torsdag 30. januar 2014

Vinterløping - enten man vil eller ei

Vinter. For bare et par uker siden var det mange som etterlyste den. Hvor ble det av kulda, og aller viktigst; hvor ble det av snøen. Selv forholdt jeg meg taus og undret - smått håpefullt - om det var mulig å få en hel vintersesong med så fine løpeforhold.

Svaret på det var tydeligvis "nei". Ingen etterlyser vinteren lenger. Den er her og det til gangs. Nå snør det pokker meg i ett kjør! Snø ER pent, og det er hyggeligere når den har lagt seg over alt det mørke og svarte som et selvlysende teppe. Det er dessuten skikkelig gøy at ungene prioriterer lek ute fremfor masing om å få spille Minecraft, Star Stable, Candy Crush eller annet på nettbrettene.

Faktum er bare at jeg synes at vinteren er noe herk.

Det er kaldt. Det er mørkt på vei til jobb. Det er mørkt på vei fra jobb. Man føler seg grå og gusten og har egentlig bare lyst til å sitte inne i sofaen foran peisen og drikke varm te med melk og honning og spise store, saftige kanelboller. Dét er imidlertid ikke forenlig med ønsket om å være en løper. Ønsker man attpåtil å bli en bedre løper er innendørs/peis/te/kanelbolle-strategien direkte kontraproduktiv.

Mølleløping er én utvei, men det er begrenset hvor mange timer jeg gidder å løpe uten faktisk å bevege meg fremover. Det går an for intervallene, men ut over det er det bare å ta seg i nakken, kle på seg varmt tøy og tenke positivt.
Yuhuu, digger vinterløping! Eeehhhh...

Det er faktisk ikke så galt å løpe ute selv om vinteren har tatt realt grep om veier og stier. Snødrivet ser alltid tøffere og vondere ut fra innsiden av vinduet enn det oppleves når man er der ute og har fått igang løpsmotorikken. Snø er dessuten veldig mye bedre enn is.

Spesielt nå som skotestingen for Löplabbet er i gang og pigger og brodder ikke er aktuelt.
Herlig sommerlige vibber. Asics Gel-Super J33 lyser opp i snøen.

De siste par ukene har jeg for alvor kommet tilbake på sporet igjen. Løpingen har blitt skviset inn der det har vært mulig, og antall økter og kilometer pr uke er tilbake der jeg liker å ha dem. Både kortere og lengre langturer, kvalitetsøkter og deilige, avslappede mil-økter har blitt gjennomført på snødekke av forskjellige slag.

Denne uken ble SkiLøpernes intervaller erstattet med løping i dyp snø. Takket være snøen var det ikke nødvendig med hodelykt i skogen. Takket være snøen fikk vi en idyllisk og annerledes økt vi kommer til å huske. Og takket være snøen fikk vi en ganske så "Tough Tuesday" selv om intervallene ble ofret. På grunn av snøen.

Joda, det skal nok gå å løpe seg gjennom denne vinteren også.
Komplett galskap! Dette kan vel aldri gå bra?

Vinteren kan også benyttes til å bedrive kombinert risikosport og forskning. Hva skjer om man bytter om høyre og venstre sokk for eksempel? Det gikk faktisk helt strålende.

Det gjelder å tenke positivt.


Janicke

lørdag 18. januar 2014

Selvdestruksjon og ny læring. Igjen.

I perioder opplever vi alle at dagene blir for korte for alt man skulle/ville/burde ha gjort. Døgnets lengde har det vist seg vanskelig å gjøre noe med, så i praksis er det bare én løsning: knallhard prioritering.

Når vi nå er så heldige å leve i en tid og i en del av verden, hvor de fleste av oss har plantet våre stolte flagg på toppen av Maslows pyramide, baseres prioriteringene bare i liten grad på de helt grunnleggende behovene. De settes i større grad opp etter tunnelsynet som gjerne preger dem - oss - som av og til lar stress og oppgavelister ta overhånd. 

Å jobbe mye, når man har en jobb man tross alt synes er veldig spennende og morsom, er egentlig helt greit. Å prioritere bort ting man vanligvis synes er viktig og nyttig er av og til nødvendig. Man må bare huske å vurdere, og revurdere, prioriteringslisten man styrer etter. Igjen og igjen. Listen må være dynamisk. En oppgave eller aktivitet som lå på bunnen av prioriteringslisten en dag kan fortjene pallplass den neste. Det kan man fort glemme når man står midt i det.

På ny har jeg lært, og lærdommen dreier seg naturligvis om løping. (Dette er tross alt en løpeblogg.)

Det er ikke første gang jeg gjør meg den bjørnetjenesten å kutte løpingen for å få mer tid til jobb. Én og annen økt er det naturligvis greit å kutte når man må, men å redusere mye, og over tid... Ikke bra! Humøret glipper og lunta blir kort. Desto lenger det er siden forrige runde, desto skumlere blir det å begi seg ut. Etter fire barmhjertig ofrede økter oppleves alt som tapt. Formen er antakelig så kraftig redusert at det blir som å begynne på nytt, så da kan det likegodt hele den neste dagen tilbringes foran skjermen også. Og den neste. Jeg vet jo at det ikke er slik, men jammen består hjernen av en fascinerende og tidvis selvbedragende og -destruktiv masse. 

Løsningen er såre enkel: En løpetur! Å komme unna skjermen en times tid, nyte frisk luft og være i fysisk aktivitet er fantastisk terapi og en ypperlig måte å få overblikk over situasjonen på. Senke skuldrene litt. Etterpå kan man gå på med friskt mot og klart hode igjen. Jeg tviler på at man ved å bruke noe tid på en løpetur taper stort på den totale arbeidsinnsatsen. 
Adidas Glide Boost - klare for langtur. 
Holder boost'en seg myk også i snø mon tro?

Nå MÅ jeg dessuten løpe en god del kilometer fremover. Ny skotest for Löplabbet er i gang og de første parene er i hus. I morgen tidlig forventer jeg litt ekstra boost på langturen...

God langtursøndag!

Janicke