søndag 17. februar 2013

Bislett 50K Indoor Challenge - lengre enn langt

En god natts søvn! Over syv timer hører til sjeldenhetene, men med bare tre stusselige timer natten før var de helt nødvendige. Grunnen til at jeg våknet 03:00 fredag morgenen skyldtes ikke nerver knyttet til Bislett 50K; løpsnervene var robuste og avslappede helt frem til to timer før start.

På toget inn til byen følte jeg meg uthvilt og tenkte egentlig mest på å holde nervene i sjakk, puste dypt og rolig og å slappe av i skuldre og nakke. Snart en ultraløper! (Jada, jada, men senk skuldrene!)


Jeg hadde fått pakket alt, toget var i rute og jeg rakk den første trikken jeg håpet på å nå videre fra Oslo S. Alt virket i grunn veldig lovende. Nøyaktig en time før start kunne jeg - ikke uten ærefrykt - beskue Bislett stadion fra utsiden.

Åstedet.

Inne på Bislett var det mange kjente, og praten var umiddelbart i gang både med dem og med nye bekjentskaper. Ultraløpere er fantastisk sosiale og inkluderende mennesker; timen jeg hadde til rådighet frem til start var over på et blunk.

Et kvarter før løpet startet jeg opp Garmin for å logge puls og totaltid. Inne på Bislett, under tykke lag betong, er det ingen GPS-signaler å oppdrive. Dermed er tempo og distanse på Garmin bare å glemme. Dette bekymret meg litt; hvordan skulle jeg klare å holde rett fart fra start? Hadde jeg vært litt bedre forberedt ville jeg visst hva rundetidene på den 546 meter lange runden skulle ligge på.  

Løpeskjørt-Tone sørget for "avslappet" oppstillingsbilde før start:
Andreas Gossner, Tim Bennett samt Mossjonistene Christian Hellerud
og Stian Løkken. Få  minutter etterpå var vi igang.

Den første runden i Bislett 50K Challenge ble min aller første runde inne på Bislett noensinne. Alt var nytt og ukjent og veldig spennende. Stian (Løkken) og jeg løp skravlende av gårde og diskuterte hvilken rundetid vi skulle satse på for å komme i mål på under fire og en halv time. Matematikk kan være gøy, men evnen til hoderegning med ujevne tall er et sørgelig kapittel. Spesielt når jeg løper og prater samtidig. Jeg mente at 2:45 på runden var i overkant raskt, men det var først ved den 17. runden -  etter om lag en mil - at jeg konkluderte med at 2:55 - 3:00 ville være et riktigere tempo for å unngå alle vegger, og sakket litt av.

Det spørs om ikke skaden allerede var skjedd.

Ingen kan påstå at det ikke er ensformig å løpe rundt og rundt på en innendørs bane, men det var ikke kjedelig. Man passerer og blir passert stort sett hele tiden. Speaker Heming Leira holdt oss oppdatert på løpsutviklingen, leste opp SMS-hilsner til løperne og spilte musikk. Jeg hadde med iPhone med Spotify-spilleliste, men hørte bare fire, fem låter derfra. Motivasjonen fikk seg en boost da det ved 25 kilometer kom en herlig hilsen og musikkønske til meg fra SkiLøperne-kollegaer. Händerna mot himlen!

Rundt og rundt. Rød bane og hvite vegger. På hver runde brytes monotonien ved målområdet hvor Heming, Løpeskjørt-Tone og flere smiler og heier (mer og mer etterhvert som rundeantallet øker) og ved "sprintsonen" hvor noen løpere har støtteapparat på plass, og den viktige drikke- og matstasjonen med et rikelig og stadig økende utvalg er plassert. Matlysten er dessverre på bånn. Det blir bare et par små biter brownies som jeg bruker et par runder på å få i meg. Ellers holder jeg meg til vann og litt cola.

Også på matstasjonen er motivatorer på plass: "Heia Janicke, kom igjen". Snille, snille mennesker, det hjelper så godt.

Etter 30 kilometer løpes det virkelig på autopilot. Hele veien fokuserer jeg på å nå bestemte antall runder. Halvveis, 46 runder. Deretter 60 runder. Så det store delmålet 78 runder - maraton. Jeg ligger tett inne ved lista så lenge det er mulig, og løper bare ut når andre løpere skal passeres.

De aller beste herrene, Risa, Strupstad og Sørstad, har passert meg i et forrykende tempo gang på gang på gang, og når jeg forserer min 62. runde sprinter de i mål og setter ny norgesrekord på distansen. Selv håper jeg bare å fullføre.

