fredag 22. august 2014

Løperdilemmaer - og UltraVasan

Løpere må forholde seg til mange svært kompliserte valg knyttet til hverdagstrening så vel som til små og store løp. For ikke-løpende kan enkelte løperdilemmaer virke absurde, mens det for løperen fortoner seg som blodig alvor. Og joda, i noen tilfeller kan det faktisk være såpass alvorlig at det involverer blod.

Noen dilemma-eksempler:
  • Lang eller kort trøye?
  • Gå for negativ splitt eller bare gutse fra start - eller begge deler?
  • Bruke de splitter nye løpeskoene til maratonløpet?
  • Er dette muligens å starte i overkant hardt?
  • Trene nå eller etterpå?
  • (Kun menn) Trenger jeg plastre brystvortene om jeg bruker denne myke løpetrøya?
  • Full fest i kveld, eller langtur i morgen tidlig?
  • Er det helt bra å bruke gode penger for å få slite seg gjennom drøyt fire mil med startnummer på brystet?
  • Hmm, trenger man egentlig sokker i løpeskoene?

Noen ganger velger vi rett, andre ganger velger vi miserabelt feil. Bare se på hvor mange maratonløpende menn som kommer i mål med to symmetriske blodflekker foran på skjorta...

Et av de grunnleggende dilemmaene vi løpere må hanskes med er hva vi egentlig vil med løpingen. For enkelte er det ikke noe spørsmål; de løper bare for å få litt trim og er happy med det. Andre er mer ambisiøse og vil oppnå noe mer. Vil bli bedre. Raskere! Mer utholdende!

Og her ligger mitt store dilemma for tiden. Jeg vil alt! Ole Brum-style. Raskere på fem og ti kilometer. Raskere på halvmaraton og maraton. Og så utholdende at jeg orker å løpe 60 - 100 kilometer i ultraløp. Men å trene for å bli raskere og å trene for å bli mer utholdende er to ganske forskjellige ting. En viss sammenheng er det jo, men det tar ikke så lang tid før dilemmaene tårner seg opp.

Frem til veldig nylig var jeg påmeldt UltraVasan 90. Ni mil gjennom skog og mark, på skogsveier og stier. En real utfordring for både kropp og hode. Påmeldingen var svært impulsiv.
Store beslutninger tas på lettbent vis. Mine meldinger i grått. 

Etter påmeldingen lot jeg være å tenke på hva vi hadde begitt oss ut på, utover at det fikk bli noen ekstra lange langturer til sommeren. Sommeren startet imidlertid med skadeopphold, og de lange langturene ble aldri noe av. Innerst inne surret spørsmålet: Har jeg egentlig lyst til å løpe ni mil?

Og så skjer det noe uventet. I skadeperioden herjet frykten for at all hardt opparbeidede kondisjon og styrke skulle gå tapt. I ettertid kan det imidlertid virke som om de tre ukene uten løping, men med alternativ trening, har hatt motsatt effekt (jada, jada - hører et kor av "Hva var det jeg sa?" der ute). Det virker som om det har kommet til et gir ekstra.

Marius Bakkens treningsprogram er lagt opp slik at man skal bygge seg opp fra bunnen. Først skal man løpe fort på 5 og 10 kilometer. Deretter halvmaraton og til sist - målet - maraton. Sist uke løp jeg test på 10K slik det var spesifisert i programmet. Alene, rundt og rundt på banen så fort jeg klarte. Det skal mye til at man løper like fort alene på trening - selv en 10K-test - som man gjør i løp. Men på banen, på tross av at jeg allerede fra ca 4 km måtte jobbe med motivasjonen, tangerte jeg persen min fra Hytteplanmila 2013.
Nær pers med 41:37 på 10 kilometer alene på banen. Mistet litt motet da jeg
ved 5 km-passering skjønte at Garmin ikke målte  korrekt distanse - og at det  
dermed ikke ble 5K pers som det hadde sett ut til - men tok meg sammen og 
telte runder. Har sett at GPS ikke fungerer så bra ved baneløping før også.

At formen er god, og at jeg er litt raskere enn før, fikk jeg også bekreftet i Follotrimmen denne onsdagen (her omtalt på Sportsmanden.no). I høljende regnvær, kupert løype og tidvis svært krevende terreng gikk det skikkelig bra unna. Så bra at jeg løp i mål som første kvinne selv om damene som stort sett alltid kaprer de første plassene på pallen var med.
Et lite knippe av SkiLøper-kameratene som deltok på Follotrimmen. God 
stemning til tross for at himmelen åpnet seg og det ble styrtregn, lyn og torden
gjennom det meste av løpet. 

