onsdag 25. september 2013

Berlin Marathon 2013 - straks klar!

Plutselig ligger den der i slutten av ukevisningen på kalenderen. Har det virkelig gått nesten et år? Da påmeldingen ble gjort lå løpet på den andre siden av et stort, betryggende hav av tid. Tid til trening, kroppsfasongjustering og mentale forberedelser.

For deltakelsen i Berlin krevdes attpåtil en real innsats. Pekefingeren fikk virkelig kjørt seg på "Refresh"-knappen, og svetten truet med å bryte ut etterhvert som sifrene som anga resterende antall billetter talte ned like taktfast som en tidsinnstilt bombe.

Jeg klarte å sikre meg en startplass i siste liten, betalte villig vekk det antall Euro det kostet og har gledet meg stort over det siden. På trygg avstand. Men nå skal startplassen betales på ordentlig, og med en helt annen valuta.

Tradisjonen tro har jeg utbasunert mine hårete mål på bloggen: Det er i Berlin Lettbent-bloggeren omsider skal oppnå bloggens lettbente mål: maraton på under 3:30. Marius Bakkens treningsprogram ble - tross sterk intervallfrykt - valgt for å sikre suksessen. Viljen var sterk. Selvtilliten likeså.

Så skjer livet. Marius Bakkens program blir fulgt, men ikke godt nok. Den råsterke og selvsikre løven er redusert til en tafatt, slapp fell.

Det er helt normalt! Rett før løp begynner de fleste å tvile på sin egen form. Har jeg trent godt nok? En klassisk feil er å forsøke å gjøre opp for tapte økter i løpet av de siste par ukene. Glem det! Det som ikke er gjort før den tid, får man ikke gjort noe med. De siste to ukene, og spesielt den aller siste uken, er det stort sett hvile som gjelder.

I tillegg til andre ikke-treningsrelaterte forberedelser. For eksempel:


Sjekk værvarselet for maratondestinasjonen og finn ut hva du skal løpe i. Det er fremdeles tid til klesvask dersom favorittrøya viser seg å ligge på bunnen av skittentøyskurven. Ta gjerne med et alternativt antrekk og litt ekstratøy. På mange av de største maratonløpene kan det være nokså kjølig før start, og en del venting blir det alltid. Nok tid til å bli gjennomkald.

Et par uker før løpet er det også tid til å kjøpe inn småting man eventuelt mangler. Det er sjelden en god idé å legge opp til at man finner dette på sportsmessen som gjerne arrangeres i tilknytning til nummerlappsutdelingen. Unngå å skape situasjoner som kan trigge stress og husk at maraton ikke er tiden for å teste nye plagg - og aldri, aldri, aldri nye sko.

Velg velprøvede sko.

Klipp tåneglene korte. Her snakker vi ikke om vakker pedikyr, dette er en ren nødvendighet for å unngå negler (og manglende negler) som all verdens kunstferfig pedikyr ikke kan gjøre vakre. Det er overraskende mye potensiell smerte - både under og etter maraton - i en litt for lang negl.. Jeg lar være å legge inn illustrasjonsbilde av dette.


Lad batteriene. Både egne, og batteriene på enheter du eventuelt er avhengig av. Selv løper jeg alltid med Garmin-klokke og iPhone, og hadde en av dem tatt kvelden underveis er jeg ikke sikker på hvordan jeg hadde reagert.

Og når det nå er snakk om Garmin og GPS-klokker: Husk å slå den på i god tid før starten går. Ofte bruker de lenger tid på å finne satellitter når man har forflyttet seg mange mil siden forrige gang.

Matinntak er ofte et usikkerhetsmoment for ferske maratonløpere. Her er det én regel som gjelder: Spis vanlig! Det vil si; Med mindre du har testet noe annet - som for eksempel karbolading - tidligere. Karbolading er forøvrig en del mer enn å spise pasta kvelden før løpet. Keep it simple: spis normal mengde sunn kost, og spis nok. Dette er ikke ukene for å ta av de siste sekund-reduserende kiloene. Faren er da stor for at du ender opp sliten og slapp på startstreken.

De siste ukene før løpet er det også tid for endelig å avklare hva du ønsker å få i deg underveis i løpet. La ikke nervene overtale deg til plutselig å satse på nye energiprodukter nå. Svært mange mager har en tendens til å protestere på den slags produkter etter 20, 30 kilometer, så har du ikke testet det på trening så gjør du det heller ikke i løpet.


Jeg har en sterk mage, men tar sjelden sjansen på energidrikken som tilbys på drikkestasjonene i forskjellige løp (med mindre jeg har testet den tidligere). Jeg drikker vann, og så tar jeg med meg næringen jeg vil få i meg underveis. For tiden går det i GU Chomps, gode godteriaktige geletopper som jeg fikk kjøpt i Boston, og små Nugatti-tuber (!) etter idé fra SykkelErik. Begge deler har jeg testet ut på flere lange treningsturer, så jeg vet jeg klarer å få det i meg og at de ikke lager bråk i magen.

Utskrifter av informasjon for nøye gjennomlesing på reisen nedover (eller før) og bevis for startnummerhenting. Etter Boston har sikkerhetsrutinene blitt strammet inn, så i større grad enn før kreves det at man har ID med seg ved henting av startnummer. Ved henting av startnummeret for Berlin Marathon i år får vi visstnok armbånd som skal sitte på helt frem til målgang. Greit nok.

Maraton er en spesiell distanse. Det er skremmende lett å gå ut for hardt, og det straffes man gjerne tilsvarende hardt for senere i løpet. Derfor lønner det seg å legge en plan for løpet. Planen bør baseres på en kombinasjon av målet man har satt seg og en tid man føler er realistisk. I utgangspunktet er jeg en tilhenger av negativ splitt. Det vil si at man løper andre halvdel av løpet raskere enn den første. Ingenting er bedre enn om man har krefter til å øke farten etter halve distansen, og holde hele veien inn. Det er bare veldig vanskelig å få til når man er ute etter pers, og ikke tør å ofre tid i starten. Som regel finnes det ikke krefter og/eller vilje til å øke tempoet når man har løpt 20-30 km.

Min plan er derfor å holde 5:00 fart gjennom hele løypa. Det får bære meg helt frem, gjennom staselige Brandenburger Tor, til målgangen i Tiergarten og total lykke, eller briste et sted mellom 30 og 42 og koste meg kjipe ekstraminutter og noen timers irritasjon. Bobler og maratonfeiring sammen med resten av gjengen senere på kvelden skal nok få humøret opp igjen. Det blir flere muligheter!

Og med det er jeg så godt som klar for Berlin Marathon 2013. Frem til starten skal jeg ikke la meg friste til å tusle for mye rundt i Berlin. Det er fort gjort å gå og tråkke hele dagen før maraton når løpet går i en stor, spennende by. Den bommerten har jeg gjort nok ganger nå. De siste dagene skal beina hviles. Og så skal det skal soves så mye som mulig.

Til sist skal jeg ikke tenke så mye på at det i kveld kom mail fra Boston Athletic Association med ordene "has been accepted" uthevet.

Tilbake til Boston! Satser på at det ikke blir grunn til intervju etter intervju,
som det ble i år. Her med med-intervjuobjekt Christopher Aalholm.

Det føles rart, men riktig, å skulle tilbake. Resten får jeg tenke på siden.

Med alle disse forberedelsene på plass er jeg trygg på at jeg kommer til å være klar når den høyreiste og gullforgylte Siegesseule igjen troner foran meg på søndag.

Åh, det hadde smakt godt med sub 3:30 nå!

Janicke

lørdag 21. september 2013

Sinnainnlegg - Oslo Maraton 2013

Presisering: Det er ikke arrangementet Oslo Maraton jeg er sint på. Tvert i mot synes jeg arrangøren gjør mange gode grep for å utvikle Oslo Maraton til en stadig flottere løpsfest. Det blir virkelig bedre og bedre for hvert år, og jeg vet det finnes veldig spennende ambisjoner og planer for årene fremover. Tenk om Oslo Maraton en dag kan sammenlignes med Göteborgsvarvet...

I dag bidro også været til optmimalt grunnlag for løpsfest. Sammen med Mona fartet jeg inn for å delta fra sidelinjen. Ved ankomst til byen, og på vei mot start-/målområdet, konstaterte vi fornøyd at det ble spilt musikk flere steder langs løypa. Musikk og byløp hører sammen. Etter min mening er det en viktig komponent om løpet skal trekke virkelig store deltakerantall.

Snart i mål! Flott sted å stå og heie, blant annet på Christoffer Ladstein
som løp inn til super tid. Han fikk også ekstra heiing fra oss på grunn av
den lekre skjorta.

Om lag 300 meter fra mål, der vi kan se løperne slite seg opp den siste bakken før det bærer nedover det aller siste stykket mot mål, stiller vi oss opp for å heie. De aller, aller beste maratonløperne har allerede kommet i mål, men vi fikk gleden av blant annet å se spurtkanon Roar Tomter frese inn til ny pers under den magiske tre-timers grensen. Deretter raste det på mengder av imponerende løpere. Jeg er i grunn like imponert over de som løper på fem timer, som dem som løper på tre. På forskjellig måte selvfølgelig, men det er tøft begge deler!

Vi roper, klapper og heier i ett kjør. Vi venter ikke bare på de vi kjenner. Jeg skal ikke nekte for at det nok blir litt ekstra ivrig heiing hver gang kjentfolk passerer, men vi sparer ikke på stemmen for dem. Langt i fra. Og det er her sinnabloggingen begynner:

Hvorfor heier ikke flere?

Vi står 300 meter fra mål, og stort sett står tilskuerne der bare og glor. Man skulle tro det var et gravfølge de betraktet, ikke en fantastisk mengde mennesker som bryter barrierer, kjemper store og små kamper for seg selv og andre, og oppnår sine drømmemål. Hva er det med nordmenn som bare kan heie når folk har ski på beina? Jeg har jo sett at det norske folk kan juble ved skiløypene.

Men ikke ved gateløp. De fleste står fullstendig tause og bare betrakter løperne. Først når den de kjenner passerer bryter de plutselig ut i oppmuntrende tilrop og heiing. Så blir det stille igjen.

Den kjipe stillheten trigget Mona og meg bare til å heie enda mer. Folk rundt synes antakelig vi var ganske sprø - og forholdsvis plagsomme - men hva gjør vel det. Det er skikkelig gøy å se løpere smile takknemlig, vise tomler opp, bukke, sende luftkyss, øke farten eller til og med gjenoppta løpingen om de har måttet gå et stykke. Herlig! Det hadde vært enda herligere om jubelen i det minste kunne minne om en fjern slektning av folkebrølene som møter løperne i andre hovedstadsløp.

Hvordan kan vi få fart på publikum? Jeg vet ikke. Kanskje hjelper det å gjøre arrangementet enda større, men jeg er jaggu ikke sikker.

Det som gjorde meg aller mest sint var imidlertid alle fotgjengere som for enhver pris, og ikke særlig våkne, krysser løypa. Grupper av mennensker, sykler og barnevogner - RETT FORAN LØPERNE. Hva er det de tenker på? Og hvorfor passer ikke vaktene bedre på? Jeg har ikke sett lignende noe annet sted.

Sinna eller ei, jeg hadde det veldig gøy på tilskuersiden av Oslo Maraton i dag. Bare i veldig liten grad reflekterte jeg over at Berlin Marathon bare er en uke unna. Treningsuken har bestått av to intervalløkter og en rolig langtur. Den andre av de to intervalløktene, 25 x 1 minutt, ble tatt på tredemølla 06:15 torsdag morgen. Ikke en ideell tid for intervaller, men jeg innså at sannsynligheten for at beina kom til å ha lyst på intervaller kl 21, etter en hel dag på stand, var mikroskopisk.

Intervaller før frokost er relativt slitsomt. 

Også i går ble det mer enn tolv timer på stand uten sittepauser. Jeg satser på at det var årsaken til at dagens über-rolige langtur ikke føltes så lett og grei som den burde. Nå gjenstår kun to lettere økter, én intervalløkt og en joggetur. Resten av tiden, frem mot det som vel blir mitt niende maraton (eller lenger), skal beina hviles!

