mandag 29. desember 2014

Ribbemaraton 2014 - Et vintereventyr

"Én gang i livet..." sier mange. "Én gang i livet skal jeg løpe en maraton!" Og med det skal man ha mestret distansen og vite hva disse beryktede 42,2 kilometer virkelig dreier seg om. Litt sånn; "Har man gjort én så har man gjort dem alle". Det var min tanke opprinnelig også, men desto flere maraton jeg løper, desto tydeligere blir den enorme variasjonen - og hvor lite man egentlig vet.

Lørdag var det ekstra tydelig. Årets syvende maraton* ble Löplabbets Ribbemaraton. Et rimelig uformelt løp med personlig tidtaking (egen klokke) og uten løypemerking. Starten går fra Löplabbet-butikken på Sandvika, og målgang er Löplabbet-butikken på Ski Storsenter. Primus motor, Sandvika-sjef Geir Frykholm, oppfordrer til å løpe i flokk, å vente på, og hjelpe hverandre underveis. Her er det løpefellesskapet og løpegleden, ikke timer, minutter og sekunder, som har fokus. Allerede i grunntanken er dette med andre ord milevis unna de foregående seks maratonene, selv om distansen er den samme. Da er det artig at Löplabbets Ribbemaraton er Norges syvende største maratonløp (2013).
Kulde gir ikke grunn til DNS - Har tross alt vært ute en vinterdag før. 

Ytterligere påfallende ble kontrasten til de andre maratonløpene når gradestokken viste tolv blåfrosne grader denne morgene. Å trekke seg var aldri en vurdering, her var det bare å kle seg godt. Ullstillongs under vintertights, ulltrøye og fleecegenser under løpejakke og refleksvest, et par buffer samt lue, vanter og polvotter. Jeg følte meg som en stappa pølse. Forsåvidt et passende "tilbehør" til Ribbe... 

Et så annerledes løp - en kosemaraton, for å bruke et ord som veldig nylig kom til i min ordbok - krever heller ikke store forberedelser. I stedet for å trappe ned har de siste ukene vært preget av rekordmange kilometer. Mange rolige, men også en god del i høyere tempo, i tråd med perseprogrammet (håper jeg) mot Tokyo Marathon i februar. Det hadde sikkert vært lurt å holdt igjen litt også til Ribbemaraton, men det bekymret meg ikke. 
God stemning - SkiLøperne Knut, Mette og Stig...
...og Mona, samt Mossjonistene Stian og Roger på toget
fra Ski mot Oslo og Sandvika. Bare for å løpe tilbake. 

Halv ni satt vi komfortabelt på toget som skulle ta oss fra Ski til Oslo S, hvor vi så skulle bytte tog for å komme oss helt frem til Sandvika. Bare så vi kunne løpe tilbake igjen. Smart. 

I år som i fjor var butikken til Geir proppfull av skravlende og klesjusterende løpere. Buffer, luer, refleksvester og vanter. Det er mange plagg som skal sitte rett. Etter å ha blitt registrert ved inngang til butikken var det bare å menge seg og skravle med alle kjente. En av Ribbemaratons beste deler er nettopp dette; skravlingen før og etter selve løpingen. Ja, og så de hjemmebakte bollene til Hanne på Löplabbet i Ski da. 
SkiLøper Bjørn Einar, til venstre, skulle egentlig ha maratondebutert denne dagen, 
men en skade satte en stopper for det. I stedet stilte han som hjelpemann og fotograf.
Sterkt gjort å bite i seg egen skuffelse og stille opp for de som kunne begi seg ut på turen!
SkiLøperne var godt representert, blant annet ved Gunnar (midten) og Mihai (til venstre).
Med hvit lue i front er Vera Nystad som i Ski mottok Kondisheder for å ha løpt (over) 100 maraton.
Foto: Petter Vabog

Det er herlig uformelt og avslappet når løperne kort tid før klokken slår ti stiller opp utenfor butikken. Geir forklarer litt om løypa og oppfordrer til samhold og hygge underveis, før han teller ned og den reflekskledde gjengen - rundt 120 løpere - legger i vei. 

Jeg hadde ikke noe bestemt mål for dagen, ut over å ha det hyggelig, så tempoet ble det som føltes passe. Men om det var et ubevisst konkurranseinstinkt eller hva; det tok ikke lang tid før jeg var en del av tetgruppen. Hytteplanmilas Tommy, var helt i front, og ettersom jeg ikke engang hadde kikket på løypekartet, la jeg min lit til at han visste hvor vi skulle. I den grad faktisk, at jeg var i ferd med å følge etter da han skar over veien, til grøftekanten, for å slå lens. 
Ett reflekskledt tog, på vei fra Sandvika til Ski, denne iskalde 
lørdagen i romjulen. Foto: Bjørn Einar Larsen

Det var opplagt flere enn meg som ikke hadde sjekket løypekartet, for etter bare et par, tre kilometer var vi en nokså stor gjeng som fikk oss en ekstra sløyfe. Vi var innom et par blindveier, før vi kom tilbake på rett spor, og plutselig lå "tetgruppen" langt bak. Det var i grunn bare hyggelig, for da ble det mulighet for å hilse på og skravle med flere, mens vi avanserte i feltet.

Ved Oslo S ble en kvartett dannet. Flere ganger underveis, både før og etter, løpg jeg sammen med andre, men kvartetten ble kjernen som holdt sammen hele veien fra Oslo til Ski. Både Stig og jeg hadde fjorårets marerittaktige Ribbemaraton friskt i minne. I år kunne vi begge glede oss over finfin klaff med dagen. Maria har jeg hatt kontakt med på sosiale medier, men aldri møtt "live" tidligere. Hun har imponert med sin sterke historie og pågangsmot, så det var ekstra artig å løpe sammen med henne og Karianne.
Strålende - Både solskinn og supert løpefellesskap! Stig, Karianne, Maria og jeg 
hadde hyggelig  følge fra Oslo sentrum til Ski. I perioder var vi også flere, men
vi fire holdt sammen hele veien fra Oslo til Ski.

Det er ikke til å stikke under en stol at det er et stykke fra Sandvika til Ski. Spesielt når distansen skal tilbakelegges til fots. I godt løpeselskap ble veldig mange av de 42 kilometerne tilnærmet gratis. Vi både skravlet, tøyset og var tause i vårt fine, lille løpefellesskap. Det er rart hvordan kilometer for kilometer tikker unna, og den lave vintersolen bidro til at årets Ribbemaraton i større grad vil huskes som vakker enn kald. Enkelte områder merket vi mer til kulden enn andre steder, men alle hadde kledd seg godt, så det ble aldri noe problem.
Kaldt ja, men vel verdt det når det gir så vakkert vinterlys. 
Det ble en stemningsfull tur fra Sandvika til Ski! 
Stig, Karianne og Maria leder an foran Øystein.

På Langhus ble jeg plutselig sliten, pulsen steg, og jeg kunne nok egentlig ha tenkt meg å senke tempoet litt. Men gruppen hadde fått los på målgang, og sammen hadde vi satt mål om å komme inn på under fire timer. Det bare å bite tennene sammen og henge på. 

Rød løper og ballongportal! På Löplabbet i Ski vet de hvordan man skal ta imot maratonløpere. Kondis' redaktør Marianne serverte raust med Cola, og det bugnet av Löplabbet-Hannes hjemmebakte boller (for en jobb!). Og best av alt: stemningen. Glade løpere med rim i hår og skjegg som ankommer butikken under ballongportalen. Erfarne som debutanter. Slitne og skravlende.

Etter fjorårets vonde Ribbemaraton var det viktigste målet i år en god opplevelse. Check! At tiden i denne kosemaratonen endte på under fire timer er en real bonus. Det må bety at formen er god. 

