lørdag 22. februar 2014

Vondt - for gledens skyld

Jeg har utviklet en merkelig hang til å melde meg på maraton i forholdsvis stort omfang. Enkelte ultraløp har det også blitt. Så hvorfor er det nå så vanskelig å sette i gang mølla for en økt hvor målet egentlig bare er å løpe skarve fem kilometer? 

Det handler naturligvis om fart. 

Det å løpe fort er jo mye vondere enn å løpe langt! Det er klart det volder et visst ubehag når man har løpt en stund også. Den siste delen av maraton er definitivt ikke koseløping. I ultraløp handler en større andel - ofte størstedelen - av løpet om å takle smerte. Allikevel foretrekker jeg langt fremfor fort.
Sko for langt og sko for fart. Hoka Bondi'ene ser definitivt mer 
vennligsinnede ut enn Nike Flyknit Lunar'ene.

Så, om fart skremmer, hvorfor i all verden setter man seg hårete, og i aller høyeste grad fartsbaserte, Chewbacca-mål? 

Svar:
  1. Under sterk maratonrus (som etter Berlin i høst) er man latterlig kreativ og selvsikker. Alt er mulig, og behovet for et nytt "skudd" for å oppnå tilsvarende rus forsterker pågangsmotet.
  2. Det er lett å sette mål for fremtiden - så lenge fremtiden ligger langt nok frem i tid.

Jeg har stått for mine berusede mål og i stor grad trent deretter. Intervallskrekken som lenge hemmet meg er til dels kurert. Etter at Marius Bakkens treningsprogram ble lagt til grunn for oppnåelse av Chebacca-målene går det sjelden en uke uten et par intervalløkter. Dermed er de ikke så skumle lenger. Det har til og med kommet så langt at jeg gleder meg til enkelte av dem. Sykt!
Melkesyre allerede ved lesing av dagens økt.

Økten som skremmer nå er "5 km testløp". I dag skal jeg finne ut om jeg er i rute mot Haag Halvmaraton. Fem raske kilometer på mølle. Jeg er vettskremt!

Økten må løpes nå på formiddagen, men så langt har jeg vært veldig flink til å finne på andre ting slik at økten stadig blir utsatt. Blant annet fant jeg det for godt å skrive dette blogginnlegget. 

For å være helt ærlig frister det litt å la økten "glippe". Samtidig vet jeg at den er en av mange viktige komponenter på veien mot målene. Det blir ubehag enten jeg løper økten eller ei, og jeg vet så inderlig godt at ubehaget ved å løpe fem kilometer så fort jeg kan er å foretrekke fremfor ubehaget skapt av skuffelsen over at jeg ikke prøvde.

Aaaarrghh!

Når alle Chewbacca-målene er nådd skal jeg bare hengi meg til herlig avslappet løping etter innfallsmetoden slik jeg gjorde i London sist helg...

Runsightseeing i herlig morgensol.


Millennium Bridge og St. Pauls Cathedral - en noe gråere morgen.

Tror jeg.

Men nå kan jeg ikke utsette dette lenger. 5K! Mølle! Tempo! Pers? May the force be with me.

Janicke

4 kommentarer:

Thomas sa...

Som Haruki Murakami så fint sa det er smerte uunngåelig, men lidelse valgfritt :)

Stå på!!

Janicke Ekelberg sa...

Hehe, ja. Så sant som det er sagt. Takk Thomas! (c:

Thomas sa...

Har hørt mye om bakken i Boston. Var den så hard som ryktene skal ha det til?

Artig å følge bloggen din!

Janicke Ekelberg sa...

Hei Thomas,

Jeg gikk på en smell i bakkene i Boston. Det er jo ikke bare én, men fire motbakker på rad og rekke. Om jeg husker rett ligger de mellom 25 og 30 km. Problemet er nok mest at man har mørnet lårene så bra i nedoverbakkene fra start, at når man møter disse bakkene såpass langt ut i løpet så blir de verre enn lengde og "bratthet" egentlig skulle tilsi. Den siste av dem kalles Heartbreak Hill, men jeg var gåen før jeg kom så langt i fjor. I år skal jeg beseire dem alle! (c: