torsdag 31. oktober 2013

Tilbake til start

Planen var definitivt å reise tilbake mye tidligere, og ikke nødvendigvis for maraton. Egentlig absolutt ikke for maraton. Var veldig ferdig med det. Selv for en løpenerd er egentlig New York mye mer enn New York City Marathon - men New York City Marathon er en ganske "big deal" da.

Oppløpet er så godt som klart, og Grete Waitz er blant de hedrede
i NYRR Hall of Fame det siste stykket før mål.

I 2007 kjøpte jeg mitt første maraton-eventyr gjennom Springtime Travel. Totalt uvitende om hva jeg gikk til, spent og vettskremt. Hadde noen fortalt meg at jeg seks år senere skulle ha hele syv maraton og to ultraløp i bagasjen, og at jeg skulle få reise til New York som Springtime-representant, hadde jeg ledd rått. Etter løpet - resten av dagen - var jeg kald, uggen, fullstendig gåen og lovet meg selv å aldri gjøre noe så dumt og vondt igjen.
Lykkelig over å ha fullført - Never EVER doing it again!

Hva denne uken i The Big Apple vil bringe vet jeg lite om nå (i skrivende stund et sted i luftrommet over Canada), men jeg gleder meg til å omgås alle de andre som i år har valgt å ta turen over dammen med oss. Oppdraget består i bunn og grunn i å sørge for at de alle, enten de har løpt mange maraton før, kanskje til og med mange maraton i New York, eller de begir seg ut på de magiske 42,2 kilometer for aller første gang, skal få et så flott løpseventyr som mulig.

Spesielt gleder jeg meg til å høre noen av alle de forskjellige bakgrunnshistoriene. Hvorfor har de valgt å legge ut på denne reisen? Ikke konkret denne reisen til New York nødvendigvis, men hva det er som har drevet dem frem til å ville løpe så langt? Hvordan har de forberedt seg. Hvor har de eventuelt løpt før og hvilke planer og mål har de fremover?

Allerede på Arlanda fikk jeg hilse på en fascinerende maratonløper. Mer erfaren enn de fleste. Han har løpt maraton i alle USAs delstater. Nå holder han på med å løpe maraton i 50 forskjellige land. Komplett sjukt selvfølgelig – og det går naturligvis rett hjem hos en målelskende maratonnerd som meg. Anders Forselius blogger om sine løp på svenske Runner's World.

Mitt eget maratonløp her i New York har jeg ikke tenkt så mye på ennå. Det er befriende og deilig at fokuset er rettet mot andre ting denne gangen. Adrenalinet kommer til å melde seg tidsnok uansett. Om ikke på startnummermessen, så i alle fall søndag morgen, ute ved den mektige Verrazano-Narrows-broen.
Lang dag og stor omveltning. 
Fra 03:30 ventende på flybussen i et nattstille Ski...

...til 5:00 PM vandrende i støyende og livlige New York.

Den største utfordringen nå - utover å gjøre best mulig jobb for våre reisende – er å få nok søvn. Å stå opp 02:30 for å reise til en helt annen tidssone er unektelig et dårlig utgangspunkt for en søvnmessig utfordret maratonløper.

Vi får nå se.

Janicke

I publiserende stund - endelig tilbake hvor det hele startet - i eventyrlige New York!

lørdag 26. oktober 2013

Løpsutløp og total galskap

Etter en uendelig rekke uker med nedtrapping, restitusjon og ny nedtrapping, samt noen uker hvor det rett og slett ikke fantes ledig tid til løping, var det ikke mulig å holde igjen lenger. Kilometerjunkien fikk et uunngåelig tilbakefall! Denne uken løpes det så mye som mulig.

Kraftig opptrapping den nest siste uken før maraton er nok ikke anbefalt, men i New York skal det løpes uten tidsmål. Det får bare stå til.
Ukens 7. økt: Lørdagslangtur med SkiLøperne.

I tillegg til noe overdreven trening har uken brakt med seg to gode og ett dårlig Chewbacca-grep:

Godt grep #1 - Teknikkurs
Etter et kurs hos Löplabbet for to år siden har jeg - over lang tid - lagt om løpestilen. Nå som planen er å løpe fortere ønsket jeg en ny gjennomgang og profesjonell vurdering. Det er garantert ting å forbedre og jobbe med. Jeg valgte kurset How2Run som går tre kvelder over tre uker, med instruktør Håvard Nordgård.
Kursinstruktør Håvard Nordgård - veldig engasjert og veldig dyktig.
Forøvrig også en imponerende maratonløper, med pers på 2:30. 

Kurskveldene har vært både morsomme og lærerike. Instruktør Håvard fulgte opp hver enkelt av deltakerne nøye, og jeg vet nå hva jeg skal jobbe med fremover. I tillegg kommer jeg til å gjeninnføre noen løpsøvelser i treningen: Rumpespark, høye kneløft, saksing og mer til.

Teknikk er virkelig noe man må jobbe med hele veien. I forrige innlegg om Hytteplanmila (Hytteplanmila revisited) skrev jeg at jeg fokuserte på teknikk, blant annet å holde armene i fartsreningen, for å holde tankene unna slitet. Så dukket dette bildet opp:
Muligens fokusert, men neppe (forhåpentligvis ikke) på armer i fartsretning.

Dessverre får jeg ikke vært med den siste kurskvelden, men jeg fikk med oppsummeringshefte og invitasjon til å være med den siste kvelden av et senere kurs, alternativt ta den som en privattime. Snakk om god service!
Kursoppsummeringsheftet viser fokusområdene og løpsøvelsene.

Godt grep #2 - Påmelding til løp for oppnåelse av Chewbacca-mål
Det første forsøket på å løpe sub 1:30 på halvmaraton blir i Haag den 9. mars. Her pleier det å være en større norsk delegasjon med, og det ser ut til at vi blir noen SkiLøpere også. Gleder meg allerede!

Dårlig grep #1 - Påmelding til løp på tvers av Chewbacca-mål
Den andre påmeldingen går dessverre fullstendig på tvers av høyhastighetsmålene i Chewbacca-prosjektet: I august neste år skal det løpes langt. Lengre enn langt. Hele ni mil på én dag i UltraVasan. Jeg er vettskremt!

Absolutt all skyld legges på SkiLøpervenninne Mette. Ved vårt første møte, på løpetur med SkiLøperne for to år siden, bedyret hun at maraton ikke var for henne. Halvmaraton var langt nok. Jeg burde kanskje sett faresignalene da hun bare et drøyt halvår senere ble med til Stockholm og fullførte sine første 42,2 km. Neste helg løper hun sin fjerde maraton i New York.

Da jeg prøvende foreslo Rallarvegsløpet for snart et år siden var hun "all in", og da jeg ble usikker var det hun som pushet påmeldingen igjennom. Mette trekker gjerne frem et Astrid Lindgren-sitat fra en av historiene om Emil (lett omskrevet):

"När två kvinnor (eg. pojkar) av samma skrot och korn möts, 
ja då tänds där liksom ett ljus i deras ögon."

Denne gangen har dette "ljuset" ført til påmelding i nittikilometersløpet UltraVasan...

Selv Mettes stemme hørtes litt usikker ut da hun besvarte min lett angstpregede oppringning rett etter mottak av UltraVasan-bekreftelse. Nitti kilometer er veldig, veldig langt. To maraton pluss litt til! Hva har vi gjort? Mette hentet seg fort inn. Påpekte at det står at det er et mosjonsløp og at vi ”tar det som en tur”.
"När två kvinnor (eg. pojkar) av samma skrot och korn möts, 
ja då tänds där liksom ett ljus i deras ögon." Astrid Lindgren

At løpet går bare fem uker før Berlin Marathon, som er (var?) løpet jeg skulle forsøke på maraton sub 3:15 i, gjør ikke saken noe bedre. Men foreløpig legges alle tanker om UltraVasan til side. Det blir definitivt nok tid til å tenke. Både før og under de nitti kilometerne. 

Fokus nå: New York - og armer i fartsretningen.

God helg!

Janicke

søndag 20. oktober 2013

Hytteplanmila revisited

To år hadde gått. Igjen stod jeg på startstreken på Hytteplanmila, et løp som har eksplodert i antall deltakere. Her finner man en fantastisk blanding av Norges (og Nordens?) aller, aller beste løpere, og det fulle spekteret av mosjonister.

Mens de siste sekundene tikket frem mot start betraktet jeg horden av kjente og ukjente rundt meg. Nervøst trippende og med fjerne blikk som tydelig røpet at for mange var løpet allerede i gang. Om perseforsøk har lukt og lyd, så var det den som kunne kjennes og høres her.

Jeg hadde vært på plass på Hønefoss allerede tre timer før startskuddet brått og ubønnhørlig satt fart på over totusen løpesko-bekledde føtter. Arrangøren anbefalte at man kom tidlig, og med så mange løpere på plass bare måtte jeg benytte muligheten til å markedsføre Springtime og gylden mulighet til å vinne treningsuke i Portugal (ok da, bittelitt reklame her også).

Det er sjelden jeg er på plass så lenge før start på et ti kilometers-løp, men da fikk jeg også ypperlig parkeringsplass, null kø til startnummer-utdelingen og maaaaaasse tid til å skravle. Skravlingen er faktisk alene en grunn til å være med på Hytteplanmila. Stemningen her er usedvanlig god.
SkiLøperne stilte mannsterke. Facebook-oppfordring om å ta på
SkiLøpet-trøya funket ganske så bra. 

Jeg tror nesten at alle løpere jeg kjenner var på Hønefoss denne dagen. Tiden gikk unna på et blunk, og jeg tok meg selv i å håpe at tiden skulle gå tilsvarende "fast forward" under løpet også. Fra jeg så sekskilometermerket, og deretter de påfølgende markeringene på veien mot Hole-hallen ved ankomsten, var det ikke lenger mulig å undertrykke nervene. Herfra måtte det jobbes aktivt med å ikke la nervøsiteten ta overhånd; Lave skuldre, husk å puste, ikke spenn beina. Heldigvis er også skravlings god medisin for å holde tankene på andre ting - selv om persing var et hett tema.
Elisabeth og Nina så ikke veldig nervøse ut.

Mye fart samlet ved ett bord! Jan-Billy, Sportsmanden Frode, Vidar og Svein Arne.
Det må skade eller ulykke til for at disse skal bikke opp på 40-tallet!

Christopher skulle endelig få løpe løp igjen etter lang tid med skade 
(og var en viktig mann for undertegnede denne dagen), og Adelheid har endelig
fått en god løpssesong etter sin langvarige skadeperiode.

Det var ikke BARE jeg som kjente litt på nervene på Hønefoss, 
her illustrert ved Stein-Roger. Helga ser imidlertid veldig avslappet ut. 

Marit hadde også trukket i finstasen. 

Jeg hadde forventet at det skulle bli veldig mye trangere i starten med så mange flere deltakere enn sist, men det tok faktisk ikke lang tid før det var mulig å legge seg i ønsket marsjfart. For min del skulle farten helst ligge på 3:59 hele veien, men den første kilometeren gikk på 3:45. Jeg innså at det kanskje var litt i overkant selv om det går nedover i starten, men hadde bestemt meg for at det skulle kjøres fra start. Ingen regnbuefargede drømmer om negativ splitt. Her var det bare å gi jernet og fortsette så lenge som mulig. Forhåpentligvis hele veien inn.

Det gikk forholdsvis greit å løpe fort, men for å holde 4-blank-fart må det virkelig jobbes. Forholdsvis tidlig, ved fire, fem kilometer innså jeg at sub40 skulle få stå som Chewbacca-mål en stund til. Men pers skulle da gå. Eller?

For å ikke tenke for mye på slitet fokuserte jeg på tingene vi hadde jobbet med på How2Run-kurset jeg deltok på tidligere denne uken: avslappede skuldre, pendle fritt med armene i nittigradersvinkel - og i fartsretningen. Hoftene frem. Det hjelper i grunn godt å fokusere på teknikken.

Folk løp forbi meg, og jeg løp forbi andre. Etterhvert blir lyden av pesing og slit tydelig rundt om. Så sliten er i alle fall ikke jeg, sa jeg oppmuntrende til meg selv. Ved seks kilometersmerket tok jeg igjen Christopher og gled litt forbi, men da jeg litt senere nesten var i ferd med å gi opp perseforsøk, kom han opp på siden av meg og sa at vi skulle kjøre. Jeg hadde lyst til å svare at jeg var for sliten, men tok meg selv i det og forsøkte i stedet å øke farten. Til min store overraskelse svarte beina og et stykke lå vi skulder ved skulder i felles kamp mot klokka.
Å fotografere løpere ved 8,5 kilometer på en 10-kilometer er på grensen til ondskapsfullt... 
Men hva gjør man vel ikke for hyggelige løpsarrangører/fotografer: Smiiil!
(Foto: Tommy Støa)

Etterhvert ség jeg litt fra. Sub40 var langt utenfor rekkevidde, men det kunne fremdeles bli pers. Da Mossjonist-Stian (med kule "I run for beer"-sokker) passerte meg rett før ni kilometer bestemte jeg meg for å ikke slippe ryggen hans for langt unna. Jeg snudde meg noen ganger mot Christopher - husker ikke om jeg sa noe, var forferdelig sliten - men håpet (muligens med telepati-forsøk?) å få ham med. Jeg innså at dersom dette holdt til pers så var han mannen å takke.

Med pipende pust (sjelden erfaring) la jeg ut på den siste sletta. Hundremetere er aldri så lange som når de telles ned mot målgang i ti-kilometersløp. Jeg så på skiltene, deretter på klokka, og deretter på veien frem - og ryggen til Stian - mens jeg forsøkte å regne ut hvor mye tid jeg kom til å trenge inn. Var det nok sekunder til rådighet?

Og så den fæle bakken! Jeg hadde nesten psyket meg ut før jeg kom dit, men da var jeg i alle fall forberedt på at jeg IKKE kom til å se målportalen rett etter svingen, og at bakken er lang. Men sekundene tikket nådeløst avgårde, så her måtte siste rest tas ut. Igjen overrasket beina med å svare da jeg forsøkte å øke farten. Det holdt et stykke oppover, men da målportalen endelig kom til syne var det ikke stort mer å hente. Jeg hørte SkiLøper-Camilla heie og rope, men klarte ikke å se etter hvor hun sto (og jeg tror ikke jeg klarte å smile denne gangen). Det var kun portalen som gjaldt. Den skulle passeres, og så ville jeg finne et sted å legge meg ned. Kanskje til og med i fosterstilling.

Da jeg endelig trykket på stopp-knappen på Garmin viste den 41:27. Skarve seks sekunder raskere enn i 2011. Ikke helt som jeg hadde håpet, men det var tross alt pers. Ny PB brakte ikke de store følelsene denne gangen, men jeg bestemte meg for å være glad. Pers er pers!

Etter noen sekunders tvekroket pusting - vel i mål var ikke lenger behovet for å legge seg ned så sterkt - var skravlingen i full gang igjen. Hvordan hadde løpet gått, hvem hadde perset (veeeldig mange) og hva nå?
Både Knut og Stig perset, men mål om henholdsvis sub40 og sub39 består. 
Jan-Billy var sånn passe fornøyd med sin tid på superraske 36:40.

Bare blide folk: Tom fra Romerike Ultraløperklubb, Marianne fra Treningscamp
og Marit nøt gratis kaffe og boller etter finfine løp. Marianne var kanskje aller
mest fornøyd med å ha slått Ingrid Kristiansen.

Bare å fylle på. Yt og Hytteplan-bolle er ypperlig føde for løpere.

Etter løpet slet jeg en god stund med truende kramper i begge leggene. Ved hvert steg kjentes det ut som om en klo tok et advarende tak øverst bak på leggen. Det var bare å stoppe opp og vente før forsøk på nytt steg. Et par ganger tidligere har jeg opplevd å nesten få krampe etter løp, men aldri over så lang tid. Men så har jeg aldri løpt så fort før heller da, ei heller med så raske og lette sko (Nike Flyknit Racer). Etter å ha sjekket dataene fra løpet ser jeg at jeg var oppe i 180 i puls på slutten. Jeg kommer sjelden opp over 170 ved intervaller, og her løp jeg med det stort sett hele veien. Så da håper jeg at en viss coach er fornøyd med innsatsen...

Fra Hønefoss bar det til rett til Oslo og garderoben på jobben for å dusje og skifte til bryllupsfest. Det var ikke udelt behagelig å skifte fra komfortable løpesko til høye, smale hæler, men det holdt til noen timer dansing.
Neida. Stilte ikke på bryllupsfest med medaljen på. Synes bare den fortjente et bilde. 
Kjempefin medalje som det føltes veldig flott å få etter ti harde kilometer!

Etter atter en natt med kompresjonsstrømpene på er jeg überklar for en real, avslappet koseløpetur i dag. Null stress, ingen flere hårete mål å jage i år. Neste stopp blir New York om to uker og da skal jeg bare kose meg.

