onsdag 14. mai 2014

På murrende løperkne mot heftig maratonhøst

Det virker som andelen løpere med skader er ekstra høy nå. På facebook kan det stadig leses kommentarer fra nedbrutte løpere som ser starten på løpssesongen glippe. Nye skader eller ny runde med gamle skader. Skader er forferdelig kjedelig uansett. Medfølelse, glede, undring og frykt er følelsene som gir seg til kjenne når jeg hører eller leser om atter en løper som må avstå fra løpingen i uker - eller måneder. Medfølelse, for jeg vet hvor frustrerende det er. Glede over å være skadefri selv, undring over at det er over 2,5 år siden jeg slet med skade. Og ikke minst frykt. Er det snart min tur?

Siste skade jeg hadde var såkalt langdistansekne, eller løperkne. I praksis er det snakk om betennelse i en slimpose som har blitt utsatt for for mye friksjon fra en i overkant stram sene. Det kom sannsynligvis som følge av at jeg tok meg helt ut da jeg løp halvmaraton på steinmuren i X'ian. Når man er veldig, veldig sliten har man en tendens til å falle sammen og løpe feil. Belaste feil. Antakelig var det det som skjedde. Det er i alle fall teorien.
Skjebnesvangert sliten under Xi'an City Wall Marathon, november 2011.

Heldigvis oppsøkte jeg hjelp raskt, og med tøying og oppbygging gjennom løping av korte, men stadig lenger, økter i lett motbakke på mølle kunne jeg lykkelig løpe for fullt igjen en måned senere. Manuellterapeuten på NIMI sa den gang at plagene kunne komme tilbake, så ideelt sett burde jeg nok ha fortsatt tøyingen. Men tøying er så himla kjedelig, og det har jo tross alt gått bra. Lenge.

Nå har jeg fått en vekker. I Boston slet jeg tungt de siste ti, femten, kilometerne. Jeg forsøkte å løpe riktig, nettopp med tanke på skader, men etter Boston var det stadig en murring som lignet veldig på gryende løperkne-ubehag. Skal si det fikk fart på tøyeøvelsene som har vært forsømt de siste to årene. I tillegg har jeg hovedsakelig løpt på mykere grunn - og vesentlig mindre enn jeg trives med. Jeg tør knapt tro det ennå, men det virker som om det var rett medisin. Jeg kjenner fortsatt at det strammer til generelt i det høyre beinet ved lange og/eller tøffe økter, men det slår ikke ut på kneet. Lettelse!
Medisin: Mykere grunn. 
Heldigvis er det eksepsjonelt fine forhold i skogen og marka.

For det ser ut til å bli litt av en maratonhøst. I dobbel forstand. Om jeg har telt riktig blir det hele fem maraton eller lenger i løpet av ti uker! Er det realistisk? Jeg vet ikke, men jeg klarer heller ikke å kutte ut noen av dem. Det starer med Ultravasan 90 km, deretter følger fire maraton-reiser hvor jeg er med som Springtime-reiseleder med mulighet til å løpe: Médoc, Berlin, Chicago og New York.
  • Et vinmaraton (Médoc) må jo bare prøves, men den skal tas som en rolig løpetur med kamera. 
  • Berlin, to uker senere, er perseløype nummer én, så om jeg skal gå for pers noen gang denne høsten blir det der. 
  • Bare to uker etter Berlin går Chicago, den ene av de to jeg mangler av World Marathon Majors. Chewbaccamål? Det er ikke mer å si om den saken. 
  • Og New York tre uker etter det? Vel, New York er New York. Å være der den helgen sammen med 7-800 norske og svenske Springtime-løpere og IKKE løpe føles bare helt feil... Det får bli en eksepsjonell treningstur. 
Etter det regner jeg med å ta maratonfri nesten to måneder, for 3. juledag er det vel dags for Löplabbets Ribbemaraton fra Sandvika til Ski? Der trenger jeg en oppløftende erfaring etter fjorårets tunge kamp (Löplabbets Ribbemaraton 2013). 
Første ladning terrengsko til testing. Mye moro her!

Og apropos Löplabbet: Ettersom første punkt på maratonhøsten er et ultramaraton-terrengløp passer det veldig bra at Löplabbets test av terrengsko er igang. Det har bokstavelig talt (skrevet) gått over stokk og stein i det siste, og det kjennes ut som om kroppen generelt har veldig godt av det.
Bokstavelig talt over stokk og stein - i dette tilfellet stokk(er).
Er forøvrig veldig stolt over å ha funnet frem til Gaupestein for første gang
helt alene. Stort for en løper med sterkt utfordret retningssans.

