mandag 22. juli 2013

Rallarvegsløpet 2013 - tenk at vi kunne!

Hjemme igjen. Dagen derpå. Småstøle lår og etterløpsurolige ben. Oppildnet og vemodig. På forhånd gledet jeg meg sånn til å skrive dette innlegget, men nå synes det er forferdelig vanskelig. For hvordan skal jeg kunne yte denne opplevelsen rettferdighet gjennom ord og bilder? Rallarløpshelgen har vært et storslått eventyr over all forventning!

Med-SkiLøper Mette og jeg meldte oss på Rallarvegsløpet for et halvt år siden. Selv om dette er langt over noe vi har gjort tidligere har vi har vært merkelig avslappede til det hele. Vi gledet oss til å gjøre noe helt annet, og var spente på hvordan vi kom til å takle utfordringene.
Underveis. Vi fikk det for oss at vi måtte dokumentere
at vi hadde vært på (i?)Nesbyen.

Rallarvegsløpet er et langt løp. Det er også ganske langt å komme seg til Rallarvegsløpet. Mette og jeg valgte - som veldig mange andre Rallarvegsløpere - toget. Der gikk skravla fra første stund med gamle bekjente og nye bekjentskaper. Med så mye forventning og spenning samlet på ett tog blir det fort mye latter og den lange reisen gikk på et blunk (nesten i alle fall).
Vel nede i Flåm.

Både på Bergensbanen og videre på Flåmsbana fikk vi smakebiter på hva de påfølgende dagers løpeturer ville bringe av naturopplevelser. Etter flere uker med gråvær og regn strålte solen fra skarpt blå himmel, og vannføringen i elver og fosser var ekstra stor. Spektakulært!

Vel fremme i Flåm tok vi inn på idylliske Fretheim Hotel og kastet oss over en fantastisk middagsbuffet. Her var det bare å hugge innpå mens vi diskuterte antrekk, matinntak, strategi og mye annet med mer og mindre erfarne Rallarvegsløpere. Vi tok også sjansen på det lokale brygget. B-vitaminer og karbo er vel ikke så dumt dagen før 54 kilometer. Det smakte godt, men 135 kroner for halvliteren var litt mer enn forventet. For den prisen burde vi fått glasset med på kjøpet...
Øl fra Flåmsbryggeriet Ægir. God drikke fra lekre glass - men veldig dyrt!

Det var vel egentlig først da t-skjorte og startnummer ble hentet etter middag at de første sommerfuglene meldte sin ankomst. Høydeprofilen på t-skjorta hadde nok en del av skylda. 
Startnummer og t-skjorte. Check.

Det ble tid til en liten tur rundt i Flåm. Det er tross alt fort gjort.  Da vi kom over lekre Flåm-capser til 19 kroner måtte vi bare slå til. Hva gjør man vel ikke for å holde frykten for det ukjente i sjakk...
Ferske Flåm-fans!

Etter å ha skravlet, fnist og holdt det gående i mange timer lot vi roen senke seg på vår herlige lille plass utenfor hotellrommet. 
Perfekt plass for mental forberedelse utenfor rommet på Fretheim Hotel.
(Foto: Mette)

Nå gjenstod kun en god natts søvn og en raus frokost før selve løpseventyret skulle begynne. Og det gjorde det.

Bagasjen ble pakket og levert for frakt til Finse. Depotpose med matpakke og drikkesekk fulladet med vann, energigele, vindjakke og buff ble gjort klar for frakt til Vatnahalsen. Den første etappen opp dit, hvor mesteparten av stigningen tas unna, kunne vi løpe helt uten ekstra vekt. 
Endelig i gang - på vei ut fra Flåm.
Foto: Runar Gilberg - Kondis' reportasje fra dag 1

Det er rart hvor plutselig man er i gang. Bare femten minutter etter at vi hadde vi sittet forholdsvis avslappede utenfor hotellrommet, varslet "piiip"-ene fra drøyt sytti løpeklokker at starten hadde gått. 
Første del - i bunnen av dalen.

De første åtte til ti kilometer går på asfalt innover i dalen fra Flåm. Det er en ganske snill start, med mange flate partier. Selv om feltet spredte seg raskt var dette den mest sosiale biten av Rallarvegsløpet. Det ble mange hyggelige samtaler den første timen. 
Stigningene har begynt. Mette og Tommy Støa i god driv.

