lørdag 23. mars 2013

Galskap. Løperstyle.

Galskap I
Et smalt blikk på klokken. 05:44. Skal? Skal ikke? Dyna brettes unna og dynevarme føtter møter iskald parkett. I mørket - andre skal jo ikke behøve å lide for dette - fomles det frem til det som trengs av tøy i skuffer og skap. Ute på trappa i ti minusgrader ti minutter senere. Innpakket i tre lag langermet, ullstillongs under løpetightsen, ullbuff, varm lue og polvotter. Start-pipet fra Garmin virker høyt og gjennomtrengende. Fra oppvåkning til jeg er i bevegelse har naturligvis tanken "Dette er galskap" sveipet gjennom hodet. Etterhvert som jeg finner rytmen og bevegelsene blir mykere begynner jeg å ta det hele inn. Klokken er seks og det er nesten dagslys. Solen varsler sin ankomst med en glødende stripe over åskammen. Fugler kvitrer, og en ivrig hakkespett går målbevisst til angrep på en lyktestolpe. Jeg smiler til en gjeng kuer som taust iakttar meg der jeg fri som fuglen løper forbi dem.

Når jeg kommer hjem har solen revet seg løs fra åskammen. Klokken nærmer seg syv, og dagens løpetur er tilbakelagt. Den gode, fornøyde følelsen holder seg hele dagen. 

Kall det gjerne galskap, men man kunne da også påstå at det er galskap å aldri bevilge seg slike oppvåkningsløpeturer.

Galskap II
Det er gode tider for løpingen. Jeg trives best i perioder som denne, hvor jeg hverken behøver å tenke på nedtrapping eller restitusjon. Skoene snøres på så ofte som mulig. Snart er det imidlertid slutt på de gode tidene; Nedtrappingen mot Boston Marathon begynner om en drøy uke. Det er bare å stålsette seg for galskapen som kilometer-reduksjonen medfører.
Yiiihaaa - jeg skal løpe Boston Marathon!

De første dagene i nedtrappingen går stort sett greit. Treningen fra den siste mengde-uken holder løpsselvtilliten på et akseptabelt nivå. Nervene er under kontroll og jeg gleder meg til reisen, eventyret  - og løpet.

Det økte antallet treningsfrie dager tærer imidlertid fort ned optimismen. Får jeg én dårlig løpetur hvor kroppen føles tung og treig i denne perioden, spinner jeg kjapt nedover i maratonfryktens spiral.
Tenk om jeg ikke klarer det...

Selv om jeg ikke har satt noe mål om tid i Boston - det er ikke der sub 3:30 skal nås - kommer tvilen og frykten - galskapen - uansett til å gripe meg den siste uken. Det er bare å stålsette seg.

Galskap III
Etter flere måneders drømming gikk jeg omsider til anskaffelse av en lekker Gore løpejakke denne uken. Löplabbet hadde endelig rabatt på den. Jeg hadde gavekort. Ingen galskap i dét. 

Jakken er allerede testet på to lange turer og lever opp til forventningene. Etter sine første førti kilometer var den imidlertid klar for en runde i vaskemaskinen. Rabatt eller ei, Gore er dyrt, så - klok av skade - sjekket jeg vaskelappen for å ikke begå noen uopprettelige feil.  
Markeds(mis)forståelse?

Skal man gråte eller le? Ikke bare står det at jakken skal vaskes vrengt, på tretti grader og med redusert tromling (ja, da blir den sikkert kjemperen), i tillegg skal denne tynne jakken vaskes separat. Seriøst? Vaske en stakkarslig løpejakke alene? 

Jeg skjønner jo at dette er overdrevne amerikanske forholdsregler, men snakk om galskap! Jakken ser i alle fall ut til å ha overlevd førti grader og normal tromling - med vrangsiden ut - i godt selskap av mye annet tøy. Dermed er den nok med ut på ny løpetur i morgen.

Janicke

søndag 17. mars 2013

Energi, maratonsko og navlebeskuende plager

På lange langturer er energitilførsel viktig. På treningsturer over tretti kilometer har jeg tidligere forsøkt meg frem med bars, gels, sportsdrikker, nøtter/rosiner, godis eller solbærsaft. I dag prøvde jeg noe (for meg) nytt: energitabletter.



Nytt bekjentskap: Energisportstabletter.

For et par uker siden fikk jeg et rør med Enervit-tabletter av faren min. Han synes de var gode og mente jeg også burde teste. Som anbefalt, så gjort. Jeg gadd ikke ta med hele røret, men pakket med meg noen av tablettene i litt glad-pack.

Løpedop.

Hver tablett inneholder 0.04 gram protein, 3,6 gram karbohydrat og 0,003 gram sodium i tillegg til vitamin B1 og B2 og PP (?). Aner egentlig ikke om det er en bra sammensetning, men verdt et forsøk. 

En åpenbar fordel er at tablettene er greie å ha med seg, men det aller største plusset var at de var veldig lette å få i seg. Konsistensen er litt som store, lettoppløselige utgaver av "love-hearts"-godteriet. De er altså litt store, men kan deles opp om man ønsker det, og løser seg uansett raskt opp. Og sitronsmaken var i grunn ganske god.  

Hvorvidt de faktisk fungerer skal jeg ikke si noe bombastisk om, men da jeg ved 25 kilometer vinket adjø til dagens løpekamerat hadde jeg godt med krefter til å øke tempoet de siste ni. Har vært i finfin form siden også. 

Jeg testet mer enn løpetabletter i dag. I forbindelse med oppsummeringen av Löplabbets mengdeskotest fikk jeg nye sko til lettvektssko-test: Nike Flyknit, Hoka One One Rapa Nui og Adidas Adizero Tempo. Jeg mistenker at Boston Marathon-skoene har kommet i hus.
Et siste adios til mine kjære Adidas Adizero Adios.

Egentlig var det Adios'ene jeg kjøpte i høst som skulle få være med til Boston, men det ser ut som femti kilometer på Bislett ble for tøft for dem. Sålene er istykkerslitt! Derfor var jeg veldig spent på om de nye Tempo-skoene kunne få Boston-oppdraget i steden.


Eye candy.

De gjorde definitivt jobben sin i dag. Lette og komfortable, og selv om det virkelig ikke er av betydning, sånn egentlig, så gjør det ikke noe at skoene er ganske freshe å se på...

Velge løpesko til Boston: Check!

Det var fanstisk deilig å få en real langtur igjen. Jeg koste meg underveis - både med selskap og alene - og som alltid føles det nydelig etterpå. Selvtilliten er styrket et par hakk mot Boston, og jeg føler meg litt mer klar for å feste startnummer 15268 på brystet den 15. april. 

Langturer minner en også på at maraton er langt, og at løping over langt tid - over tre timer i dag - kan få mange rare følger. Veldig mange menn opplever at t-skjorter tærer brystvorter til blods. Selv har jeg har en merkelig tendens til å få gnagsår i navelen...(!)
Navlebeskuende? Ikke store greiene, men jammen gjør det vondt i dusjen!

Gore-løpetightsen jeg brukte i dag er veldig høy i livet, slik at snøringen ligger mot navelen. Gnagingen merkes ikke underveis, men det er fascinerende hvor tydelig små hudløse områder kan melde sin tilstedeværelse når det renner vann over dem i dusjen. Au! Trøya skal på innsiden av den tightsen neste gang.

Er det flere som av og til får gnagsår i navelen? Eller er det noen som får andre snodige/uvanlige plager i forbindelse med langturer? Fortell! (c:

Neste langtur nå blir Löplabbets påskeløpetur den 26. mars. De inviterer alle som vil og kan til å bli med på turen som starter i Löplabbet-butikken på Ski Storsenter klokka 10. Målet er butikken på Strømmen Storsenter, så distansen blir vel et sted mellom 35 og 40 kilometer. Det er naturligvis mulig til å hoppe av underveis, men på Strømmen skal det visstnok serveres noe godt. Gleder meg!

Janicke

onsdag 13. mars 2013

Runsightseeing

Den faste runden. Elsket. Og hatet. Man har jogget og løpt de samme veiene utallige ganger, sett solen gå opp og ned gjennom alle årstider, bekjempet bakkene igjen og igjen og vet ganske nøyaktig hvor lang tid det tar å fullføre runden på gode - og mindre gode - dager. Vi har alle én, eller et lite knippe, slike runder.

Stort sett trives jeg med min løperunde over alle løperunder, og det er veldig - ekstremt, faktisk - sjelden det går en uke uten at "Eikjolrunden" havner i treningsdagboka. Det er naturligvis grunner til at akkurat den turen stadig blir valgt; Det er noe med den som appellerer. Det er imidlertid ikke til å unngå at man i perioder går lei, og at det av og til nesten byr en imot å ta fatt på akkurat de samme veiene. Når muligheten til å løpe helt andre steder dukker opp griper jeg den derfor med begge...føtter.

Sist uke startet med tre arbeidsdager i Stockholm, og det bød på to fine og sosiale turer, en med familie og en med kollegaer. Siste del av uken ble tilbrakt i London og dermed fikk jeg bedrive en av mine favoritt-løpesysler: runsightseeing.
Kart er kjekt å ha med - selv om jeg egentlig tror jeg har kontroll
på områdene jeg skal løpe i. 

Har man en lett underutviklet retningssans er det bare å ta konsekvensen av det og ha med kart, men det går fint å spørre seg frem også. Folk er gjerne veldig hjelpsomme. Det erfarte jeg også denne gang; Mens Garmin lå på fortauskanten og peilet inn satelittene spurte en mann om jeg var "lost", noe jeg høflig avviste. Jeg stod tross alt rett utenfor hotellet. Det er hyggelig når folk viser omtanke, men da han fulgte opp med "Are you sure?" begynte jeg å lure på om min utfordrede retningssans er synlig på utsiden...
Road-ID - for sikkerhets skyld.

Når jeg løper alene på ukjente steder - spesielt utenlands - har jeg alltid med telefonen slik at jeg kan sjekke posisjonen på Google maps. I "tilfelle rottefelle" har jeg også på mitt Road-ID armbånd med navn og kontaktinformasjon til pårørende. 

London er en stor by, men på to løpeturer og til sammen tretti kilometer så får man også sett litt.
Klassisk London-motiv - som det alltid føles stort å se live.

London! Jeg elsker miksen av alt det skinnende nye....

...og det mosegrodde og ærverdige gamle.

Dronning Victoria. 

Kontrasten til den hjemlige runden er stor, og variasjon gjør veldig godt, og med det er motivasjonen for en ny Eikjolrunde på topp igjen.

Janicke