lørdag 19. juli 2014

Avhengighetens forbannede idioti

Spør en løper hva han eller hun frykter aller mest. Svaret vil med stor sannsynlighet være skade. Et eller annet vondt som forhindrer en fra å løpe en eller annen runde som stort sett går hjemmefra og tilbake hjem igjen.

Da foten tidligere i sommer, etter et ublidt og trangt møte mellom stein og glatte røtter, nektet å bære meg på mine daglige turer hjemmefra og hjem igjen føltes det som en tragedie. Det mislykkede forsøket på å løpe etter én hviledag førte meg rett ned i mørk og vond undergrunn. Alle årets mål gikk opp i røyk. Lykkelig løping gjennom sommerens vakre landskaper kunne bare glemmes. 

Om jeg i det hele tatt skulle kunne delta i noen av høstens planlagte løp ville det atpåtil sannsynligvis være i en større, tyngre og tregere utgave. 

Alt var tapt!
Skremmende tungt å være skadet!

Alkohol. Spill. Narkotiske stoffer. Man kan bli avhengig av så mangt. Etter min tre uker lange (korte?) skadeperiode innser jeg at løpegleden muligens har gått litt over styr. Å ikke kunne løpe var én ting. Det aller verste var å ikke vite når det igjen ville være mulig å løpe. Tanken på at jeg kanskje ikke skulle få løpe mer denne sommeren, løperens drømmeårstid, var så tung å bære at det var skremmende. Pessimismen fikk fritt spillerom.

Blant trøstende ord i skadeperioden, og dem kom det fantastisk mange av (tusen takk!!), fikk jeg ofte høre at erfaingen sikkert ville føre noe bra med seg. At jeg ville komme styrket ut. Midt oppi alt var jeg absolutt ikke mottakelig for denslags, men i ettertid skal jeg innrømme at jeg har lært ganske mye.

For eksempel at det ikke kan anses som hviledag bare fordi man løper med Hoka.
Å løpe med Hoka er IKKE det samme som å ha hviledag.

En misbruker vil alltid finne gode argumenter for å gi etter for avhengigheten. Etter å ha kunnet løpe flere turer uten nevneverdig ubehag i foten havnet jeg utpå. Den anbefalte hviledagen ble erstattet av det som skulle være en lett, komfortsoneøkt. Ved å velge Hoka, som i min misbrukerhjerne er som å løpe på fløyelsmyke, skadevennlige skyer, var det ikke nødvendig å følge rådet om en dags totalavhold etter to (les: tre) løpedager. 
Ekte løpelykke = Løperavhengighet - Løperidioti

Når misbrukeren senere oppdager at rusen er bedre enn forventet, tempoet som kjennes veldig komfortabelt er ett minutt raskere pr kilometer enn forventet... Når tilfeldighetene i tillegg plasserer en rygg langt der fremme, en rygg som bare ber om å bli tatt igjen. Da bærer det fort utfor! 

At de i overkant tighte leggmusklene fra tempoøkten dagen i forvegen ble ignorert var én ting. At ambisjonene ikke ble senket da det plutselig begynte å gjøre vondt i den høyre hofta var direkte idiotisk. Farten var så god, rusen var så bra... Hofta, og etter hvert både høyre lår, legg og muligens ankel, har jeg slitt med siden. Klassiske følgeskader fordi jeg har lagt om stilen litt av frykt for å plage den opprinnelige skaden i foten. Idiotisk, idiotisk, idiotisk!

Og det er her den aller viktigste lærdommen fra sommerens skade kommer: Lytt til kroppen! Når det gjør vondt, så gjør det vondt av en grunn. Kroppen forsøker å fortelle deg noe; Det er noe som belastes feil og/eller for mye. Ved å ta grep (for eksempel en hviledag) kan det kanskje stoppes, eller i alle fall begrenses.

Av denne egne erfaringen, og en haug av samtaler, mailer og facebook-oppdateringer fra andre løpere det siste halvåret, er min teori at veldig mange av oss kunne spart oss for deprimerende lange skadeopphold ved å fokusere mer på det langsiktige misbruket enn "skuddet" her og nå. Som ivrige mosjonister er det uansett ikke snakk om karriere og avgjørende plasseringer. Vår løping er hobby og drømmemål. Hva er viktigst:  
  1. Å drive kroppen til bristepunktet for minutter og sekunder, eventuelt en egentlig totalt uinteressant rygg, eller
  2. Å nyte løpingens gleder over tid?
Dette er vel verdt å tenke over på når smerter og ubehag dukker opp.
En avhengig hobbyløpers tilværelse er alltid truet av mørke skyer, men 
det viktigste er ikke minutter og sekunder, men å i det hele tatt å kunne løpe.


Jeg vet veldig godt hva som er mitt svar. Utfordringen er bare å lære å kontrollere avhengigheten. Idiotien.

Hofta, og egentlig mesteparten av det høyre beinet fra hamstring til akilles, skal bli bra raskt. Det handler bare om rett, optimistisk tankesett; Når høyt tempo forverrer ubehaget avventer jeg intervalløktene og nyter komfortsoneturer i vakkert landskap borte og hjemme.
Kanskje artig, nyinnkjøpt "Hoptimist" kan bidra til å beholde optimistisk 
tankesett over tid.

Jeg har lært mye mer også, og høstens mål er definert tydeligere enn før. Mer om det siden. Nå er jeg bare overlykkelig over å kunne løpe i det hele tatt.

#løpelykke!

Janicke

8 kommentarer:

Gammel'n sa...

Stakkars deg, Jannicke. Dette er et alvorlig syndrom og jeg føler virkelig med deg!

Det er vel her som med andre misbrukere... vil man innerst inne ut av dette; misbruket altså?

At den opplagte medisinen og løsninger er avhold eller tilbakeholdenhet høres bare fryktelig ut.

Håper det hele ender bra selv om du sikkert ikke er tålmodig nok, selv om du trener litt mer enn du bør, selv om du alt for fort glemmer hvorfor du ble langtidsskadet (langtid= alt over en dag).

En ting kan ingen ta fra deg; troen på at dette går seg til og du igjen kan løpe alle de flotte konkurransene som venter på deg - og mange nok til å fylle en ny julekalender om noen måneder.

ania sa...

kjenner meg igjen i det innlegget. Hos meg har vondt ankelt ført til bettenelse i hofte ifjord. Helt enig at vi må lytte til kroppen, men for meg for mange dager uten løping fører til skikkleig svart, dypt depresjon. Familien hjemmer seg foran meg, når jeg kommer i rommet barna stikker av, ingen vil prate med meg og jeg bare går rundt og klager på absolutt alt, så lett å si lytte til kroppen, lytte til hodet også. Mannen min prøvde å hjemme løpeskoa på ferien det tok 3 dager og han gledelig hentet skoa frem og satt på vekkeklokka for å dytte meg ut av huset før det ble for varmt. Så ja jeg er vahengig og virkelig føler med deg. Men du har så mange km i beina at 3 uker med hvile betyr ingenting. Lykke til videre og vi treffes vel på flere løp.

Janicke Ekelberg sa...

Hehe, Gammel'n - det er vel muligens et ekstra problem at man ikke egentlig ønsker seg ut av misbruket... Man trives godt med det. Så lenge det fungerer, vel å merke. Medisinen her smaker så ille at det kan ikke beskrives med ord. (c: Du har jo mye erfaring på det området...

Godt å se at vi går ut i fra samme definisjon på langtidsskade, hehe. Og snart er det jul... (c;

Ania: Hehe, kjenner det så godt igjen! Blir ikke god å være i hus med når jeg ikke kan løpe. På sett og vis positivt at familien får se oss slik, så vet de at det at mor får trent bare må prioriteres. (c; Vi ses nok ja! God sommer videre!

tommy50k sa...