Spredningen ble enda større da stigningene tok til. En ting var at man hadde forskjellig tempo, en annen at det var så mye vakkert å fotografere. Det ble et antall korte fotostopp oppover. Mette og jeg tok dette som en tur, så dokumentasjon var viktigere enn minutter spart på sluttiden.
En, toooo, tre... Ikke tiden for å telle sauer. Søte nye bekjentskaper.
(Foto: Mette)

Den virkelig heftige stigningen kommer etter 17 kilometer. Fra starten i Flåm som ligger helt nede på havnivå tok 21 hårnålssvinger oss opp til vi var rundt 800 meter over havet. Vi hadde på forhånd blitt anbefalt å gå disse bakkene, og noe annet var i grunn ikke aktuelt.
Bratt! Mette forserer atter en hårnålssving.

Depotpunktet ved Vatnahalsen var første delmål. Det smakte fortreffelig med en brødskive og vann. Herfra måtte vi bære med oss det vi trengte de 34 kilometerne til Finse. Det vil si, det var lovt Coca Cola i nærheten av løypas aller høyeste punkt, 1343 meter over havet, om lag ti kilometer fra mål.

Mette og jeg holdt følge et lite stykke forbi Vatnahalsen, men fant snart ut at herfra måtte vi gjøre våre egne løp og styre selv når vi ønsket å gå bakker og når vi ønsket å løpe. Etter dette møtte jeg av og til andre løpere, og naturligvis en del syklister som syklet Rallarvegen i motsatt retning (takk for herlig heiing!), men stort sett løp jeg alene i det storslåtte landskapet. Farten var ikke viktig, og mange ganger tenkte jeg at det var bra jeg fortsatt hadde langt igjen så jeg fikk nyte alt sammen.
The long and winding road. 

Det var egentlig ganske komisk at sekken inneholdt både jakke og buff, for det var mer nærliggende å ta av seg t-skjorta enn å kle på seg noe som helst. Drikkesekken i seg selv var imidlertid gull verdt! Aldri før har jeg drukket så mye på løpetur, selv om man tar distansen med i betraktningen. Da jeg sugde ut de siste dråpene av sekken var det fremdeles 15 kilometer igjen. Neste mål var dermed opplagt; flasken med Cola som var lovt oss ved ca 44 kilometer.

Det er klart man er sliten og tung i beina etter tretti kilometer, og ekstra sliten når man har forflyttet seg fra null til over tusen meter over havet, men på et eller annet vis fløt det på. På pulsklokka hadde jeg stilt inn så jeg bare så antall meter over havet. Jeg ville ikke vite fart, puls, tid eller noe annet. Løpsfølelsen fikk styre.

Jeg tok igjen enkelte løpere, slo av en prat, og løp videre alene. Negative tanker ble holdt unna, men etter at drikkesekken ble tom måtte jeg jobbe stadig mer med meg selv. Munnen ble tørrere og tørrere og jeg så etter egnede bekker for å fylle opp sekken - uten hell.

Påstand: Ekte lykke er når en Rallarvegsturist heier på deg og roper at det er Cola om 300 meter!
Coca Cola reddet dagen!

Jeg liker egentlig ikke Cola, men denne var etterlengtet og smakte rett og slett himmelsk! I løpet av ti, femten minutter hadde jeg slukt all den lunkne væsken - glad for at jeg var alene i den perioden. Det er en overraskende mye kullsyre i en halvliter Cola... 

Ti kilometer igjen. Bare en vanlig morgentur, tenkte jeg til meg selv. Jeg begynte for alvor å bli klar for å nå mål, sitte ned og slappe av. Lenger distanse enn dette er virkelig ikke noe for meg. De siste fem kilometerne fikk jeg følge av Gunnar Vaage som hadde løpt Rallarvegen flere ganger før. Han fortalte at vi lå an til en tid på rundt seks timer, som var vesentlig bedre enn hva jeg hadde trodd. Han hadde også oversikt over hvilken venstresving Finse gjemte seg bak. Det passet ypperlig med en samtalepartner for å holde meg løpende den siste biten inn. Takk!
Lykkelige i mål! 
Ultraløperne Marianne Følling, Hilde Johansen og jeg.

Det er rart hvordan man alltid finner noen ekstra krefter når man målseilet viser seg og heiaropene tiltar. Like plutselig som starten gikk fra Flåm noen timer tidligere var dagens etappe avsluttet i Finse. Med-debutant Marianne Følling hadde kommet inn noen minutter før, og ikke langt bak meg fulgte Hilde Johansen som forbedret tiden sin vesentlig fra i fjor. Gratulerer til dere begge!
Etter 54 kilometer er det fort gjort å bli så glad at man blir rørt.
Lykkelig ultraløper Mette!

Litt senere kom også Mette løpende mot målseilet. Gledesstrålende tok hun imot jubelen fra oss som satt i målområdet. Så sliten og så ufattelig glad. Tenk at vi kunne!
Effektiv nedkjøling. Finsevannet holdt ikke mange gradene.
Perfekt for restitusjon av slitne føtter, legger og lår (dypere ble for vondt).

Etter nedkjøling av bein og en deilig oppvarmende dusj var det tid for erfaringsutveksling og velfortjent belønning i form av litt drikke og salt snacks før middag. Vinnerne av første etappe, Gloria Vinstedt og John Henry Strupstad, virket overhodet ikke preget av sine fantastiske prestasjoner. Det er i grunn ufattelig hvor lite preget av styrkeprøven løperne generelt var - i alle fall så lenge de satt i ro. Mange merkelige gangarter kunne beskues den kvelden, og det var mye oj'ing og akking når folk skulle sette seg ned eller reise seg opp. Humøret var imidlertid på topp. 
Artige premier til vinnertrioene - tverrsnitt av toglinje med sville og alt.

Mens hotellrommet på Fretheim var helt perfekt, var rommet på Finse 1222 av det spartanske slaget. Iskald bunker-følelse  med smale, enkle senger i kjelleren rett under fellesarealer hvor det ble tråkket til langt på natt og fra tidlig morgen. Det funket jo, men 1.250 kroner per pers pr natt er i overkant, selv om det inkluderer en enkel middag og frokost. Jeg kunne ikke la være å tenke på hva turistene må synes. Med øreproppene dypt innplugget fikk vi oss i alle fall noen timers søvn før vi skulle ta fatt på det som mange innbiller seg er "sjarmøretappen".

Merk: Å løpe 27 kilometer dagen etter å ha løpt 54 kilometer med mye stigning er alt annet enn en sjarmøretappe! Jeg var veldig spent på hvordan beina ville reagere på å bli tatt med ut på ny langtur.
Rett før start dag 2: Kjersti Lerkerød, Frøydis Jaren, Marianne Følling
og Mette sammen med vinner av første etappe John Henry Strupstad.
Han tok forøvrig også løyperekord dag 1 og satset på ny løyperekord 
dag 2. Vi tvilte ikke et sekund på at han ville klare det - og fikk rett.

Det var en del som på grunn av forskjellige skader måtte stå over dag to, og alle som skulle løpe var klar over at en ny tøff løpetur lå foran oss. Ved startstreken var det bare smil og latter uansett. 

Etter å ha løpt utelukkende på følelse dag 1 hadde jeg lyst til å avansere en plass - fra åttende til syvende - på dag 2. Det krevde at jeg tok rundt tre minutter på hun som lå på plassen foran meg etter den første dagen. Beina føltes forholdsvis gode før start, og jeg tenkte det var verdt et forsøk.  
I gang med Rallarvegsløpets dag to: 27 kilometer fra Finse til Haugastøl.
Fotograf: Sharon Broadwell

I forhold til 54 er 27 ganske lite, men faktum er at 27 kilometer også er en ganske lang løpetur. Jeg la ut i bra tempo fra start. Det føltes greit og jeg håpet å holde kilometertidene på maks fem minutter. Det holdt til rundt tolvkilometersmerket. Da begynte knær og lår å stivne, og snittfarten steg etterhvert fra 4:50 til 5:03.

Herfra gikk det utelukkende på vilje. Jeg følte at beina bare såvidt var over bakken for hvert steg, konsentrerte meg for ikke å snuble i småstein, balanserte nervøst løpende over ferister, og ventet stadig å bli passert. Noen menn passerte meg, men ingen damer. Hvordan lå jeg egentlig an?

I en sving våget jeg et blikk bakover og der gjenkjente jeg den lette, effektive stilen, og det sorte antrekket, til Marianne Følling. Riktignok et godt stykke bak, men med et antall kilometer igjen var jeg overbevist om at hun kom til å ta meg. Vi har møttes til dyst noen ganger før. Det klassiske er at jeg starter raskere enn henne, men at hun løper et jevnt godt tempo. Når jeg så må sakke av fordi jeg har gått ut for hardt knuser hun meg. Skulle det virkelig bli slik igjen? Det var en litt irriterende tanke, men samtidig visste jeg at det ikke var mer å hente. Jeg hadde ikke flere gir. Mitt eneste mål var å ikke gå, for om jeg begynte å gå var jeg ikke sikker på at beina ville akseptere å gå over i trav igjen.

Det var bare å kjempe på, og ikke kaste bort krefter på å lytte etter Mariannes fryktede steg bak meg. Jeg snudde meg ikke igjen og var hele tiden bombesikker på at hun pustet meg i nakken.

Tre kilometer igjen! Jeg sa det til meg selv som motivasjon, men på det tidspunktet i løpet virker drøyt 15 minutter til på beina nesten uoverkommelig. Jeg fikk virkelig trent den mentale muskelen denne helgen.

Så er Haugastøl og målseilene der. En liten oppoverbakke på tampen forseres så lett som ingenting (hvor kom de kreftene fra?) men så er det også nok. Klokken endte på 2:17:17. Aller gladest er jeg for å være i mål, men det ga en dose ekstra lykke at Marianne ikke hadde passert. Hun kom inn 44 sekunder etter meg og innrømmet gladelig at hun hadde tatt opp jakten på ryggen min. Fantastisk gøy med vennskapelig kniving! 
Tre glade vinnere. Etappevinner Kjersti Lerkerød flankert av 
Marianne og meg som begge vant klassene våre. Ikke så mange
i klassene kanskje, men det er en ubetydelig detalj.

Også Mette fant et restlager av uutnyttede krefter den siste bakken
opp mot mål.

Det er ikke måte på glede man føler etter å ha gjort noe som man ikke vet om man kan. Endorfinnivået etter noe slikt er skyhøyt og fører til mye latter og klemming, high fives og pur glede.

Totalvinnerne! John Henry Strupstad og Gloria Vinstedt. 

At det er mulig å ta unna Rallarvegsløpets 81 kilometer på 6:42:55 (Gloria Vinstedt) og 5:33:23 (John Henry Strupstad) er for meg komplett uforståelig. Det er bare å bøye seg i støvet og gratulere. Det er imponerende å gjennomføre dette løpet i det hele tatt, og både utøvere og arrangører fortjener gratulasjoner. 

Og takk! Jeg var forberedt på at dette ville bli en minneverdig helg, men den oversteg alle forventninger. At fjellet viste seg fra sin beste side - det var latterlig vakkert - er én ting, det er menneskene og øvrig ramme rundt som er den aller viktigste ingrediensen! Derfor: Takk, takk og takk!
Tid for hjemreise fra Haugastøl stasjon.

Enhver pause ble benyttet til hvile trøtte føtter.

I dag blir det løpefri og antakelig en god del dveling ved alle minner fra helgen. Jeg er så glad for at Mette og jeg turte å prøve. Bare så synd at det hele gikk så fort.

THE END

Janicke

torsdag 18. juli 2013

Løpsforberedende virksomhet

Atter en gang innhentet av fordums selvsikkerhet. Som alltid var det forbausende lett å melde seg på. Nesten et halvt år senere synker det omsider inn hvor langt – og bratt - Rallarvegsløpet faktisk er. I helgen skal det løpes over åtte mil. Mer presist snakker vi om 54 kilometer på lørdag og 27 kilometer på søndag. At den første dagen også er krydret med 1.336 høydemeter bidrar til ytterligere å skille dette løpet fra alt annet jeg har gjort før.

Jeg aner virkelig ikke hva jeg går til.

Allerede fra påmeldingsdagen har innstillingen vært at jeg skal ta Rallarvegsløpet som en tur. Dette blir ikke en konkurranse men et opplevelsesløp. Lørdag morgen går starten i Flåm, to korte meter over havet. Etter å ha løpt opp, opp og opp til litt over 1.300 tunge meter over havet, blir det litt nedover til Finse med sine 1.222 m.o.h.

Løypeprofil dag 1: Opp, opp, mer opp og enda mer opp.
Men det går da litt nedover på slutten.

Dag to går løypa fra Finse til Haugastøl og den biten har netto fall. Noe sier meg at beina kommer til å være relativt tunge uansett...

Rallarvegsløypa er en populær turistrute i vakker natur og med historisk sus. Veien ble anlagt av "rallare" i forbindelse med byggingen av Bergensbanen. De fleste turister velger riktignok å sykle her, og de sykler nok stort sett ned til Flåm og tar toget tilbake opp. Det kunne naturligvis jeg også gjort, men i helgen skal det altså løpes. Oppover.

Veldig lenge har Rallarvegsløpet ligget ufarlig langt inn i fremtiden. Først de siste dagene har tankene begynt å surre. Hva skal jeg ha på? Hva skal jeg ha med? Drikkebelte? Drikkesekk? Energiinntak? Ekstratøy? Det tyngste usikkerhetsmomentet er dog hvordan kropp og hode vil takle denne utfordringen.

Flere ganger har jeg spurt meg selv om jeg sånn innerst inne hadde kunnet tenke meg å trekke meg fra alt sammen. Bli hjemme og løpe trygge, avslappede turer i vante omgivelser. Svaret er - sterk usikkerhet om hvordan dette skal gå til tross - et klart nei. Å begi seg ut på nye ting, teste vilje og fysisk styrke, og gjøre ting som man er fristet av men egentlig ikke vet om man kan, gir livet en ny dimensjon.
Foreløpig pakking.  

Med godt under et døgn til avreise er pakkingen så vidt påbegynt. Etter grundig vurdering satser jeg på velutprøvde Adidas Adizero Tempo til dag én og restitusjonsvennlige Hoka One One Rapa Nui til dag to. Værvarselet har inspirert meg til å finne frem to capser OG solbriller. Ut over det tar jeg med løpeklokke med lader, tynne vanter og buff, druesukkertabletter (mest fordi de er gode), energi-gelebiter, restitusjonsbar, iPhone-holder og ørepropper og drikkesekk. I tillegg blir det naturligvis et par løpeskjørt, og annet løpetøy. 

Det er meldt strålende vær både i Flåm, på Finse og Haugastøl, og jeg skal dele denne opplevelsen med en venninne og rundt hundre andre løpere. Uansett hvordan dette går blir Rallarvegsløpet et minne for livet!

God helg - run happy!

Janicke

onsdag 10. juli 2013

Intervallbonanza

Korte og Lange. Få og mange. Sone to, tre og fire. "RunRec" og "super strides". Åh så tungt! Åh så forbausende godt.

Intervallregimet har nå blitt overholdt sammenhengende i to uker. Etter gjennomføring av denne ukens resterende to (av tre) intervalløkter blir det ny pers i antall intervalløkter på én uke. Ganske sikkert månedspers også. Kanskje til og med kvartalspers... *kremt*

At denne formen for trening er nyttig har jeg aldri tvilt på, men frykten for ubehaget og det viljetærende slitet ved å løpe fort trigger en fantastisk kreativitet i produksjon av unnskyldninger. Jeg kan i løpet av skremmende kort tid komme på et vell av glitrende grunner til å erstatte intervalløktene med koselig og smertefri komfortsoneløping.

Noe av det som antakelig gjør intervallopplevelsen bedre nå er at intervallfarten styres etter pulsen; Jeg løper intervallene mye mer kontrollert. I tillegg må jeg innrømme at det er litt kult å variere øktene med så mange forskjellige typer intervaller som Marius Bakkens program legger opp til.
Papirbiter holder styr på intervallene.
Fort gjort å glippe i tellinga når pulsen er høy.

Det har blitt "hoppe av og på intervaller" på mølla. Kjappe én-minuttere i høy sone er liksom enklest slik. Det har også blitt seige seksminuttersintervaller i superidyllisk, svensk landskap og utfordrende kombinasjonsintervaller på tartandekke.

Puls- og fartsgrafene fra øktene er mye morsommere å studere enn grafene fra andre økter.


Stilig! 10 x 4 minutter med to minutter hvile mellom intervallene.
Første tre minutter i sone to, siste minutt i sone tre.

Ti fire-minutters intervaller er krevende, men egentlig mest mentalt. 

Jeg har i grunn vært overraskende inspirert og optimistisk til intervalløktene nå, selv om det fremdeles er de deilige, avslappende komfortsoneøktene som gir den virkelig store løpegleden. Det har heldigvis blitt noen av dem også.
Testing av nye, herlige løperunder med pappa og ektefellen i 
Nyhamnsläge, Sverige.

Gratiskilometergjengen i Oslo har ikke tatt ferie og endelig klaffet det med kalenderen igjen. Søndag morgen bar det til Hakadal for sosial langtur tilbake til Oslo.
Headed for Hakadal. Løpeskjørtet på og drikkesekken fylt 
- og Boston-Virrataene får være med på sin første lange langtur. 

Populært tiltak. Vi er ganske mange som vil ha gratiskilometer og
er villige til å stå opp tidlig søndag morgen for å sanke dem.

Underveis.

Hvor komfortable og gratis de siste kilometerne ble kan nok diskuteres, men - som alltid med gratiskilometergjengen - fikk vi en strålende tur og hyggelige, nye bekjentskaper.

Ved Sinsenkrysset forsvant folk i forskjellige retninger, mens Marit og jeg fortsatte nedover mot Oslo S.
Oslo-losen Marit.

Det kunne fort ha blitt noen virkelig dyre, ekstra kilometer på tampen om jeg ikke hadde hatt Marit som los, men vi kunne til sist stoppe klokkene på drøyt 33. Ikke gratis, men forholdsvis billige.

Beina har vært nokså møre etter denne turen. Mulig det var vel ambisiøst å løpe såpass langt med Virrataene. Mulig varmen gjorde turen tøffere. Mulig det bare er på tide med en hviledag. Uansett har jeg unnlatt å tenke på at det veldig snart skal løpes veldig mye lenger og veldig mye mer oppover.

Det blir tid nok til å tenke på det siden...

Janicke

onsdag 3. juli 2013

Metthet vs letthet

Shit happens. Sånn er det bare. Man går på trynet av og til, men så lenge man reiser seg igjen betyr det ingenting. Uke to i Marius Bakken-regimet gikk ikke som planlagt. Jobb og reise, tv-opptak og forpliktelser, kombinert med drama i familien som tok litt futten fra meg. Sånt skjer, og når det er tilbakelagt bør man la det være nettopp det - tilbakelagt - og fokusere igjen. I steden glapp enda en halv uke fordi jeg var skuffet over at fokuset ikke ble overholdt i uke to.

Snakk om å gråte over spilt melk(esyre). Skjerpings! Ikke rart jeg ikke har nådd målene mine når jeg gir opp så lett. Alle snubler av og til. Hva det nå enn er som gjør at man mister fotfestet må man bare reise seg og børste av seg støvet igjen. Målet om 3:30 i Berlin er ikke tapt fordi uke to av programmet ikke ble fulgt!
Dagene i Leipzig kort oppsummert: Ikke slank men mett.

I løpet av noen dager i Tyskland fikk jeg nok avstand til å innse at alt fremdeles er mulig. Gode måltider (tysk husmannskost) noen løpeturer og tid til å tenke. En av morgenene bega jeg meg målrettet ut og kjørte en av intervalløktene som jeg (litt for lettvint) hadde sett som "tapt". 

Jeg må ha sett smågal ut der jeg løp intervallrunder i den lille parken blant saktejoggende mosjonister. Først oppvarming og så kortere runder. Først én ganske fort, så én fortere, så ganske fort, så fortere. Seks ganger fort og fortere runder. Deretter nedjogg. Og det føltes så himla bra! Back on track.
Kartløpt turist: Hvor er jeg? Hvor skal jeg?

Neste morgen pakket jeg drikkesekk og kart og la ut på langtur. Det tar litt mer tid å løpe etter kart, og tiden jeg hadde til rådighet var begrenset ettersom en familieutflukt var planlagt, så turen ble ikke så lang som tenkt. Men det ble en eventyrtur helt etter min smak: Avslappet løping i nye og (forholdsvis) ukjente omgivelser. Slott, huset til Schiller, kanonkuler fra en av Napoleonskrigene, grønne, jasminduftende parker, idylliske syn, gigantsnegler - og sjiraffer.
Turistløpingens gleder I: Avveksling fra de vante løperundene. 

Turistløpingens gleder II: Avveksling fra de vante dyreartene. 

Beina var tunge etter intervallene dagen i forvegen, det gikk absolutt ikke fort, men jeg koste meg skikkelig!
Tungbent: Hang meg på denne karen...

I dag ble det gode intervaller på mølla, og fremover skal løpingen følge Marius Bakkens anbefaling. Denne uken avsluttes med tretti Gratiskilometer fra Hakadal til Nydalen.

Så lenge man reiser seg bare én eneste gang mer enn man tryner så er alt mulig!

Janicke