fredag 13. juni 2014

Marathon for dummies - part four

Kort eller langt, ett eller flere lag og (for den lett forfengelige løper) farger og fasong. Å velge maratonantrekket er en prosess i seg selv. Det er også en viktig prosess. Feil plagg kan faktisk ødelegge løpet.

LETTBENT MARATONRÅD #4 - VÆR SÆR PÅ KLÆR (OG SKO)

Det tok en del år, men jeg har omsider lært at også løpeklær må prøves før kjøp. Tidligere har antakelsen vært at "Hei, t-skjorte er t-skjorte" og "tights sitter jo bare tight etter kroppen uansett".

Ok, så er jeg kanskje en håpløs shopper i utgangspunktet, men jeg har virkelig gått på en haug av bomkjøp på grunn av denne innstillingen. Resultatet er en haug av tights og trøyer (og enkelte skjørt) som simpelthen ikke kan brukes, enten fordi de glir ned eller opp, gnager på overraskende steder, er dårlige (!) eller helt enkelt ubehagelige å løpe med. Legger jeg til en ørliten dose forfengelighet, så er muligens - antakeligvis - bomkjøp-haugen større enn bunken med brukbart løpetøy.
Innkjøp av løpetøy - riskikosport?

Jeg har omsider lært at det er store forskjeller fra en trøye til en annen, og det samme gjelder for tights og andre løpeplagg. Det har ikke nødvendigvis med merket og prisen å gjøre. Når enkelte plagg blir favoritter som brukes langt forbi egentlig slitasje- og luktbasert kasseringsdato, mens andre like godt kunne gått direkte fra handleposen til søppelbøtta (det er det som ofte i prakis skjer, prosessen tar bare noen år i stedet for minutter) så er det gjerne enkle men viktige ting som skiller.

En liten søm er alt som skal til for å irritere. Eventuelt også gnage skikkelig. En snøring som treffer feil (jeg har hatt gnagsår ved navlen!), en strikk som strammer mer enn den burde, stoff som "rasper", en halsåpning som "kveler" - en sokk som krøller seg. Det behøver ikke engang være noe feil med plagget, det bare passer ikke til kroppsfasongen. For egen del har jeg kraftige lår som gjør at korte tightsben glir opp, og jeg har hofter og rumpe som gjør at tights med lave liv glir ned. Slike ting oppdager man ikke ved å se på klærne. De må prøves!

Når man skal løpe maraton er det enda viktigere enn ellers. Da holder det ikke bare å ha prøvd plagget i butikken. Du bør ha løpt med det, og ideelt sett bør du ha løpt langt med det. Det er fascinerende hvor mye skade et plagg som funker fint på ti-femten kilometersturer kan gjøre når distansen dobles.
En nøye planlagt race outfit legges helst klar kvelden i forvegen.
Og dokumenteres. Og deles på face... (c;

Jeg skal ikke engang begynne å snakke om sko. Sørg alltid for å ha løpt dem inn før du legger ut på maraton! Noe annet er et enormt sjansespill.


Skumle tider!
Løpeklær og maratonsko er ikke det som bekymrer meg mest for tiden. På søndagens langtur fikk jeg vridd foten. I det krevende terrenget gled skoen på en bløt rot, innover og til siden. Umiddelbart trodde jeg det hadde gått fint, men da jeg startet opp etter en pause noen kilometer senere ante jeg uråd. Midt inne i skogen, en drøy mil hjemmefra, var det dog ikke så mange muligheter (og jeg skulle jo ha oppimot 30 km uansett) så det fikk bare stå til.
Skaden skjedd - Lykkelig over sommer, langtur, skog og nytt løpeskjørt 
- men uvitende om hva som skulle komme.

Oppoverbakkene måtte etterhvert gås, men så lenge jeg holdt beina i gang gikk det forholdsvis greit å løpe flatt og slakt nedover. I ettertid kan en jo lure på hvor klokt dette var, men er man sta så er man sta. Og kanskje dum.
Skremmende kort vei fra "run happy" til "unhappy"...

Jeg hadde planlagt hviledag på mandag, men var ikke ovebevist om at jeg skulle klare å overholde den. Til syvende og sist ble det ikke et valg. En fot som knapt kunne gås på kunne definitivt ikke løpes på.

Etter hvert som dagene har gått kjennes foten bra - inntil jeg løper på den. På dagens forsøk, etter fire forferdelige hviledager, gikk det fint i 2,5 km. Deretter var det bråstopp.

Time hos fysioterapeut er bestilt og inntil da får jeg prøve meg på korte løpeturer med jevne mellomrom. Og håpe.
Parkert.

Belastningsskader har vært frykten, men det var altså et tåpelig feiltråkk på en glatt rot som skulle felle meg. Det har til syvende og sist ingen betydning. Jeg er herved effektivt parkert!

Janicke

8 kommentarer:

Anonym sa...

Så kjipt! God bedring!

lettbent sa...

Takk. Sikkert småtteri - sånn i det store bildet er det jo absolutt det - men snart en uke uten løping føles ille.

Unknown sa...

Så kjedelig! Føler med deg, da jeg har opplevd det samme selv for noen år siden. Jeg var ikke flink til å lytte til kroppen, og kontaktet heller ikke fysio. e.l., så det tok nesten 1 år før foten føltes tilnærmet som før. Tror alternativ trening er viktig for å få sirkulasjon i foten. Brukte også støtteskinne de første gangene jeg løp igjen etter skadeopphold, for å hindre nytt overtråkk. Og balansepute for å trene opp balansen...Kjedelig det også:-)

Lykke til! Håper du er tilbake i løpesko og -skjørt snart!

lettbent sa...

Tusen takk Sigrunn. En uke uten løping føles virkelig tungt. Eneste positive er at jeg faktisk har trent styrke... Har også syklet og gått en del. Å gå går jo fint, dette sitter under fotbuen og det irriteres tydeligvis ikke av gåing. Tror ikke det skal bli så langvarig som ditt overtråkk heldigvis. Det må ha vært forferdelig!! )c:
Jeg gjør en liten ny test i kveld. Veldig spent! Har ikke tålmodighet til dette. SKAL tilbake i både løpesko og (definitivt) løpeskjørt. (c:

Anne-Brit sa...

I slike tilfeller lønner det seg å komme raskt til behandling. For håpe dette likevel går greit og fort over! God bedring!

lettbent sa...

Takk Anne-Brit. Hadde det ikke vært for tett skjema med reiser så hadde jeg vært innom behandlingen raskt, men sånn ble det bare ikke. Fredag blir første mulighet, så i mellomtiden får jeg teste litt - og trene styrke Sc:

Anonym sa...

Ahhh... så utrolig irriterende med den skaden.. En bagatell - ja, det er det jo, men for en løper er sånne ting helt krise. Masse lykke til i helingsprosessen!!:-D Hilsen Mira

lettbent sa...

Takk Mira!! (c: