fredag 20. juni 2014

Sjokkert, gretten og gråtkvalt

Fra den skyhøye endorfinrusens strålende topp til abstinensens brutale kløft. Det er lite som skremmer en løper mer enn skader. Vitterlig kan vi ofte føle oss uovervinnelige og bekymringsløse når vi i varierende grad av eufori og lettbenthet flyr gjennom landskapet i løpeskoene våre. Helt fryktløse er vi aldri.

De siste par månedene har den årvisse vårflommen av mørke skadehistorier skyllet over den løpende del av befolkningen. Skumle gjen-fortellinger fra medløpere, og leie statusoppdateringer på Facebook. Vi føler vi har fått innblikk i hvor kjedelig det er å ikke få dekket kilometerbehovet, og vi har kanskje trodd at vi har forstått. Saken er at vi vet ingenting om hvordan det føles før det rammer oss selv.

Hei. Jeg heter Janicke og jeg er en løper. Det har nå gått elleve dager siden min forrige løpetur.

Fire uker med lykkelig og uhemmet fråtsing i kilometer tok brått slutt under terrenglangtur da skoen skled på en bløt rot. En liten men brå vridning. Ikke så vondt der og da, men etterpå har alle forsøk på å løpe endt i haltende og bitter gange hjem etter bare én til to kilometer.
Deppa på trappa etter 1,26 kilometer.

Ettersom foten kjennes så godt som helt bra når jeg ikke løper, er hvert mislykkede forsøk som å få skaden helt på nytt. En ny nedtur. Enda et trinn ned i den mørklagte, traurige kjelleren. Kanskje jeg ikke burde "oute" dette, men det er lenge siden sist tårene presset på som de gjorde etter det første mislykkede forsøket (det sier kanskje aller mest om at jeg må få meg et liv utenfor løpingen også).

Jeg har blitt rådet til å forsøke å hente noe positivt ut av skadeerfaringen. Det går ekstremt dårlig. Mest fordi jeg i barnslig og fullstendig kontraproduktivt trass ikke vil hente noe positivt ut av dette. Jeg vil jo bare løpe.

Noen ting har jeg riktignok gjort for å ikke gjøre forfallet værre enn det behøver:

  • Styrke: Trent situps, armhevinger, utfall, dips, hofteløft med mer hver dag. Venter forventningsfullt på at en six-pack skal tre frem (har foreløpig kun helt ordinær one-pack).
  • Mental styrke: Trøstehandlet en nydelig Garmin 620 - i håp om bedre tider.
  • Kondisjon: Lånt en sykkel som er bedre egnet for opprettholdelse av kondisjon enn min sjarmerende slitte DBS City med bulkete kurv og syv gir. Testes i helgen.

Snart, min nye venn. Snart!

Først i dag fikk jeg til et besøk hos Nimi/hjelp24. Antakelsen er at det handler om en liten rift i plantar fascien, senen som går fra hælen og ut i foten. Foten er nå teipet for å avlaste denne senen, og jeg har fått i oppdrag å forsøke å løpe et par kilometer i kveld.
Kan denne teipingen være redningen? Legg for øvrig merke til forsøk på å 
kamuflere mørkeblå stortånegl med to lag lyserosa neglelakk. Snasent!

Det er fire dager siden sist jeg testet, og frykten for at kveldens testrunde blir enda en tung nedtur er lammende, men det er bare å kaste seg i det. At temaet fra Haisommer på finurlig vis har hengt seg opp i hodet mitt forsøker jeg ikke å legge for mye vekt på. Kanskje er det dags for en opptur?

Janicke

15 kommentarer:

Siri sa...

Ønsker deg en skikkelig opptur på kveldens testjogg Janicke!

Skader er kjipe greier, og de som påstår at løping i terrenget er så skånsomt kan gå hjem og sove. Og forøvrig holde kjeft.

Tvi, tvi!

Anonym sa...

Også jeg som satt med fingrene i kryss i hele dag da!
Lykke til med testløping (vi jogger vel ikke) =o))

(om det går virkelig ille kan du jo ta opp yoga =o)))

lettbent sa...

Takk Siri. Det ble dessverre ingen opptur, så det ser ut til at jeg må innstille meg på enda lenger løpeopphold. Urk. Terreng er livsfarlig. )c: Depper i kveld, men har bestemt meg for å stå opp som et nytt og mer optimistisk menneske i morgen. Har fått låne en fet sykkel, så kanskje jeg finner ny glede der.

Tommy: Hmm, mulig du var for langt unna da, når kryssingen ikke fungerte. Testturen føltes nok nærmere jogging enn løping. Eller hva man nå skal kalle den haltende fremoverbevegelsen. Yoga har jeg puttet i en egen boks, lukket og låst godt og satt på stranden i Portugal. (c; Jeg skal gå på yoga den dagen du er instruktør, hehe.

lettbent sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Anonym sa...