Intervaller med SkiJoggerne før heftig terrengtur med SkiLøperne. 
Må sjefen løpe terreng, så må SkiJoggere og SkiLøpere gjøre det også... (c;

Gårsdagens økt med SkiLøperne var en herlig tur i skog og mark. Det var grisete, kupert og teknisk utfordrende og vi fløy i godt tempo gjennom det hele. Beina var allerede småmøre etter terrengløping og bakker med SkiJoggerne, men da himmelen åpnet slusene for fullt mens vi spratt fra stokk til stein over og i gjørmedammer var det PUR løpelykke! Aaaahhh!

Nei. En dum betennelse skal ikke få hindre meg i fantastiske løpsopplevelser som dette; Kjedelig eller ei - løperkne-tøying skal utføres daglig!

Janicke

6 kommentarer:

Arvid sa...

Hei!
Kom over din blogg Lettbent, da jeg var inne på Kondis.no og ble så sittende å lese fra denne.

Interessant dette med skader osv., enten de er nye eller gamle. Jeg er selv en aktiv mosjonist, ingen utpreget løper, litt for tung og kom sent i gang (40+++), men som liker å løpe. Heldigvis har jeg vært skånet for alvorlige skader. Tror dette har en sammenheng med løping på variert underlag og særlig da i skog og mark. Å løpe i skogen er utfordrende, men skånsomt for bena. Nå har ikke jeg de store mengdene (2-3 turer i uka) men, er enig med du om at rett "medisin" kan være å løpe i skog og mark.

Forøvrig en flott blogg du har. Nokså like interesser, og som deg, så skriver jeg en blogg om mine aktiviteter m.m.

se gjerne denne, www.turogtrening.blogg.no

Lykke til med maratonhøsten!

Janicke Ekelberg sa...

Hei Arvid. Hyggelig at du kom innom bloggen og fant at vi har noen felles interesser. Jeg tar en kikk på din blogg også. (c:

Jeg er nok en utpreget asfaltløper, det går liksom fortest på hardt underlag og jeg liker jo fart, men det ER veldig gøy å løpe i terrenget også. Man kjenner at man bruker kroppen veldig annerledes og faktisk blir støl - det blir jeg stort sett ikke ellers. Variasjon er bra, det er det ingen tvil om.

Ha en god ukeslutt og 17. mai! (c:

Janicke

Anonym sa...

Du må deg Hoka, Janicke; både Synøve og jeg har god erfaring med det ifbm murrende knær og skikkelig kneskade.

Turid:-)

Janicke Ekelberg sa...

Hei Turid (c: Joda, Hoka er i bruk. Liker dem bedre og bedre i grunn, de er som balsam for trøtte/ømme bein. (c: Det blir nok en Hoka-tur i kveld.

Janicke

tommy50k sa...

Godt skrevet Janicke. Løping er en risiko sport og skader er det mange som sliter med. Tøying, yoga(?), styrketrening og variasjon (har hørt at sykling er fin cross training, phui) er fine greier. Men det er ikke løping =o) Tror det viktigste er å lytte til signalene og gjøre det som må gjøres så tidlig som mulig. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke følger dette rådet selv, og får derfor smake konsekvensen. Har motvillig måttet innrømme at jeg må ta det litt rolig en stund framover jeg også for å bli kvitt en strekk (?) i magemuskelen (av alle ting!) som har plaget meg de siste ukene (trolig som følge av akutt slyngetrening). Ser på det som "tvungen" tapering til 7-nutsløpet neste helg =o)
Håper du får en fantastisk 17 mai!

Tommy =o))

Janicke Ekelberg sa...

Takk Tommy (c: Ja, løping er faktisk en risikosport slik sett. Løpere har en tendens til å bli så hektet og ensporet, og uvillige til å lytte til kroppen, at det fort ryker på en strekk, betennelse, tretthetsbrudd eller annet kjipt. Strekk i magemuskel har jeg ikke hørt om før - litt interessant (og mot min teori) at du faktisk pådro deg skaden under utøvelse av noe annet enn løping. Kanskje det er best å holde seg til BARE løping alikevel, hehe.
Ha en fabelaktig nasjonaldag du også Tommy! (c:

Klem, Janicke