nye mål:
  1. Ikke bryte
  2. Ikke gå
På forhånd hadde det virket tullete med fire drikkestasjoner på halvmaraton, men i Haag ble det en kopp vann på hver eneste drikkestasjon. Et park slurker i munnen, resten over hodet og i nakken. I tillegg til alle mine egne problematiserende elementer bød nemlig Haag på sol fra helblå himmel og godt med varmegrader. Jeg tror ikke det var så mange at det vanligvis ville hatt betydning, men det kom kanskje for brått på? Farten sakket av jevnt og trutt og jeg ga blanke. Det var absolutt ingenting å hente.

Strandpromenaden ved Nordsjøen, som jeg hadde gledet meg til å se, ble en sørgelig affære. Kjenninger både i hofte og nederst bak på ene leggen (akilles?) bekymret meg, jeg irriterte meg over gnagesår på begge stortær, og så var det tidvis som en hånd grep tak rundt magesekken. Å vende bort fra sjøen og ned mot byen igjen var en lettelse.
Sliten og lei men ørlittegranne lettet. På vei tilbake mot sentrum.
(Foto: Espen Ringom for Kondis)

Løypa er egentlig fin. Deler av den er riktig så fin, og veldig mange Haag-boere hadde tatt turen ut for å beskue og heie på løperne. Selv i et såpass grusomt løp betyr det en hel del, og selv når lagrene er tomme gir det en slags boost å høre folk rope ut navnet ditt (med nederlandsk aksent) og heie på akkurat deg. For å få tankene over på annet enn slit begynte jeg å gi high fives til barna som strakk ut armene, smile tydelige og takknemlig til de som heiet, og ta imot marshmallows fra barn som så gjerne ville hjelpe oss frem.

Først da jeg kom ut på det siste lange strekket før oppløpet begynte jeg for alvor å tro på at jeg faktisk skulle klare å komme meg gjennom løpet uten å gå. I et desperat forsøk på å bli fortere ferdig med strabasene forsøker jeg å øke farten. Det føles ikke som om det medfører en merkbar fartsøkning, men jeg glir da forbi en og annen løper.

Og her får jeg igjen erfare at det faktisk finnes mer selv om lageret virker fullstendig tomt. En mann nekter å la meg gli forbi. Hver gang jeg forsøker drar han på slik at han kommer forbi meg igjen, men ikke videre og avgårde. Det ser dessuten ut som om han følger med på hvor jeg befinner meg, klar til å øke farten om jeg forsøker meg igjen. Mer skal ikke til; Konkurranseinstinktet vekkes og jeg kjemper meg forbi på ny. Det samme gjentar seg fem seks ganger og dermed er jeg overbevist om at vi har inngått en stilltiende pakt om å dra hverandre frem. Rett før vi tar nittigraderssvingen inn på det ca 400-meter lange oppløpet, tett kranset av en jublende folkemengde og vaiende flagg, tenker jeg at jeg skal takke ham for hjelpen når vi kommer til mål. Samtidig vil jeg veldig gjerne komme før ham så jeg skifter gir en gang til.

Viktig lærdom: Det er ALLTID litt mer å hente! Det gikk bra unna det siste stykket, og min fremmede kampmotivator så jeg aldri igjen.
Medalje har lindrende effekt på såre løpersinn.

Det som skulle vært en kamp om sub 1:30 ble en kamp om sub 1:40. Jeg kom inn på 1:37:59, og var til syvende og sist veldig takknemlig for det ene sekundet som bikket meg under 1:38. Jeg fikk min medalje, og for egen selvtillits del var det litt trøst i å høre at de fleste andre bekjente som løp denne dagen også hadde fått det tøft. Fokus: Jeg startet, jeg fullførte og jeg fikk medalje.

Knut, "den gyldne middelvei", var nok en av dem som fikk det aller tøffest. Han hadde slitt såpass med magen at han både hadde måttet gå mye, og til og med legge seg litt ned langs løypa. Da er det virkelig imponerende å karre seg til mål på under to timer!

Superoptimisten Stig var den som kom nærmest av oss. Han bikket akkurat over 1:30 men hadde hatt et bra løp og satt ny pers. Sterkt!

Vonde løp er heldigvis fort lagret unna i erfaringsbasen. Et par timer senere var det glad liten SkiLøpergjeng som joinet en større, tilsvarende glad, løpergjeng for bankett. Mye kan tyde på at endorfiner fungerer selv når løpsmålene ikke nås...

Jo, halvmaraton er virkelig en fæl distanse, men Chewbacca-målet består og snart er jeg klart til ny kamp!

Janicke

fredag 7. mars 2014

Medvind begge veier takk!

Det er dags! Kun få dager ut i mars bærer det av sted, utenlands, for å løpe løp. Allerede nå er det tid for årets første Chewbacca-forsøk.

Som vanlig før alle løp hvor jeg har planer om å gi jernet - nå gir jeg stort sett alltid alt jeg har i løp uansett, det er bare at jeg ikke alltid planlegger det på forhånd - så har det vært noen intense jobbuker. Tidligere har jeg imidlertid konkludert med at en perfekt opplading er en utopi. Det viktigste er at jeg har trent ganske bra, og jeg (for meg å være) har løpt sjukt mange intervaller av alle slag.
Å tro eller ikke tro (på pers) - DET er spørsmålet!

I morgen flyr tre SkiLøpere til Haag. Alle har lyst på pers, men bare én er såpass tøff at han til og med tror på det. Den andre sier han ikke har fått trent godt nok og skal ta det som en kvalitetsøkt. Selv skjelver jeg i løpeskjørtet.

Løp er egentlig gøy, men det gjør bare så himla vondt når man forsøker å løpe fortere enn man kan. Og det er faktisk slik at mine Chewbacca-mål er å prestere over evne. Jeg får vel takke den ene av mine to medreisende for - helt uskyldig - å sette den siste drepene pilen i restene av mitt vettskremte, bevrende løpersinn: Han sendte meg linken til en super (!) løpekalkulator hvor det står svart på hvitt:

Realistisk bestetid på halvmaraton, gitt at man løper mila på 42 og maraton på 3:28, er fire minutter saktere enn Chewbaccamålet. Først ved maratontid rundt 3:20 har man 1:30 inne.

Dødens kalkulator på jogg.se
Kalkulatoren har forøvrig flere kule funksjoner. Blant annet er det kjekt med
omregningen mellom km/t og min/km, for oss som stod litt lenger bak i køen
da den evnen ble fordelt.

Coachen påpeker at det bare gjør vondt er en kort stund: "Den første delen er transport." Jeg er ikke helt overbevist. Og syv eller fem kilometer med vondt - enten det sitter i viljen, beina eller andre steder - er å ha vondt ganske lenge. Mens det står på. Jeg vet så inderlig godt at det er veldig fort glemt etterpå. Ellers hadde ikke Chewbacca-prosjektet eksistert.

Så, what to do?

Vel, i morgen tidlig bærer det til Haag. Med godt reisefølge er jeg sikker på at det blir en morsom tur, og så får jeg takle nedturen (eller tenk om...) når den kommer.

Alt raskere enn 1:31:56 (PB fra Xi'an, Kina i 2012, hvor jeg forøvrig også gikk for sub 1:30) er jeg fornøyd med. Sub 1:30 og oppnåelse av Chewbacca-målet betyr pur lykke, og etter løpet blir det bankett med rundt tjue lykkelige og skuffede løpere. Det finnes ikke bedre måte å feire oppturen eller drukne sorgene, hvilken det nå enn blir. Stemningen blir garantert god uansett.

Here we go again...

Janicke