lørdag 19. juli 2014

Avhengighetens forbannede idioti

Spør en løper hva han eller hun frykter aller mest. Svaret vil med stor sannsynlighet være skade. Et eller annet vondt som forhindrer en fra å løpe en eller annen runde som stort sett går hjemmefra og tilbake hjem igjen.

Da foten tidligere i sommer, etter et ublidt og trangt møte mellom stein og glatte røtter, nektet å bære meg på mine daglige turer hjemmefra og hjem igjen føltes det som en tragedie. Det mislykkede forsøket på å løpe etter én hviledag førte meg rett ned i mørk og vond undergrunn. Alle årets mål gikk opp i røyk. Lykkelig løping gjennom sommerens vakre landskaper kunne bare glemmes. 

Om jeg i det hele tatt skulle kunne delta i noen av høstens planlagte løp ville det atpåtil sannsynligvis være i en større, tyngre og tregere utgave. 

Alt var tapt!
Skremmende tungt å være skadet!

Alkohol. Spill. Narkotiske stoffer. Man kan bli avhengig av så mangt. Etter min tre uker lange (korte?) skadeperiode innser jeg at løpegleden muligens har gått litt over styr. Å ikke kunne løpe var én ting. Det aller verste var å ikke vite når det igjen ville være mulig å løpe. Tanken på at jeg kanskje ikke skulle få løpe mer denne sommeren, løperens drømmeårstid, var så tung å bære at det var skremmende. Pessimismen fikk fritt spillerom.

Blant trøstende ord i skadeperioden, og dem kom det fantastisk mange av (tusen takk!!), fikk jeg ofte høre at erfaingen sikkert ville føre noe bra med seg. At jeg ville komme styrket ut. Midt oppi alt var jeg absolutt ikke mottakelig for denslags, men i ettertid skal jeg innrømme at jeg har lært ganske mye.

For eksempel at det ikke kan anses som hviledag bare fordi man løper med Hoka.
Å løpe med Hoka er IKKE det samme som å ha hviledag.

En misbruker vil alltid finne gode argumenter for å gi etter for avhengigheten. Etter å ha kunnet løpe flere turer uten nevneverdig ubehag i foten havnet jeg utpå. Den anbefalte hviledagen ble erstattet av det som skulle være en lett, komfortsoneøkt. Ved å velge Hoka, som i min misbrukerhjerne er som å løpe på fløyelsmyke, skadevennlige skyer, var det ikke nødvendig å følge rådet om en dags totalavhold etter to (les: tre) løpedager. 
Ekte løpelykke = Løperavhengighet - Løperidioti

Når misbrukeren senere oppdager at rusen er bedre enn forventet, tempoet som kjennes veldig komfortabelt er ett minutt raskere pr kilometer enn forventet... Når tilfeldighetene i tillegg plasserer en rygg langt der fremme, en rygg som bare ber om å bli tatt igjen. Da bærer det fort utfor! 

At de i overkant tighte leggmusklene fra tempoøkten dagen i forvegen ble ignorert var én ting. At ambisjonene ikke ble senket da det plutselig begynte å gjøre vondt i den høyre hofta var direkte idiotisk. Farten var så god, rusen var så bra... Hofta, og etter hvert både høyre lår, legg og muligens ankel, har jeg slitt med siden. Klassiske følgeskader fordi jeg har lagt om stilen litt av frykt for å plage den opprinnelige skaden i foten. Idiotisk, idiotisk, idiotisk!

Og det er her den aller viktigste lærdommen fra sommerens skade kommer: Lytt til kroppen! Når det gjør vondt, så gjør det vondt av en grunn. Kroppen forsøker å fortelle deg noe; Det er noe som belastes feil og/eller for mye. Ved å ta grep (for eksempel en hviledag) kan det kanskje stoppes, eller i alle fall begrenses.

Av denne egne erfaringen, og en haug av samtaler, mailer og facebook-oppdateringer fra andre løpere det siste halvåret, er min teori at veldig mange av oss kunne spart oss for deprimerende lange skadeopphold ved å fokusere mer på det langsiktige misbruket enn "skuddet" her og nå. Som ivrige mosjonister er det uansett ikke snakk om karriere og avgjørende plasseringer. Vår løping er hobby og drømmemål. Hva er viktigst:  
  1. Å drive kroppen til bristepunktet for minutter og sekunder, eventuelt en egentlig totalt uinteressant rygg, eller
  2. Å nyte løpingens gleder over tid?
Dette er vel verdt å tenke over på når smerter og ubehag dukker opp.
En avhengig hobbyløpers tilværelse er alltid truet av mørke skyer, men 
det viktigste er ikke minutter og sekunder, men å i det hele tatt å kunne løpe.


Jeg vet veldig godt hva som er mitt svar. Utfordringen er bare å lære å kontrollere avhengigheten. Idiotien.

Hofta, og egentlig mesteparten av det høyre beinet fra hamstring til akilles, skal bli bra raskt. Det handler bare om rett, optimistisk tankesett; Når høyt tempo forverrer ubehaget avventer jeg intervalløktene og nyter komfortsoneturer i vakkert landskap borte og hjemme.
Kanskje artig, nyinnkjøpt "Hoptimist" kan bidra til å beholde optimistisk 
tankesett over tid.