Det blir nok en stund til yoga da ja =o))
Trist at det ikke funket med teiping. Forstår din frustrasjon og håper det ikke tar altfor lang tid før du er tilbake på veien igjen. Sykkel er jo en fin cross-training (har jeg hørt), og litt styrke er bra.

Håbe du får ei fjåge helg (som de sier i Sandnes) =o)

Tommy

lettbent sa...

Var ikke veldig bekymret for at det ville bli Yoga med det første om jeg satte en slik forutsetning nei. :cD Sykkel blir nok ok, må bare slutte å deppe først. Gir meg selv noen timer til.

Ei fjåge helg høres passende ut. Ha en slik du også, hehe. (c:

Erik sa...

Veldig trist med skader. Vet hvordan du har det og ønsker deg lykke til.

Erik

PS. Et liv utenfor løpingen.....hallo?!?!

lettbent sa...

Tusen takk Erik. Og jeg er enig med deg; et liv utenfor løpingen... no way (c;

Ingalill. sa...

Sørgelige greier!
Forhåpentligvis går det over før du aner. Skogen er livsfarlig. Snubler og vrikker hver eneste gang, så langt uten varige men. Bank i bordet.
Boktips til fortrengning og virkelighetsflukt?
Harry Quebert.

(Maratontipsene dine ruler!)

Turid sa...

Føler virkelig med deg Janicke. Særlig etter egenerfaringen med fall i Portugal og skadet kne... - det tok sin tid og det gjorde skikkelig vondt i noen uker - men plutselig var det borte.

Vær tålmodig - og ofte er en i minst like god - ofte bedre - form når kroppen får noen uker med alternativ trening.

God bedringsklem fra Turid

Lise B Nordal sa...

Å bli skadet er bare grusomt. Selv er jeg endelig i gang igjen med løping etter et avbrudd på tre måneder. Jeg var i kjempeform da jeg fikk vondt i venstre hamstring. For å avlaste, skulle jeg gå på ski. Vanskelige smøreforhold førte til at det ble noen (lange og tunge) økter med skøyting. Jeg kan ikke å skøyte, og endte opp med overbelastet muskelfeste i hofta. Jeg har vært der du er; i den dypeste kjeller. Ja, jeg vil si det så sterkt at jeg fikk sorgreaksjoner over å ikke kunne løpe... Ganske sprøtt, men helt sant. Nå har jeg startet på opptreningsuke fem, og skal - etter planen - være oppe i "normal" løpemengde igjen om et par uker. Jeg er livredd for å få vondt igjen, og formen er ganske langt unna hva den var da jeg ble skadet. Det ble mange sykkelturer på meg også, og jeg har intensjoner om å fortsette med ei økt på sykkel hver uke - til det blir skiføre. Lykke til og god bedring! Lise

lettbent sa...

Ingalill: Skogen ER livsfarlig. Flott og morsom, men faaarlig! Neste stopp ser ut til å bli MR, så får jeg ta det derfra. Har syklet da. Ikke halvparten så gøy som å løpe, men nøden lærer naken kvinne å spinne (sykle påkledd, i alle fall) - eller hva det nå heter. Takk for boktips. Ser veldig spennende ut. Tenker det blir sommerens lydbok. :cD

Gooood sommer til deg - i og utenfor skogen. Og fortsett å unngå varige mén. (c:

lettbent sa...

Turid: Tusen takk for medfølelse og hyggelige ord. (c: Dette er jo virkelig ingenting i forhold til veldig mye annet, det vet jo du altfor godt, og snart er jeg tilbake i skoene igjen - enda gladere i å løpe enn før. God sommer til deg og dine. Klem (c:

lettbent sa...

Lise: Tre måneder med skadeavbrudd. Kjenner skrekken tar meg når jeg hører/leser om slikt. Den verste panikken har lagt seg, er mer sjokkert og nummen over løpefraværet, men tør ikke grunne over hvor langvarig det kan bli. Det virker liksom så usannsynlig at det skal gå enda en uke eller to - men så forsøker jeg å løpe på foten... )c: Sorgreaksjon er faktisk veldig beskrivende. Kjenner meg godt igjen i det. Godt at du er i gang igjen og bygger opp mot normaltilstand. Skjønner veldig godt at du kjenner på frykten over tilbakefall. Tenker allerede nå at det kommer til å surre i bakhodet når jeg omsider KAN løpe igjen. Men det går seg vel til det også.

Lykke til til deg også, og god sommer!! (c:

Anne-Brit sa...

Skjønner godt at det blir en sorgreaksjon. Hadde et 7 md opphold pga akillesplage for 8 år siden og det var grusomt! Formen ble holdt ved like med spinning, sykling, rulleski og etter hvert ski, men savnet løpingen voldsomt! Og du verden så deilig det var å begynne å løpe igjen! Holder meg nå skadefri med å løpe mye i skogen så kjenner meg ikke igjen i at det er skummelt! Den siste skaden min fikk jeg da jeg falt i trikkeskinnene i Oslo, så å løpe gatelangs er farlig det! Lykke til videre, håper du snart er ute og løper igjen!