Slike opplevelser gir blod på tann, og jakten på Chewbacca-målene skal intesiveres ytterligere:

Jeg skal nå målene på 5K, 10K, halvmaraton og maraton
før jeg begir meg ut på ekstreme ultraeventyr!

(Å skrive med bold/kursiv tekst hjelper meg sikkert å huske det når nye ultraløp og andre ville forslag dukker opp.)

Jeg skal løpe UltraVasan i morgen, men det blir den halve versjonen og helt uten mål om tid. UV45 skal være en lang treningstur sammen med den gode venninnen som opprinnelig utfordret meg på UV90, men som selv måtte endre påmeldingen til 45 for noen uker siden.

Det er ikke noe gøy å trekke seg, men etter hvert som jeg har diskutert argumentene for og imot har jeg blitt komfortabel med det (har virkelig jobbet med meg selv her):
  • Det eneste virkelige løpsmålet i år er sub 3:20 i Berlin. Å starte høstsesongen med 90 km er ikke i tråd med målet, spesielt når det også skal løpes maraton om tre uker.
  • Jeg har ikke fått trent til å løpe så langt som 90 km.
  • Min kjære UV90-utfordrende venninne skal løpe 45 km - vi gjør dette sammen.
  • Jeg synes i grunn det er ganske kjedelig å løpe mer enn 35 km. Man kan undre seg hvor denne syke dragningen mot ultra kommer fra? Definitivt noen feilkoblinger.
  • Det er for travelt på alle kanter. Jeg har absolutt ikke tid til å være mer sliten enn man er etter 45 km.
På tross av at jeg mener å ha funnet frem til veldig mange gode argumenter er det nesten en lettelse at halsen har blitt sår, at røsten er dyp og skurrende og det hostes og harkes. Å starte på et ni mil langt løp ville antakelig vært nokså dumt. Å starte på 45 derimot... pytt sann. 
(Mulig jeg tar i overkant lett på dette.)

Så er det bare å ønske lykke til til alle gale mennesker som skal løpe den virkelige UltraVasan. Akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg ikke er en av dere, men når dere kommer i mål en gang i morgen ettermiddag/kveld, lykkelige over å ha fullført den aller første UltraVasan 90, ser jeg ikke bort fra at jeg kjenner et ørlite stikk av misunnelse. 

Men, nå må jeg bare bestemme meg; Hoka Rapa Nui Trail eller Altra Lone Peak? Hmmm...

Janicke

7 kommentarer:

Anette Evenrud sa...

Tusen takk for en fantastisk blogg! Inspirerende til de grader!!!

lettbent sa...

Tusen takk selv Anette! Supert om den kan bidra til å inspirere! (c:

Terje Furuseth sa...

Hva er ambisjonene for Hytteplanmila? Jeg har pr 41.41 på 10000 og trenger en litt raskere rygg? :-)

lettbent sa...

Hei Terje. Hytteplanmila er litt kinkig for meg i år - den kommer bare seks dager etter Chicago Marathon. Drømmen er å løpe sub 40, og i alle fall pers...men hvor realistisk er det egentlig så tett etter høstens tredje maraton? Sc: Er beina med meg er du naturligvis hjertelig velkommen til å henge på ryggen min, hehe.

peo sa...

Vad glad man blir varje gång man läser din blogg. Du är fantastisk. Vilken fart! Vilken löparglädje! Hade själv en helt euforisk upplevelse av ultravasan. Känner mig fortfarande helt uppfylld. Men ingen beskriver glädjen i löpningen som du. Lycka till nu på Medoc. Men tänk på att där anser de att alla som har bråttom är idioter :-) Fast du har ju inte bråttom förstås. Du springer bara fort ändå liksom. Stanna gärna till och ta ett glas rött åt mig också!

peo sa...

Ja nu blir jag ju glad av alla dina bloggar. Men den här kommentaren var tänkt till bloggen om ultravasan 45 :-)

lettbent sa...

Du er snill Peo - Grunnen til at du tycker jeg beskriver løpergleden godt er nok at du kjenner den på samme set selv. Jeg kan også virkelig forstå den eufori du kjente - og ennå kjenner - etter å ha løpt UV90. Det er en rå prestasjon. Og på så bra tid. Og at du i tillegg så så fresh ut da vi møttes bare kort tid efter at du hadde gått i mål... Herlig imponerende!

Jeg skal smake rødt og hvitt underveis, men det blir nok mest for å ha gjort det. Men i teltet etter målgang skal jeg ta et helt glass åt deg. :cD