Hytteplanmila beholder plassen som norsk favorittløp (anser meg som inhabil til å vurdere SkiLøpet), og Chewbacca-mål 10KSub40 består. Nye forsøk neste år!

Janicke

fredag 18. oktober 2013

Med skuldrene senket

En ny løpsdag nærmer seg. Sommerfuglene i magen er igjen skvetne og kaster seg på vingene ved ethvert syn eller ord som kan assosieres med D-dagen. Race day. Dagen da prosessen med å feste startnummeret på brystet medfører en dagskronisk pulsøkning på minst ti slag. Dagen da all selvtillit man eventuelt har bygget opp over tid ubønnhørlig møter veggen og tar ut full sykemelding.

De fleste av oss opplever en eller annen grad av løpsnerver. For mange betyr det ikke stort mer enn et par ekstra besøk i plastavlukkene man aller helst skulle latt være å gå inn i. For andre kan løpsnerver være totalt ødeleggende. Som oftest befinner vi oss heldigvis et sted i mellom, avhengig av hvilket løp det dreier seg om og hvor viktig dagens mål oppleves.

Litt nerver tross alt bra. Det gjør noe med en; Sansene skjerpes, og kroppen forbereder seg på det som kommer. Man må bare forsøke å unngå at de tar overhånd. For meg kan selv de minste løp av og til by på såpass mye spenning at det kjennes ut som om lårene er stinne av melkesyre allerede før startskuddet går. Totalt selvdestruktivt.

Dette jobber jeg med å unngå nå før perseforsøk (sub 41:33) og Chewbaccaforsøk (sub 40) på Hytteplanmila. Mitt viktigste våpen i kampen mot nervene er selvbedrag og total forvirring.
Tilleggsvåpen: Å sove med kompresjonsstrømper. 
(Nytt punkt på listen over ting jeg aldri hadde trodd det skulle falle meg inn å gjøre)

EGENTLIG skulle ikke Hytteplanmila være et sub40-forsøk i år. Egentlig skulle jeg ikke løpe Hytteplanmila i det hele tatt på grunn av jobb. Når det nå plutselig ble mulig var det morsomt å bli med fordi det er så mange kjente som er med. Persing var egentlig uaktuelt. Det er jo for tett etter Berlin Marathon.

Sa jeg til meg selv.

Samtidig hadde jeg bare én tanke i hodet (sub40, sub40, sub40). Så var diskusjonen i gang:
- (sub40)
- For tett etter Berlin - beina er ikke klare...
- (sub40)
- For tett etter Berlin, dessuten har du ikke vært så flink med intervallene.
- (sub40)
- For tett etter Berlin, og du sover for lite!
- (sub40)
- Du kommer til å bli skuffet!!
- (sub40)
- Aaaah, ok da, men ikke bli grinete om det ikke går.
- YES! Sub40! (Men jeg blir fornøyd så lenge jeg får ny PB da...)

Saken er at jeg har diskutert og besluttet så mye frem og tilbake at jeg ikke lenger vet hva som egentlig er målet på lørdag, ei heller hva som eventuelt kommer til å oppleves som en skuffelse.
Hmmmm....

Jeg vet at jeg stiller til start, at jeg skal løpe så fort jeg kan og ikke bry meg så veldig mye om resultatet. Que sera sera. Ut over det tenker jeg ikke så mye på løpet i det hele tatt.

Og der ligger nøkkelen.
Don´t think!

Når planen er lagt er det i grunn aller best å stoppe alle tankeprosesser og bare gå på autopilot. Det funket i Berlin, og - i alle fall så langt - ser det ut til å funke med Hytteplanmila. Skulderene sitter ikke nevneverdig høyere enn vanlig.

Jeg skal jo bare gjøre mitt beste og løpe så fort jeg kan. Big deal, liksom.

Janicke

lørdag 12. oktober 2013

Og nå da?

Restitusjonsperioden er snart unnagjort, den intense gledesrusen over ny pers og "lettbenthet" har moderert seg til en herlig, lett silkebris og de nye endorfinruspregede målene har begynt å vise seg som det de faktisk er: riktig så hårete. Det er på tide å legge en plan. Hvordan skal prosjekt Chewbacca gjennomføres?

Valg av treningsopplegg er et bra sted å begynne. Hvor mye og hva? Skal man følge et treningsprogram, og i så fall hvilket, eller kjøre eget opplegg? Jeg liker å støtte meg til proffene. I programmene til Marius Bakken, Grete Waitz, Anders Szalkai og andre ligger det mye erfaring og kompetanse. Det virker opplagt at sannsynligheten for å bli raskere og mer utholdene er større om man følger en treningsplan som de har utviklet. Derfor blir det et par runder til (minst) med Marius Bakken for meg.
Spesialtilpasset MB-program for halvmara sub 1:30.

Nå først, om noen uker, blir det en spesialtilpasset versjon mot halvmaraton sub 1:30 en gang i mars eller tidlig i april. Deretter tas så mye som jeg rekker av siste del av det ordinære maratonprogrammet frem til Boston Marathon den 21. april. Erfaringene og resultatene fra treningen, og Chewbacca-forsøkene, får være beslutningsgrunnlag for veien videre. Jeg har imidlertid en sterk mistanke om at det blir fullt Marius Bakken 100-dagers maratonprogram mot Berlin 2014. Og da muligens et nivå tøffere.

Neste punkt er planlegging av måloppnåelsen. Hvor og når skal det legges inn reale Chewbacca-forsøk? Hvilke løp er egnet (raske løyper i passe temperatur) og passer inn i kalenderpuslespillet? Det er mulig Boston i april skal anses som et Chewbacca-maratonløp, men egentlig sikter jeg nok mest mot Berlin til høsten igjen. Jeg har i alle fall registrert meg i loddtrekningen.