Nedtellingen har startet! *hjelp*

Janicke

onsdag 18. september 2013

Atter en nedtrapping


I følge Marius Bakkens program skulle nedtrappingen ha begynt sist uke, men etter to elendige uker var det egentlig ikke noe å trappe ned fra. Har jeg hatt to uker utenfor programmet under nøkkeltrening så kan jeg vel likegodt være "ulydig" i en nedtrappingsuke også. Det ble det to lange langturer: én asfalttur hjem fra jobb (30 km), og én real og herlig terrengtur i Sørmarka (29 km) med løpekollega Stig, i tillegg til to kortere koseturer (5 km + 10 km).

Det er asfalt som er mitt favorittunderlag, så det er ikke ofte det bærer skikkelig til skogs eller ut i marka. Men da Stig inviterte til tidlig langtur i Gaupesteinmarka i Sørmarka heiv jeg meg med. Som om ikke tre timers løpetur i marka er galskap, turen startet allerede kl 06:30 lørdag morgen. Møtte ikke så mye folk, nei.

Mye fint å se utenfor allfarvei. Her representert ved
en nokså sliten, men veldig flott, gammel låve.

Fremme ved Gaupestinhytta - første av to ganger denne morgenen. 

Det er ganske kupért og krevende å løpe til Gaupestein. Runden vi la på videre fra Gaupestein og tilbake var beyond. Opp og ned, steinete og ulent, bløtt og grisete. Og kjempegøy.

Laaangt fra sivilisasjonen. 
Vel, det føles i alle fall sånn for en ekte asfalttramper.

Utsiktspunkt - utsyn over en nydelig høstmorgen.

På slutten var vi nokså slitne begge to. Det at det overhodet ikke ble vurdert å legge på en ekstrasløyfe på en drøy kilometer for å runde 30 sier litt om hvor sliten jeg var i alle fall. Men så utrolig deilig det er å komme hjem fra en slik tur klokken ti og ha hele dagen foran seg. Godfølelsen sitter skikkelig i kroppen hele dagen. Ja, inntil den tar overhånd sånn ved 22-tiden og man bare må kapitulere...

Nesten tre mil, hvorav to i terreng, koster. Mør og sliten - men 
ikke noe et - eller tre - store glass skummet melk kan rette opp i.
Forøvrig ypperlig (og søt) trøye fra løpeskjørt.no

Om beina var møre og støle tidlig søndag morgen ble lykken uansett stor da åtteåringen kom ned i treningstøy og lurte på om vi kunne løpe SkiLøpet 5K-løypa. Da svarer man ikke "Nei lille venn, jeg er så støl."

En løpemammas drøm: "Kan vi løpe sammen hver søndag morgen?"
Mia i godt driv.

Lykken ble enda større da den samme åtteåringen etter 5 km uten pause - men naturligvis i rolig tempo - ikke bare legger inn en spurt på slutten, men også spør om vi kan løpe sammen hver eneste søndag morgen. Og kanskje kan løpe seks kilometer neste gang.

Når tolvåringen, som riktignok løp SkiLøpet 5K på en veldig god tid men synes det var fælt fra ende til annen, senere på dagen - helt uoppfordret - dukker opp i løpetøy og skal ut og jogge med en venninne...ja da blir det nesten for mye av det gode.

Etter en heftig intervalløkt med SkiLøperne i går, gjenstår kun fire skarve økter før Berlin Marathon neste helg. Herfra og inn skal jeg følge Marius Bakkens program til punkt og prikke. Lover.

Nå blir det to dager på Oslo Marathon Expoen tilknyttet nummerlappsutdelingen, på stand for Springtime. Jeg gleder meg skikkelig til å være på "den andre siden" og se - og forhåpentligvis prate med - spente løpere.

Og på Oslos store maratondag stiller jeg som tilskuer med alle intensjoner om å heie på kjente og ukjente til stemmen svikter.

