søndag 30. september 2012

En uke alt. Ikke mer?

Maratonrus. Det er rusen sin det! Ingen hangover. Ingen dagen derpå-angst. Etter de fire siste maratonløpene har det ikke engang vært nevneverdig stølhet å snakke om.

At immunforsvaret får seg en knekk er det imidlertid liten tvil om. Tirsdag kveld med SkiJoggere og SkiLøpere, nesten to mil i regn og kjølig høstvær, var det som skulle til. Onsdag morgen våknet jeg potte tett, tungpustet som etter et 400-metersintervall og spinnende ør i knollen. Dermed har det ikke blitt mer løping denne uken, og det er kanskje like greit at det ble hviletvang noen dager etter Oslo maraton. I dag skal imidlertid skoene på igjen.

I denne stund starter horder av løpere, mange kjente, sine maratonløp i Berlin. Det har bare gått drøyt en uke siden sist maraton, men lysten til å stå på startstreken i en ny er fullstendig restituert og Berlin har en spesiell plass i mitt maratonhjerte. Neste år blir det PB og sub 3:30 der!
Berlin Marathon 2011 - med SkiLøper Mona, Régis og Astrid.

Maratonmerking Berlin style!
(Bilde fra 2011)

Her er mye gjort - men den siste drøye kilometeren er ofte lenger
enn man tror. (Bilde fra 2011)

På dagens planlagte forsiktige, prøvende, post-forkjølede løpetur (i et fantastisk strålende høstvær ser det ut til) skal jeg tenke på ektefellen og kompisen som tar sin andre maratonmedalje, og Anna, Espen, Trude, Marit og alle andre som nyter, sliter, hater, elsker, flyter, dundrer, svever, klamper, subber eller perser seg gjennom runden i Berlin i dag.

Lykke til! 

Janicke

søndag 23. september 2012

...og fem!

Oslo Maraton, nummer fem av fem. På forhånd var drømmetittelen på dette blogginnlegget "Fem - og der satt den!". At drømmemålet ikke ble innkassert denne gangen heller har ikke plaget meg et sekund.

Én dårlig maratonopplevelse var erfaringsgrunnlaget da jeg i 2009 bestemte meg for å løpe fire til. Prematur førtiårskrise? Antakelig, men det var absolutt ikke et overdrevent hårete mål å skulle løpe en maraton i året. Jeg skulle bare visst at det ville ende opp med fire maraton i løpet av tolv måneder...

Mandag kom jeg på at min kjære gamle Garmin Forerunner 305, godt brukt i godt over fem år, etterhvert har fått batterikapasitet som kun tillater raske maratonløp og en rem som er i ferd med å falle av. Jeg kunne ikke ta sjansen, bestilte ny puls- og GPS-klokke fra komplett.no og krysset fingrene for at den ville komme i tide.
Fredag kunne jeg lettet pakke ut min nye følgesvenn. Det måtte bli en ny Garmin. Jeg elsker det store displayet med konfigurerbare datafelt, så det ble Forerunner 310XT. Knappe to tusenlapper, inklusiv frakt, er jammen ikke galt for en slik fantastisk liten datamaskin og løpekamerat.

Etter en altfor kort natt fra torsdag til fredag, var jeg skikkelig løpenerd fredag kveld og slukket lyset allerede kl 22:00. Lørdag morgen våknet jeg uthvilt og avslappet. Nesten skremmende avslappet. Skulle tro noen hadde glemt å informere nervene om at dette var dagen for nummer fem av fem, og sub 3:30...

SkiLøperne-kollega Knut Olav plukket meg opp i sin lille el-bil og vi var på plass i sentrum i akkurat passe god tid. Knut hadde samme tidsmål som meg, så jeg hadde planen klar for oss. Vi skulle følge Marco Marathon Calculator, en kalkulator som jeg har blitt tipset om her på bloggen, for negativ splitt. Egentlig i stor grad en kopi av disposisjonen i Stockholm, men litt raskere. Cluet er å holde igjen i starten.
10 for Grete løpere på vei ut. Det var flott med start og mål
og god stemning på rådhusplassen. Synd det var så folketomt ellers.