Jeg har lært mye mer også, og høstens mål er definert tydeligere enn før. Mer om det siden. Nå er jeg bare overlykkelig over å kunne løpe i det hele tatt.

#løpelykke!

Janicke

onsdag 9. juli 2014

Hjelp, vi har sommerferie! En miniguide for løpere.

Den store hvite oasen i kalenderen er over oss. Sammenhengende uker frie for fargeblokker som symoliserer møter, aktiviteter og plikter. I noen uker skal bussen eller toget gå (eller ikke) uten oss. Mangelvaren tid finnes plutselig i overflod, og løperen får helt andre utfordringer å bale med enn i de travle, logistikkpregede ukene utenfor ferieoasen.

For selv om hverdagen er tettpakket og krevende har løperen, gjennom lange, intense studier og stadige justeringer, funnet sin fasit. Hvilke luker som finnes for treningen. Hvor det om nødvendig kan lempes til alternative løsninger - i nødsfall. Hvem som kan kontaktes om det skulle bli fullstendig krise.
Idylliske ferieomgivelser: Nydelig avbrekk fra de velkjente rundene hjemme.

Sommerferiens brudd med det vante kaster løperen ut i et helt annet univers. Mengder av tid til trening og samtidig en potensiell katastrofe (sett med den ihuga løperens blikk). Ferieukenes kjente og ukjente faktorer kan oppleves som en trussel mot høst-målene man har jobbet så jevnt og trutt for i den travle - men ordnede og velkjente - hverdagen.

1. Hvor kan jeg løpe?

Reiser man bort i ferien er det egentlig stort sett bare en berikelse for løperen. I ferier reiser man tross alt oftest til steder man liker. Er man kjent fra før er det bare å benytte seg av mulighetene. På nye plasser kan man forhøre seg med andre, eller bare ta med seg et kart, drikke og litt penger (for nødsfall) og begi seg ut på rekognosering. 

Enkelte steder egner seg bedre for løping enn andre, men med litt velvilje og kreativitet finnes det muligheter overalt. De rette stedene kan by på virkelig løpeluksus med tilleggsmuligheter, for eksempel for bading etter økten, som man ikke nødvendigvis har hjemme.
Ferieluksus: Å kaste trøya og hive seg i sjøen etter løpeturen. 
- og løpeskjørt funker fint som badeskjørt også. (c;

Er det helt umulig å finne løpemuligheter på feriestedet så har løperen antakelig overlatt for mye av feriebookingsansvaret til en ikke-løper. Kanskje til og med en ren sabotør...?

2. Når kan jeg løpe?

En annen utfordring løperen møter i ferien er tidspunkt for trening. I sydligere strøk kan temperaturen begrense valgmulighetene. Medreisende kan ofte også ha ønske om å påvirke klokkeslett.
Idylliske ferieomgivelser II: Mellom Nyhamnsläge og Mölle
på den Skånske kysten.

Det er ikke umulig, men kan være nokså ubehagelig, å løpe når temperaturen er høy og solen står midt på himmelen. Tar man forholdsregler (f.eks. nok drikke, lavere intensitet på økten og egnet solbeskyttelse) går det å gjennomføre treningen uansett, men morgen og kveld er bedre egnet.

Er dagtid eneste mulighet og varmen for intens, så finnes det kanskje en tredemølle på hotellet eller et treningssenter i nærheten - med komfortabel airconditioning.
"Grå tartan" - flat og kjepprett gammel togtrasé gjort om til
perfekt løpebane.

Å være på tur med ektefelle/kjæreste eller familie som ikke selv har oppdaget løpingens gleder kan være utfordrende, men ikke umulig. Bestikkelser kan godt tas i bruk for å gjøre de medreisende mer medgjørlige. Ellers gjelder planlegging av dagene, og fleksibilitet på tidspunkt.

For egen del gjør jeg stort sett unna løpingen før resten av gjengen har stått opp. Andre, mindre morgenglade løpere, må lete frem - eventuelt forhandle seg til - andre muligheter.

3. Løping vs andre nytelser?

Ferie! Tid for hvile og nytelse. Tid for samvær med familie og venner. Tid for god mat, mye god mat, og gjerne også god drikke. Dersom morgenen er det tidspunktet som egner seg best, så kan det være tungt å dra i gang etter lang, hyggelig middag, en og annen edel dråpe og få timer søvn...
Ferie: Familie, venner, løping og andre nytelser - som for eksempel bobler. 
Ja, takk, alt sammen!

Hårda bud: Det handler om prioritering. Hvor mye er løpeturen egentlig verdt? Er man villig til å komme seg i seng i rimelig tid for å være i stand til en tidlig økt? Kan man stå over en øl eller et glass vin på ettermiddagen for å orke en kveldsøkt? Det er naturligvis opp til hver enkelt.

Moralen: Vil man så får man det til! Om ikke nok til formutvikling, så i alle fall til vedlikehold. Med litt planlegging, velvilje og kreativitet er det ingen grunn til å la ferien "ødelegge" løpeformen. I stedet kan ny motivasjon og iver mot høstens mål forsterkes ytterligere.

Men det finnes visst de som mener at man kan la løping være løping i ferien.

Nuvel...

Janicke