For å finne de rette løpene for halvmara sub 1:30 og 10Ksub40-målene må jeg ta en dypere gjennomgang av terminlistene for 2014. Haag halvmaraton som går i mars skal være rask, og for 10K er det nok Karlstad Stadslopp og Hytteplanmila som gjelder. Sentrumsløpet hører med, men bare fem dager etter Boston er det vel heller tvilsomt at det blir noe fart der.

Til sist håper jeg å komme meg til Chicago neste år og Tokyo 2015 for å oppnå målet om verdensherredømme. Vi får se om det blir gjennomførbart, økonomisk og logistisk.

Skal det løpes fortere er det en idé å se på om det er andre ting enn bare treningen som kan justeres. Det skader jo ikke å "safe". Teknikk er et opplagt område. Kan jeg løpe bedre? Eller kanskje mer korrekt: Hvordan kan jeg løpe bedre? For å finne ut av det har jeg meldt meg på et kurs med How2Run. Den første av tre økter blir om halvannen uke i Frognerparken. Spent!

Chewbacca kommer garantert til å by på perioder hvor jeg ikke helt husker hvorfor det er et mål å løpe så mye fortere. Ved å ha beskrevet målene (og bakgrunnen for dem) behørig kan jeg alltid gå tilbake for en påminnelse. I tillegg er jeg så heldig å ha veldig gode støttespillere som forstår prosjektet, og som kommer til å pushe meg fremover om jeg nøler. Motivatorer som får meg til å ta den ekstra repetisjonen, få opp farten enda litt til, og - når det kreves - å ta ut så mye krefter at det er helt tomt når målstreken passeres.
Farlig raske sko? Nike Flyknit Racers. Superlette og gode, 
og kan i tillegg dampbehandles for å passe ekstra godt til foten.

Nærmest på løpsplakaten står Hytteplanmila. Muligheten for deltakelse åpnet seg, og før jeg fikk sukk for meg var påmeldingen et faktum. Prestasjonsangsten meldte seg umiddelbart! Jeg husker veldig godt hvor vondt det var i 2011 da 10K-persen ble satt. Det er absolutt ikke viktig for meg å nå sub 40 allerede nå, det er egentlig altfor tett på Berlin maraton, Men hva betyr vel det - på Hytteplanmila går man uansett for pers! I den anledning er nye, antatt superraske sko anskaffet. Ektefellen: "Nye løpesko ja, det var på tide." Småspydig?

Vi får nå se hvordan det går på Hytteplan, men det er jo lov å håpe, og satse, på pers. Jeg trodde jo ikke på sub 3:30 i Berlin heller. (c;
Løpelykken trumfer alt!
Her illustrert av SkiLøperne på herlig morgentur i dag.

Når alt dette er sagt (skrevet) så er det én ting som trumfer alt: Løpelykken! Dersom Chewbacca-jakten - over tid - tar knekken på gleden over løpingen så skal prosjektet/eksperimentet revurderes. Om sub 3:15 ikke rykker nærmere, tross et oppriktig og skikkelig forsøk, så er det tross alt ikke verdens undergang. Da er det veldig mye viktigere å ta vare på gleden over - og avhengigheten av - å løpe.

Janicke

fredag 4. oktober 2013

The Chewbacca Experience

Prosjektene Fem før Førti og Lettbent - Sub 3:30 på maraton er avsluttet. Etter tre år med helårstrening, mye slit og moro, oppturer og nedturer, lange perioder med tvil - og omfattende dokumentasjon av det hele - ble bloggens andre og siste store mål nådd i Berlin sist helg. Det uunngåelige spørsmålet har kommet fra flere hold:

Hva nå?

Nedleggelse av bloggen er en naturlig avrunding. Jeg trenger ikke lenger bloggen for å motivere meg selv til å løpe, og jeg har nådd målene jeg satt. Etter oppnåelse av 3:30 har tanken, i alle fall delvis, vært å bare skulle hengi meg til koseløping uten tidsmål. Det blir neppe veldig motiverende eller spennende skriblerier av slikt.

Ja, nedleggelse av lettbent.no og ren komfortsoneløping ville vært en naturlig avslutning. Beklageligvis ser det imidlertid ut til at jeg har utviklet en kraftig avhengighet av hårete mål, jakten på store løpsopplevelser og av å dokumentere av det hele. Å ende på 456. plass av ca 9.000 damer i Berlin, og 107. plass i klasse W40 med drøyt 1.700 deltakere… - vel, det trigger. Hvem skulle trodd DET liksom.

Nye mål begynte å ta form allerede få sekunder etter lykkerusmålgangen. Sub 3:25 var en opplagt målsetning, men etterhvert som endorfinrusen kicket inn for alvor, og drømmetider ble diskutert med andre endorfin- og opplevelseshungrige løpekompiser, fikk målenes hår gro fritt. Og det er nettopp graden av behåring som har gitt navn til mitt nye prosjekt:

Lettbent II - Prosjekt Chewbacca
Jeg har opplagt ikke lært noen ting (eller er det nettopp det jeg har?) og offentliggjør herved mine nye, pelskledde mål:

MÅL 1 - Maraton
Target: 3:15
Strechtarget: 3:10
Frist: i løpet av 2015
Planlagte løp for måloppnåelse: Berlin Marathon

MÅL 2 - Mila sub 40
Target: Sub 40
Frist: i løpet av 2014
Planlagt løp for måloppnåelse: Muligens Karlstad Stadslopp eller Hytteplanmila

MÅL 3 - Halvmaraton
Target: 1:30
Stretchtarget: 1:25
Frist: i løpet av 2015
Planlagte løp for måloppnåelse: Ikke satt, muligens Haag
MÅL 4 - Verdensherredømme
Target: Å løpe alle World Marathon Majors - New York, Berlin. London, Boston, Chicago og Tokyo.
Frist: I løpet av 2015
Planlagte løp for måloppnåelse: Chicago 2014 og Tokyo 2015

Målene henger på greip. Klarer man maraton på 3:15 bør 10K sub 40 og 21K sub 1:30 nærmest gå av seg selv. Og strechtargetene er det de er; enda mer behårede enn hoved-target. Chewbacca i vinterpels. Mål fire handler egentlig bare om prioritering av tid og penger...

Hvordan tidsmålene skal nås, hva slags trening som skal legges til grunn, vet jeg ikke ennå. Det jeg vet er at jeg er moden for å finne ut hva denne kroppen kan få til. Jeg mener, er det overhodet mulig for en helt ordinær dame - uten mer enn et helt gjennomsnittlig løpetalent, et stykke unna optimal løpskropp, som atpåtil kom sent i gang med løping - å løpe maraton på tre timer og femten minutter? Er dette oppnåelige drømmemål, eller er det bare overambisiøst vås utviklet under sterk endorfinrus? Kanskje er det like mye et eksperiment som et prosjekt…
Lettbent 2 "Chewbacca" - mest et eksperiment?

Jeg er klar over at treningen må skjerpes. Det kommer til å bli veldig tøft, mye hardt arbeid og en god del nedturer. Forhåpentligvis blir det også en og annen opptur og mye moro. For selv om treningen skal tas mer seriøst skal løpegleden opprettholdes. Jeg kommer fortsatt til å løpe med håret løst fordi det gir en herlig frihetsfølelse, og i skjørt og kjoler fordi jeg synes det er gøy.

Og så håper jeg en dag å få kjenne på denne følelsen igjen:
Endelig "lettbent" - og forholdsvis blid - på vei inn mot ny pers.

Bloggen fanger - Prosjekt Chewbacca er herved iverksatt!

(skal bare restituere litt først)

Janicke

onsdag 2. oktober 2013

Berlin Marathon 2013

Det er mulig jeg løftet armene da jeg gikk i mål, men jeg løftet dem definitivt ikke da jeg stilte meg opp foran en av de mange funksjonærene som delte ut medaljer. Demonstrativt holdt jeg armene nede og lente hodet lett forover. Var det én medalje som skulle legges rundt halsen min på høytidelig vis så var det denne.

Vi var hele syv SkiLøpere som reiste ned til Berlin for å løpe denne helgen. Mona, Mette, Stig, Knut Olav, maratondebutanten Berit, pappa og jeg. I tillegg var det naturligvis en hel drøss andre norske, kjente og ukjente, som skulle perse på rekordløypa i den tyske hovedstaden. For meg var det drømmen om lettbenthet som gjaldt. Selv om jeg visste at treningen ikke hadde gått etter planen, og forberedelsene generelt ikke hadde blitt som ønsket, kunne jeg ikke riste av meg håpet. I tillegg må det innrømmes at jeg følte et visst press. Det var etter hvert ganske mange som ønsket meg lykke til og informerte om at de kom til å følge løpet mitt live. På den ene siden veldig fint og hyggelig, på den andre siden et ganske tøft press. Skuffelsen blir på en måte enda større når jeg vet at andre tar del i den etterhvert som løpet utvikler seg i negativ retning og...det hele ender i atter en nedtur.

På tross av de stadig truende negative tankene, og det voksende (men fullstendig selvpåførte) presset, klarte jeg å holde skuldrene senket og nervene i sjakk hele den siste uken før løpet. For første gang noensinne sov jeg forholdsvis bra netter, og jeg stresset ikke uforholdsmessig mye på jobb. Jeg var fremdeles uforskammet avslappet da flyet tok oss fra Oslo til Berlin fredag kveld.

Startnummemesser er en viktig komponent i en maratonhelg. Det er nesten umulig å ikke stå og gå mer enn man strengt tatt burde dagen før de store løpene. Helt i tråd med Marius Bakkens anbefaling hadde jeg tatt den siste treningsøkten fredag morgen. Herfra og til startstreken skulle det egentlig hviles. Messen på den enorme nedlagte flyplassen Tempelhof er imidlertid vel verdt noen ekstra skritt. Og noen ekstra drag med kredittkortet.
Med nye sko skulle Berlin tas. Mulig de ikke passet så godt til trenchcoat, 
men jeg fikk senere vite at Adidas Energy Boost er svært så anvendelige -
blant annet varmt anbefalt som nachspielsko.

”Husk at maraton ikke er tiden for å teste nye plagg - og aldri, aldri, aldri nye sko!” skrev jeg i forrige innlegg. Like fullt falt jeg pladask for et par Adidas Energy Boosts på sportsmessen og bestemte meg glatt for å ofre Adidas Tempoene som jeg hadde tatt med. Boostene kjentes fantastisk gode ut og jeg kunne ikke skjønne hvordan de på noen måte skulle kunne klemme eller gnage. Det viktigste var nok at jeg trengte å bygge opp litt løpsentusiasme - og hva gjør vel det bedre enn et par løpesko.
Løpeskosniffing på offentlig sted. 

Nytt sikkerhetstiltak: Ved henting av startnummer fikk vi armbånd
og klar beskjed om at det må sitte på til etter målgang. Mitt sitter på ennå.

Hjem fra pre-run middag med spent gjeng på Sony Center lørdag kveld. 
Mulig det er en real turistfelle, men kult er det.

Antakelig var det behovet for inspirasjon og løpeglede som gjorde at jeg til slutt bestemte meg for å løpe i kjole i Berlin. Kanskje var det selvbeskyttelse også; Litt avvæpnende humor mot den fryktede og ubehagelige smaken av enda et mislykket løp.

Lørdag kveld ble avgjørelsen tatt: Berlin skulle bli første løp i kjole.


Til kjolen hadde jeg fått en praktisk under-tights med to smarte lommer, perfekte for oppbevaring av medbrakte Nugatti-tuber, GU Chomps og andre energiprodukter. Slik endte jeg opp med å stille på startstreken i både splitter nye sko og utestet antrekk. I den ene av lommene på løpetightsen hadde jeg til og med lagt en energidrikk som jeg aldri før har testet. Man kan lure på om jeg faktisk ønsket å mislykkes...

Pappa og jeg. Ganske klare og veldig spente.

Stig og jeg - eller heavyrocker og groupie?

Pappa, løpekompis Stig og jeg bodde på samme hotell og tok følge til starten. Vi hadde imidlertid blitt plassert i hver vår startgruppe - pappa i D, Stig i E og jeg i F - så etter den obligatoriske pre-race fotograferingen ønsket vi hverandre lykke til og skilte lag. På plass, alene i min egen startgruppe, virret tankene rundt hvordan dette skulle gå. Konklusjonen var at det var mange ting som lovet godt:
  • Været var optimalt - sol og akkurat passe kjølig. Ingen merkbar vind.
  • Jeg var helt frisk.
  • Jeg hadde sovet mer og bedre enn før noe annet maratonløp.
  • Jeg hadde spist godt hele den siste uken.
  • Jeg hadde jobbet forholdsvis normale dager den siste uken.
  • Jeg hadde fått trent litt mindre enn ønsket, men kanskje var det bare bra (?).
  • Morgenrutinene denne løpsdagen hadde gått helt etter planen.
  • Jeg hadde rukket en siste, kjapp tur i en av de blå, illeluktende plastboksene rett før start.
Jeg gruet meg ikke, men gledet meg heller ikke. Ville bare komme i gang.
Gule ballonger over Siegesseule - Seierssøylen. 
Det 40. Berlin Marathon er i gang.

Få minutter senere ønsket Haile Gebreselassie oss alle lykke til og skjøt startskuddet. En gigantisk klase gule ballonger ble sluppet og steg sakte til værs samtidig som den store massen av løpere i gruppene foran begynte å bevege seg mot den flotte Siegesseule og videre ut mot Berlins gater. Ti minutter senere var også gruppe F igang.

De første få kilometerne var det to ting som opptok meg:
  1. Å holde farten jeg hadde planlagt å holde: fem blank og ikke raskere. 
  2. Å stadig trekke opp under-tightsen som helt opplagt ikke hadde ønske om å være med på maraton.
Jeg følte meg trygg på at tightsen ville sitte så snart huden ble svett og ga mer motstand for jeg har vært borte i tilsvarende tidligere. Tightsen er veldig komfortabel uten stram strikk i livet, og når den da benyttes av en med forholdsvis kraftige lår så blir det fort slik at den kryper nedover på bena - og dermed trekker hele plagget i samme retning. Etter tre kilometer var - som forventet - alt i orden og tightsen fungerte ypperlig. Neste gang skal jeg nok væte den litt i livet før start.

Det er egentlig ikke så mye å si om de første 15 - 20 kilometerne annet enn at jeg var manisk opptatt av å holde rett fart. Det var ikke helt enkelt ettersom GPS'en stadig var fullstendig på bærtur. Derfor bestod kontrollen hovedsakelig i å sjekke at kilometermarkeringene ble passert på femminuttersintervaller. I begynnelsen lå jeg ca 15 sekunder etter skjema, men jeg var forsiktig med å løpe inn tiden selv om jeg etterhvert kjente at beina slettes ikke var så dumme.

Løypa i Berlin er virkelig flat. Det er noen få steder bakken hever seg noe, men ingenting som kan kalles for en bakke. En annen ting som er herlig i Berlin er publikum. Det står folk nesten overalt. Gamle og unge har rigget seg til og heier, gir high fives og støtter løperne på fantastisk vis. Allerede fra jeg tok av fleece-genseren og avdekket kjolen i startgruppen min fikk jeg mange blikk. Underveis i løypa sikret kjolen meg ekstra heiing og tilrop om "great dress". Det var tydelig at mange synes det var stas. På et tidspunkt kom en annen løper opp på siden av meg og sa noe på tysk. "Sorry?" sa jeg. Han la om til engelsk med tysk aksent: "You have by far the coolest outfit today". Må innrømme at det ga en ekstra piff.

Utover å holde rett fart jobbet jeg mye med å tenke positivt og å tilføre energi på forholdsvis bestemte tider. Den første Nugatti-tuben tok jeg ved ti, tolv kilometer. Deretter fylte jeg på med GU Chomp eller Nugatti omlag hver femte kilometer. Stort sett drakk jeg et par slurker vann ved den første drikkestasjonen etter inntak av GU Chomp eller Nugatti. Mulig det var noe jeg innbilte meg, men jeg syntes jeg fikk en liten boost etter hvert inntak.

Det mentale arbeidet bestod i å ikke slippe til negative tanker og - etter inspirasjon fra Espen Barroso Gomez - å ha fokus på løpsteknikken (Ingen respekt for maraton...). Hvordan kan jeg løpe raskere eller mer effektivt nå? Jeg varierte steglengde og takt, sørget for å bruke armene riktig, ha skuldrene senket, og å ikke bruke unødvendig energi på å knytte nevene hardt sammen.

Nøyaktig hvorfor vet jeg ikke, men fra 20 kilometer begynte jeg å tro på at dette skulle bli min store dag. Det gikk så greit og kilometerne tikket like ubesværet oppover. Jeg hadde mest lyst til å øke tempoet, men holdt fremdeles igjen. Bestemte meg for at turen gjennom Unter den Linden og Brandenburger Tor skulle bli en revansje fra 2011 da jeg overhodet ikke klarte å nyte akkurat den biten jeg hadde gledet meg aller mest til. Det ble mest en opplevd "walk of shame" mellom menneskemengdene på begge sider.

Etterhvert begynte jeg å glede meg til passering av 30-kilometersmerket mest for å vise de som eventuelt fulgte med på tidene mine at dette skulle gå veien. Og nå våget jeg å øke farten. Ikke veldig mye, men nok til sub 3:30. Jeg følte meg sterk og selvsikker. I dag klarer jeg det!

Etter 32-kilometersmerket oppdaget jeg ryggen på pappa. Jeg løp opp på siden og spurte hvordan det gikk. Han sa han hadde lurt på om jeg ikke skulle komme snart. "Løp videre! Løp!" sa han, og jeg var ikke vond å be. "Dette er mitt livs maratonløp!" ropte jeg over skulderen, og skrudde opp tempoet enda et hakk.

Det blir alltid tungt mot slutten av maratonløp. I stadig større grad måtte jeg bekjempe negative tanker og fortelle meg selv at jeg var så veldig nære nå, og at dette absolutt ikke var vondt. For det var egentlig ikke vondt. Jeg har opplevd vesentlig tøffere på mang en treningstur. Det er noe med denne distansen, og det er noe med å vite at man kommer nærmere mål... I kampen mot mitt pessimistiske selv så jeg for meg alle løp jeg har gjort i jakten på 3:30. Jeg så for meg lykken over å klare målet denne dagen. Jeg manet frem bildet av meg selv løpe gledesstrålende nedover Unter den Linden og gjennom Brandenburger Tor - og at jeg fikk overrakt medaljen min.

Mellom den 35. og den 38. kilometer gjorde jeg noen forsøk på å regne ut hvor god klaring jeg hadde. Hvor mye tid hadde jeg egentlig samlet opp til de siste 195 meterne? Mattematikk er håpløst når man løper, men jeg var rimelig sikker på at alt jeg behøvde var å holde meg løpende. Ikke noe idiotisk, tafatt gåing nå.

Helt etter planen tok jeg den nye og uprøvede energidrikken med koffein ved 38 kilometer. Det var ikke noe problem å drikke den, men litt senere fryktet jeg at den ville gi en negativ effekt på magen i steden for god effekt på bena. Skulle det skjære seg nå, bare fire kilometer før mål?

Det var antakelig bare frykten som lurte meg, for uten mer om og men (annet enn atter noen kilometer med løping) ble drømmen endelig oppfylt! I strålende solskinn, mellom horder av mennesker - både publikum og løpere - på Unter den Linden økte jeg farten enda litt mer. Så mye som beina tillot. Jeg gliste fra øre til øre, ga noen high fives, vinket og klappet takknemlig mot den jublende publikumsmassen.
Endelig fikk jeg min triumfferd på Unter den Linden og gjennom staselige
Brandenburger Tor. Glemte dessverre å synge Kjetil Stokkans klassiker høylydt. 
Antakelig like greit.

Gjennom Brandenburger Tor så jeg målseilet og bortenfor der seiersgudinnen i horisonten. Det siste strekket var kortere enn jeg husket det fra sist, og plutselig hadde jeg krysset både målstreken og min seiglivede barriere. Garmin viste 3:28:40.

Jeg fikk min medalje lagt høytidelig rundt halsen. Funksjonæren så ut til å skjønne greia (kan han ha vært en løper en gang i tiden selv?) for han så meg inn i øynene og la den skikkelig på. Han sa i tillegg noe på tysk og gestikulerte mot kjolen min. Det gjorde også den kvinnelige funksjonæren ved siden av ham og begge tok meg i hånden og gratulerte. Hva de sa forstod jeg ikke, men det var helt uten betydning. ”Danke, danke. Danke” sa jeg og formelig svevde videre, overrasket over hvor lite sliten jeg følte meg.
Følelsen av å ha nådd et seiglivet mål. Ubeskrivelig!

På vei ut av målområdet skulle jeg akkurat til å ringe hjem da jeg hørte noen rope navnet mitt. Det var Stig som hadde hatt god tid til å nyte solen og diskutere løpet med Sportsmandens Frode Monsen. Det tok ikke mange sekundene før det var klart at vi begge hadde klart målene våre. Stig hadde regelrett gruset sitt 3:15-mål og kommet inn på 3:12:58. I ren tegneseriestil hoppet og jublet vi av glede.

Ja - hoppet! Beina var faktisk så gode at vi til og med fant det for godt å løpe om kapp opp forholdsvis lange trapper på vei tilbake til hotellet. 

Men før det tok Frode, Knut, Stig og jeg oss god tid til å slappe av i solen med velsmakende alkoholfritt øl, skravle, hilse på andre kjente som kom forbi og bare nyte følelsen av suksess.
Tre glade karer: Frode, Stig og Knut. Det er første gang jeg har drukket 
(alkoholfritt) øl rett etter målgang, og det smakte fortreffelig.
Fire glade løpere (+ fotografen). Det er ikke første gang jeg har drukket
(ikke alkoholfrie) bobler etter et løp, og jaggu smakte det ikke fortreffelig det også.

Etter maraton passer det med maratonfeiring. Først bobler på hotellet, deretter bankett med totalt 17 glade deltakere, både gamle kjente og hyggelige, nye bekjentskaper. De fleste hadde tatt perser så stemningen var mildt sagt upåklagelig. Jeg var antakelig mer sliten i smilemuskulaturen enn i beina da jeg kveilet inn rundt 01-tiden.

Søndag den 29. september 2013 går definitivt inn i historien som en av de aller beste dagene i mitt liv!

I alle fall så langt.

Janicke
- endelig lettbent!