mandag 30. juni 2014

Tørre tenner og fuktige øyne

Etter tre uker uten løping var det dags for en ny test i dag. Å skulle ta de første teststegene, å legge om fra gange til lett jogg, var som russisk rulett. Det stod riktignok ikke mellom liv og død, men for en løper føles løpe/ikke løpe-dommen omtrent like skremmende.

Det forrige løpe-forsøket, for noen dager siden, endte etter en kvart kilometer. Det var rett og slett ikke mulig å løpe. Foten nektet. Frykt var derfor den dominerende følelsen gjennom løpeforberedelsene i forkant av testen, men som de sider: "Den som intet våger intet vinner". Med splitter nytt løpeskjørt og ny løpeklokke (begge deler trøsteshopping) trakk jeg pusten dypt og gled så forsiktig som mulig over i lett jogg.

Aaah, hvilken følelse! Det gikk så lett. Beina var supersterke og forflytning gikk fullstendig uten (opplevd) anstrengelse. Føttene fløy lydløst over asfalten.

Og foten...?
Dokumentasjon av løpingen. I tilfelle jeg ikke skulle tro det etterpå.
Nytt løpeskjørt med mønsteret "tracklove" = skirtlove!

Foten hang med. Det strammet litt her og der, men det var ingenting som gjorde vondt. Jeg behøvde ikke å justere steget eller vri på foten for å unngå plager.

Jeg løp!

Hadde noen printet en logg av hjernen min disse første kilometerene ville den avslørt følgende tanker: "I'm running. I'm running. OMG! I'm running..." i nervøs repeteat. Hvorfor på engelsk? Gudene vet.

På forhånd hadde jeg bestemt meg for maks fem kilometer, men jeg trodde i utgangspunktet ikke på smertefri løping i mer enn to-tre. Tidligere i skadeperioden, før foten virkelig gikk ut i full generalstreik, kunne jeg løpe én til to kilometer før den nedla veto. Å komme gjennom tre kilometer i dag ville være en seier!

Da Garmin høylydt varslet tre kilometer senket skuldrene seg et hakk og smilet kom på. Tre kilometer og ikke mer ubehag enn ved én kilometer. Ingen halting. Ingen justering av steget. Fin flyt.

Total og ubeskrivelig løpelykke!

Smilet var bredt og ikke mulig å tørke av. Jeg forsøkte faktisk, ettersom en såpass glisende, ensom løper kan virke litt urovekkende på ikke innvidde, tilfeldig forbipasserende. I tillegg blir tennene fort litt tørre av å glise slik mens man løper. Men smilet hadde hengt seg opp.

Jeg holdt meg til planen. Etter 4,74 kilometer var jeg tilbake hjemme. Uten vondt i foten, men med tørre tenner og småfuktige øyne.
Det skader sikkert ikke å følge RICE-komponentene 
Rest - Ice - Elevation (ikke nødvendigvis på spisebordet).

Lysten til å bare suse ut på en ny tur er sterk men tøyles effektivt ved å tenke på at overdreven iver fort kan bety tre nye uker uten løping. Skrekk og gru! Tålmodighet er ikke en av mine styrker, men denne uken er følgende regler som hugget i stein:

  • Løpe maks annenhver dag
  • Øke distanse veeeeldig forsiktig
  • Stoppe umiddelbart om noe gjør vondt
  • RICE minus C etter hver løpetur - Rest, Ice, Elevate (kke behov for Compress)

Etter økten er foten omtrent som den føltes før løpeturen, og jeg våger å slippe til forsiktig optimistisme. Litt klokskap nå, så kan det snart bli både ti, tjue og førti - og enda flere - kilometer.

Viktigst av alt: I'm running again!

Janicke

onsdag 25. juni 2014

Sure epler

Av og til må man bare bite i det hersens eplet, samme hvor surt man forventer at det er. Høyst motvillig, og nokså nedfor, innser jeg at det ikke er noen annen utvei enn å glefse i meg et slikt steinhardt, irrgrønt eple: Alternativ trening.
Motvillig...

Det har gått 17 dager. Gårsdagens forsøk på å løpe endte før en halv kilometer var passert. Høyre fot nekter. Neste stopp blir MR. Det begynner for alvor å gå opp for meg at dette kan bli langvarig og med mindre jeg vil miste både kondisjonen og styrken som er bygget opp gjennom løpingen så må "eplet" til pers.

Men hvordan holder man egentlig løpeform ved like om man ikke kan løpe? Foreløpig ser jeg for meg to aktiviteter som både er bra for beinstyrke og kondisjon og jeg kan ha en viss glede av:

1. Sykling
Sykling er det første forslaget som kommer opp, både fra fysioterapeut og andre, når det blir snakk om alternativ trening. På sykkelsetet får man vondt i baken, men tråkkingen gir liten belastning på foten samtidig som det bidrar til god blodgjennomstrømning som forhåpentligvis bidrar positivt til helbredelsesprosessen. Jeg har vært heldig å få låne en real sykkel og har i løpet av de siste fire dagene syklet tre turer på henholdsvis 40 (søndagstur), 26 (lunsjrunde) og 36 kilometer (grytidlig morgentur i dag). Det er uvant med flere enn syv gir og å sitte fast i pedalene igjen, men det er bare å tråkke på så blir jeg nok vant. Det er fint å sykle, men å sykle er absolutt ikke det samme som å løpe. Jeg tar meg i å savne å løpingen enda mer når jeg sykler fordi de fleste steder jeg sykler har jeg også løpt, og det føles rart å være på "feil" side av veien...

2. Roing
Pussig nok har jeg alltid hatt en dragning mot romaskiner, men jeg har aldri prøvd en. Nå er det dags! Ekstra pluss for romaskin i forhold til sykkel er at den gir svært god trening for hele kroppen. Jeg vurderer å kjøpe en brukt eller å finne veien til et treningssenter (helt sykt til meg å være). En brukt variant til hjemmebruk gir mulighet til å få med seg litt tv, eller til og med å ro utendørs (naboene får tenke hva de vil). Treningssenter-løsningen gir definitivt bedre maskiner med flere muligheter for styrkevariasjon og programmer enn jeg har råd til å kjøpe for hjemmebruk, men jeg sliter litt med å motivere meg for å trene innendørs på et senter. Må tenke litt på den. En dag eller to.

Med sykling og roing skal formen opprettholdes. Samtidig fortsetter jakten på flere alternative treningsformer som kanskje kan være akseptable å utøve i en begrenset periode. Forslag mottas med takk.
Desperate tider krever desperate handlinger. Har omsider tatt en bit.

Muligens blir det ikke flere kilometer for meg i disse dyrebare sommerukene - den aller beste tiden på året for løping. Det er en virkelig vond tanke. Men kanskje - kanskje - finner jeg en form for sødme også i den syrlige frukten som akkurat nå er eneste valg i en vanligvis så rikholdig fruktskål.

Janicke - Alt annet enn lettbent

fredag 20. juni 2014

Sjokkert, gretten og gråtkvalt

Fra den skyhøye endorfinrusens strålende topp til abstinensens brutale kløft. Det er lite som skremmer en løper mer enn skader. Vitterlig kan vi ofte føle oss uovervinnelige og bekymringsløse når vi i varierende grad av eufori og lettbenthet flyr gjennom landskapet i løpeskoene våre. Helt fryktløse er vi aldri.

De siste par månedene har den årvisse vårflommen av mørke skadehistorier skyllet over den løpende del av befolkningen. Skumle gjen-fortellinger fra medløpere, og leie statusoppdateringer på Facebook. Vi føler vi har fått innblikk i hvor kjedelig det er å ikke få dekket kilometerbehovet, og vi har kanskje trodd at vi har forstått. Saken er at vi vet ingenting om hvordan det føles før det rammer oss selv.

Hei. Jeg heter Janicke og jeg er en løper. Det har nå gått elleve dager siden min forrige løpetur.

Fire uker med lykkelig og uhemmet fråtsing i kilometer tok brått slutt under terrenglangtur da skoen skled på en bløt rot. En liten men brå vridning. Ikke så vondt der og da, men etterpå har alle forsøk på å løpe endt i haltende og bitter gange hjem etter bare én til to kilometer.
Deppa på trappa etter 1,26 kilometer.

Ettersom foten kjennes så godt som helt bra når jeg ikke løper, er hvert mislykkede forsøk som å få skaden helt på nytt. En ny nedtur. Enda et trinn ned i den mørklagte, traurige kjelleren. Kanskje jeg ikke burde "oute" dette, men det er lenge siden sist tårene presset på som de gjorde etter det første mislykkede forsøket (det sier kanskje aller mest om at jeg må få meg et liv utenfor løpingen også).

Jeg har blitt rådet til å forsøke å hente noe positivt ut av skadeerfaringen. Det går ekstremt dårlig. Mest fordi jeg i barnslig og fullstendig kontraproduktivt trass ikke vil hente noe positivt ut av dette. Jeg vil jo bare løpe.

Noen ting har jeg riktignok gjort for å ikke gjøre forfallet værre enn det behøver:

  • Styrke: Trent situps, armhevinger, utfall, dips, hofteløft med mer hver dag. Venter forventningsfullt på at en six-pack skal tre frem (har foreløpig kun helt ordinær one-pack).
  • Mental styrke: Trøstehandlet en nydelig Garmin 620 - i håp om bedre tider.
  • Kondisjon: Lånt en sykkel som er bedre egnet for opprettholdelse av kondisjon enn min sjarmerende slitte DBS City med bulkete kurv og syv gir. Testes i helgen.

Snart, min nye venn. Snart!

Først i dag fikk jeg til et besøk hos Nimi/hjelp24. Antakelsen er at det handler om en liten rift i plantar fascien, senen som går fra hælen og ut i foten. Foten er nå teipet for å avlaste denne senen, og jeg har fått i oppdrag å forsøke å løpe et par kilometer i kveld.
Kan denne teipingen være redningen? Legg for øvrig merke til forsøk på å 
kamuflere mørkeblå stortånegl med to lag lyserosa neglelakk. Snasent!

Det er fire dager siden sist jeg testet, og frykten for at kveldens testrunde blir enda en tung nedtur er lammende, men det er bare å kaste seg i det. At temaet fra Haisommer på finurlig vis har hengt seg opp i hodet mitt forsøker jeg ikke å legge for mye vekt på. Kanskje er det dags for en opptur?

Janicke

fredag 13. juni 2014

Marathon for dummies - part four

Kort eller langt, ett eller flere lag og (for den lett forfengelige løper) farger og fasong. Å velge maratonantrekket er en prosess i seg selv. Det er også en viktig prosess. Feil plagg kan faktisk ødelegge løpet.

LETTBENT MARATONRÅD #4 - VÆR SÆR PÅ KLÆR (OG SKO)

Det tok en del år, men jeg har omsider lært at også løpeklær må prøves før kjøp. Tidligere har antakelsen vært at "Hei, t-skjorte er t-skjorte" og "tights sitter jo bare tight etter kroppen uansett".

Ok, så er jeg kanskje en håpløs shopper i utgangspunktet, men jeg har virkelig gått på en haug av bomkjøp på grunn av denne innstillingen. Resultatet er en haug av tights og trøyer (og enkelte skjørt) som simpelthen ikke kan brukes, enten fordi de glir ned eller opp, gnager på overraskende steder, er dårlige (!) eller helt enkelt ubehagelige å løpe med. Legger jeg til en ørliten dose forfengelighet, så er muligens - antakeligvis - bomkjøp-haugen større enn bunken med brukbart løpetøy.
Innkjøp av løpetøy - riskikosport?

Jeg har omsider lært at det er store forskjeller fra en trøye til en annen, og det samme gjelder for tights og andre løpeplagg. Det har ikke nødvendigvis med merket og prisen å gjøre. Når enkelte plagg blir favoritter som brukes langt forbi egentlig slitasje- og luktbasert kasseringsdato, mens andre like godt kunne gått direkte fra handleposen til søppelbøtta (det er det som ofte i prakis skjer, prosessen tar bare noen år i stedet for minutter) så er det gjerne enkle men viktige ting som skiller.

En liten søm er alt som skal til for å irritere. Eventuelt også gnage skikkelig. En snøring som treffer feil (jeg har hatt gnagsår ved navlen!), en strikk som strammer mer enn den burde, stoff som "rasper", en halsåpning som "kveler" - en sokk som krøller seg. Det behøver ikke engang være noe feil med plagget, det bare passer ikke til kroppsfasongen. For egen del har jeg kraftige lår som gjør at korte tightsben glir opp, og jeg har hofter og rumpe som gjør at tights med lave liv glir ned. Slike ting oppdager man ikke ved å se på klærne. De må prøves!

Når man skal løpe maraton er det enda viktigere enn ellers. Da holder det ikke bare å ha prøvd plagget i butikken. Du bør ha løpt med det, og ideelt sett bør du ha løpt langt med det. Det er fascinerende hvor mye skade et plagg som funker fint på ti-femten kilometersturer kan gjøre når distansen dobles.
En nøye planlagt race outfit legges helst klar kvelden i forvegen.
Og dokumenteres. Og deles på face... (c;

Jeg skal ikke engang begynne å snakke om sko. Sørg alltid for å ha løpt dem inn før du legger ut på maraton! Noe annet er et enormt sjansespill.


Skumle tider!
Løpeklær og maratonsko er ikke det som bekymrer meg mest for tiden. På søndagens langtur fikk jeg vridd foten. I det krevende terrenget gled skoen på en bløt rot, innover og til siden. Umiddelbart trodde jeg det hadde gått fint, men da jeg startet opp etter en pause noen kilometer senere ante jeg uråd. Midt inne i skogen, en drøy mil hjemmefra, var det dog ikke så mange muligheter (og jeg skulle jo ha oppimot 30 km uansett) så det fikk bare stå til.
Skaden skjedd - Lykkelig over sommer, langtur, skog og nytt løpeskjørt 
- men uvitende om hva som skulle komme.

Oppoverbakkene måtte etterhvert gås, men så lenge jeg holdt beina i gang gikk det forholdsvis greit å løpe flatt og slakt nedover. I ettertid kan en jo lure på hvor klokt dette var, men er man sta så er man sta. Og kanskje dum.
Skremmende kort vei fra "run happy" til "unhappy"...

Jeg hadde planlagt hviledag på mandag, men var ikke ovebevist om at jeg skulle klare å overholde den. Til syvende og sist ble det ikke et valg. En fot som knapt kunne gås på kunne definitivt ikke løpes på.

Etter hvert som dagene har gått kjennes foten bra - inntil jeg løper på den. På dagens forsøk, etter fire forferdelige hviledager, gikk det fint i 2,5 km. Deretter var det bråstopp.

Time hos fysioterapeut er bestilt og inntil da får jeg prøve meg på korte løpeturer med jevne mellomrom. Og håpe.
Parkert.

Belastningsskader har vært frykten, men det var altså et tåpelig feiltråkk på en glatt rot som skulle felle meg. Det har til syvende og sist ingen betydning. Jeg er herved effektivt parkert!

Janicke

lørdag 7. juni 2014

Finn deg et mannebein

Andreas Hompland oppfordret i siste utgave av Runner's World til å finne seg ei damerumpe. Om tittelen var noe tabloid så var poenget godt; i praksis kan faktisk en damerumpe (eventuelt bæreren av den) hjelpe deg til et jevnt og godt gjennomført løp. I treningssammenheng er imidlertid min anbefaling å finne deg et par mannebein. Eller en mannerumpe for den saks skyld. Whatever makes you tick...
Hompland om damerumper i Runner's World.

Homplands damerumpe-tilnærming er ikke mannsjåvinisme. Han deler helt enkelt noen erfaringer han har rundt disponering av løp. Selv om det stort sett ikke er rumpa mitt blikk festes på - det må i så fall være løpeskjørtet - så er jeg enig. Kvinner løper gjerne jevnere, og er dermed tryggere å henge seg på, enn menn. Kvinner er rett og slett mer forsiktige og tyr sjeldnere til kamikaze-tilnærmingene mange menn anser som beste løpsstrategi:

  • Starte hardt og se hvor lenge det holder. Svar: Veldig ofte ikke helt frem til mål
  • Alternativt den enda mer optimistiske "Starte hardt og så øke"-strategien. I praksis: starte hardt og kræsje hardt.

Drømmen om at det én gang skal holde helt inn sørger for at disse løpsoppleggene ikke legges til side, selv etter at de har slått feil et anselig antall ganger.

En damerumpe kan altså være redningen. I løp.

Under trening er imidlertid min oppfordring å finne seg motsatsen. Et par sterke mannebein, en flott mannerygg - eller for den saks skyld en velformet mannerumpe. I praksis en mann. Selv om rådet gjelder for begge kjønn så er det hovedsakelig rettet mot kvinner fordi det er mer å hente for dem.  Oss.
Mye av dette: Herlig skravleturer i nydelige omgivelser.

Bakgrunnen for dette lettbente - og tabloide - rådet er at kvinner gjerne er litt for forsiktige. Det gjelder til dels i løp, et snev av kamikaze kan tross alt være bra, men det gjelder primært i treningen. Kvinnelige mosjonister er gjerne litt "snille" med seg selv og treningen ender i klassisk lapskaus, hvor man holder seg til det tempoet man kan. Man blir sliten, bevares, men man utfordrer ikke seg selv videre. Dermed uteblir også større fremgang.