Det er bare å takke alle som står bak, Geir og Hanne spesielt, deres hjelpere og fotografer som sørget for å forevige dagen, og ikke minst alle løpere - det gule reflekstoget, og mine tre hovedmedløpere - som var med og gjorde Ribbemaraton 2014 til den helt spesielle maratonopplevelsen det ble. Smått magisk faktisk.
A t-shirt to prove it - Godt fornøyd også med årets syvende og siste maraton.

Maratonåret 2014 er herved fullført. Neste kosemaraton blir Löplabbets PåskeHareMaraton i mars. Da skal det løpes motsatt vei, fra Ski til Sandvika. Før den tid blir det nok alt annet enn kos, når heftig persing står på agendaen i Tokyo...

Godt nytt år!

Janicke

*Maraton eller lenger - Ultravasan 45 er medregnet

mandag 22. desember 2014

Lettbent finaleår

Desember. Det perfekte tidspunktet for et løpshvileskjær. Årets løpssesong er avsluttet, og neste løpssesong ligger på trygg avstand. Måneden er dessuten tettpakket av aktiviteter og gjøremål, og man løper tross alt fra jobb til juleavslutninger og andre desemberhappenings, og fra butikk til butikk på jakt etter julegavene. En av løpingens "regler" er jo faktisk at man bør ta pause fra intens trening én dag i uken, én uke i måneden og én måned i året. For de fleste blir nok desember den måneden, enten det er planlagt eller ei.

Har man satt seg fore å nå hårete mål allerede i februar er desember ikke tiden for hvile. Det løpes til alle døgnets tider. Hvor enn det er mulig å skvise det inn. Det løpes alene og det løpes sammen med andre. Det løpes i komfortsonen og det løpes et godt stykke utenfor komfortsonen. Hårete mål krever hårete innsats. Det er bare å fortsette å løpe!
Fortsett å løpe, fortsett å løpe. Tidlig, sent, kort, langt og i all slags vær.
Målrettet - Først på banen.

Drømmen er at to mål nås allerede om to måneder, i Tokyo:

  • Verdensherredømme-målet krever bare at løpet fullføres og medaljen innkasseres. Så langt har jeg aldri brutt et maratonløp, så der bør det være nokså gode odds. 
  • Det andre målet er tøffere. Maratontiden skal forbedres med åtte minutter. Åtte minutter... Det høres kanskje ikke så voldsomt ut når det tross alt handler om godt over tre timer. Men for å komme i mål på tre timer og femten minutter må snittfarten ligge på 4:39 pr kilometer. I 42 kilometer. Troen på suksess er like ustø som den juleaktuelle, berømte hovmesteren. Etter servering av desserten. 

Kanskje burde jeg bare innse mine antatte begrensninger, og tenke at jeg har oppnådd langt mer enn forventet slik det er. Og seriøst; hvordan kan denne høstens opplevelser toppes? Fem fantastiske maraton på ti uker, og to maratonperser på to uker, etterfulgt av pers på fem og ti kilometer bare fem dager senere. Seriøst?

Saken er at jeg er komplett avhengig. Avhengig av løping. Av løpsopplevelser. Hårete mål. Perser. Løpevennskap, -bekjentskap og -fellesskap. Løpsreiser. Avhengig av å føle meg sterk og utholdende. Det er helt enkelt umulig å stoppe nå, og i 2015 står det store slaget:

Hvor lettbent kan Lettbent bli?
Chewbacca - De hårete måls beskytter.

Målene er ikke nye. De ble bestemt allerede høsten 2013, da endorfinene etter sub 3:30-maratonpers i Berlin herjet. Prosjektet fikk navnet Chewbacca etter graden av behåring:

  • Maraton sub 3:15 (stretch target 3:10)
  • Halvmaraton sub 1:30
  • Mila sub 40 (Dette målet skulle egentlig nås i 2014, men det ble bare gjort ett forsøk. På Hytteplanmila ble det pers, men 43 sekunder for mye.)
  • Verdensherredømme - gjennomføring av alle World Marathon Majors-løpene og sertifikatet som beviser det.

Verdensherredømme-målet skal nås i Tokyo den 22. februar. Tokyo Marathon er også åsted for første forsøk på 3:15. Bommes det der må det trenes enda bedre mot neste forsøk. To treningsuker med fantastiske løpeledere i Portugal på Springtimes Training Camp i mars bidrar forhåpentligvis til at jeg stiller enda litt sterkere i Paris Marathon i april.

Mislykkes jeg i Paris, skal det nok mye til at det blir sub 3:15 i Stockholm Marathon i slutten av mai. Det endelige forsøket blir dermed i Berlin Marathon i september, og det er jo egentlig det mest naturlige sted å avslutte Chewbacca-prosjektet.
How low can you go? 3:15 neste år kan bety plass blant de 30 beste i klassen.

Målet om sub 40 på mila må tas unna enten i Sentrumsløpet eller på Hytteplanmila. Hvor og når det skal sub'es 1:30 på halvmaraton vites foreløpig ikke. I mai er det Göteborgsvarvet, men kupert og folketett som den er, blir det neppe pers der. Jeg må finne noe som passer inn mellom alle andre løp. Det blir jo noen maraton neste år også...

Et helt annet mål er å blogge litt oftere. Jeg får heller bli flinkere til å skrive kortere innlegg.
Løpeglede - glimrende illustrert av Mona.

Og så, ved avslutningen av Lettbents Chewbacca-finaleår, settes også det endelig punktum på denne bloggen. Håpet er naturligvis å avslutte med total Chewbacca-suksess. Derfor trenes det nå mer målrettet og seriøst enn noen gang tidligere. Fremdeles er løpegleden det aller viktigste, men Marius Bakkens 100 day marathon plan følges nærmest til punkt og prikke. Intervallskrekken ignoreres fullstendig. Den største intervallutfordringen nå er at den ti år gamle Sportsmaster-tredemølla har maksfart på 16 km/t...

Uansett om målene blir nådd eller ei har bloggen for lengst ført til oppnåelse av det som var det opprinnelige og aller viktigste målet: Å bli en løper. Alt som har kommet i tillegg - usannsynlige mengder av store og små opplevelser, nære vennskap og hyggelige bekjentskap i tillegg til drømmejobben - er bonuser jeg aldri i mine villeste fantasier hadde drømt om ved oppstarten da:

  • Å løpe mer enn annenhver dag ble ansett som risikabelt - nærmest som å be om skade.
  • Å løpe på helligdager var flaut.
  • Å løpe mer enn én maraton i året ble ansett som idioti.
  • Å løpe lenger enn maraton - det komplette galskap!

Jeg skulle bare visst...

Og hovmesteren. Ustø, ja. Definitivt. Men han holder seg på beina.

Janicke

onsdag 26. november 2014

Gjennom en tunnel og rundt noen svinger

Å gli taktfast på imaginære skinner rundt og rundt banen i mørket, som del av et lite tog. Hodelykten til medløper Gunnar lyser opp og viser hvor sporet går. Etter to av åtte intervaller har de 16 SkiLøperne, som har karret seg ut denne første virkelige vinterkalde tirsdagskvelden, fordelt seg i små grupper. Det går rundt og rundt på den frosne tartanen.

Selv for den ihuga løperen kan løpsmotivasjonen svikte. De siste ukene har dørstokkmila vært tung å forsere. Det har blitt børstet støv av motiverende slogans (kommandoer!) som "Don't think. Run." og "Just do it". Kroppen har vært seig og slarkete, med småvondter her og der. Høsten har vært tung på flere områder. Dessuten er det mørkt og kaldt. Det har vært veldig lett å prioritere jobb fremfor løping når oppgavebunken ser umulig stor - og stadig voksende - ut. Har jeg først kommet meg ut har det vært greit nok. Fine løpsopplevelser og humørmessige oppturer. Følelsen har bare ikke sittet i lenge nok. Jeg har ikke hatt lyst til å løpe neste gang uansett.

Det var bare én ting å gjøre: å ta en pause. Ikke en full ikke-løpe-i-det-hele-tatt-pause, men sist uke ble det bare én skarve tur før lørdagens deltakelse i engangsløpet Stockholm Tunnel Run.
Refleksvest i steden for startnummer i Stockholm Tunnel Run.

SkiLøperne Knut, Stig, pappa og meg, matchende
og fine i våre nye refleksvester, på vei til tunnelen.

Enkelte har spurt hvorfor man vil løpe et løp som går i en tunnel. Selv synes jeg det virket som en artig greie å prøve. Noe annerledes. Jeg er glad jeg tok turen og fikk oppleve at det kan være vel så gøy å løpe i en tunnel som langs strekninger utendørs.

Stockholm Tunnel Run gikk bare denne ene gangen. Etter at Norra Länken, Nord-Europas største vegtunnelprosjekt, har åpnet slipper kun biltrafikk til.

Inn i tunnelen. Rundt 40.000 refleksvestkledde lyste opp både ute og inne.

Oppvarming ved Springtime (c:

Stockholm Tunnel Run skulle være en real åpningsfest for den nye tunnelen, og fest ble det! Turen gjennom tunnelen var spekket av opplevelser i form av lys, lyder, korsang og heftige rytmer, fuglekvitter, dalende snø, konfetti og rundt 40.000 løpere! Å beskrive alt dette blir nesten umulig; Se heller denne videoen som Trafikverket har laget:


Det var arrangøren av Lidingöloppet som stod bak dette løpsarrangementet, og alt oste av profesjonalitet og skikkelig organisering. Det er virkelig imponerende å klare å håndtere så mange løpere så smertefritt. Det ble plukket opp et par idéer for SkiLøpet også - uten sammenligning forøvrig.

Mitt tunnelløp var forholdsvis grei skuring. Jeg hadde ingen bestemte mål, og brydde meg ikke om å stille opp langt fremme i startgruppen. Trengselen lenger bak kostet meg nok et drøyt minutt de første par kilometerne, men deretter var det bare min egen småskranglete kropp og labre motivasjon som begrenset meg. Jeg nøt opplevelsen og alle inntrykkene, og vel i mål var jeg godt fornøyd med tiden 43:54.
Foliegutta - Småkalde løpere på vei hjem etter løpet, innpakket i
folien vi fikk utdelt etter målgang.

Fargerike ballonger OG medalje - kan ikke annet enn å smile da. 

Medaljefangsten - Kanskje ikke den kuleste medaljen, 
men grei nok for et 10K-løp.

Positiv opplevelse til tross, det var ikke Stockholm Tunnel Run som skrudde løperhodet på rett plass igjen. Det skjedde under morgenturen dagen etter. På tross av møre ben (og nokså sen bankett) bar det ut i vakre Stockholm søndag morgen. Et eller annet sted på turen rundt Djurgården med pappa, Knut og Stig dukket løpegleden for alvor opp igjen. Var det den hyggelige stemningen? Draget på ned mot 4-minuttersfart midtveis? Det smågale i å være ute tidlig, etter både løp og festkveld? Overraskelsen over at kroppen ikke lenger "skranglet"? De flotte omgivelsene?
Gode løpekamerater på tur rundt idylliske Djurgården.

Antakelig kombinasjonen av alt. Løpeiveren er i alle fall gjenfunnet, og kilometerjunkien er skrubbsulten. Jeg er heftig motivert for treningsprogrammet for forsøk på 3:15 på Tokyo Marathon i februar (Marius Bakkens 2:45-program - for å "safe"), og denne uken skal jeg for første gang på mange uker ha minst 90 kilometer! Selv om søndagen går med til reising bør det være godt mulig, ikke minst takket være ukens langtur: Nina og Gittes "En fot foran" - en løpedugnad til inntekt for Aktiv mot kreft.

Løpedugnaden starter i Ås lørdag klokken 10:00. Rundt 25 SkiLøpere kobler seg på i Ski, og så bærer det mot Manglerud. Fra Ås er distansen en maraton. Fra Ski blir det drøyt 30 kilometer. Opprinnelig var det to løpere som skulle ta turen og målet var å samle 100 kroner pr kilometer. Så utførte den moderne, elektroniske jungeltelegrafen litt av sin magi... Det blir veldig spennende å se hvor mange som faktisk dukker opp på lørdag. Målet om 4.200 kroner er i alle fall langt passert. Så langt har det blitt samlet inn over 30.000 kroner.

Les mer om Nina Alettes prosjekt på Sportsmandens artikkel "En fot foran - løpsdugnad for kreft-saken", og se siste oppdateringer om prosjektet på facebook-siden.

Grytidlig morgentur - Etter pausen var løpejunkien plutselig veldig sulten. Kveldsøkt 
ble tett fulgt av tidlig morgenøkt før kveldens to økter med SkiJoggere og SkiLøpere.

Tilbake på SkiLøpernes Tough Tuesday i går kveld. Gunnar, Kjetil, Hans Jørgen og jeg har lagt marsjfarten - som vel må kalles optimistisk maratonfart - til 4:30. Det blir stillere og stillere etter hvert som intervallene tas unna. Småpratingen begrenses nå til de ett minutt lange joggepausene. Under intervallene ytres kun korrigering av fart når en av oss drar på litt for mye. "4:15 nå." sier Gunnar eller jeg, og gruppen sakker unisont bittelitt av. Taktfaste steg bærer oss frem under stjernehimmelen. På alle kanter av banen ser vi andre små tog av lys - hodelykter og refleksvester - sveve i forskjellige hastigheter. Av og til passerer et tog et annet. "Bra tempo!" kommenteres det. "Takk det samme!" svares det.

Åtte ganger løper vi intervaller på seks minutter. Rundt og rundt. Ensformig? Kanskje. Samtidig er det ganske magisk, om man lar seg synke inn i opplevelsen. Fellesskapet med medløperne, både ens eget lille tog og alle de andre som er ute på samme tokt. De hvitmalte "toglinjene". Den samkjørte takten av løpesko mot frostet tartan. De små, glidende lysene i mørket. Kroppen som jobber. Fartsfølelsen, som blir forsterket i svingene og ved passering av andre tog. Og på hver runde; lyden av kryssingen av den iskalde, tykke plasten som er lagt ut for å beskytte et par meter av banen, og som må forseres litt varsomt (man vil jo ikke skli eller snuble) uten å miste fart. Fartsøkningen de siste minuttene av det siste draget, og den altomfattende tilfredsheten når vi er ferdige og oppsummerer økten og prater litt, før lyktene og refleksvestene forsvinner i hver sine retninger.


Janicke a.k.a. Chewbacca
Back on track!

onsdag 5. november 2014

Medaljens fremside - New York City Marathon 2014

Maraton er merkelige greier. Ved første øyekast kan det se ut som ren idioti å gi seg i kast med over fire mil løping. Man vet jo så vel at det blir vondt og veldig slitsomt. Maraton kan imidlertid ikke avskrives med et kjapt øyekast. Noe slit og smerte er nesten uunngåelig, og en viss dose idioti er nok med i bildet, men det er i aller høyeste grad også vilje, vennskap, utfordring, omsorg, egenutvikling, opplevelse, terapi, humor, samhold, konkurranse, glede og sorg. Enten det løpes for nye bestetider, for veldedighet, for en man har kjær, som følge av et veddemål eller for opplevelsens skyld så dreier ikke maraton seg egentlig om distansen på 42,2 kilometer; Maraton dreier seg om menneskene som av hver sine grunner begir seg ut på dem.

Det var begredelig lite løpeglede å spore i mitt hode søndag morgen. Dersom det hadde vært en reell mulighet, hadde Springtimes busser til Staten Island fått gå uten meg. Morgenjoggeturene de fire foregående dagene hadde vært hyggelige. Det er virkelig en av mine favoritt-oppgaver i Springtime-jobben. Jeg får både løpt og skravlet med nye og gamle bekjentskaper. Men selv på disse lette turene dukket det opp tilsvarende nye og gamle vondter. Kroppen føltes generelt støl, daff og tung. Den har liksom ikke kommet seg igjen etter strabasene i Hytteplanmila.
Spente morgenjoggere dagen før dagen: Å sjekke målgangsområdet er 
ekstra stas når flaggene er satt opp langs oppløpet. Nye bekjentskaper til
venstre, hyggelig gjensyn med Einar og Runar til høyre. Alle sammen
førstegangs-NYCM'ere - med vidt forskjellige mål. Herlig!

Hodet var imidlertid det største problemet. Tankene var dystre og motvillige. I desperate forsøk forsøkte jeg å friste meg selv med medaljen, men selv den klarte ikke å lysne mitt mørke sinn. Akkurat det sier vel i grunn sitt. Når det i løpet av natten i tillegg hadde kommet mail fra arrangøren om kaldt og vindfullt vær - i den grad at telt og skilting ville være redusert - var det virkelig tungt å mane frem lyst til å kjempe seg igjennom enda et maraton. Men på jobb i New York, og med ansvaret for å få en av våre 17 busser med spente løpere til starten, hadde jeg i grunn ikke noe valg.
Brrrr! Iskald ventetid ved starten.

Det var altså en tungsinnet og maratonlei utgave av "lettbent" som satt og hutret, godt innpakket i gammelt tøy, en takknemlig mottatt Dunkin' Donut-lue, dobbelt sett buffer, armvarmere på føttene og regnponcho ved Corral C. Jeg hadde slått meg ned på mine medbrakte aviser et stykke unna folk for å unngå å komme i snakk med noen. Surt og kaldt og ikke en positiv tanke i sikte. Eneste trøst var at dette var maratonhøstens siste løp.

Om jeg allerede nå røper at sluttiden ble en av mine dårligste maratonresultater virker det kanskje som om dette er et begredelig negativt blogginnlegg. Den gang ei! For da feltet for min startgruppe åpnet kom den første av en rekke små og større hendelser som stil syvende og sist snudde New York City Marathon til en perfekt avslutning på maratonhøsten.
Uteligger-konvensjon på Staten Island? Neida, bare løpere som venter
på starten av New York City Marathon. Mange interessante antrekk!

Jeg var i ferd med å rydde sammen og forlate min lille leir da SkiLøper-kollega Geir plutselig dukket opp. Det er så gøy med slike tilfeldige treff. Ettersom han hadde en senere start var det ikke så lang prat vi rakk, men nok til at jeg var litt lysere til sinns - og mer mottakelig - ved oppstillingen i startfeltet. Dermed ble det flere hyggelige samtaler. Først med en amerikaner fra Boston, deretter en New York-boende nordmann, litt senere en annen bekjent nordmann, og de første tre kilometerne hadde jeg følge med en ire.

New York City Marathon svinger innom alle byens fem bydeler. Starten går på Staten Island, men det første vi gjør er å rømme derfra ved å krysse den enorme Verrazzano Narrows-broen over til Brooklyn. Det går oppover den første kilometeren på broen ut over floden, og her fikk vi for alvor kjenne vindens krefter. Det blafret intenst i startnummere, og flere ganger holdt jeg på å spenne bein på meg selv fordi det ene beinet blåste foran det andre. Det var bare å løpe bredbent, holde på lua, passe seg for forbiblåsende plagg og skrot og komme seg over. Senere fikk jeg høre at rullestolkjørerne faktisk måtte starte på andre siden av broen på grunn av vinden.

Brooklyn-delen av løypa er kjent for et fantastisk engasjert publikum. Også i det sure været var de på plass. Kanskje var det noen færre av dem enn vanlig, men de som var på plass sørget i alle fall for god stemning. Jeg forsøkte å la meg rive med både av dem, og ved å studere de andre løpernes antrekk; alt fra minimale shortser og singleter til tykke dunjakker. For meg var det ekstra nedtur å ikke løpe i skjørt eller kjole, men det var helt uaktuelt å løpe med bare ben. Selv om jeg tok av meg lua, buffene, vantene og armvarmerne etter tre-fire kilometer, så kastet jeg dem aldri fra meg slik planen var, ettersom jeg tenkte det kunne bli behov dem senere. Vinden var riktignok ikke så ille som fryktet, men kom tidvis i heftige, kalde gufs og fra alle retninger. Av og til måtte vi krøke oss sammen for å kjempe oss fremover, andre ganger ble vi dyttet frem. Motivasjonen var uansett vanskelig å finne. Jeg ville bare i mål.

De siste månedenes hardkjør har kostet. Heldigvis har jeg sluppet skader, men fra skinke via hofter og hamstring, til knær og legger varsles det om at det nærmer seg kritisk punkt. Det er stølt, stramt og gir en følelse av å være på randen til betennelser både her og der. Følelsen ble forsterket ved økt fart, så ti kilometer ut i løpet bestemte jeg meg for å ta kroppens signaler på alvor og skrudde over til visning av vanlig klokke på Garmin.

I en periode hvor vinden virkelig lekte med oss, og mitt løse hår skapte litt problemer med sikten, kom en norsk jente opp på siden av meg. "Vil du ha en hårstrikk?" spurte hun og rakte en strikk mot meg. Atter en opplevelse underveis som bidro på den positive siden gjennom de første to milene som var en mental kamp. Flere ganger vurderte jeg seriøst å bryte selv om det egentlig gikk helt greit å løpe. Det var tanken på å få en første DNF (did not finish) i resultatlisten som fikk meg til å fortsette, og kilometerne tikket da vitterlig fremover. Hver gang jeg så en norsk eller svensk rygg forsøkte jeg å ta den igjen, og flere ganger endte det med en hyggelig prat. Her og der ga jeg high fives til barn og voksne langs løypa, jeg gledet meg over heiing og plakater, og jeg måtte flire litt da jeg så en tom Nugatti-tube på asfalten.
Queensboro Bridge - mange får det tungt på denne lange, seige broen, men 
utsikten er upåklagelig!
Queensboro Bridge tar oss fra Queens til Manhattan.

Fra 25 kilometer begynte tungsinnet å slippe taket, og fra passering av den store Springtime-supporterstasjonen mellom 26 og 27 kilometer synes jeg i grunn at det var overraskende lite igjen av løpet, og jeg gledet meg til turen innom Bronx. Solen hadde for alvor kommet frem, formen var tross alt helt fin, jeg var knapt sliten, det fløt bra fremover - og snart skulle jeg få medaljen min.

Tilbake på Manhattan, etter Bronx, tok løpet vendingen som gjorde at New York City Marathon 2014 ikke bare ble "just another marathon". Det fortjener virkelig bedre, og kanskje var det én av grunnene til at det var så enkelt å gi opp mitt eget løp for å forsøke å hjelpe en annen løper.

"Jeg henger meg på ryggen din jeg," hørte jeg en stemme si. "Nå sliter jeg skikkelig!" Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg svarte, men oppfordret ham i alle fall til å "henge på". Vi pratet litt, men han hadde det virkelig tungt, så det meste av tiden lå jeg bare foran ham og sørget for at han faktisk fulgte. Åh, jeg vet så vel hvor tøff og lang 5th avenue-delen er når man er sliten, og jeg har friskt i minne fra Berlin hvor grusom slutten av en maraton kan være. Derfor nølte jeg ikke med å stoppe opp da han plutselig ikke lå i rygg lenger. Jeg oppdaget ham et stykke bak. Gående. "Nei, ikke gå! Kom igjen, det er ikke langt igjen nå. Du blir bare skuffet om du går nå!", ropte jeg. Mer skulle ikke til før han begynte å løpe igjen. Et stykke til.

Resten av løpet peppet jeg etter beste evne, serverte vann, tilbød GU chomps og pratet. Ettersom han uttrykte takknemlig for å bli pushet holdt jeg det gående, og jeg tok til og med tak i armen hans for å fysisk dra ham over fra gange til løping.
Fotografen: Når man ikke bryr seg om tiden kan man fotografere litt. 

Bildet: Oppløpet.

Løpet hadde med dette fått en ny mening, og de siste kilometerne av New York City Marathon ble en helt annerledes maratonopplevelse. Gjennom Central Park hadde jeg all verdens krefter, og vekslet med å juble med publikum og å passe på den utslitte løperens fremferd. Det var både vondt og fascinerende å følge det velkjente maratonslitet hos en annen; Den voldsomme skuffelsen da han innså at det var enda litt lenger igjen enn han hadde trodd, behovet for å gå selv om han ikke egentlig ville det, (mot)viljen han tok frem da jeg ikke ville tillate ham å gå, og ikke minst den overraskende kraften som kunne hentes frem når målstreken endelig nærmet seg.

Det er i grunn fantastisk at det kan føles helt naturlig å krysse målstreken hånd i hånd med en person man møtte bare få kilometer tidligere.
Medaljelykke!

Etter å ha klemt og gratulert hverandre på overstrømmende vis, fått medaljene våre og blitt fotografert fikk jeg vite at min nye løpekamerat het Pål. At Pål var en av Springtimes reisende var naturligvis spesielt hyggelig. Litt ekstraservice, med andre ord. (c;
NYDELIG medalje! My precioussssss...

Jeg kan ikke tenke meg noen bedre måte å avrunde denne maratonhøsten på. Vi løper våre maratonløp selv, men det er alle mennesker jeg har møtt underveis som gjør løpene til de opplevelsene de har blitt. Venner og bekjente hjemme som motiverer og gratulerer, venner og nye bekjentskaper som har vært med på de forskjellige reisene, publikum langs løypene, alle tilfeldige samtalepartnere underveis i løpene - og folk som tilbyr hårstrikker, vann, eller litt ekstra pepping når man trenger det som mest. Maraton handler om mennesker!

Og med det er maratonhøsten 2014 over. Fra den overraskende tiendeplassen i UltraVasan 45, via vinsmaking og fest i Médoc Marathon, vellykket planlagt (men tøff) persing i Berlin Marathon, ikke planlagt (og mye lettere) persing i Chicago Marathon og nå sist dette i New York... Nei, det er nok ikke anbefalt å legge opp så mange løp på så kort tid, men jeg ville ikke vært en eneste av opplevelsene foruten!

Men nå skal bena få maratonhvile litt.

Janicke

PS: Bare for å ha presisert det; Pål har gitt tillatelse til å skrive om dette. (c:

torsdag 30. oktober 2014

Internasjonale løp - Tips og triks

Mens det stort sett er befriende enkelt å delta i løp som foregår her hjemme, er det en stor fordel å legge noe tid ned i planleggingen av løpsdeltakelse utenlands. Ved å stille forberedt, og unngå unødvendige overraskelser, kan man spare ekstra krefter til løpingen.

For tredje gang bærer det til New York denne første helgen i november. For tredje gang skal jeg stå ved starten på Staten Island og skue mot Manhattan skyline langt, langt borte, mens Frank Sinatras silkemyke stemme forteller meg at "om jeg kan klare det her, så kan jeg klare det overalt". Gleden over å få være med på dette er like stor som da jeg var her som maratondebutant i 2007, men energikrevende negative nerver er vekk takket være erfaring - og forberedelser.

Informasjonsinnhenting
En god start er å gjøre seg kjent med opplegg for reise, hotell, startnummerhenting, vær og forhold, løype, start og mål - vel, det meste. Det hjelper mye på muligheten til å forberede seg.

Flyturen 
Kompresjonsstrømper er ikke en del av min løpsbekledning. Jeg har forsøkt, men opplever kke at det har noen effekt ut over et påtrengende behov for å få dem av. Det hender dog at kompresjonsstrømpene får seg en tur ut av sokkeskuffen allikevel.
Kompresjonssokker - bare ikke til løping.

Av og til får de være med i sengen, når bena er ekstra pregede av kilometerjunkiens overdrevne krumspring. I tillegg får de sitte på under lange flyreiser. Der er de ypperlige, og bidrar til at bena er freshere og mindre hovne ved endt flyreise. Og så er det en rent euforisk opplevelse å få ta dem av igjen.

Døgnrytme 
Ved reiser til andre tidssoner kan endring av døgnrytme være en kompliserende faktor. Jeg har omsider innsett at det på kortere turer egentlig ikke er noen vits i å legge om. Det gjelder i alle fall når man reiser vestover. De fleste maratonløp starter tidlig, så om din indre klokke er litt lenger utpå dagen så er det i grunn bare positivt.

Utpregede a-mennesker (som meg) gjør faktisk klokt i å ikke "holde ut" for lenge, ettersom det fort kan føre til ekstremt korte netter. Det er bedre å ha sovnet kl 20:00 og våkne 02:00, enn å ha sovnet 22:00 og våkne 02:00. Kroppens klokke er forbausende insisterende!

Løpsantrekk for alle eventualiteter 
Sjekk værmelding så sent som mulig før avreise, men vær forberedt på at det kan endre seg. Vær også forberedt på at f.eks. yr.no ikke her helt nøyaktig. Pakk derfor løpsantrekk for alle rimelig sannsynlige scenarioer. Det er minst to grunner til at jeg ikke vil anbefale at du belager deg på å finne det du trenger når du kommer "dit": Først og fremst fordi du ikke bør løpe med plagg du ikke har testet skikkelig på langtur. I tillegg kan det være at det du ønsker å kjøpe ikke er fullt så lett å få tak i som du hadde trodd. Ikke utsett deg for den ekstra bekymringen...

Gamle klær og aviser
Mange av de store maratonløpene går i deler av året når det kan være veldig kaldt om morgenen. Da er det bra å ha tatt med noen gamle, varme plagg som bare kan kastes når de har gjort jobben ved starten.
En siste nyttig utnyttelse av gammelt skapfyll.

Dette bør du gjøre selv om du skal levere inn pose med klær for oppbevaring (og eventuelt frakt til målområdet), ettersom posen med skiftetøyet må leveres inn lenge før starten går. Engangs-regnponchoer eller annet plastovertrekk utenpå dette bidrar også til å holde på varmen.
Så får det bare stå til at man ser fullstendig gal ut...
Fra NYCM 2013 - går for enda galere look i år.

Er ventetiden lang gjør aviser nytten som sitteunderlag. Da har du litt å lese på også, dersom du er lei av å snakke om spenningen og løpet med de som er rundt deg. (c;

Adaptere 
Sjekk på forhånd om det er behov for adaptere. Det er ikke nødvendig å kjøpe en drøss med adaptere selv om man kan ha behov for flere stikkontakter - et adapter i kombinasjon med en norsk forgrener gjør jobben.
Praktiske adapterløsninger.

Besøker du USA og er iPhone-bruker har du kanskje fått med en egen adapter-del som enkelt kan erstatte den norske. Veldig lettvint.

Cash og kort
Klassisk reisetips som egentlig ikke har noe med løp å gjøre: ta ut noen kontanter så du har ved ankomst. Kjekt til for eksempel tips og taxi. Det er i alle fall lurt å ha sjekket mulighetene for å bruke kort i det aktuelle landet.

Energi
Før løpet: Ha en plan for matinntak dagene før løpet. Det er en god idé å holde seg noenlunde til det vante. I forbindelse med de virkelig store løpene kan det være utfordrende å finne bord på ønsket type restaurant de siste par dagene før, så bestill gjerne på forhånd.

Under løpet: Er du i tvil om magen takler det som tilbys av energi underveis i løpet; ta med hjemmefra. Jeg har ikke en spesielt sart mage, men forsyner meg kun med vann fra stasjonene, og har lommene fylt med vel utprøvd energi.

Etter løpet: Akkurat som før løpet kan det være vanskelig å finne bord på ønsket type restaurant etter løpet. Bragden skal jo feires, så ha en plan (og gjerne en restaurantbestilling) klar for det også.
Banketten: Spesielt om man er flere som ønsker å feire sammen er det viktig
å ha lagt en plan på forhånd. Her fra en særdeles hyggelig bankett i Berlin 2013.


Ørepropper - og eventuelt maske
Når turen går til en storby kan du ikke forvente at det er stille på natten. Har du rom mot gaten kommer du høyst sannsynlig til å høre trafikk, utrykningskjøretøy og høylydte mennesker. Har du vindu mot bakgården skal du absolutt ikke se bort fra at grytidlig tømming av søppeldunker, leveranser til hotellet, et durende vifteanlegg og annet kan komme til å holde deg våken. Løsningen er genial og enkel: ørepropper! Jeg har alltid et par liggende i toalettmappa og ett par i veska. Det har sikret meg noen timer etterlengtet søvn.

Spar beina - litt
Dette rådet har jeg så langt ikke klart å følge selv, men det er absolutt en god idé å begrense gåing og ståing de siste par dagene før løpet. Samtidig synes jeg man skal være turist når man er på spennende og/eller nye steder.

Å løpe en lett, liten tur de siste dagene før den store dagen har neppe noen positiv effekt på hvordan du kan prestere i løpet, men mentalt sett kan det være godt. Og det i så fall en strålende idé  - om mulig - å legge runden til rekognosering av start- og/eller målområdene.

Å løpe en tur hver dag den siste uken er kanskje ikke anbefalt, selv om det går rolig for seg, men jeg må innrømme at det er en av mine favorittjobb-oppgaver å ta med de Springtime-reisende på morgenjogg.
Seeing the sights - morgenjogg i Central Park. 


På sett og vis fikk Frankie boy rett i sin påstand i 2007. Jeg klarte meg i New York, og jeg har jammen klart meg ganske mange andre steder etterpå. Respekten for maratondistansen sitter alltid i, men erfaringen fra tidligere løp - og den planleggingen den legger grunnlaget for - gjør at den positive spenningen slike løp gir, tar knekken på det meste av den energikrevende nervøsiteten.

Mål for NYCM 2014? Det skal bena få avgjøre etter de første 15-20 kilometer. Uansett hva klokken til syvende og sist viser: jeg gleder meg enormt til å motta årets lekre medalje!


God reise til ditt neste internasjonale løp, og løper du i New York eller annet sted denne helgen:  Lykke til!


Janicke

søndag 19. oktober 2014

Hytteplanmila 2014 - Motivert mot nye mål!

Målstreken er passert. Beina er mørbankede. Kramper truer - om de ikke allerede har tatt sitt grufulle pulserende grep om muskulaturen. Åndenøden er akutt og kvalmen truer. Fosterstilling virker som den eneste befriende tilstand. Allikevel er det én tanke som ufattelig nok fyller hodet; Neste gang skal det gå enda fortere!

Jeg har innsett at det ikke gjelder alle. Mange er barmhjertig blottet for konkurranseinstinkt og påtrengende behov for stadig å høvle sekunder og minutter av løpsresultatene. På sett og vis misunner jeg dem. På den annen side ville jeg ikke vært uten de tøffe takene og de altoppslukende lykkeopplevelsene som den evige jakten medfører. Nå sist på Hytteplanmila.

I år var vi over femti påmeldt som SkiLøpere til Hytteplanmila. Forslag om å sette opp SkiLøperne-buss ble godt mottatt, og jaggu fylte vi ikke bussen. Fantastisk moro!
Vi må nok bli litt større og rikere før vi kan ankomme Hytteplanmila
i denne bussen, men...
...det er i grunn helt greit dette også. 

Hytteplanmila feiret tiårsjubileum, og det er bare å slå fast at de har funnet en svært godt fungerende arrangementsoppskrift. Rekordmange påmeldte, over 1.800 mot fjorårets 1.200, påvirket ikke gjennomføringen negativt på noe område, hverken før, under eller etter løpet. Og som vanlig gikk tiden i Hole-hallen med til å skravle og spise boller (ja, tok en før løpet også). Det ble så mye skravling at jeg helt glemte å ta bilder.

Starten på Hytteplanmila går styggfort. Et stort og sterkt felt legger ut i det startskuddet skjærer skarpt gjennom luften. "Shit!" utbryter jeg skrekkslagent i det massen setter seg i bevegelse. Få sekunder etterpå er vi i realt driv. Den første kilometeren går unna på 3:40. "BRA!" tenker jeg. Da har jeg litt å gå på mot slutten. Neste kilometer går på 3:52. "Åtte sekunder til..."

I dag trengtes det imidlertid mer enn skarve 28 sekunder i bakhånd til de resterende åtte. Aller viktigst ble motiverende ord og gode rygger å henge på.

Hytteplanmila er flat og såkalt lettløpt, men den er ikke helt flat. Etter de første par kilometerne går det da så vitterlig oppover. I oppoverbakkene kjenner jeg at Berlin og Chicago sitter i beina. Kanskje også Médoc og UltraVasan. Jeg har godt med muskler i beina, men det er ingen respons når jeg forsøker å utnytte dem. Komplett dødt!

Fra start lå jeg langt fremme i 40-minutters-feltet, og foran fartsballongen. Ved fire kilometer hører jeg den komme. Det vil si, jeg hører ikke ballongen, men jeg hører gruppen av løpere som følger den. En stor trampende, pesende og truende masse. Litt for samlet og konsistent til at det kan være tilfeldige enkeltløpere. Sakte siger de forbi, med ballongen triumferende vaiende over dem.

- Nå får jeg bare henge meg på, tenker jeg, men vet altfor godt at selv ved å henge på er jeg ikke sikret sub førti ettersom jeg startet foran ballongen. Det tar litt piffen fra meg. Jeg ser ryggene på SkiLøper-kollegene Knut Olav og Margrethe gli forbi sammen med ballongen. Som forventet og litt bittert, men det trigger ikke konkurranseinnstinktet som det burde. De negative tankene får fritt spillerom.

- Æsj, det er ikke noe poeng. Dette blir ikke sub 40. Sannsynligvis blir det ikke pers engang. Det er bare å sakke av og slippe dette j***a kjøret. Gråværet virker med ett enda gråere.

Da kommer Nina Wavik Ytterstad smilende opp på siden. Sist vi møttes var til frokost i Chicago for fire dager siden. Jeg forteller at det er tomt for vilje, dette går ikke.
- Joda, kom igjen Janicke, dette klarer du! sier hun oppmuntrende før hun glir svært så lett videre.

Mer skal faktisk ikke til for å komme tilbake på nogenlunde rett mentalt spor. Sub 40 anser jeg fremdeles som kjørt, men pers... Pokker heller, pers skal jeg ha!

Mellom seks og 9,7 kilometer holder jeg koken etter beste evne. Førtiballongen forsvant til himmels før sekskilometersmerket (jeg tror fartsholderen falt, men kom seg tilbake i posisjon ganske kjapt), og ryggene til Knut Olav og Margrethe siger stadig lenger unna. Fra ca seks kilometer får jeg imidlertid øye på ryggen til Christopher som reddet løpet mitt i fjor. Klarer jeg å ta ham igjen mon tro? Jeg bestemmer meg for at dersom det går, så skal jeg ikke dra fra, men forsøke å hjelpe ham som han hjalp meg.

Omtrent her får jeg også oppmuntrende ord fra en fyr jeg så langt ikke har funnet ut hvem var. De bidro også godt til den videre kampen, så tusen takk!

Jeg gjør stadige forsøk på å hente inn Christopher, men fortvilet nok påvirker det ikke i nevneverdig grad avstanden mellom oss. Beina vil bare ikke. Kampen om å ta de femti meterne gir meg i alle fall noe å tenke på, og driver meg videre. Omsider gjenstår bare hundremetersnedtellingen på den siste sletta. Jeg sjekker klokka og innser at pers er innen rekkevidde.

Pulsbakken. Den fæle pulsbakken! Men det er bare 200 meter og dét er tross alt ingenting i den store sammenheng.
- Bit tenna sammen og kom deg opp bakken løpende så ender tiden på under 41 minutter!
Trigget av tanken på 10K-pers på 40-blank-noe kjemper jeg på.

Et lite stykke opp i bakken får jeg øye på ryggen til Christopher igjen. Plutselig veldig nære. "What the...!?" Sakker HAN av HER? Endelig ser jeg mitt snitt til å betale tilbake for den uvurdelige hjelpen både i fjor og (uten at han visste det selv) i aller høyeste grad i år. Jeg har en plan!

Jeg kommer meg nesten helt opp på siden av ham og setter den geniale planen i verk:
- Christopher..., peser jeg frem med det lille jeg har igjen av pust (herregud jeg var sliten) for å gi meg selv til kjenne.

Han ser bakover, får øye på meg og - akkurat som forventet - veksler han om til et helt annet gir og forsvinner mot mål. Jeg kan ikke annet enn å flire og kjempe meg videre mot egen målgang.
- Christopher..., peser jeg frem med det lille jeg har igjen av pust. Han ser bakover, 
får øye på meg og - akkurat som forventet - legger han inn et helt annet gir og forsvinner mot mål. 
Øyeblikket ble våkent fanget av Espen Ringom for Kondis (bilde kjøpt og betalt).

Å komme i mål er alltid nydelig! Det ble ikke sub førti i år, men ny pers på 40:43 er godkjent! Det utveksles resultater - stort sett perser - gratuleres og klemmes i alle bauger og kanter. Folk er gjennombløte og småkalde i det kjølige regnet, men smilene er store og ekte. Spenningen som lå over stemningen i Hole-hallen før løpet er nå helt og holdent erstattet av lettelse og glede der vi gumler boller, utveksler erfaringer og tider, gratulerer hverandre, skravler og ler. Blant de femti SkiLøperne var det kun fire som ikke tok pers. Det sier seg selv at det blir trivelig da. Joda, Hytteplanmila er like vond hvert år, men det holder stadig stand som mitt favorittløp i Norge.

Etter løpet ble to viktige avgjørelser tatt:

  1. SkiLøperne-buss til og fra Hytteplanmila blir fast tradisjon. Sosial reise, inklusive premieutdeling for bestetider, debuter og bollespising på hjemveien, ga hele Hytteplandagen en ekstra dimensjon. 
  2. Jeg SKAL under førti minutter på mila neste år! Uten ørten maraton i beina er jeg sikker på at det kan gå. 

Det var vondt og tungt, men resultatet trigger kraftig til videre satsning. Å bli kvinne nummer 37 av de 531 som deltok, og nummer fire i aldersklassen (av totalt 107) - i et løp med såpass mange gode deltakere som Hytteplanmila - hadde aldri engang falt meg inn å drømme om for tre-fire år siden.

Fremover skal det drømmes friskere! Planen for 2015 tar form, men før den ferdigstilles skal høstens femte maraton fullføres. Suksess eller kollaps i New York om to uker? Tiden vil vise. Men medaljen skal jeg i alle fall ha.

Janicke

tirsdag 14. oktober 2014

Chicago Marathon 2014 - Impossible is Nothing!

Kropp og bein, eller hode? Hva betyr egentlig mest når 42,2 kilometer skal nedkjempes på en bestemt tid? Det er opplagt en miks. Uten å ha trent nås ikke høythengende mål, og uten vilje er det ingen grunn til engang å forsøke. Det må både fysisk og mental styrke til. Muligens er det den mentale muskelen som har fått mest trening denne maratonhøsten.

Chicago! Planen var egentlig å bare nyte byen og løpet. Det uttalte målet var utelukkende å hente hjem den femte av de seks World Marathon Major-medaljene. For noen veldig få hadde jeg nevnt 3:30 som et tidsmål, men jeg var usikker på om det ville være mulig så tett på Berlin. Derfor la jeg til at 3:40 ville være helt greit også. Ren og skjær løgn naturligvis. Såpass langt over 3:30 ville medført en brutal knekk på maratonselvtilliten. All ære for persen i Berlin ville i så fall bli tillagt de gode forholdene, slik Grete Waitz’ tidligere trener, Johan Kaggestad, uttalte i en artikkel i DN nylig ("Sjekk tv-reporternes sterke maratontider"). Jeg har en nokså skjør maratonselvtillit.
En mengde løpesko, men ingen til å løpe maratonløp med... 

Delvis bevisst, og på klassisk selvsaboterende vis, gjorde jeg også denne gang flere "feil" dagene før løpet. Den første var fullstendig bevisst, og stresset meg overhodet ikke. I tillegg til at målsetningen (den uttalte versjonen) var avslappet, var Chicago Marathon tross alt jobb. Som reiseleder er det oppgaver å håndtere, og egne forberedelser til løpet må komme i andre rekke. Det føltes derfor ikke spesielt risikabelt å reise uten maratonsko i kofferten. De skulle anskaffes på sportsmessen i Chicago.

At Adidas viste seg å ikke være tilstede på sportsmessen var en strek i regningen. All gåing, som jakten på Adidas-butikk medførte, var heller ikke planlagt og langt ifra ideell. Samtidig må man være litt turist når man besøker nye steder, og Chicago er en spennende by!
Mye kunst rundt om i Chicago. 

Cloud gate, Chicagos nye landemerke, populært kalt "the bean",
speiler byen og turistene på fascinerende vis i Millennium Park. 

Lettelse! 

Nye sko ble anskaffet ca et halvt døgn før løpet. Det er ikke en anbefalt strategi, men etter å ha vært så fornøyd med forrige modell bekymret det meg ikke å ta sjansen på en "da capo".
Berlin 2013: Nye sko dagen før løpet. Skosniffing av det som ble perse-Boosts
både i Berlin Marathon 2013 og 2014. 
Chicago 2014: Nye sko dagen før løpet II. Absolutt ikke overtroisk, men kanskje var det 
skosniffingen som gjorde de forrige boostene så pers-innbringende... Best å følge samme oppskrift. 

Med skoene i hus (på hotellrom) var det bare å hvile bena mest mulig, og forhåpentligvis sove noen timer frem til frokost 05:00.

En av de tingene som er så bra i Berlin er at både start og mål er lett tilgjengelig i sentrum av byen. Slik er det også i Chicago. Bare ti minutters gange fra hotellet var vi inne på området og kunne enkelt finne frem til startgruppene våre. Den tidlige Chicago-morgenen bød på rett under ti grader, og himmelen var klar og blå. The Windy City sparte i tillegg på kreftene; forholdene var optimale!
Magisk maratonmorgenstemning. Løperne ble sluset inn i startområdet på 
effektivt og velorganisert vis. 

Jeg hadde fått plass i startgruppe B, og det føltes som langt frem. Mye lenger frem enn i Berlin. Da starten gikk tok det bare to-tre minutter før startstreken ble krysset. Planlagt løpstempo ble i grunn nådd allerede før jeg trykket start-knappen på Garmin. Ingen slalomløping her, så utfordringen ble å ikke la seg rive med. Kroppen ok, men det måtte jobbes litt for å ligge i 4:55 - 5:00-tempoet som jeg hadde siktet meg inn på.

At GPS'en fungerer dårlig i tuneller, mellom høye bygninger og under trær ble veldig tydelig i Chicago. Min Garmin er stilt inn på å vise snittempo for inneværende kilometer, men av og til viste den 3:25 og av og til 6:50. Derfor innså jeg tidlig i løpet at det primært måtte løpes på følelse. Så fikk jeg heller justere etter hvordan jeg lå an ved hver femkilometersmarkering.
Heftig opplevelse å løpe mellom publikum og skyskraperne i Chicago! 

video

Stemningen langs løypa i Chicago var fantastisk! Som i Berlin, London og New York er det rundt en million tilskuere ute i gatene, og de er alt annet enn tause (ref. Oslo). Spesielt heftig var det de periodene vi løp mellom skyskraperne.

Tilskuerne er også herlig kreative. Å hengi seg til å studere de mer og mindre forseggjorte plakatene er ypperlig underholdning på reisen. Den første som fikk meg til å flire var en med teksten: "26.2 - because 26.3 would be crazy".

Her er et knippe andre eksempler:
Kreative tilskuere! Springtime-kollega, The Biking Viking Anders Forselius
tok seg tid til å fotografere underveis. Takk for lånet av bilder Anders! 

Noe annet som virkelig fascinerte var engasjementet til de frivillige. På hver drikkestasjon var det et stort antall personer som stod klare med kopper fylt med Gatorade og vann, og de ropte og heiet med stor iver. Chicago skal dessuten ha ekstra pluss for at drikkestasjonene strakte seg over så lange strekninger. Det kostet minimalt med tid å hente drikke, om man bare var taktisk nok til å forsyne seg først mot slutten av stasjonen.

De første fem kilometerne gikk unna på et blunk. Beina kjentes litt småstøle etter all gåingen dagen før, så jeg var spent på om det ville tilta etter hvert. Ingen grunn til bekymring. Ved ti kilometer noterte jeg at fremferden gikk etter planen uten at stølheten hadde utviklet seg. Da jeg tråkket over tidtakermatten, som registrerte mellomtidspasseringen, sendte jeg en varm tanke til de som hadde sagt at de skulle følge løpet mitt. Kanskje tenkte de nå ved denne andre mellomtiden at jeg startet litt optimistisk, men et ønske om å overraske hadde begynt å spire. Mellomtidsregistreringene hver femte kilometer ble dermed en sterk motivasjon gjennom hele løpet.

Det var i grunn ingen store hendelser underveis. Vel, en danske tok kontakt, og det var litt overraskende. Vanligvis kryr det av dansker i de internasjonale maratonløpene, men jeg tror faktisk aldri jeg har snakket med en før (i et løp da altså). I Chicago var det imidlertid uvanlig få dansker, og kanskje var det derfor denne dansken følte behov for kontakt med en "nabo". Vi vekslet noen ord, men det var som å være med i Kamelåså-sketsjen til Bård Tufte, Harald Eia og Atle Antonsen; Dansken sa noe, jeg trodde jeg ante omtrentlig hva og svarte deretter, men innså raskt at jeg antakelig hadde misforstått og at han ikke forstod mitt svar, ettersom jeg i hans svar kunne tyde ord som jeg ikke kunne begripe at hadde noe som helst med det jeg hadde sagt å gjøre. Det tok ikke mange utvekslingene før vi ønsket hverandre lykke til og skilte lag.

Allerede ved femten kilometer begynte jeg å fantasere om pers, men manet meg selv til forsiktighet. "Vent til tretti," advarte den mer forsiktige lettbent-stemmen!

Ved passering av halvmaraton mente jeg å huske at passeringstiden var omtrent som i Berlin. Var den til og med et minutt raskere? Hmm… Fortsatt for tidlig å dra på?

Ved 25 kilometer bestemte jeg meg for at dette løpet skulle løpes for alle som på forskjellig vis har motivert, inspirert og bidratt til løpegleden jeg har vært så heldig å finne, og alt det har ført med seg av fantastiske opplevelser (tusen takk!!). Risikoviljen fra Berlin var tilbake. Herfra skulle jeg gå for ny pers samme hvor urealistisk det virket så kort tid etter Berlin. Fremdeles var det ikke noen lett følelse over løpingen, men kroppen føltes som et solid maskineri som fungerte bra så lenge man bearbeidet den. Fartsfølelsen var god!

Et sted mellom 30 og 35 kilometer sjokkerte jeg meg selv med å seriøst vurdere om jeg skulle kline til, risikere alt, og gå for sub 3:20. Etter noen kilometers realitetsvurdering falt jeg imidlertid ned på at jeg bare skulle ”safe” inn til ny pers. Ny pers var tross alt over all forventning, og med Hytteplanmila rett rundt hjørnet...

For to uker siden møtte jeg min personlige Berlinmur rett etter 37 kilometer. I Chicago kom det aldri noen mur. Ikke engang en lettvegg. Det måtte jobbes - de siste kilometerne var absolutt ikke gratis - men så snart negative tanker smøg seg frem, høvlet jeg dem ned med overraskende hell. ”Fortsett å løpe, fortsett å løpe, fortsett å løpe...” gjentok jeg for meg selv, inspirert av en plakat jeg hadde sett tidlig i løpet, med tegning av den glemske, blå fisken Dory i Nemo.

Den siste bakken, som jeg hadde ledd hånlig av dagen før, hadde fortjent mer respekt. Tempoet raste til opplevd sneglefart, men så snart den var bekjempet var det bare en kort, slakk nedoverbakke til det kjærkomne målseilet for Chicago Marathon.

Medalje! PERS!!!

Jublende strakk jeg armene i været det siste stykket, før de raskt ble senket for å trykke inn stoppknappen på klokken ved passering av den siste tidsregistreringsmatten. YEEEES! Det ble virkelig ny pers!!! Sjokkert, deilig endorfinruset og fullstendig uten plager med syn eller pust som i Berlin - bare veldig, veldig glad.
Overrasket, ikke spesielt sliten - og veldig, veldig glad. 

I mål stod det rekker av frivillige og bare klappet for løperne som kom i mål. De var nok der for å ta seg av løpere som hadde problemer, men det at de utnyttet ventetiden til å gratulere løperne ga meg gåsehud.

Det ble delt ut heat sheets, vann, øl, bananer, poser med diverse spiselig og forskjellige former for energiprodukter. Fra alle hold haglet smil og gratulasjoner: ”Congratulations!”, ”Well done!”, ”Great job!”. Jeg takket lykkelig, og svarte ”And you´re doing a great job as well!” tilbake. Jeg har vært imponert over de frivillige i mange andre løp også, men Chicago overgikk alt.
Har i grunn fått sansen for øl rett etter målgang. 

Solen strålte fra helblå himmel og ikke lenge etter målgang lå jeg på gresset i området for "The 27th mile post run marathon party", et stort parkområde med mat- og øltelt, live musikk og masse folk.
Bare å slenge seg i gresset og takke de nye Energy Boostene for bra debut. 

Å ligge der i solen med utsikt mot Chicago skyline, ny World Marathon Major-medalje rundt halsen, en særdeles uventet ny pers og en helt vanvittig mengde gratulasjoner haglende inn hjemmefra, bare to uker etter tilsvarende lykkelig stund foran riksdagsbygningen i Berlin – det var nærmest surrealistisk. Følelsen ble nytt til fulle, og i klassisk post-maratoniver virret tankene rundt hvor og hvordan neste pers skal settes. Sub 3:20 skal jeg fikse glatt, det som gjelder nå er Chewbacca-målet. Hva med 3:15 i Tokyo 2015 og 3:10 i Berlin? Man blir i overkant ambisiøs av for mange og hyppige overdoser endorfiner... I bakgrunnen hørte jeg nok Kaggestads stemme mumle at det var topp forhold og rask løype i Chicago også, men den valgte jeg glatt å overhøre.
Den femte av de seks World Marathon Major-medaljene på plass i samlingen. 
London, Berlin, New York, Boston - og Chicago.

Men før neste maraton skal Hytteplanmila gjennomføres. Det hårete og åpent uttalte målet er sub 40 minutter. Om det er mulig bare seks dager etter en persemaraton… Hvem vet? Etter Chicago er jeg tilbøyelig til å tro at alt er mulig.

Janicke