fredag 8. august 2014

Om å beseire dumhet med stahet

Å være en løper er slettes ingen lek. Jo, det byr på mange gleder, men det er ikke til å unngå at det fører til noen kjipe opplevelser også. Og for å være helt ærlig blir man ganske skrudd av å være hektet på løping. Jeg ser ikke bort fra at all ristingen hjernen blir utsatt for gjennom stadig løpende forflytning uten noe praktisk mål utover å kunne løpende forflytte seg enda litt raskere, fortsatt uten noe praktisk mål, kan ha en viss destruktiv effekt.

Dagens økt er et glitrende eksempel på sann dårskap. Det vil si; ikke selve økten - den var egentlig bra - men forberedelsen til den... Hjelpe meg! Forhåpentligvis er ikke andre løpere like dumme (jeg vet "for a fact" at svært mange løpere er det, på forskjellige måter), men kanskje kan én eller to løpere ta lærdom av min dumhet.
Dørstokkmila. Møter den heldigvis ikke så ofte lenger, 
men det er definitivt en av de tøffeste distansene.

Først en tilståelse; Selv nå, når jeg i bunn og grunn må karakteriseres som en løpenerd, hender det at motivasjonen svikter. Av og til oppleves den hersens dørstokkmila usannsynlig tøff. Halvveis ut i arbeidsdagen i dag kjente jeg det; Lysten til å løpe svant hen. Fristelsen til å ta en hviledag vokste. Men to hviledager på rad? Ikke aktuelt! Bare én ting å gjøre: Koble ut hjernen fullstendig og bare "do it". Spesielt siden det var en nøkkeløkt i Marius Bakken-programmet. En økt jeg attpåtil skulle ha tatt i går.

Stahetens første seier. Men i det samme begikk jeg også en idiotisk dumhet. Solen skinte, det var varmt og Nike Racerne var så luftige og fine. Å kutte ut sokker for frihetsfølelse og fart virket som en strålende idé.

Jepp. Strålende idé...

Det var første gang jeg skulle gjøre denne økten. Jeg mistenker at den er ny i Marius Bakken-programmet. Opplegget var å løpe tjue minutter i intensitetssone tre, det vil si ca halvmaratonfart. Deretter ti ettminuttere i intensitetssone tre til fire, med tretti sekunders hvile mellom intervallene. Til sist tjue nye minutter i sone tre. Økten er ment å skulle forbedre maraton-utholdenheten. Ser den.

Oppvarmingen gikk fint. Det gjorde også de første 15 minuttene av første del. Da begynte skoene å gnage i fotbuen på begge føtter. Pokker! Jeg skulle ha tatt på sokker!

Både den første tjueminutteren og de ti ettminutterne ble fullført. Kortintervallene var alt annet enn grei skuring. Tretti sekunder til hvile mellom intervallene føltes som en lite morsom spøk. Det var knapt så jeg fikk igjen pusten før det skulle tas fatt på neste, og i lårene truet syren. Samtidig går slike intervaller egentlig kjapt unna. De fem første går fort. Snart var syv tilbakelagt og vi hadde bare tre... to... én igjen.
Heftig økt på tartanen i dag.

Over på siste del. Nye tjue minutter i intensitetssone tre. Løpekompisen og jeg innvilget oss noen minutters pause, og jeg kjente bekymret på hvor vondt gnagsårene egentlig gjorde. Det ante meg at de var i ferd med å gå fra vannblemmer til åpne sår, men det var ikke stort å gjøre. Løp!

At denne økten skal forberede en til maraton ble veldig tydelig. Jeg fikk i grunn litt følelse av de siste ti maratonkilometerne. Ingen flyt. Utålmodig. Bare lyst til å bli ferdig. Gnagsårene forsterket opplevelsen. Skulle jeg forsøke å ignorere smerten og bare kjøre på, eller skulle jeg frykte skade ettersom løpestilen ble endret for å unngå å plage de gnagsårherjede fotbuene?

Etter fem minutter ga jeg opp. Skuffet over meg selv stoppet jeg og snørte av meg skoene. Så ufattelig teit. Så svakt! Ultraløpere må takle smerte mye verre enn dette. Jeg rakk å gå noen skritt barbeint før det slo meg: Barfotløping! Jeg kunne fullføre økten barbeint. Før tanken var ferdig tenkt lå skoene i gresset og nakne føtter klasket mot tartanen. Staheten hadde seiret for andre gang denne ettermiddagen!

