onsdag 26. november 2014

Gjennom en tunnel og rundt noen svinger

Å gli taktfast på imaginære skinner rundt og rundt banen i mørket, som del av et lite tog. Hodelykten til medløper Gunnar lyser opp og viser hvor sporet går. Etter to av åtte intervaller har de 16 SkiLøperne, som har karret seg ut denne første virkelige vinterkalde tirsdagskvelden, fordelt seg i små grupper. Det går rundt og rundt på den frosne tartanen.

Selv for den ihuga løperen kan løpsmotivasjonen svikte. De siste ukene har dørstokkmila vært tung å forsere. Det har blitt børstet støv av motiverende slogans (kommandoer!) som "Don't think. Run." og "Just do it". Kroppen har vært seig og slarkete, med småvondter her og der. Høsten har vært tung på flere områder. Dessuten er det mørkt og kaldt. Det har vært veldig lett å prioritere jobb fremfor løping når oppgavebunken ser umulig stor - og stadig voksende - ut. Har jeg først kommet meg ut har det vært greit nok. Fine løpsopplevelser og humørmessige oppturer. Følelsen har bare ikke sittet i lenge nok. Jeg har ikke hatt lyst til å løpe neste gang uansett.

Det var bare én ting å gjøre: å ta en pause. Ikke en full ikke-løpe-i-det-hele-tatt-pause, men sist uke ble det bare én skarve tur før lørdagens deltakelse i engangsløpet Stockholm Tunnel Run.
Refleksvest i steden for startnummer i Stockholm Tunnel Run.

SkiLøperne Knut, Stig, pappa og meg, matchende
og fine i våre nye refleksvester, på vei til tunnelen.

Enkelte har spurt hvorfor man vil løpe et løp som går i en tunnel. Selv synes jeg det virket som en artig greie å prøve. Noe annerledes. Jeg er glad jeg tok turen og fikk oppleve at det kan være vel så gøy å løpe i en tunnel som langs strekninger utendørs.

Stockholm Tunnel Run gikk bare denne ene gangen. Etter at Norra Länken, Nord-Europas største vegtunnelprosjekt, har åpnet slipper kun biltrafikk til.

Inn i tunnelen. Rundt 40.000 refleksvestkledde lyste opp både ute og inne.

Oppvarming ved Springtime (c:

Stockholm Tunnel Run skulle være en real åpningsfest for den nye tunnelen, og fest ble det! Turen gjennom tunnelen var spekket av opplevelser i form av lys, lyder, korsang og heftige rytmer, fuglekvitter, dalende snø, konfetti og rundt 40.000 løpere! Å beskrive alt dette blir nesten umulig; Se heller denne videoen som Trafikverket har laget:


Det var arrangøren av Lidingöloppet som stod bak dette løpsarrangementet, og alt oste av profesjonalitet og skikkelig organisering. Det er virkelig imponerende å klare å håndtere så mange løpere så smertefritt. Det ble plukket opp et par idéer for SkiLøpet også - uten sammenligning forøvrig.

Mitt tunnelløp var forholdsvis grei skuring. Jeg hadde ingen bestemte mål, og brydde meg ikke om å stille opp langt fremme i startgruppen. Trengselen lenger bak kostet meg nok et drøyt minutt de første par kilometerne, men deretter var det bare min egen småskranglete kropp og labre motivasjon som begrenset meg. Jeg nøt opplevelsen og alle inntrykkene, og vel i mål var jeg godt fornøyd med tiden 43:54.
Foliegutta - Småkalde løpere på vei hjem etter løpet, innpakket i
folien vi fikk utdelt etter målgang.

Fargerike ballonger OG medalje - kan ikke annet enn å smile da. 

Medaljefangsten - Kanskje ikke den kuleste medaljen, 
men grei nok for et 10K-løp.

Positiv opplevelse til tross, det var ikke Stockholm Tunnel Run som skrudde løperhodet på rett plass igjen. Det skjedde under morgenturen dagen etter. På tross av møre ben (og nokså sen bankett) bar det ut i vakre Stockholm søndag morgen. Et eller annet sted på turen rundt Djurgården med pappa, Knut og Stig dukket løpegleden for alvor opp igjen. Var det den hyggelige stemningen? Draget på ned mot 4-minuttersfart midtveis? Det smågale i å være ute tidlig, etter både løp og festkveld? Overraskelsen over at kroppen ikke lenger "skranglet"? De flotte omgivelsene?
Gode løpekamerater på tur rundt idylliske Djurgården.

Antakelig kombinasjonen av alt. Løpeiveren er i alle fall gjenfunnet, og kilometerjunkien er skrubbsulten. Jeg er heftig motivert for treningsprogrammet for forsøk på 3:15 på Tokyo Marathon i februar (Marius Bakkens 2:45-program - for å "safe"), og denne uken skal jeg for første gang på mange uker ha minst 90 kilometer! Selv om søndagen går med til reising bør det være godt mulig, ikke minst takket være ukens langtur: Nina og Gittes "En fot foran" - en løpedugnad til inntekt for Aktiv mot kreft.