Rett før maratonpassering får jeg en real opptur ved målsonen: Et par SkiLøpervenner med familie har dukket opp og jubler og heier! De har til og med laget et skilt med "Heia Janicke". For en lykke! Jeg gleder meg til hver passering 
og endelig passeres maraton. På den ene siden hadde det vært greit å avslutte nå, men på den andre siden er jeg liksom ikke sliten nok til å gå i mål. Det er mer å hente, og med maraton unnagjort er det bare åtte kilometer igjen. 

Optimismen avtar imidlertid raskt. Mens heiingen tiltar både i målsonen og sprintsonen er jeg veldig klar over at kreftene er i ferd med å ebbe ut. Bare tolv runder igjen! Jeg har klart åtti, jeg må da klare tolv til.

Jeg nekter å gå ved målsonen, men ved matstasjonen tillater jeg meg selv å gå mens jeg drikker. På én runde forsyner jeg meg med en bit melkesjokolade. Biter av en mikrobit men orker ikke. Hiver den.

Dorte Foss, en av damene jeg snakket med i garderoben før løpet og også ultradebutant, tar en soleklar seier i dameklassen. Hun har sett lett og fin ut hele veien. Så imponert! Jeg har fremdeles et godt stykke igjen.

Runde 86 er grusom. Jeg har fått hold i både høyre skulder og side og klarer ikke å la være å gå. Må bare hvile litt. Det er ikke så himla vondt, men for en sliten kropp er det mer enn nok. Jeg bruker 4:29 på runden.

Tavlen som viser rundeantall rekker sjelden å oppdatere seg til passering, så jeg vet ikke nøyaktig hvor mange runder jeg har igjen. Helt tom. Forsøker meg på et par små flak potetgull. Innbiller meg at salt er bra, men de bare vokser i munnen og jeg har mest lyst til å spytte det ut igjen. Så ufattelig sliten! Forsøker å overbevise meg selv om at det er mentalt. Møt smerten, kjemp deg gjennom. Men hvordan kan man komme igjennom når det er helt tomt?

Så snur det. Ved målområdet informerer Andreas (Gossner) om at jeg har 89 runder da jeg selv tror jeg har 86 eller 87. Hæ? Bare tre runder igjen? DETTE fikser jeg. Nå løpes det hele veien. Rundetidene kryper nærmere tre blank igjen. Smiler litt bredere ved hver passering av jubelen i målområdet.

Og så er det over.

For sikkerhets skyld spør jeg heiagjengen om jeg er ferdig. Er jeg i mål? Tør ikke å stoppe før jeg er sikker. Samtidig er jeg ikke overbevist om at jeg orker en runde til. Men jeg trenger ikke å vurdere det. Jeg er i mål.

Did it!

Totalt gjennomsliten og totalt gjennomlykkelig. Gratulasjoner og klemmer. Tiden endte på et par minutter over målet, men det ofrer jeg ikke en tanke. Jeg kan knapt tro at jeg har gjort det. Femti kilometer, rundt og rundt på Bislett. 

Helt rått ass! Jeg har svevd i en deilig rus av endorfiner siden. Kroppen kjennes mør men overraskende bra, og 5,5 kilometer restitusjonsjogg i dag - utendørs - var forfriskende og deilig.


Men slik overdreven løping tærer nok hardt på hukommelsen; Mener bestemt at jeg tenkte "aldri mer ultra" i går...


Janicke 

(ultraløper)

16 kommentarer:

Marianne sa...

Gratulerer (igjen) med super innsats og godt gjennomført løp. Du kom i mål med stil med et smil :-) Håper endorfinene holder lenge !!

Imponert over at du klarte å jogge en tur idag - her har det vært to slakt på sofaen...

lettbent sa...

Takk (igjen) og gratulerer (igjen) selv med et fantastisk løp! Det er definitivt lov å være slakt på sofaen i dag, men jeg var (utrolig nok) sugen på å løpe en liten tur ute. Godt å vite at man ikke har tatt livet av løpslysten. Nyt videre dere også! (c:

marianne sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
marianne sa...

Gratulerer ultraløper Janicke!! Bra jobba. Det er så ufattelig deilig etterpå, og hukommelsen svikter lett når det gjelder alt som er vondt, og tanker om 'aldri mer' :-) Det er et hav av ultraløp å velge i, bare å sette seg til med terminlista. Og mindre enn et år til neste Bislett 50K :-)

lettbent sa...

Tusen takk Marianne! Det var virkelig en jobb på slutten der, men følelsen etterpå...wow! Og ditt løp var jo særdeles godt lagt opp. At du faktisk kunne dra på såpass på slutten må ha vært veldig deilig.
"Teflonhjerne" er visst et krav for ultraløpere, og dette har blitt atter en erfaring på at man "aldri skal si aldri". Hadde nok trodd det ville ta litt mer en 12 timer før slitet var glemt da men, hehe. Rallarvegsløpet står allerede på planen, og så blir det nok Bislett 50K neste år også.

Anonym sa...

Grattis Janicke!!!

Er bare å bøye seg i støvet! Ser at du også har møtt min gamle (både i alder og i overført betydning) kollega Tim Bennet.

Hilsen unge lovende Gilberg

Ingalill. sa...

Gratulerer. Gratulerer.
, med 50 fullførte
, som ultraløper.
Snart står vel både Badwater og Death Valley på planen?!

lettbent sa...

Unge, lovende Gilberg (best å følge opp her, hehe): Tusen takk, og ja - Tim møtte jeg (og ble passert av) opptil flere ganger på lørdag. (c:

Ingalill: Takk og takk! Badwater og Death Valley... Riktignok har jeg glemt at jeg aldri mer skulle løpe ultra, men jeg klamrer meg fremdeles til bestemmelsen om at 50K er nok (bortsett fra på Rallarvegsløpet, jaja).

Trudes trening sa...

Grattis - vel gjennomført:-) Digger å lese løpsbeskrivelsene dine. Så godt det må være å bare ha litt krefter igjen mot slutten og dra på de siste rundene. Jeg satt og fulgte litt med live-sendinga, var jo veldig nysgjerrig. Tror jeg må teste selv neste år (må vel være megatidlig ute..). Du fikk jo ei bra sluttid,da. Jeg hadde slittt med å komme under 4.45, tror jeg, det hadde vært mitt mål på 50k.

Jeg tror du definitivt ikke har løpt ditt sist ultraløp. Det gir en ekstra rus, som bare må oppleves en gang til:-)

Og hurra for Risa, det er helt utrolig Laget sak på det til dagens avis, 3.34 i snittid og 1.40 på siste runden. Gir meg ende over - både for han og alle dere andre - og for min kollegas 70 år gamle far, Harald Sel (mannen med 226 maraton på samvittigheten) som fullførte med stil.

Anna sa...

Faderrullan, der ble hele kommentaren min borte. Men kort oppsummert: du fiksa det og jeg er superimponert. Ultraløper- det er en helt egen divisjon!

Løpemammaen... sa...

Gratulerer med vel gjennomført Ultradebut! Denne løpsrapporten hadde jeg gleda meg til å lese. Morsomt at det gikk så bra. :-)

Unknown sa...

Så utrolig bra gjort, Janicke!! Jeg er veldig imponert av deg og dine bragder. Gratulerer så mye med Ultraløper-statusen :D

lettbent sa...

Trude: Gjennomføringen er vel bare delvis godkjent. Tiden klager jeg ikke på, men burde være såpass erfaren nå at jeg hadde forberedt bedre og ikke gått ut for hardt. Det er liksom noe alle vet, at man skal holde igjen på starten - og at det er lett å la seg rive med. Men klager ikke altså. Alt vondt er glemt forlengst, hehe. Veldig gøy om du tester neste år! Plassene gikk vel på noen dager i år, så det er lurt å være tidlig ute om man skal med neste år. Farten til Risa var helt vill. Man følte jo at man stod stille hver gang han (og resten av pallen) passerte, hehe. DET er jo faktisk ekstra artig med å løpe rundt og rundt på bane - sjelden får man vel som mosjonist "følge" teten så nært som her. (c: Tusen takk!

Anna: Hehe, har skrevet noen kommentarer som bare blir borte - har en tendens til å bli litt kortere etterpå. Fiksa det! Mistenker at også du har skallen som trengs til å gjøre det - om det i det hele tatt frister (full forståelse for at de aller fleste synes det er komplett galskap).

lettbent sa...

Løpemammaen: Tusen takk! Veldig, veldig glad for at det gikk bra. Var sikker på at jeg skulle klare å fullføre, men trodde en stund det skulle bli ren gåing de siste 5 km. Men det er virkelig slik at man plutselig føler at man får en ny dose krefter - om man bare holder ut lenge nok. (c:

Guro: Tusen takk! Det er jo godt at man kan bruke "staheten" til slike ting i alle fall, hehe.

Tim sa...

Bra debut :)
Det så ut som om du hadde bra kontroll hele veien syns jeg da.
En sånn distanse handler mye om tålmodighet.

Så carry on - nye løp venter :)

lettbent sa...

Hei Tim, og vel overstått! (c: Jeg skal virkelig ikke klage, til debut å være er den absolutt godkjent, men litt dumt å gå på en klassisk feil som å ikke holde igjen fra start. Enkelte ting må vel bare læres gang på gang "the hard way", hehe.