Jeg hadde en avtale med en journalist fra Bergens Tidende klokken ti, så tyve minutter før løpsstart var det intervju og fotografering. Nervene rakk egentlig aldri å melde seg. Ganske deilig, og litt urovekkende.
Knut Olav flasher startnummeret. Kult at navnet er såpass synlig, det
er alltid gøy å bli heiet på ved navn.

Veldig blid og avslappet før start.

Det ble aldri tettpakket i maratonstartområdet. Det var tydelig at Oslo er et vesentlig mindre maraton enn Stockholm - for ikke å snakke om New York, Berlin og London. Da starten gikk luntet vi bare avgårde til vi trykket start-knappen ved kryssing av start-mattene. Vi var igang.

Vi vet begge at de første 30 kilometerne er ren transport. Vi holder oss - så godt vi klarer - til planen og lar løpere passere oss. Det er ikke lett å godta det, vi kjenner begge at beina funker denne lørdagen. Vi ble imidlertid overbevist av Marco-kalkulatoren: Vi skal holde pulsen lav, brenne fett og spare karboene til senere.

Side ved side løper vi gjennom Oslos gater mot Skøyen. Vi snakker ikke stort, hovedsakelig er det kilometertidene vi informerer hverandre om. Av en eller annen grunn varsler min nye Garmin den første kilometeren 150 meter før kilometermerket, og jeg skjønner at jeg ikke kan stole på snittiden den gir meg. Knuts klokke er nærmere, men ikke 100 % den heller, men vi bruker dem som rettesnor. Og kilometerne flyr uanstrengt på.

Langs Frognerkilen tilbake mot byen, over rådhusplassen ut langs kaia for så å vende snuten 180 grader tilbake mot sentrum igjen. I utgangspunktet var jeg negativ til disse 180-graderssvingene, men det er litt artig å treffe de som ligger foran på vei ut, og de som ligger etter på vei tilbake. Forskjellige menn og kvinner, alle med sine beveggruner til å begi seg ut på denne 42, 2 kilometer lange løpeturen. Innimellom ser jeg noen kjente ansikter, og vi hoier til hverandre og viser tomler opp.

Det blåser fra nord-øst, så vi forsøker å avveie mellom å bruke for mye krefter og tape tid på vei innover igjen. Etter dette går løypa over den gamle trafikkmaskinen og tar et antall turer hit og dit på Grønland. Ikke så ille kjedelig som forventet. Kilometerne glir fortsatt umerkelig på.

På vei ned fra trafikkmaskinen igjen kommenterer Knut at vi både har nedoverbakke og medvind: "Det er slikt man bare hører om." Som ekte løpenerder humrer vi godt.

Med unntak av vinden er været ganske optimalt for løping (noe alle facebook-rapporterte PB'er vitner om), men gråvær, lav temperatur og regn er ikke særlig publikumsvennlig. Det er begredelig lite liv langs løypa og en stor andel av de som virkelig heier er turister. Dansker, tyskere, spanjoler. Selv gjennom Karl Johan er det få som står oppstilt og ser på det som vel er Norges største løpsarrangement. Folk er ute og gjør ærend og kaster bare undrende blikk på disse tights-kledde folka som halser forbi. Jaja, det er bare slik det er her til lands. Skal publikum bli riktig entusiastiske må det spennes ski på beina.

Akkurat som Marco-kalkulatoren lovet får vi betalt for å ha holdt igjen fra start; Allerede før tjue kilometer begynner vi å passere mange løpere. Vi blir knipset av fotografen fra Bergens Tidende i dét vi krysser rådhusplassen. Halvvegs og klokken viser 1:45:35. perfekt timet i forhold til Marco-kalkulatoren. Ut på andre runde.
Halvvegs helt i tråd med Marco-skjemaet og godt fornøyde.
(Foto: Monica Grøndal. Bilde lånt fra artikkelen i Bergens Tidende)

Vi løper fremdeles ubesværet da vi får oppmuntrende heiing av løpekollega Mette og ektefelle ved den 27. kilometeren. Om vi bare cruiser videre i dette tempoet resten av løpet er vi veldig nær målet. Positive tanker dominerer fremdeles.

Det er først da ved180 gradersvendingen i sydenden av løypa at vi får den første ordentlige motstanden; Kraftig motvind! Vi må virkelig kjempe oss tilbake mot Oslo, og akkurat da slipper et par negative tanker om alle rundturene på Grønland inn. Men jeg klarer å skjerpe meg. Vi har tilbakelagt over 30 kilometer og jeg er tross alt fremdeles rimelig frisk i beina. Noen fartsøkning føler jeg imidlertid ikke for, og jeg sier til Knut Olav at dersom han har lyst til å kjøre så må han bare gjøre det. Det kommer et snøft fra ham: "Jeg skulle akkurat til å si at jeg begynner å kjenne det!".

Det er første gang jeg løper et løp sammen med en annen, og selv om vi ikke prater er det fantastisk fint å ha selskap. At vi er så jevne gjør det perferkt. På Grønland blir det mer mentalt arbeid. Næringsmessig har det blitt tilsammen en kvart energibar, men jeg kjente fra første dose at magen ikke var interessert i større mengder av denslags. Banan vet jeg at magen ikke vil ha, så jeg har holdt meg til vann. På Grønland tar jeg imot den blå Gatoraden og får meg et par slurker. Tar også noen knøttebiter av en Squeezy-bar med colasmak som Knut har. Vil ikke ødelegge noe med magetrøbbel nå, så fra 35 regner jeg med at det holder å bare drikke vann. En kompis av Knut, med kunstforretning i Kirkegata, står klar med to kopper Cola til oss når vi passerer ham denne andre gangen. DEN smaker fantastisk!

Det er tungt nå, og vi har begge innsett at det ikke blir sub 3:30. Allikevel jobber vi oss videre og er ved taust, godt mot. Igjen slår det meg at kilometerne bare flyter på. Selv nå, få kilometer fra mål. Beina er slitne, og jeg merker at Knut ikke ligger like tett ved siden, men han henger på. Det er først da vi begynner på den siste nedoverbakken mot mål han slipper. Jeg har overraskende nok litt krutt igjen og dette er definitivt tiden for å svi av siste rest.

Å krysse streken eller matta, eventuelt å løpe under målseilet eller i beste fall bryte mål-båndet; Målgang er i seg selv en grunn til å løpe! Det gjelder alle distanser, men forsterkes med antall overvunne kilometer. Målgang i maraton byr på berusende lykkefølelse og følelsesspinnende lettelse. Å sprinte (det føltes i alle fall slik) i mål i Oslo - nummer fem av fem før førti - var helt nydelig!

For tredje gang opplever jeg at synet er helt på bærtur etter et maraton. I omlag ti minutter virker det som om pupillene ikke klarer å justere seg og alt blir grøtete. Flakkende skygger og omriss, som et bilde med elendig oppløsning. Det er imidlertid første gang jeg opplever at stemmebåndet svikter. Men så har jeg heller aldri blitt intervjuet umiddelbart etter målgang før. Det er ingen tvil om at jeg har tatt meg ut, og at Lettbent-målet glapp, men løpsmessig ble det en virkelig god maratonopplevelse, og når klokkene ble stoppet på noen sekunder over 3:32 innkasserte vi begge ny PB.
Ikke et snev av skuffelse over de to minuttene på overtid. 
Bare veldig, veldig glad - og litt sliten.

Det er ikke mye fem-minutterstempo over oss der vi, lett nedkjølte, subber gjennom kvadraturen mot parkeringshuset i det Knut Olav påpeker at er maksfart. Vi hamstrer Yt restitusjonsdrikk og brus før vi setter oss i bilen med varmeanlegget på full styrke og - slitne men å så glade - diskuterer våre krigshistorier fra dagens maratoneventyr.
Ferdig...
...og champagnedags!

Praten gjennopptas noen timer senere over champagne (OG prosecco, for å være ærlig), halvt liggende, halvt sittende i sofaen. Det er lite som slår slik post-maraton-feiring. Tilfredsheten. Mørheten. Eventyret. Og boblene. Aaaahhhh...
Pensjonister? Tre maraton og mange korte og lange turer er
kanskje nok for ett par sko. Mulig jeg må ha et nytt par Mizuno Wave Elixir.

Så ligger de der samlet. Fem maratonmedaljer. First I took Manhattan, then I took Berlin. Tett fulgt (!) av London, Stockholm og nå Oslo. 

Med medaljen fra Oslo introdusert for de øvrige maratonmedaljene er Fem før Førti fullendt med nesten to måneders margin. Og innerst inne er jeg egentlig litt glad for at 3:30 fremdeles står ubeseiret, for da blir det ikke så endelig; En del av prosjektet lever videre!

Berlin 2013?

Janicke

fredag 21. september 2012

Snart dags; Oslo Maraton

Med startnummer og løpyekart i posen, småløpende gjennom kvadraturen i høye hæler for å rekke toget, synker det omsider skikkelig inn. Lørdag er det dags igjen.
Oslo Maraton-stæsj (finnes ordet på norsk?).
Bidrar definitivt til maratonfølelsen.

Den siste uka har jeg ikke fått gjennomført treningsplanen, men det bekymrer meg ikke nevneverdig. Tviler sterkt på at manko på økter denne uka kan ødelegge stort. Å kjøre mange og/eller harde økter ville vært verre.
Maratonlagret champis - fått i februar, spart til i nummer fem. 
Skal nytes lørdag, pers eller ei.

På lørdag møtes vi i Oslo. En skokk mennesker med hver våre tanker om, og drømmer for, dagen. Hver for oss og sammen skal vi bekjempe oss selv og distansen, enten den er 10, 21 eller 42 kilometer. Det er ganske fantastisk å tenke på.

Lykke til alle sammen! Just do it!

Janicke

fredag 14. september 2012

Etter fem kommer seks...

Det er en uke igjen til Oslo maraton. Nervøsiteten glimter til med ujevne mellomrom, men uten for alvor å vekke liv i flokken av sommerfugler. Denne uken har det i grunn vært et annet maratonløp som har fylt kropp og hode med sitrende spenning: Boston!

Boston Marathon er det aller eldste av de årlige maratonløpene og - gitt at man ser bort fra sendebudet Pheidippides' løp fra Marathon til Athen - alle maratonløps mor. Det har blitt arrangert hvert år siden 1897! 

Boston er også det eneste av de store maratonløpene som krever kvalifisering. For å få plass må man i løpet av et tidsvindu på cirka halvannet år før påmeldingsperioden ha løpt et (godkjent) maratonløp raskere enn en bestemt tid. Kjønn og alder styrer hvilken tidsgrense man har å forholde seg til. For min del (kvinne, 40 år når løpet går) var den 3:45:00. Registreringen skjer i tre bølger basert på hvor mange minutter raskere enn kvalifiseringsgrensen man har løpt. De beste først (minst 20 minutter raskere), så de neste (minst 10 minutter raskere) og så resten - så lenge det er ledige plasser.

Med rett over ti minutter å gå på til 3:45-kravet (Berlin 2011, 3:34:04)  var min mulighet bølge to. Registreringsprossen var grei, og prisen på USD 200 som forventet. De trekker heldigivis ikke beløpet før du eventuelt har fått tildelt en plass. Så var det bare å vente på svar.

Hvor stor sannsynligheten for en plass var hadde jeg ingen formening om. Passer det i det hele tatt med en tur til Boston i april? Har jeg råd til en slik "egoistisk" løpsreise til? Om det er alderen eller hva vet jeg ikke, men i de senere år har det skjedd noe: Det hoppes først, og så håndteres utfordringene om/når de materialiserer seg. Stort sett går det jo bra.

Et halvt døgn etter registreringen ligger det en mail fra arrangøren i innboksen; Med forbehold om at dataene jeg har registrert er korrekte er det bare å booke fly til Boston!
Så der er det altså. Litt overraskende har maraton nummer seks (sannsynligvis/forhåpentligvis) blitt lagt til i kalenderen før nummer fem er fullført. Boston Marathon 2013 blir i tillegg maraton nummer fire av de fem World Marathon Majors som jeg har fantasert om å komplettere. Etter Boston gjenstår i så fall bare Chicago, men den får vente til 2014. Tidligst!

Men først - det var dette med å leve i nuet - er det Oslo. Forberedelsene har vært bedre enn til noen av de foregående fire. Tallet på vekten er et par, tre hakk (minutter?) lavere (raskere?). Hvileperioden overholdes, godt hjulpet av at det har vært en ekstremt tettpakket uke. Næringsinntak og søvn tillegges litt mer betydning enn ellers, men absolutt ikke noe utover hva som vil anses som normalt.

Om Oslo Maraton-traseen ryktes å være kjedelig, så er det ikke til å komme unna at det er en stor fordel å skulle løpe et løp "hjemme". Å sove i sin egen seng i den vante tidssone, og å slippe flyreise og kostholdsomlegging de siste tiden før løpet føles beroligende. Det skulle ikke forundre meg om det er et minutt å hente på det også. Muligens? Med maraton vet man aldri; det er så mange ytre og indre faktorer som påvirker og trekker i forskjellige retninger. Så er det nok også det som gjør maratonløp så eksepsjonelt spennende.

Hmm, ser i grunn frem til neste lørdag nå. (c:

Lykke til med de siste forberedelsene til alle som skal løpe en av distansene neste lørdag - og ekstra lykke til til alle som løper Birkebeiner-løp eller andre løp denne helgen!

 Janicke

mandag 10. september 2012

Årungen Rundt - og tid for tvil

Alt er som det pleier før maraton; Med hvileperioden kommer tvilen. Skjønt, det er kanskje ikke hvilen som skal få all skylden. Nei, det er nok heller tre, sure sekunder. Hvilen ga rom for tvilen. De tre sekundene på Årungen Rundt fikset resten.

Årungen Rundt er visstnok et tradisjonsrikt løp arrangert av Ås IL. Det startet opp på 1920-tallet en gang, men av en eller annen grunn pause fra 1960-tallet helt frem til 2010. Jeg deltok for første gang i fjor og falt for arrangementets sjarm (Gøy på landet). Årungen Rundt har derfor vært på årets løpsliste helt fra start. Tre dårlige netter på rad fikk meg allikevel til å vurdere DNS, men det sitter heldigvis veldig langt inne. Det er jo bare å ta løpet som en trimtur.

Yeah, right.

Det var mange kjente på plass ved andedamen i UMB-parken, og det ble tid til hyggelige samtaler og lett oppvarming. Jan Billy, den store, unge maratonløperen i Ski (50 før 30!), mente vi skulle ta revansje for de sure fjerdeplassene vi tok i fjor. Pallplass! Han hadde stor tro på dobbeltseier til SkiLøperne på damesiden. Jeg var tvilende - kroppen føltes ikke opplagt - men stiller man til start får man i alle fall forsøke. Da startskuddet smalt, og vi tok fatt på den lille kneika opp til Ås kirke før de lange bakkene ned til Årungen, var det nettopp pallplass som var målet. Pokker heller; en seier hadde smakt godt (og gitt 3.000 kroner i en slunken kasse). Jeg måtte bare sørge for å lage en luke til de andre damene ned alle bakkene. Deretter måtte jeg forsøke å holde den eventuelt opparbeidede luka på "flata" på den andre siden av Årungen. Avslutningsvis måtte jeg holde de andre damene bak meg også opp den slake bakken tilbake til UMB. Enkelt og greit. Nuvel...

Det er stressende å ligge i tet. Jeg hadde mannlige løpere rundt meg, men ante ikke hvor langt unna nærmeste kvinnelige konkurrent var og jeg turte ikke snu meg. Paranoia hører med. Jeg var sikker på at hun, hvem hun enn var, lurte rett bak meg.

Fra seks kilometer kom straffen for den luke-givende starten. En halv kilometer senere ség SkiLøper-kollega Margrethe forbi. Antakelig er ikke konkurranse-psyken min like sterk som det initierende konkurranse-instinktet for det var en lettelse å ikke lenger ligge i tet. Jeg hadde dessuten ikke noe mer å gi og kunne ikke ta opp kampen mot virkelig lettbente Margrethe. Et øyeblikk vurderte jeg å gi meg. Heldigvis var det bare et øyeblikk. Pallplass var fremdeles innen rekkevidde. Annenplass ga gavekort på Löplabbet. To tusen kroner. Helt greit det også. Det var bare å sørge for at ikke flere damer løp forbi.

Margrethe løp forbi, men stakk ikke langt fra. Med blikket stivt - men lidende - festet på ryggen hennes kjempet jeg meg frem. Opp. Fremdeles dame nummer to. Ved passering av mila kastet jeg et stjålent blikk bakover, og konstaterte lettet at det ikke var noen rett bak meg. Årungen Rundt er på 10,5 kilometer, og det er rart hvor lang og tung en halv kilometer etter en mil kan oppleves. Men så er målseilet der. Forsøker å dra på litt for publikums skyld, men det er tomt. Stopper klokken på 46:14. Står krokbøyd og puster tungt før jeg tar imot medalje og en kopp saft. Nøyaktig 30 sekunder etterpå er alt bare velstand. Andre plass! Pallplass! Jan Billy er i mål. Litt skuffet over å ha blitt snytt for annenplassen på oppløpet, men nokså fornøyd med å ha kommet på pallen. Vi klarte det begge to! Og han fikk rett: det ble dobbeltseier til SkiLøperne på damesiden.

Provisorisk pall. Og mitt noe betuttede utrykk skyldes ikke at Margrethe
slo meg, men at en person ved navn Kim ble ropt opp som nummer to, 
og jeg som nummer tre. Var egentlig mer undrende enn betuttet. Det var jo
ingen kvinner mellom Margrethe og meg i mål.

 Kim viste seg å være en mann som ved en inkurie hadde havnet i
kvinneresultatene. Andreplassen var min. (c;

Pall er knall enten det er en plaststol eller en mer tradisjonell pall. Men så var det disse tre sekundene da. Faktum er at fjerdeplassen i fjor ble kapret med en tid som var tre sekunder raskere enn tiden som ga meg  pallplassen i går. Tre sekunder er virkelig ikke stort - egentlig forbausende jevnt - men jeg trodde virkelig at jeg var i bedre form nå enn i fjor. Målet var 44 minutter og jeg hadde innerst inne trodd at det var realistisk. Joda, jeg kan skylde på tøffe uker før og etter SkiLøpet, jobbforhandlinger, dårlige netter og alt det der. Men om formen gir en Årungen Rundt-tid som er hakket dårligere enn i fjor, hvordan kan jeg da forvente å løpe maraton over fire minutter raskere enn i fjor?

Med Årungen Rundt - og pallplass - ble den skjøre selvsikkerheten erstattet av en forbausende robust tvil. Skal jeg ikke nå målet om lettbenthet på den femte maratonen heller? Har jeg nådd taket av løpspotensialet mitt? Hit, men ikke raskere?

Om ikke annet, så er jeg i alle fall i den samme, velkjente mentale modus som vanlig før maratonløp: full av tvil. Ingenting tas for gitt - og jeg slipper lure på om jeg burde begynne litt hardere enn planlagt for å "safe" en god pers. Her skal planen følges; det legges opp til å subbe 3:30 med knappeste margin.

Janicke

tirsdag 4. september 2012

SkiLøpet 2012 - på den andre siden

Når veldig mye går på skinner og bare ordner seg kan man bli litt skremt. I stedet for å glede seg over alt som er bra, frykter man hva som kan true rundt neste sving. Når sporer toget av? Det kommer vel av erfaring; what goes up must come down. Det er i grunn en misunnelsesverdig egenskap å bare leve i nuet og glede seg over gjeldende tilstand.

Den siste uken før SkiLøpet skulle stables på bena i det virkelige liv, og ikke bare på papiret, falt brikkene problemfritt på plass. Joda, vi jobbet og stod på, men det var bare et lite puff som trengtes for at hver av de manglende brikkene skulle falle helt rett på plass. Plutselig skjøt deltakerantallet i været, både på mil-løpet og barneløpet. T-skjorter, medaljer, startnummer, gaver til gaveposene - alt kom i god tid og Yr meldte om delvis skyet og ikke noe regn til SkiLøpet. Det kunne ikke vare...

Treningsmessig gikk også alt veldig bra. Mandagen bød på langtur hjem fra byen, med en runde på Bygdøy først. Trettiseks kilometer gikk helt greit, beina føltes lette og fine. Midtveis i uken ble årets siste Follotrimløp arrangert. Solen skinte på Krokstrand, Vestby. Som vanlig nervøs lenge før start, og enda mer etter å ha testet første del av løypa. Småstier, fjell og røtter, opp og ned. Ikke min type løype! Men da starten gikk og jeg etter en kilometers tid hadde løpt forbi damene foran meg var det ingen vei tilbake; jeg måtte gå for seier.

I det åttende Follotrim-løpet tok jeg endelig førsteplassen. Ok, så var ikke den unge jenta som slo meg i det syvende løpet med. Ei heller knallharde Jorunn Rekkedal som knuser meg hver gang. Men seieren føltes helt herlig uansett. Og yr meldte om lettskyet pent vær til SkiLøpet. SÅ bra kan man jo bare ikke ha det. Ikke over tid. Kan man?

Da forhåndspåmeldingen stengte torsdag kveld hadde SkiLøpet flere påmeldte enn vi hadde kjøpt startnummer for. Vi hadde håpet på 250 - 350 løpere totalt. Nå var vi oppe i over 400, og alt tydet på at vi ville få mange etteranmeldinger på løpsdagen. Jeg studerte alle planleggingsdokumenter på ny, visualiserte gjennomføringen av dagen og lette etter noe vi hadde glemt. Uten å finne noe. Yr meldte om strålende sol og 16 grader til SkiLøpet. Perfekt løpevær. Nei, dette kunne virkelig ikke gå bra!

Eller?

Jeg kunne skrevet en lang avhandling om gjennomføringen av arrangementet, men det gikk i grunn for bra til at det krever en lang avhandling. Yr holdt ord; vår store dag badet i nydelig, gylden sensommersol. Vi var godt forberedt, både telt, scene og ballongportal ble levert i tide. Ting fortsatte å gå på skinner og dagen ble rett og slett en mye større suksess enn vi hadde turt å drømme om.
Tidlig på'n og klare for en intensiv dag. Seks av organisasjonskomitéens
syv medlemmer: Mona, Berit, (meg), Knut Olav, Stig og Mette.

Og Eline.

Mye rigging er involvet når løp skal arrangeres.
Her telt til sekretariat/bagasjeoppbevaring.
Den store ballongportalen må på plass.

Skiltene skal ferdigstilles og utplasseres...

Medaljene skal pakkes ut og forberedes for utdeling.

 Scenen og lydanlegg kom på plass og Finstad Drumline
serverte rytmer til den stadig voksende folkemengden.

  
Etter offisiell åpning, utført av ordføreren, var vi i gang. MiniSkiLøpet med 200 barn var
først ut. Vi måtte dessverre sette deltaker-taket der ettersom vi ikke hadde flere medaljer.
På forhånd hadde målet vært 75 deltakere...

Å se løperne fly ivrig ut fra start, og senere komme slitne men glade
i mål i "vårt løp" - Wow! 

Håkon Brox, nykronet norgesmester på 10 kilometer,
vant det aller første SkiLøpet 10K på herresiden.

 Og moren hans, Synøve Brox, vant for kvinnene. Gratulerer til begge!

Mor og sønn Brox vant en fantastisk løpsreise til Xi'an, Kina!
Reisen testet jeg selv i fjor: Dit og tilbake igjen - en maratonreise til Kina.

 Ordfører Anne Kristine Linnestad delte ut premiene til klassevinnerne.

Jeg smilte stort sett hele dagen. Joda, vi hadde naturligvis noen utfordringer underveis, men de ble løst raskt og tilfredsstillende takket være alle dyktige og serviceinnstilte funksjonærer, løypevakter, samarbeidspartnere og positive deltakere. Alt gikk forbasket bra! Når i tillegg en jagerflyformasjon suste over rådhusplassen under avslutningen av arrangementet var Disney-følelsen komplett.

Etter tolv timers innsats, og en dusj, var alle funksjonærer/løypevakter invitert til en liten feiring på Don Pablos Pizza. Lykkelige og slitne kunne vi glede oss over at lokalavisen hadde tatt frem superlativene: "Løpsfest i Ski", "Umiddelbar suksess", "fantastisk tiltak", og det ble naturligvis stor jubel rundt bordet over vinner Håkon Brox' sitat:
- Her var det go’stemning, og dette er et av de beste løpsarrangementene jeg har deltatt på.

Det viktigste for meg denne kvelden var imidlertid at både organisasjonskomitémedlemmer, funksjonærer, løypevakter, sponsorer og løpere som hadde vært med var fornøyde. Mange har allerede uoppfordret sagt at dette vil de være med på neste år også.
En uventet gave fra organisasjonskomitéen toppet kvelden. 

Søndag var på mange måter sannhetens time. Hva var bloggernes dom? Og hva ville Kondis skrive? Hver for oss saumfarte vi dem alle:
Astrid likte stemningen og leverte et supert løp.
Mosjonisten Espen Ringom var ikke så glad i løypa, men veldig fornøyd med prisen.
Fortare Anna synes SkiLøpet var fantastisk til tross for at hun ikke hadde dagen.
Frode Klevstul på Klevstul Chronicles ga SkiLøpet fem av fem mulige toalettseter. En stor ære! (c;
Ikkesaaperfekt-Anna ga SkiLøpet toppkarakter.
Endorfinlykke mente Marit at løypas varierte underlag var godt balansert.
Treningscamp-Siri gjorde et strålende løp og var takknemmelig for 100-metersmarkeringene på slutten.

Også Kondis ga gode skussmål i deres artikkel fra løpet: "Dobbeltseier til Brox i SkiLøpet":
"Stor ros til SkiLøperne som påtok seg oppgaven med å arrangere løpet. Det er ikke ofte at en joggegruppe går på et slikt arrangement, som for øvrig gikk tilsynelatende prikkfritt for seg. Ordføreren overrakte premiene til alle klassevinnerne og det var også fine premier i tillegg til hovedpremiene både til klassevinnerne og mange uttrekkspremier, og deltakerne fikk både løpesokker, drikkeflaske, t-skjorte og mere til for den nette sum av kr 200. Mange langt mer erfarne arrangører har mye å lære her. I tillegg var det også et fulltegnet barneløp. Så får vi bare håpe at dette blir en årlig foretéelse, for Ski og Follo trenger så avgjort et slikt løp."

Tusen, millioner takk til alle små og store deltakere, sponsorer, støttespillere, funksjonærer, tilskuere, berørte Ski-boere og andre som ble med og gjorde SkiLøpet til en virkelig minneverdig dag!!

Om det blir SkiLøp i 2013 også? Gjett om! Større og bedre, og med fem-kilometersdistanse i tillegg. Planleggingen er allerede i gang.

Janicke