Det føltes herlig befriende å ikke ha på sko og nå gikk det lett å løpe. Men som førstegangsbarfotløper er ikke føttene herdet, og etter ti minutter kjente jeg vannblemmer poppe ut på begge stortær.
Fra løpeøkten bar det rett på apoteket. Fremdeles i løpetøyet.

Det fikk bare stå til, og fem minutter senere kunne jeg slenge meg i gresset på fotballbanen. Tungt pustende, med sviende og verkende fotbuer, ømme stortær og veldig varme fotsåler. Jeg kunne ikke annet enn å være glad. Idiotien ved å løpe uten sokker ble til syvende og sist oppveid av å ha vært sta nok til å fullføre.

Klar ny PRPSS-pers (Post Race Pain in Shower Score) ble det også. Aaaahrggh!

Staheten lenge leve, men det er lov "å bruke hue"! Moralen i dette blogginnlegget er: Bruk av sokker i sandaler er en ting, men bruk for all del sokker i løpeskoene!

Eller egentlig: Ikke prøv nye ting på viktige økter eller løp!

God løpehelg!

Janicke

8 kommentarer:

Marit sa...

Herlig lesning. :-) Og jeg skjønner at jeg ikke er noen løpenerd. Compeed har for øvrig vært redningen på mange andre typer turer :-)

lettbent sa...

Takk Marit. (c: Tror det er sunt å ikke være løpenerd, det går på helsa løs av og til... Og ja, Compeed må jeg virkelig si at supert! Det har ikke vært noe problem å løpe verken langt eller fort etter den sokkeløse økten takket være disse plasterne. Dermed det løpenerdes fritt videre, hehe.

lirosa sa...

Ha Ha, -(unnskyld, -det er godment latter ikke noe skadefryd altså!!)
DU ER HERRRRRLIIIG :-)

Anonym sa...

Jeg kjenner meg igjen i dette.. Jeg har gjort liknende ting.. som da jeg oppdaget at løpeskoene lå igjen hjemme og jeg tok en løpeøkt på mølle barbeint, noe som betød løpestopp i en uke etterpå på grunn av veldig såre føtter. For ikke å snakke om de gangene man løper selv om man er litt syk, og så blir man skikkelig syk etterpå (det er jo NOEN ganger man blir frisk av å løpe også, ikke sant?) Og så er det vel slik at når man kjenner en skade under en løpeøkt, og egentlig burde stoppe midt i en økt, så fortsetter man "full og dum" på endorfiner, selv om kroppen sier tydelig i fra at man skal stoppe. Alt for å kunne logge den ene treningen:-D Hilsen Mira:-D

Siri Emilie sa...

haha, helt fantastisk å lese! Kan delvis kjenne meg igjen både i dumheten og staheten, og da er det ekstra morsomt å lese dine beskrivelser :D Også likte jeg veldig godt PSPSS, den har jeg ikke hørt før!

Du får pleie føttene dine godt framover! :)

Unknown sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Mari sa...

For en fantastisk blogg du har. Jeg kjenner meg sånn igjen i det du beskriver. Elsker den humoristiske tilnærmingen du har til hårete mål, hverdagslige problemstillinger og løpenerdete ting.

lettbent sa...

Lirosa: Byr på det altså, hehe. (c:

Mira: Det du sier om å løpe når man er småsyk/gryende syk er så sant. Tenker at "Hmm, det kan jo hende at en løpetur hjelper". Før i tiden ville gryende sykdom være en velkomen unnskyldning, hehe. Vi er muligens litt "fulle og dumme" på endorfinene våre, men jeg synes nå det er bedre at vi prøver enn bare å gå ut i fra at det ikke skal gå eller ikke skal være bra. Sååå mange forestillinger jeg hadde om hva som var klokt/ikke klokt mht løping har blitt plukket fra hverandre de siste årene - og det smitter litt over på andre områder også. Ser generelt flere muligheter nå enn før. (c;

Siri Emilie: Det er bra å kunne le av seg selv når man gjør dumme ting som dette - og så er det jo litt godt å høre at andre er like "dumme" av og til også. (c: PRPSS er jo et velkjent fenomen for løpere, så jeg synes det fortjente et navn, hehe.

Mari: Tusen takk! For meg er det viktig å ha et humoristisk blikk på galskapen. Man bør jo være klar over at man er litt nerdete og gal, selv om man selv mest sammenligner seg med andre som er mye mer nerdete og gale - og derfor ikke synes man er så ille selv... Eller noe sånt, hehe. (c: