torsdag 31. mai 2012

Shit ass

En viktig lærdom for denne skrekkslagne løperen er å aldri melde seg på to løp som overstiger tretti kilometer med kort opphold mellom løpene. Fem knappe uker er for lite! Når anbefalt hvileperiode etter én maraton overlapper nedtrapping før neste maraton og man egentlig bare har lyst til å trene på, så blir det noe mye verre enn lapskaus. Ertesuppe? Blodpudding?

Nervøsiteten har uteblitt. Godt på en måte, men likegyldigheten er egentlig mer skremmende. Faktum er at lysten til å løpe i Stockholm er - vel - om ikke fraværende, så i alle fall mikroskopisk. Mentalt sett er fokuset allerede på Oslo maraton. Det er i Oslo målet - målene - skal nås: I Oslo kommer nummer fem av fem før førti på plass. I Oslo løper jeg min første maraton på under 3:30.

Det er veldig lett å skrive det nå, nesten fire måneder før. Stockholm er i overimorgen og en helt annen sak.

Man trenger ikke være psykolog for å skjønne at dette ikke er optimal innstilling før et maratonløp, men jeg håper intenst at lysten skal vekkes i løpet av de neste 48 timene. Det er noe med å komme seg avgårde, hente startnummer og se de andre løperne som får adrenalinet til å stige.

I Stockholm skal jeg forsøke å gjøre hele løpet til en god opplevelse. Roligere tempo fra start er en viktig faktor. Stockholm er ingen rask maraton, og jeg har ingen mål om sub 3:30. Håper på under 3:45 - men bare jeg får medaljen min skal jeg være fornøyd.

Oj, dette ble tafatte greier. Beklager det. Kun midlertidig.

"Meet me in Stockholm..."

Janicke

torsdag 24. mai 2012

Fire Follotrimfruer i en Fiat 500

Stemningen stod i taket da vi regelrett fylte bilen som skulle frakte oss til det fjerde Follotrimløpet 2012 i Drøbak. Nå er det ikke så høyt opp til taket i en Fiat 500, men med fire fnisete og lett nervøse damer i denne sjarmbomben av en bil måtte det jo bare bli moro.
SkiLøper-Heidi og SkiLøper-Helga i muntert passiar.

Selv i en periode hvor kroppen ikke helt er i slag, i alle fall ikke for intensiv løping, er det uaktuelt å stå over Follotrimløpene. Det er bare for hyggelig til å ikke stille, og ettersom det er forholdsvis små løp byr de på en gylden mulighet til gode plasseringer. Neida, ikke viktig - men morsomt.

Så var det løpet da... Det er mulig at startnummer 13 faktisk ikke er helt heldig. Som tidligere nevnt (i Dobbel målgang) starter de fleste SkiLøperne i første pulje. Det betyr at dersom man gir på fra start så ligger man helt fremst i feltet. Faren for å løpe feil er overhengende, spesielt når man ikke kjenner løypa og har mer enn nok med å følge med på røtter, stokk, gjørmepytter og stein.

En stund holdt jeg ryggen til SkiLøperkollega Jarl, men han gled i fra. Relativt nær bak hørte jeg en annen løper, og i en sving der jeg var nær ved å ta feil - og dermed fikk en unødvendig drøy sving - løp SkiLøperkollega Margrethe forbi. Et sted underveis spratt den imponerende Svein Arne Sølvberg forbi i godt driv, men ellers var det bare Margrethe og meg. Varmen bet hardere enn jeg hadde forventet, men jeg bet meg enda hardere fast i ryggen til Margrethe (billedlig talt altså). Det føltes trygt å ha noen foran til å ta veivalgene, men jeg tok ingen sjanser og kontrollerte jevnlig at det var røde og hvite Follotrimbånd i trærne og orange spray-striper på bakken.

Kontrollen glapp imidlertid et eller annet sted etter omlag fire kilometer i dette 6,3 kilometer lange løpet. Da Margrethe svingte ut på en asfaltvei foran meg sveipet jeg området med blikket. Ingen bånd? Det var bare å følge på. Langs asfaltveien forsøkte jeg å døyve en gryende frykt for at jeg hadde gjort det igjen. Men burde det ikke ha dukket opp et rød og hvitt bånd nå? Synes jeg ikke at også Margrethe undersøkte omgivelsene mer inngående enn tidligere? Da hun sakket farten og så stoppet helt opp sjekket jeg den lange, rette strekningen bakover. Ingen der. Det burde vel egentlig ha vært noen der...

Oops, I did it again.

Det skal jo innrømmes at det var veldig hyggelig å løpe sammen og skravle i stedet for å kjempe mot klokken denne varme mai-ettermiddagen. For etter å ha spurt om veien tilbake til Follo museum innså vi at løpet var kjørt. Å lete opp løypa igjen var uaktuelt.

6,3 km ble til 6,85 km og tid inklusive "spørre om veien"-stopp - vel, denne plasseringen skal jeg ikke engang sjekke.

På den positive siden ble det en bra tempo-økt, det ble som alltid mye hyggelig prat både før og etter løpet, og sist - og av særdeles stor betydning - det ble markedsføring av SkiLøpet!
Eksempel på den klassiske "flyer under vindusviskeren"
markedsføringen. Arrangørene av "Blomstermila" hadde
åpenbart samme geniale idé.

Og det er jo nettopp dette SkiLøpet som er årsaken til den reduserte ordflommen på lettbent.no. Det er godt vi ikke visste hvor mye arbeid det ville kreve da vi bestemte oss for å arrangere vårt eget løp. Men så utrolig lærerikt og gøy! Vi har fått fantastiske sponsorer, kule uttrekkspremier som alle deltakere har muligheten vinne. Mil-løperne får dessuten stilig t-skjorte (teknisk naturligvis), løpesokker fra Löplabbet og mer til. Dette er i grunn verdt deltakeravgiften på 200 kroner alene. Nylig fikk vi også på plass en vanvittig toppremiene i SkiLøpet 10K: beste mann og beste kvinne får en løpsreise til Kina med Sabra Tours!

Markedsføringen er i gang for fullt, antall "likes" på facebook vokser jevnt og trutt og vi håper å bli klassifisert som et Kondis Kvalitetsløp etter hvert. Det skal bli jogging, løping, moro, underholdning for store og små - og ekstremt god merking av løypa! Ambisjonene er topp, så alt vi trenger nå er vel i grunn løpere (mer info og påmelding på www.skilopet.no). (c;

Med hodet dypt senket i organiseringen av eget løp blir det veldig lite tid til å bekymre seg for Stockholm Marathon. Det kommer tidsnok. En drøy uke igjen...

Janicke

fredag 18. mai 2012

Maratonmodning

Å legge skoene på hylla - om enn bare for noen dager - er en utfordring. Men dagene fra Follotrimmen sist onsdag til denne ukens økter med SkiJoggerne og SkiLøperne ble tettpakket av (løpefrie) Göteborgsopplevelser, jobb og organisering av SkiLøpet og ga lite rom for bekymringer om formtap.

Jeg hadde nok håpet at den første turen ville være fantastisk lett, litt sånn "yiiihaaa, endelig tilbake!"
Helt slik ble det ikke, men drøyt tjue sosiale kilometer var definitivt godt for både kropp og sjel.

I et forsøk på å være hakket klokere enn før tok jeg løpefri den påfølgende dagen, men to løpefrie dager på rad var komplett uaktuelt. På selveste nasjonaldagen bar det ut i fuglekvitteret i god tid før den lille viseren pekte på syv.
Godrunden på fersk og frisk nasjonaldag.

Det føltes latterlig lenge siden sist jeg løp den faste runden rundt Eikjol, og gjensynsgleden var stor. I alle fall fra min side. I tillegg til de morgenkvikke fuglene, noen tilsvarende morgengretne kuer (etter rautingen å dømme) og et lettskremt rådyr så det ut til at de fleste andre holdt på med sitt innendørs.
Løping har mange positive sider; Etter løpeturen bet ikke nasjonaldagslogistikkstresset på meg, og det var en usedvanlig fornøyd og festkledd versjon av familien som halvannen time senere bega seg ut i grunnlovsdagen.

Etter dagene med skoa på hylla, og månedens høydepunkt tilbakelagt, vokser fokuset på neste mål seg sterkere; Om to uker er jeg i Stockholm.

Er jeg klar?

Nei, så absolutt ikke!

Men på mandag blir det første, siste og eneste langtur mellom London og Stockholm marathon. Rundt 27 kilometer fra Oslo til Ski. Satser på at jeg føler meg moden etter det.

Janicke

torsdag 10. mai 2012

Skoa på hylla

Noen ganger må man vurdere hva som er viktigst og handle deretter. Eller sagt på en enklere måte: "bruke hue". Det kan være latterlig vanskelig å lytte til fornuften, men så handler det nok ofte om at man faktisk velger å ignorere den.
Når jeg er stresset er det ingenting som hjelper bedre enn en løpetur. Hodet får frihet og tid til å prosessere de overhengende forpliktelsene på en måte som ikke er mulig i omgivelser hvor oppgaver - både de som skaper stresset og andre - kan utføres. Gatelangs kan jeg ikke gjøre noe annet enn nettopp det jeg satt ut for å gjøre: løpe.

Men slike turer har det ikke har blitt tid til nå. Etter London har det vært veldig mye på alle fronter; ting begynner å skje i mitt lille selskap og jeg var allerede litt på etterskudd før de tre London-fridagene. Organiseringen av SkiLøpetkrever sitt og det har vært uvanlig mange løp. I tillegg gror antall skolearrangementer og avslutninger om kapp med blomstringen på denne tiden av året. Alt er moro, så jeg vil ikke kutte ned på noe. Positivt stress.

Det som imidlertid har ført til negativt stress er at beina ikke henter seg like raskt etter løpene og kvalitetsøktene som før London. Gamle skader murrer og nye ukjente vondter dukker opp. Jeg har tenkt (forsøkt å lure meg selv?) at dette går over etterhvert som tiden går etter London, men under gårsdagens Follotrimløp fikk jeg en åpenbaring.

Mandagens teknikkterping på Löplabbets teknikkurs og tirsdagens kortintervaller med SkiLøperne sørget for at legger og lår føltes som alt annet enn velsmurt maskineri da startskuddet gikk og de fikk bryne seg på motbakke de første 400 metrene. Traséen gikk stort sett i skogsterreng, tidvis kupert og var omlag 7,5 kilometer lang: Halse avgårde, hoppe hit og dit over stokk og stein og gjennom søle og gjørme Etter om lag to kilometer kom åpenbaringen. DNS!
 Parkerte sko etter Follotrimmens tredje løp.

Vanligvis får jeg nervøse rykninger av tanken på å ikke skulle starte i et løp jeg har meldt meg på, men her - galopperende alene med startnummer på brystet midt i skogen - kjente jeg bare en etterlengtet ro. I år står jeg over Göteborgsvarvet.

Jeg føler meg ikke like avslappet med valget i dag, men lakmustesten er følgende:
  • Løpe Göteborgsvarvet: og dermed unngå DNS, men sannsynligvis få en veldig tung opplevelse, vedlikeholde de vonde bena og kanskje til og med pådra meg skade.
  • Stå over Göteborgsvarvet og forsøke å få kroppen til å hente seg inn slik at jeg er fit for fight til Stockholm Marathon - nummer fire av de fem - den 2. juni.
Svaret gir seg selv hver eneste gang. Derfor settes løpeskoene nå på hylla - i alle fall noen dager.

Janicke

onsdag 2. mai 2012

Dobbel målgang

For knappe to uker siden var løpssesongen ennå ikke i gang for min del, men etter å ha startet friskt med maratondistansen i London har det blitt ytterligere fire løp. Eller skal jeg si fem? For i dag løp jeg faktisk i mål to ganger.

Follotrimmen er en løpskarusell med totalt åtte løp på forskjellige distanser, forskjellige steder. Det første gikk av stabelen i Ski sist torsdag, nummer to ble arrangert ved Universitetet for Miljø og Biovitenskap (UMB)  i Ås i ettermiddag. Fem kilometer. Etter å ha tatt en gledelig klasseseier på tilsvarende distanse sist uke må det innrømmes at ambisjonen for denne ukens løp var å forsøke å gjenta suksessen.

Plassen ved andedammen på UMB var badet i sol og glade løpere strømmet til. SkiLøperne var igjen godt representert. Lårene bar litt preg av gårsdagens 900-metersetappe på Mosesstafetten, men ellers føltes kropp og bein friske. Strategien var å løpe på, og håpe at det holdt helt til mål. Et kjapt blikk på trasékartet som var lagt frem sa meg veldig lite, så jeg la min lit til løypemarkeringer og utplasserte funksjonærer.

BIG MISTAKE!

Follotrimmen startes i 30-personers puljer. Veldig mange SkiLøpere er plassert i pulje nummer én og må dermed på startsreken aller først. Kult på mange måter, men det betyr også at det ikke blir så mange andre løpere å følge når man skal finne frem... (det er vel ingen tvil om hvor dette inlegget bærer?)
Uheldig startnummer - eller bare en sliten løper på
ukjent grunn i kombinasjon med en noe mangelfull markering?

Fem-fire-tre-to-en START! En bra start. Det føles som beina kommer raskt i gang, og opp den første bakken ligger jeg fremst. Bekymrer meg ikke, for jeg vet løpere kommer til å passere. Om ikke nå, så om litt når pulje nummer to og tre har startet. Helt riktig, etter kort tid fyker en mann forbi, og ikke lenge etter kommer en SkiLøper-kollega opp på siden. En kort stund løper vi side om side før han siger fra. Enn så lenge har det ikke vært vanskelig å finne løypa. Inn i skogen har jeg kontroll på ryggene lenger frem. Kort tid senere flyr et kvinnelig råskinn av en løper forbi meg. Vinneren på kvinnesiden fra forrige uke. Hun sier noen motiverende ord i det hun passerer. Jeg forsøker å si noe tilbake, men hun har så stor fart at hun neppe hører meg. Imponert!

Opp og ned og rundt om kring inne i skogen. Beina begynner å kjenne det godt nå, og jeg får bare tidvise glimt av ryggene foran på de lange strake slekningen. På et punkt i skogen er jeg usikker på hvor jeg skal løpe, men det står en funksjonær der så jeg roper og peker; skal jeg løpe her? Ryggene foran er borte, nå må jeg følge de hvite og røde plastbåndene. Ut av skogen, og hvor ellers enn i Ås kan du på tampen av et løp havne bak en traktor med henger på en tørr, støvete sandvei. Jeg forsøker å holde pusten og samtidig holde farten oppe. Beina er skikkelig sure nå. Et hakk lenger fremme ser jeg at traseen svinger, og at løpere med startnummere på kommer løpende fra helt motsatt retning og svinge opp der min trasé også ser ut til å gå. Har jeg løpt feil? Hva gjør jeg nå? Jeg nøler litt, men føler meg tross alt ganske sikker på at jeg har løpt rett, og fletter meg inn sammen med de andre løperne opp bakken. På toppen står en mann og roper et eller annet og vinker oss opp over en liten gressgrøft til siden. Alle løper der, også jeg. Hvor pokker kom alle disse løperne fra? Bare å fortsette uansett. Snart i mål!

Ute på en plass henger det røde og hvite plastbånd flere steder og jeg blir usikker. Roper til de to-tre tilskuerne som står der: "Går Follotrimmen her?" men får bare spørrende blikk tilbake. Follotrimarrangøren fortalte ved start at det gikk et annet løp på UMB-området denne ettermiddagen, så jeg skjønner at dette antakelig er krysningspunktet som ble nevnt. Pokker at jeg ikke så nærmere på det hersens kartet! Jeg løper der det ser mest naturlig ut at traseen går, sammen med de andre løperne, men magefølelsen har utviklet seg til å bli surere enn beina.

Ute på en gressplen står det et målseil. En halvsirkel må løpes mellom markeringsbånd for å komme frem til det, og selv om jeg egentlig så veldig gjerne vil i mål nå, så føles dette veldig, veldig feil. Men jeg ser ingen alternativer. Fortsatt løpende forsøker jeg å spørre tilskuerne rundt båndene: "Går Follotrimmen her?", men får fremdeles bare spørrende blikk tilbake. Det bærer gjennom målseilet (det første). Strekkoden på startnummeret, tydelig merket med Follotrimmen, blir scannet og jeg forsøker igjen å spørre om jeg har kommet rett. Da kommer en tilskuer jeg litt tidligere stilte det tydeligvis veldig komplekse Follotrim-spørsmålet løpende: "Follotrimmen går der!" og peker forbi en bygning.

Ja, mellom to bygninger ser jeg nå en enslig løper. I brøkdelen av et sekund vurderer jeg om dette løpet bare får oppgis og gå opp dit, men de nå rimelig tunge beina setter i gang før spørsmålet er besvart. DNF (did not finish) på et fem-kilometers løp? No way! Ut mellom de to bygningene, over en parkeringsplass, oppover en vei og rundt et hjørne. Der er et nytt målseil! For annen gang på få minutter passerer jeg en målstrek og får startnummeret scannet. Denne gangen det rette målet.

Sett fra fugleperspektiv aner det meg hvor jeg tok feil...

Hadde det ikke vært for at Follotrimmen er et så hyggelig og artig arrangment, som jeg varmt anbefaler alle løpere i Follotrakten, ville jeg nok irritert meg mer. Men, om man skal se positivt på det (som er litt lettere én time senere enn akkurat ved målgang) fikk jeg faktisk en halv kilometer og en målgang mer enn jeg har betalt for. Og en helt ny løpsopplevelse.

Dessuten fikk jeg et særdeles nyttig tips fra SkiLøper-kollega Stig: Varm opp ved å løpe løypa i motsatt retning, altså ut fra målseilet (gitt at det er i nærheten), så har du full kontroll på hvilket målseil du skal løpe gjennom ved løpets slutt...

Janicke