Dette kjente jeg meg litt for godt igjen i. Rart at vi ikke kan være litt mer fornuftige når det kommer til løping. Jeg har, som jeg skriver på min egen side, lagt treningsplanen i skuffen og senket ambisjonsnivået. Nå er det skadefri løping med god ChiRunning teknikk som gjelder. Det er ikke veldig lang tid igjen til Berlin, og jeg håper vi begge to kan stille der uten skade. Løp forsiktig videre =o)

Tommy

Erik sa...

Sist jeg fikk akillesbetennelse satte jeg umiddelbart i gang med dobbeløkter 4x4 både på spinningsykkel og ellipsemaskin, noe som forverret skaden og forårsaket over tre måneders «løpefri». Spørsmålet er imidlertid om det er mulig å unngå slike feil. Unngå å gjenta tidligere feil, ja, men nye ligger der og bare venter på å bli begått. Dilemmaet er at grunnen til at mange av oss følger denne bloggen (og skriver den….?) er jo at vi liker å presse oss. Vi liker å mestre at det gjør vondt innimellom og følelsen etterpå. Det å vite hva som er farlig vondt og ikke farlig vondt under eller etter en økt er etter min oppfatning helt umulig uten tilgang på et veldig godt støtteapparat. Tror derfor ikke vi skal være for strenge med oss selv i etterpåklokskapens lys .
Kan for øvrig tiltre en kommentar til et tidligere blogginnlegg som gikk ut på at dersom man først blir skadet, så er «Sannheten om Harry Quebertsaken» en veldig bra måte å tilbringe tiden på.
Erik

Siri sa...

Det er jo godt du har lært noe da:-)

Et lite, men ganske bra tips, er å bruke skadeperioder til å stupe inn i et utsatt prosjekt. Som f.eks noe du burde ha gjort hjemme, noe nytt du vil lære deg eller bare bruke tid på venner, kollega eller familie. Jeg har alltid mye å velge mellom blant ting som burde vært gjort, og det er en tilfredsstillelse å få unna disse og samtidig bli frisk og skadefri. Jeg gjetter dette gjelder deg også:-) Prinsippet kan også brukes til peridosering av treningen, ved st du får mer tid til mengde i en periode, og i andre perioder kort og fart.

Sykdom er også bra, utrolig lite løping som blir gjort når kroppen er på vei utfor stupet. Jeg hadde ikke planlagt en ukes løpepause nå, for å si det sånn.

Og ja, du er inne på noe når det gjelder å lytte til kroppen. Knallbra teori! LOL

Janicke Ekelberg sa...

Erik: Å være avhengig av noe er ikke så enkelt, samme hva det enn er. Vi vet kanskje innerst inne at det vi gjør kanskje ikke er helt heldig for skaden, samtidig klarer vi bare ikke å la være. Tre måneder løpefri må ha vært et rent helvete. Taklet knapt tre uker... Jeg håper jo, at selv om vi er drevet av en merkelig trang til å slite og presse oss, så blir vi litt klokere etterhvert som vi opplever slike ting. Faren er vel at teflonen som får oss til å melde oss på løp rett etter at vi har fullført noe vi egentlig synes var nokså fælt også for lett slipper nyttig kunnskap om skadeforebygging og -helberedelse.

Ja, boktipset om "The Truth About the Harry Quebert Affair" hoppet jeg på og har i sommer gledet meg over lydboken både grytidlige, søvnløse morgener, enkelte sykkel- og løpeturer og under mange timer vasking og beising av terrassse. Likte den svært så godt! Forventer vel egentlig at den blir filmatisert. (c:

Janicke Ekelberg sa...

Siri: Å ja, mange prosjekter som trenger å tas tak i. Alltid litt for mange egentlig. Døgnet har jo aldri nok timer, selv om jeg sover bort så få som mulig av dem.

Nå var jeg nokså flink og brukte tid på sykling i steden, og det tar jo egentlig mer tid enn løping, for å få noe av den samme kondisjonstreningen. Vel, vel. Tilbakelagt periode. Det ble 112 kilometer sist uke uten vondter, så nå er det bare raka vegen mot lettbentheten (håper jeg).

Håper også du får trent slik du ønsker veldig raskt. (c: