torsdag 21. november 2013

Om å gi slipp

Uten klare mål har man ingenting å sikte mot. Har man ingenting å sikte mot er faren stor for at man bare sirkler rundt på det store havet. Nå kan det være riktig så fint å flyte bedagelig rundt på oseanene, men de fleste av oss har et mer eller mindre konkret landingspunkt i tankene når vi legger fra kai. Enkelte av oss har sågar planer om mange stoppesteder på reisen.

Analogier til side (allerede litt preget av reiselivsbransjen tydeligvis); For meg er klare og målbare mål avgjørende for å holde motivasjonen oppe over tid. Det gjelder i alle deler av livet, og det gjelder også for løpingen. Selv om jeg har blitt en ihuga gladløper med sterk dragning mot lapskaus (sikter absolutt ikke til middagsretten) er det ikke nok å løpe utelukkende for løpingens skyld. I alle fall ikke ennå.

Enkelte ganger har jeg nok angret på at jeg har gått så høyt ut og proklamert disse målene for "gud og hvermann" over bloggen. Presset jeg gjennom dette har ment å legge på meg selv har tidvis vært vel tøft - men har hjulpet meg frem til lykkelig måloppnåelse flere ganger.

Men så er det noen ganger man må innse at kampen for å nå et mål blir for kostbar. Målet er rett og slett ikke verdt innsatsen. Kanskje er målet til og med uoppnåelig. Man må være forberedt på å av og til måtte gi slipp og la målet seile sin egen sjø. Det kan godt være at det blir tilfellet for ett eller flere av Chewbacca-målene; Kanskje har jeg ikke forutsetningene som skal til for å løpe maraton sub 3:15 og 3:10. Kanskje er jeg ikke villig til å gjøre absolutt alt som må til for å klare sub 40 på mila.
40 dager og 549 km igjen av 2013.

Det skal jeg finne ut av de neste to årene. Nå er det distansemålet om 3.650 kilometer i inneværende år som slippes. Det er ikke uoppnåelig, men jeg ikke er villig til å legge inn innsatsen og "løpestresset" som kreves for å nå et - det er bare å innse det - ganske "tullete" mål. Dette målet dreier seg om et tall, og ikke om utvikling som løper. Etter New York har jeg kjent at kroppen har behøvd restitusjon. Når jeg nå har vært skadefri i over to år (*bank i bordet*) skal jeg ikke risikere skade for å logge de siste 549 kilometer på 40 dager. Et snitt på 96 kilometer i uka er mulig, men skal det løpes så mye skal det gjøres av løpeglede - ikke opplevd plikt. Derfor har jeg (noe motvillig) endt opp med konklusjonen: Ok, jeg gir opp!

I steden lever jeg videre på årets - og spesielt høstens - store måloppnåelse og andre opplevelser. Det passet perfekt at medaljehengere dukket opp i posten denne uken.
Endelig en plass for medaljene: Kule medaljehengere! 

Medaljene på. Nå er det bare å finne en plass å henge hengerne...

Frem til nå har medaljene hengt godt skjult på en krok bak en dør. De fortjener bedre. Bare tanken på enkelte av dem (London og Boston) har faktisk avverget DNF, og de bringer frem gode (og noen vonde) minner samt bidrar til å motivere mot nye perseforsøk. Dessuten er flere av medaljene veldig fine. Nå skal de få henge mer synlig, i alle fall for meg selv.

løpeskjørt.no finnes det mange forskjellige medaljehengere. Morsom julegave til løpere!

For to dager siden fylte jeg 41 år. Av og til skulle jeg ønske at jeg fant løpingen tidligere i livet slik at jeg hadde litt mer tid til å utvikle løpsformen før det uunngåelig begynner å gå nedover. Samtidig er det nettopp alderen, gjennom den premature 40-årskrisen (fra 37 år), som skal takkes for at jeg omsider kom meg opp av sofaen og ut av skallet. Man kan ikke sutre over økende antall leveår når livet faktisk er bedre enn noensinne. Adelheid gratulerte så fint: "Enda et år bedre". Den tar jeg med meg videre mot ny løpssesong.

Janicke (41)

onsdag 6. november 2013

ING New York City Marathon 2013

Det er ingen tvil om at det har sine utfordringer å løpe maraton i New York. Tidsforskjellen er én ting. Det er ikke bare, bare å legge om døgnet fem, seks timer. Med mindre man har et usedvanlig godt sovehjerte blir antall søvntimer vesentlig færre enn de burde. I tillegg er byen så spennende at det nesten er umulig å ikke gå maratondistanser hver av de siste dagene før løpet. Akkurat når man tenker at man skal ta en pause runder man et hjørne og oppdager noe som bare må ses nærmere på.
Maratonturistfelle - i overkant mye sightseeing til fots dagene før løpet.

Det var egentlig en fordel å være her "på jobb", med oppsatte oppgaver og trefftider som hindret meg fra bare å vandre rundt gatelangs. Det ble nok gåing uansett.

Fritiden ble stort sett tilbrakt sammen med Mette og Marit - også kalt Mette-Marit. Heldiggrisene hadde vunnet sine New York-reiser, henholdsvis gjennom Danske Bank/Aktiv Mot Kreft og Runner's World/Springtime. Flaks for dem, og flaks for meg.
Beinhvile. Skal tross alt løpe maraton i morgen.

Akkurat som før Berlin var jeg veldig avslappet til å skulle løpe. Jeg så frem til en hyggelig langtur gjennom New Yorks fem bydeler, helt uten tidspress. Ok, jeg ønsket ikke å komme inn saktere enn 3:45, men regnet med at det skulle være grei skuring.

Klokken 05:30 fikk vi lastet alle de reisende på hotellet jeg hadde ansvaret for, inn i bussen som skulle ta oss til starten ved Verrazano Narrows-broen på Staten Island. På tross av det tidlige tidspunktet så ikke folk spesielt trøtte ut. Mange var førstegangsløpere og spenningen var stor.

Sikkerheten rundt de store maratonløpene har aldri bekymret meg. Hverken før eller etter opplevelsene i Boston. De som eventuelt skulle ha hatt tanker om dette må ha blitt beroliget av det enorme antallet politifolk på plass. New York Marathon 2013 skulle være det tryggeste maraton-løpet noensinne, og det tror jeg så gjerne.

Jeg tror også New York er et av de maratonløpene med absolutt høyest bajamaja-tetthet. Selv før kort tid før start var ventetiden bare noen få minutter.
Godt med bajamaja'er. Bare å slå seg løs.

Etter flere uvanlig varme dager var temperaturen denne morgenen bare fem, seks grader, så selv om jeg synes det er nokså spesielt at Dunkin' Donuts er med og sponser New York City Marathon (America Runs on Dunkin' Donuts) tok jeg villig imot fleece-luene de delte ut. Det gjorde de fleste andre også. Vi så i grunn ut som en gigantisk armé av (Dunkin' Do)nutters...
Genialt av Dunkin' Donuts å dele ut fleeceluer.

Dunkin' Donutters ved Verrazano Narrows-broen.

Vi var på plass ved start ca to timer før startskuddet skulle gå, men tid er virkelig relativt; Vi spiste, skravlet, gjorde vårt beste for å holde varmen, gikk på do - og plutselig var det tid for å gå til startfeltene.

Snart start og stadig høyere gåsehudtetthet etterhvert som ofrede plagg
fløy over hodene på oss.

Da jeg løp i New York i 2007 var jeg i en av startgruppene som løp på øverste plan av Verrazano Narrows-broen. Denne gangen ble det etasjen under. Det er ikke helt det samme, men da starthornet lød, og vi ble sendt avgårde til Frank Sinatras "Start spreading the word..." var det ikke så nøye. Vi var i gang!

Marit og jeg holdt følge den første halvannen kilometeren. Som vanlig var det nødvendig å følge med på klokken for å ikke bli revet med av det hele, og inne under broen var signalene mildt sagt helt på styr. Vel over på Brooklyn-siden var det tid for å finne frem til rett marsjfart. Vi ønsket hverandre lykke til og skilte lag.

Som alltid var det godt å være i gang, og snart ble kroppen varmet opp. Klesplagg ble kastet i alle retninger, og jeg takket reklamevantene for følget. Temperaturen skulle nå maks ti grader, vi skulle få sol, men også en del vind. Akkurat her føltes det helt perfekt. Bare å flyte på.

Det som sitter sterkest fra den første halvdelen av løpet er at det var enda flere tilskuere og enda mer liv enda større del av løypa enn jeg husket. Så mye folk og så mye lyd, og så mange fantasifulle og morsomme påfunn. Folk hadde rigget seg til, plassert småbarna i babygrind og laget alle mulige artige plakater. "Worst parade ever" er en klassiker, "Toenails are for sissies", "Cold beer in 26 miles" og "Smile if you've peed your pants" fikk meg til å flire. En dame som bød frem en stor bolle fylt med fargerike M&M's bar skiltet "Candy from a stranger".

Av alt det som ble tilbudt forsynte jeg meg kun med vann. Lommen på skjørtet var fylt med Nugatti-tuber, og en pose med GU Chomps hadde jeg festet til insiden av skjørtelivet med en sikkerhetsnål. Første Nugatti-tube ble tatt ved ti kilometer, deretter byttet jeg på mellom chomp og Nugatti hver 5-6 kilometer. Det funket jo sist.
High fives og fengende musikk bidrar fort til ikke-planlagte fartsøkninger. "Baby, We were born to run" synger Bruce Springsteen så passende, og jeg kjenner beina dundre frem fortere enn før. De musikalske innslagene, i form av band, korps og imponerende kraftige musikkanlegg kommer tett langs maratonløypa i New York.

I maratonløp er det også rom for samtaler med nye bekjentskaper underveis. Blant annet løp jeg lenge og småpratet med en amerikansk tyrker som jevnlig kjørte sine langturer de siste 18 milene av maratonløypa. Han spurte hva målet mitt var, og jeg svarte at opplevelsen var det viktigste, men at jeg nok siktet mot 3:30. Jaja, så fikk jeg omsider konstatert det for meg selv også.

Da merket for mile 16 dukket opp synes jeg det hadde gått merkelig fort. Bare 10,2 miles igjen, og kroppen responderte greit på forsøk på lett fartsøkning. Jeg ville gjerne ligge foran fartsholderen i stedet for rett bak hvor det har en tendens til å bli trangere om plassen.

Nå var maskineriet i gang og - som i Berlin - fikk jeg følelsen av at store ting var på gang. Måtte bare holde hodet kaldt. Ikke overdrive. Tenk om jeg klarte sub 3:30 igjen! Tanken var berusende, men jeg ville ikke stresse med tiden og valgte et skjermbilde på Garmin som bare viste gjeldende tempo. Ikke tid, ikke i distanse (sistnevnte var uansett ikke til å stole på).

Queensboro Bridge, som var en lidelse i 2007, var lang også denne gang, men i stedet for å kjempe med motivasjonen lå fokuset hovedsakelig på å ikke dra på for mye i oppoverbakken. Det er fortsatt et godt stykke igjen, minnet jeg meg selv om.

The Bronx var en ren transport. Jeg ville frem til 5th avenue så fort som mulig. I dette området passerte jeg noen kjente, både Springtime-reisende og andre kjente, og hilste med et "vi nærmer oss nå" og dro i fra. Det er en helt egen følelse å kjenne kroppen fungere så godt såpass langt ut i et maraton..

Endelig 5th Avenue! Jeg husket at den var lang, og jeg husket at det var bølgende bakker. Jeg husket imidlertid ikke at den var riktig lang og at bakkene var riktig seige. Den løperdekkede veien så ut til å gå oppover, oppover, oppover så langt øyet kunne se. Løpets første virkelige mental knekk var et faktum, og kreftene truet med å ebbe ut. "Skjerpings! Du er snart i mål for pokker! Fortsett, fortsett, fortsett!"

Endelig tok vi inn i Central Park, og snart varslet en portal at vi var på mile 24. Hvor mye gjenstår da i kilometer? Litt mer enn jeg egentlig hadde lyst til å løpe, kom jeg frem til. Minnet meg selv på at desto fortere jeg løp, desto fortere ville jeg være ferdig, og kjempet meg frem som om jeg hadde et viktig tog å nå. De siste tre kilometerne gikk utelukkende på stahet! Jeg sendte et bedende blikk til Grete Waitz da jeg passerte banneret hennes i oppløpets Hall of Fame. Den siste bakken er absolutt ikke like bratt som på Hytteplanmila, men etter 42 kilometer oppleves den som nesten like tøff. Her ble de aller siste kreftene mobilisert.
I mål - halleluja!

Endelig er målstreken krysset! Jeg strekker armene lykkelig i været, før jeg stopper klokken og skifter til skjermbildet som viser tiden. Konstaterer smilende at det ble sub 3:30, og velger å ikke ta tak i tanken om at å skulle klare sub 3:15 må være helt forferdelig tøft, mens jeg subber videre. Kroppen kjennes et par hakk mørere ut enn etter Berlin, men det er også alt.

Medaljen i hånden. Gratulasjoner strømmer på fra "alle" funksjonærer. Mange mener at amerikanere er overfladiske, men oppriktig eller ei - New Yorkere vet virkelig hvordan de skal få maratonløpere til å føle seg som helter og heltinner. Offisiell fotografering hører med. Varmefolien legges om skuldrene og atter en hyggelig og gratulerende funksjonærer sørger for at den blir sikret med en tape-bit foran. Det er et helt vannvittig stort og velorganisert apparat av frivillige som jobber for dette løpet.

Først nå synker det inn. Det ble sub 3:30! I New York! Tøffe, bakkete, krevende og feil tidssone-New York. Den magiske grensen som jeg har strevet med i flere år er med dette brutt to ganger på bare fem uker. Det begynner å stikke og svi i øynene. Tårene presser på og munnvikene rykker faretruende. Jeg skjuler ansiktet i hendene mens føttene forsetter i takt med toget av maraton-zombier i varmefolier. Oppdager noen bekymrede blikk fra årvåkne funksjonærer, puster dypt og tar meg sammen. Nyt. Bare nyt. Ikke noe å grine for.
Obligatorisk medaljebilde. 

Så er alt bare varm maratonlykke. En av de andre varmefoliekledde kommenterer mitt løse hår og spør hvordan løpet har gått. Dermed er vi igang. Fem minutter senere vet jeg at hun er en singel lærerinne på 35 år, uten barn, fra Chicago som har løpt vanvittige 38 maraton. Chicago Marathon har hun løpt fire ganger, sist nå for bare tre uker siden. Hun drømmer om å løpe i Berlin etter hvert, og gjerne Tokyo, men nå først må ta det litt med ro på grunn av en skade som ødela dagens løp (selv om hun kom inn på 3:30). Vi skilles ad med et "See you in Chicago or Boston next year!"

Marit hadde også prestert bedre enn hun hadde forventet, og atpåtil satt ny pers. Det var dermed ikke noe å si på humøret da vi dro ut for å feire. Feiringen startet med hyggelig og deilig middag sammen med en stor gjeng Springtime-reisende, fortsatte på en bar med den frem til dette uprøvede idretten "Beer Pong" før vi et stykke ut på natten rundet av med et glass Prosecco sammen med tre hyggelige Springtime-reisende på en av New Yorks stilige tak-barer. Bobler og New York by night passer veldig godt sammen.

Det er kanskje ikke så rart at ørheten i hodet var litt mer påtakelig enn mørheten i beina den påfølgende dagen. Begge deler ble heldigvis fort glemt, og "dagen derpå" bød på noen herlig, lattermilde timer sammen med "Mette-Marit" før de to måtte vende snutene tilbake mot Norge.
Posing with medals in Central Park.

Etter min mening burde det være obligatorisk å bære medaljen både resten av maratondagen og den påfølgende dagen. Drit i jantelov, det handler om å vise hvor stor pris man setter på byen og arrangementet. New Yorkerne elsker det! Det hagler gratulasjoner fra alle mulige typer mennesker, samt annerkjennende blikk fra andre medaljebærende turister. Det er en del av maratonopplevelsen som man bør få med seg! Og seriøst: når ellers kan du bære den stolte medaljen uten å se ut som en idiot?
To av New Yorks særdeles glade og stolte medaljebærere mandag 4. november.

Det blir enda et par dager i New York for meg, og ledig tid benyttes til sightseeing til fots uten tanke på å spare bena. De er forøvrig uforskammet freshe. Det som skulle være en lett, restituerende morgenrunde i Central Park i dag tidlig ble rene tempoøkten med snittfart på 4:40. I morgen skal det gå roligere for seg.
Morgenløpetur i vakre høstkledde Central Park.

Med New York Marathon 2013 tilbakelagt er 3:30-barrieren grundig knust. I tillegg er det litt sprøtt å tenke på at Fem før førti nå har blitt til "ti før 41". Kanskje "50 før 50" er et passende langsiktig mål...

Neste maraton nå blir Löplabbets Ribbemaraton 3. juledag. Snakk om kontraster... Hvem sa at løping er ensformig?

Janicke