fredag 28. mars 2014

Flyvedyktig!

Det er ikke mulig for mennesker å fly av egen kraft, men av og til kan det nesten føles slik. På enkelte løpeturer er det som om beina - helt av seg selv - legger an et tempo og en løpestil som gjør at man går opp i plan og knapt berører bakken. Man flyr av gårde i høy hastighet uten å bruke krefter, i en berusende opplevelse av runners high fra start til mål.
Det var ikke på stranden i Portugal den siste flyturen kom, 
men kanskje var kilometerne der med på å bygge opp til flyvingen.
(Foto: Arild Hjelm)

I løpet av et år opplever jeg kanskje fire, maks fem, slike "flyturer". De kommer alltid uanmeldt, men da beina ga de første signalene om hva som var i vente sist gang var det knapt så jeg kunne tro det. For hvordan i all verden er det mulig å fly de siste kilometerne på tampen av en uke hvor man har løpt mye mer og hardere enn noen gang før. Eller er det nettopp dét som er fasiten?

Det var takket være kilometerjunkiens jakt på ekstrem ny ukespers at flyveopplevelsen materialiserte seg. Etter en uke på Training Camp i Portugal, hvor jeg deltok på så godt som alle løpeøktene og la til noen egne, hadde Garmin logget 130 kilometer ved hjemreisen lørdag kveld. Det hadde blitt korte morgenturer, langintervaller, distanse, 5K-løp, langtur - og ekstra lang langtur - samt forsøk på restitusjonsturer som stort sett alltid endte opp litt raskere (og lenger) enn jeg har innbilt meg at er riktig.

Det var ikke bare en dans på roser. Etter en litt for tøff terskeløkt på training campens første dag startet uken med stramme legger. De hindret dog ikke full innsats på langintervallene et par dager senere, men slapp først taket under den lange langturen på torsdagen. Etter den økten var det lårene, tydelig preget av kupert landskap og rikelig antall kilometer, som sørget for god motstand. To til tre økter hver dag en hel uke koster tross alt en del.
Noen av ukens spreke løpekamerater, fra den første langturen.

Med de 130 kilometer logget fra mandag morgen til lørdag kveld var allerede forrige ukespers durabelig slått med hele tjue kilometer. Lett spøkefullt kommenterte en av de reisende, som jeg hadde løpt mye sammen med gjennom uken, at det bare var tjue kilometer til 150. Ett-hundre-og-femti kilometer. Snakk om fint, rundt tall... Et frø var ubønnhørlig sådd.
Ukens tema.

Vel hjemme fikk jeg med 12-åringen på drøyt fem kilometer lett jogg søndag formiddag. Beina var tunge, men etterpå glitret de siste 14 kilometerne for øynene mine som havet en strålende sommerdag. Fristelsen tok overhånd, jeg måtte kaste meg i det. Etter en altfor stor middag hos mamma kom jeg meg i løpeskoene og ut i den mørke, kjølige kvelden - så annerledes enn omgivelsene brorparten av de andre kilometerne var tilbakelagt i.
Hoka One One (Bondi 3) - Sko for restitusjon og flyvning.

Jeg hadde valgt de myke, skånsomme Hoka'ene for å være snill med mine treningsstinne bein, men det var akkurat som om det rykket utålmodig i dem. De ville mer! Allerede før postkassa ble passert stod det klart for meg at økten kom til å bli noe helt annet enn planlagt. Middagen skvulpet tidvis faretruende, men det fikk bare være. Det var tid for å fly og jeg var faktisk villig til å spy for opplevelsen. Det ble heldigvis ikke nødvendig, jeg fløy uavbrutt over asfalten samtlige 14 kilometer.

For en vanvittig opptur!

Endrofinoverdose eller hva, lykkefølelsen har holdt seg, og ting kan tyde på at det ikke bare er meg. De andre som var med på turen har meldt seg på løp, kjøpt nye løpesko og lagt spennende planer for treningen fremover. Selv begynner jeg så smått å drømme om store ting i Boston den 21. april.

Kanskje skal det nettopp en ekstremuke til for å få opplevelsen av å fly.

Janicke

6 kommentarer:

Peo Sundberg sa...

Vilken härlig berättelse! Du personifierar verkligen löparglädje i både ord och bild. Blir supertaggad. Varför sitter jag här på kontoret och tittar drömmande ut genom fönstret? Därute skiner solen så inbjudande. Nä nu skiter jag i det här och går ut och springer!!

Janicke Ekelberg sa...

Yes Peo, That's the spirit! Håper du fikk en bra løprunde! Jeg hilste forøvrig på Jonas Buud der nede i Portugal også. Hjelp som han springer!! Ni mil blir veldig langt, men vi fikser det. Vi får bare holde på å springe - og glede oss over at vi har denne fantastiske hobby. (c:

Peo Sundberg sa...

Blev en kanonhelg. Solen kom med en försmak av sommaren. Hääärligt. I söndags en multisportdag. Först en morgontur 2,5 mil i skogen. Bara jag, fåglarna och den uppåtstigande solen. Ensam i skogen, ensam i världen. Mysigt. 17*18 km ren njutning, sen började benen värka och sista 3 var riktigt jobbiga. Hade otroligt ont i benen hela dan. Vilket kändes konstigt eftersom jag sprang längre helgen innan utan att ha i närheten av så ont. Dessutom var det blötare och lerigare förra helgen. Valde att tänka bort att det var 65 km kvar till mål :-) Stapplade ner till jympan kl fem och undrade hur det skulle bli. Men när man är varm och när man har kul försvinner allt sånt. Jympa är hur kul som helst. Särskilt pulsvarianten. Avslutade kvällen som vanligt med en tennismatch. Väldigt ont i benen. Men vad gör det när man vinner :-)

ania sa...

Kanskje det var den middagen Janicke. Jeg opplever nesten aldri slike flyvende bein, men blir garantert tungt og stivt hvis jeg har ikke spist, eller spist for lite før. Gratulerer med kmpers. Jeg skal ikke en gang prøve å slå den, beina ville gi seg før 100km. Du har utrulig sterke bein/muskler for å ikke skade det ene eller det andre med slik belastmning. Utrulig!

Trudes trening sa...

Helt utrolig. Synes jo det er mye å løpe 70 km i uka.. Skulle gitt mye for ei uke med kun løping på agendaen. Boston blir flying high, er jeg temmelig overbevist om.

Lykke til, o store inspirasjonskilde:-)

Marit sa...

Så utrolig herlig. Jeg tror mange lengter etter akkurat den følelsen :)