Løpedugnaden starter i Ås lørdag klokken 10:00. Rundt 25 SkiLøpere kobler seg på i Ski, og så bærer det mot Manglerud. Fra Ås er distansen en maraton. Fra Ski blir det drøyt 30 kilometer. Opprinnelig var det to løpere som skulle ta turen og målet var å samle 100 kroner pr kilometer. Så utførte den moderne, elektroniske jungeltelegrafen litt av sin magi... Det blir veldig spennende å se hvor mange som faktisk dukker opp på lørdag. Målet om 4.200 kroner er i alle fall langt passert. Så langt har det blitt samlet inn over 30.000 kroner.

Les mer om Nina Alettes prosjekt på Sportsmandens artikkel "En fot foran - løpsdugnad for kreft-saken", og se siste oppdateringer om prosjektet på facebook-siden.

Grytidlig morgentur - Etter pausen var løpejunkien plutselig veldig sulten. Kveldsøkt 
ble tett fulgt av tidlig morgenøkt før kveldens to økter med SkiJoggere og SkiLøpere.

Tilbake på SkiLøpernes Tough Tuesday i går kveld. Gunnar, Kjetil, Hans Jørgen og jeg har lagt marsjfarten - som vel må kalles optimistisk maratonfart - til 4:30. Det blir stillere og stillere etter hvert som intervallene tas unna. Småpratingen begrenses nå til de ett minutt lange joggepausene. Under intervallene ytres kun korrigering av fart når en av oss drar på litt for mye. "4:15 nå." sier Gunnar eller jeg, og gruppen sakker unisont bittelitt av. Taktfaste steg bærer oss frem under stjernehimmelen. På alle kanter av banen ser vi andre små tog av lys - hodelykter og refleksvester - sveve i forskjellige hastigheter. Av og til passerer et tog et annet. "Bra tempo!" kommenteres det. "Takk det samme!" svares det.

Åtte ganger løper vi intervaller på seks minutter. Rundt og rundt. Ensformig? Kanskje. Samtidig er det ganske magisk, om man lar seg synke inn i opplevelsen. Fellesskapet med medløperne, både ens eget lille tog og alle de andre som er ute på samme tokt. De hvitmalte "toglinjene". Den samkjørte takten av løpesko mot frostet tartan. De små, glidende lysene i mørket. Kroppen som jobber. Fartsfølelsen, som blir forsterket i svingene og ved passering av andre tog. Og på hver runde; lyden av kryssingen av den iskalde, tykke plasten som er lagt ut for å beskytte et par meter av banen, og som må forseres litt varsomt (man vil jo ikke skli eller snuble) uten å miste fart. Fartsøkningen de siste minuttene av det siste draget, og den altomfattende tilfredsheten når vi er ferdige og oppsummerer økten og prater litt, før lyktene og refleksvestene forsvinner i hver sine retninger.


Janicke a.k.a. Chewbacca
Back on track!

1 kommentar:

Anonym sa...

Så gøy med et innlegg igjen! Og topp at du igjen er motivert for løp:-) Jeg er kjempe imponert over hvor mange km du løper hver uke, og imponert over kroppen din som tåler alt dette! Selv har jeg (også) hatt litt laber løpslyst de siste ukene. 2014 har vært mitt beste løpeår, og jeg har deltatt på mange løp til å være meg (Sentrumsløpet, Tromsø, Grimstad, Stockholm og Skagen halvmaraton og til slutt Svalandsgubben i oktober, som er et 27 km skogsløp, og som det er tradisjon å være med på for oss løpere som bor i nærheten av galskapen) Jeg har perset på halvmaraton i år (1:51:40), noe jeg er veldig glad over å ha fått til, og jeg har liksom fått en ny og litt raskere normalfart! Alt ligger til rette for at jeg skal være topp motivert for trening frem mot neste løp som er Barcelona halvmaraton i februar:-) Men så har jeg liksom blitt litt sløv. Det er så mye annet jeg skal rekke! Og så har jeg nok hvilt litt de siste ukene fordi jeg kjenner noen vondter som jeg trodde var en akilleshæl (øm på hælen, vondt under hælen - MEGET behagelig å gå med sko med litt hæler, kjenner du til det? - har bestilt en innleggssåle for hælen fra Løplabbet..) Men det rare er at jeg vel ikke har blitt særlig bedre av å ta det mer rolig og løpe litt kortere turer enn før.. Jeg føler meg egentlig bare stivere og kjipere!!
Jeg har lurt litt på å hive meg på et av svenskens halvmaratonprogram fram mot Barcelona, men har ikke gjort det enda. Tenker også at det kanskje er like lurt å kjøre en kombinasjon av langturer, intervaller (korte og lange), og litt mellomlange turer i god fart etter eget hode? Hva ville du gjort? Det er ca 10 uker til løpet... :-D Blir uansett alltid litt mer motivert av å lese dine innlegg! Du er crazy! God helg:-D Hilsen Mira