Når jeg løper med løpevenninner er det så godt som alltid er herlige "skravleturer". Utover løpegruppas "tough tuesday"-økter kan jeg knapt huske at jeg har trent intervaller eller tempo når vi bare har vært jenter. Med menn er det annerledes. Da er det ikke uvanlig at treningsøkten kjøres på rød tartan og involverer de øvre pulssoner og sekundjakt. Gutta er rett og slett tøffere når det kommer til fart. De tør i større grad å kjøre på selv om de vet det blir vondt. De tør å risikere kollaps.
Men også dette: Intervaller og tempo MÅ til om jeg skal bli raskere.

Det finnes naturligvis tilsvarende tøffe kvinner (og å knive mot representanter av samme kjønn fyrer opp enda mer konkurransevilje), men har man fått opp en god form og har litt ambisjoner, er det antakelig lettere å finne en mann med slike egenskaper og nødvendig fart.

Min anbefaling til den kvinnelige mosjonist med ønske om bedre tider (på løpsdistansene altså) er derfor å se til mennene. Kjør av og til skikkelig tøffe økter. Fest blikket på et par mannebein, en mannerygg eller en mannerumpe som forflytter seg akkurat litt raskere, og forsøk å ikke la ham slippe unna.

For slik kan vi hjelpe hverandre. Noe av det som gjør mosjonsløping, uavhengig av nivå, så hyggelig er jo nettopp dette at vi ikke primært konkurrerer mot hverandre. Vi konkurrerer mot oss selv, sammen med de andre. En tempomessig bra rygg - eller rumpe - å henge på er en gave som ikke koster giveren noen ting og man dermed enkelt kan by på. Jeg benytter meg av det hele tiden selv, og har også mange ganger, rett etter målgang, opplevd å få en hånd på skulderen og et "takk" eller "thank you", av folk som har festet blikket på min rygg for å komme seg i mål.


Janicke

onsdag 4. juni 2014

Marathon for dummies - part three

Er det nødvendig å spise noe når man løper maraton? Hvor ofte bør man drikke underveis? Hva er best å drikke? Spørsmålene dukker gjerne opp i samtaler med nysgjerringe løpere et eller annet sted på vei mot maraton. Som alltid understreker jeg at jeg ikke har noen fasitsvar, jeg anser meg som en marathon dummy selv, men deler gladelig noen lettbente råd basert på egen erfaring, det jeg har lest, hørt fra andre maratonløpere og synset meg frem til. Maraton er tross alt et favorittema...

LETTBENT MARATONRÅD #3 - FYLL TANKEN

Etter min mening er de to grunnleggende rådene når det kommer til maraton og energi-inntak:

1. Sørg for å ikke gå tom
2. Hold deg til det kjente

Uken før
For egen del spiser jeg helt vanlig den siste uken før maraton. Har man planer om å karbolade til løpet skal det helst iverksettes tidlig den uken. Å spise pasta kvelden i forvegen er ikke egentlig karbolading. Det finnes masse informasjon om dette på nett, som for eksempel i Runner's Worlds artikkel "The right way to Carbo-load before a race".

Jeg har tro på at karbolading funker, men som alt annet bør det helst prøves ut før det virkelig gjelder. Det har jeg ikke fått gjort ennå, så før mine løp har jeg spist "normalt". Det har typisk vært mer restaurantmat ettersom løpene stort sett har vært utenlands, men jeg har holdt meg til forholdsvis sunn, balansert mat som jeg kjenner fra før. Et råd jeg har hørt er å kutte ned på den mest fiberrike maten de siste to-tre dagene, både fordi det kan gi mindre vekt i tarmene på løpsdagen - mindre å bære på i løpet - og fordi det kan bidra til at man slipper uønskede pit stop langs løypa...


Dagen før
Selv om en pastarett til middag kvelden før løpet ikke kan anses som karbolading så er det god mat som fyller magen. Jeg må innrømme at jeg er én av de mange som ryker på pasta kvelden før. Å drikke litt mer væske så kroppen er godt "hydrert" til maratondagen er naturligvis klokt - men ikke overdriv der heller.


Maratondagen
Sørg for å spise en skikkelig god frokost selv om løpet eventuelt starter veldig tidlig på morgenen. Stå i så fall opp tidligere. Det siste måltidet før løpet bør inntas to-tre timer før starten. Selv har jeg holdt meg til min vante havregrøt, men her skal jeg muligens tenke litt nytt neste gang. I følge en studie fra University of Minnesota kan et mer karbohydratrikt måltid på løpsdagen være av betydning for prestasjonen...


Under løpet
Tidligere tok jeg til meg næring under løpet etter lyst. Det ble stort sett lite, og av og til ingenting. Etter å ha lest om en veldig overbevisende undersøkelse (som jeg ikke finner igjen nå) hvor én testgruppe tok til seg næring etter innfallsmetoden og en annen fulgte forskeres anbefalinger om jevnt og trutt inntak, har jeg hatt en veldig klar plan for inntak av energi under løpet. Når riktig inntak kan bety minutter på sluttiden var det bare å legge om. Både på første og andre forsøk av systematisk næringsinntak (Berlin 2013 og New York 2013) klaffet det veldig godt!

My preferred choices of marathon energy.

I korte trekk begynner jeg å få i meg næring fra ti-kilometersmerket, og fortsetter deretter med det hver femte kilometer. Jeg fyller på med et energi-produkt som jeg har funnet ut at passer meg og min mage (GU-Chomps) og helt vanlige tuber med Nugatti annenhver gang. Det kan godt være at andre produkter er bedre, men det er viktig å finne noe som man klarer å få i seg også etter tretti kilometer når lysten på mat gjerne er minimal, og - ikke minst - som magen aksepterer. Dette MÅ man ha testet under trening, ellers kan det fort bli ubehag og kjedelige besøk innom plastboksene langs løypa, eller - huff - i veikanten.

Ved drikkestasjonene serveres det alltid en eller annen energidrikk i tillegg til vann. Jeg forsyner meg aldri av den lenger, kun vann i tillegg til energitilskuddet jeg selv har med. Med mindre det er noe jeg har testet på langturer tidligere tør jeg rett og slett ikke.


Etter løpet
Helt til sist vil jeg legge til et punkt om å få i seg næring så raskt som mulig etter målgang. Et par ganger har jeg bommet på dette fordi bare tanken på mat har gjort meg kvalm. Etter det har resten av dagen vært ødelagt. Omtrent som å være seriøst fyllesjuk.

Ofte får man noe utdelt etter målgang og mitt råd er å tvinge i seg det som fremstår som minst kvalmende. Ta små biter og tiden til hjelp, men fyll på etter beste evne. Det kan bety forskjell på hyggelig bankett og en kjedelig kveld på sofaen/hotellromet. Jeg vet hva jeg foretrekker.


Lettbent trening i uke 22
Jeg har fremdeles ikke ristet av meg behovet for friløping; å løpe så mye jeg vil, når jeg vil og i det tempoet som passer meg. Ingen begrensende eller styrende rammer lagt, bare ren og skjær løpelykke. Dermed har det blitt veldig få hviledager, et godt antall kilometer - og selv om "lettbent" ikke er ordet som best beskriver løpsfølelsen har det vært fantastiske turer både alene og sammen med andre.

Turer alene kan være fantastisk meditasjon, alternativt en gylden mulighet til skikkelig og uavbrutt få tenke igjennom utfordringer, oppgaver og livet generelt. Man får ting på avstand, i fugleperspektiv, og selv når humøret virkelig er på bånn før turen føles alt lysere og mer håndterbart etter noen kilometer.
Løpeluksus: Løpegrupper!

Løpeturer sammen med andre er ypperlige for å diskutere alskens ting, både på lettbent nivå og temaer av dypere karakter. Eller bare å løpe helt stille, side om side. De senere år har jeg blitt kjent med veldig mange mennesker på denne måten. Det er virkelig luksus å ha flere løpegrupper og mange løpekamerater å tilbakelegge kilometer etter kilometer med!
Løpeluksus: Herlige løpekamerater I

Løpeluksus: Herlige løpekamerater II

At flere av løpekameratene er like løpegale som meg selv er en real bonus. Under et mislykket forsøk på å sove under åpen himmel blant knott og mygg sist helg - noe som virket som en god idé etter en sen og veldig hyggelig kveld på hyttetur med SkiLøpet-gjengen - opppdaget jeg at det ikke bare var jeg som (fremdeles) var våken i morgengryet:

Jeg: Hvor mye er klokka?
Løpekamerat: Halv seks...
Jeg: *grynt*
Løpekamerat: Skal vi ta en løpetur eller...?
Jeg: Ok.
Nydelig morgen og grytidlig galskapstur.

De elleve kilometerne i vakkert morgenlys gikk overraskende greit og løpeturen er definitivt blant dem som vil bli husket. Riktignok ikke for den fantastiske løpsformen, men for den herlige galskapen. Hva er det man sier: Du får det ikke mer moro du lager selv...

Run happy!

Janicke