Lykke til alle som løper på lørdag! Nyt dagen. (c:

Janicke


torsdag 12. september 2013

SkiLøpet og løpsreiser - men skrekkelig lite løping

JA! SkiLøpet 2013 ble en suksess! Vi har notert oss en lang liste med forbedringspunkter til neste år, men listen over ting som var bra er innholdsrik den også. Rekorddeltakelse, oppimot 800 påmeldte til sist, og strålende vær hjalp godt.

Vi har virkelig fått erfare at løpere bestemmer seg for løpsdeltakelse i siste liten. Rundt 550 av påmeldingene kom i løpet av den siste måneden. Etter  å ha fryktet et durabelig underskudd, var det en fantastisk lettelse å se påmeldingene rase inn i stadig høyere tempo - og budsjettet nærme seg det planlagte nullpunktet - etterhvert som dagen nærmet seg. 
KØ for å få plass i SkiLøpet...WOW!

Til slutt var det faktisk så mange som ville være med på SkiLøpet at det ble lang kø foran sekretariatet allerede et kvarter før det åpnet for etteranmelding på løpsdagen. Vi hadde bare et begrenset antall plasser igjen, og tre av de fire distansene ble helt utsolgt. Snakk om luksusproblem! 
Oppvarming av barna til MiniSkiLøpet og MiniSkiLøpet 2K.

Vi har jobbet hardt og mye med SkiLøpet de siste månedene. Å arrangere løp er enormt mye mer omfattende enn jeg noen gang hadde trodd. Så da arrangementet startet, og nesten 300 barn danset med på oppvarmingen før barneløpene, var det både gåsehud og litt overskuddsfukt i øyekroken. Bak solbriller, naturligvis. 
Alle pilers mor: I år som i fjor hadde løypesjefen sørget for
relativt tydelig merking.

Det aller herligste med å arrangere løp er de glade løpere i alle aldre og mosjonsklasser. Fra de rå kanonene fra Tjalve som tok tre av fire førsteplasser rimelig greit, via supermosjonistene som ofrer alt og nesten stuper over målstreken for noen skarve sekunder - og mulig klasseseier - og de glade mosjonister som gjerne vil forbedre seg fra sist, til de ferskeste som bare har satt seg som mål å fullføre. Stort!

Basert på alle glade løpere, funksjonærer, løypevakter, publikum og andre som har bidratt faller jeg ned på at SkiLøpet ble en suksess. Ikke perfekt, men definitivt en suksess.

At selveste Ingrid Kristiansen dukker opp i siste liten, løper 10-kilometeren og skryter av løypa og arrangementet, setter naturligvis en spiss på det hele. Tusen takk til SkiJogger-kollega Erik for å ha fikset det! 
Veldig klar for å dele ut medaljer!

Når ny løpsreise-jobb og løpsarrangørhobby tar 16-18 timer i døgnet må det naturligvis gå ut over andre ting. SkiLøpet ser ut til å ende i balanse, men i familieregnskapet har jeg havnet laaaaangt på minussiden. Det samme gjelder forsåvidt søvnregnskapet. Bloggingen har også blitt ofret på løpsarrangeringens alter, og til min store skrekk har det blitt ekstremt lite løping. Den siste uken før SkiLøpet ble det ikke tid til en eneste tur. 
Et siste farvel til årets SkiLøpet 10K-løype.

Først på søndagen etter SkiLøpet ble det noe som kunne minne om egen løping. Turen ble tatt gjennom SkiLøpet-løypene for å plukke ned siste rest av løypemarkeringer... 

Med Berlin Marathon rett rundt hjøret er det en heller ubehagelig følelse at Marius Bakkens program ikke har blitt fulgt i det som må sies å være en nøkkelperiode. 
Et knippe svært gode løpsarrangører og løpebuddies 
- Stig, Knut Olav, Mona og Mette - på vei hjem fra jobb.

Jeg er veldig usikker på hvor mye jeg kan rette opp der, men det ble i alle fall en langtur hjem fra jobb denne uken. Og om jeg kommer meg i seng nå så orker jeg forhåpentligvis intervaller i morgen kveld. 

Bare én ting å gjøre; Natta...

Janicke