søndag 3. juni 2012

Eufori i Stockholm

Uthvilte ben og en god natts søvn! I New York, Berlin og London ble det - nærmest uunngåelig når man er turist - mye gåing dagen før det store løpet. Ved leggetid har nervene tatt grep om både kropp og hode og ført til at dykkene ned i dyp hvile har vært korte. Dagen før dagen her i Stockholm ble den eneste utflukten nummerlappshentingen. Med fast dobbeltgrep om paraplyen, hender røde av våt kulde, samt hyppige gåsehud-anfall over det hele, ble den turen gjort så kort som mulig.
Stockholm Marathon - nummer fire av fem.

Samtidig som det sto klart for meg at det kom til å bli en kjølig fornøyelse, fjernet nettopp griseværet enda litt mer av tidspresset som alltid finnes i en eller annen form, sånn helt innerst inne. Stockholm i seks grader, 5,4 - 7,9 millimeter regn og liten kuling ga rom for å ta det "lungt". Jeg bekymret meg i grunn mer for mine to SkiLøper-kollegaer som skulle løpe sin aller første maraton i så triste forhold. 
Med stockholm Marathon capser.

De to lot seg imidlertid ikke skremme nevneverdig og var bare smil og latter på nummerlappshentingen fredag. Humøret var tilsvarende godt da vi møttes ved start maratondagen. Muligens preget av antrekkene.
Med masse klær - og søppelsekker.

Det var meldt kaldt, regntungt og vindfullt og denne gangen hadde meterologene helt rett. I ettertid har vi kunnet lese på Stockholm Marathons sider at det var det dårligste været gjennom tidene:
"Det hade inte gått att hitta en vidrigare dag att genomföre ett maratonlopp än denna lördag. Kvicksilvret var nere på tre grader strax efter start och kröp sen upp till fyra. Vinden låg på runt tio meter/sekund med kastbyar upp till 18 m/s. Lägg på ihällande regn på det och vi får 16 000 genomfrusna löpare."
Det var kaldt! Aldri før har jeg tatt på lang tights, lang supertrøye, vindjakke, hansker og caps for å løpe maraton. Men det snødde ikke, og det tordnet ikke. SkiLøperne har vært ute i dårligere forhold. Å stå over var aldri et alternativ.

Det er lett å tøyse og tulle når man er flere. Galgenhumor er god hjelp, men vi var i forskjellige startgrupper og etter oppstilling alene sank alvoret inn. Jeg var jo egentlig ikke klar for dette løpet. Tenk om jeg ikke klarte å fullføre engang. Jeg er ganske god på å psyke meg ned.

Hele den første mila ble preget av dystre tanker: maraton er så langt, jeg er for utålmodig for å løpe så lenge, det er kjipt å løpe løp uten å gå for pers, hva driver jeg egentlig med? Kroppen var imidlertid helt fin. Jeg holdt igjen farten akkurat som planlagt. Massene løp forbi og videre fra meg, jeg følte meg som verdens tregeste løper. Det var ikke lett å akseptere, det måtte jobbes for å holde tempoet nede, men jeg fortalte meg selv igjen og igjen at dersom jeg var i stand til å holde tempoet jevnt så ville jeg passere de fleste av dem mot slutten.

Det hjalp heller ikke at Garmin viste 300 meter feil allerede ved 3-kilometersmerket. Ved åtte kilometer var avviket på en halv kilometer. Det var bare å glemme klokken for å justere farten. God gammeldags hoderegning - som for min del fungerer utrolig dårlig etterhvert som jeg har løpt en stund - opptok derfor en del av tiden.

Den beryktede Västerbroen forseres for første gang rett før 10-kilometersmerket. Vinden og regnet pisket imot, men det var bare deilig. En overraskende herlig kamp mot elementene. Vinden må dessuten ha tatt tak i min labre og dystre innstilling og snurret den rundt, for da Västerbroen var ferdig forsert lå alt klart for meg. Det var opplagt at hovedmålet måtte være å fullføre en hel maraton uten å gå. Jeg skulle ikke passere fartsholderne på 3:45 før ved 30K. Etter det kunne jeg gi på - om jeg hadde noe å gi på med. Og merkelig nok var jeg overbevist om at det kom til å være nok krefter til det. Med litt flaks ville det bli min første maraton med negativ splitt.

Plutselig så jeg lyst på alt! Det motiverte meg veldig at pappa og minstemor Mia skulle heie ved 15 og 40 kilometer, jeg gledet meg til å gi gass etter 30 og jeg så skikkelig frem til å løpe Västerbroen igjen. Etter dette var det mer "oj, er vi her alt", "Halvmaraton passert, bare en halvmaraton igjen.", "jøss, jeg har visst begynt å passere løpere allerede". Selv ute på det store åpne området "Gärdet", hvor vi virkelig måtte kjempe oss gjennom vinden, var tankene lyse og motivasjonen på topp. Jeg tenkte mer på de stakkars funksjonærene som måtte stå ute i slikt vær i timesvis. Det var tross alt mye bedre å holde seg i bevegelse!

Hanskene tok jeg av etter ca ti kilometer, fullstendig gjennombløte. De ga ingen varme uansett. På vei ut mot Gamla Stan for andre gang oppdaget jeg at nummerlappen hadde gått i oppløsningen ved de to øverste festene og hang slik at nummeret ikke var synlig. Å feste en sikkerhetsnål med iskalde, fullstendig numne fingre er ikke lett! Flere ganger stakk jeg nålen godt inn i fingeren uten å kjenne det. Det tok en hel kilometer før nummeret var på plass, sånn nogenlunde.

Jeg holdt meg til planen; Fartholderne for 3:45 ble ikke passert før tretti kilometer. I motsetning til de tre tidligere maratonløpene tenkte jeg nå: Er det virkelig bare tolv kilometer igjen? Dette går jo som en drøm! Giret ble skiftet og endelig - ENDELIG - suste jeg forbi alle.

Ved 33 kilometer bar det opp Västerbroen igjen. Jeg gliste bredt til en funksjonær på toppen. Følte meg pigg som en kalv på vårslepp. Kan dette vare helt inn? Jeg bestemte meg for at det ville det, og banet meg gjennom strømmen av løpere som nå var på felgen - akkurat som jeg selv pleier å være på dette tidspunktet.

Nå begynte hoderegningen å bli lett. Med fire kilometer igjen til mål, og omlag fem minutter på kilometeren ville jeg komme inn under 3:40. Jeg ville antakelig slå tiden fra London! Er det mulig? Tempoet ble skrudd opp enda et hakk. Ved førti kilometer fikk jeg pepping fra pappa, som var like overrasket som meg: "Du kommer under 3:40!". Jeg visste det jo selv, men det var så rått å få høre det fra ham også. To kilometer igjen - nå måtte det en ulykke til for å rote det til.

Jeg rotet det ikke til; de siste tre kilometerne hadde jeg snittfart på 4:30 og for første gang ropte jeg høyt "JAAAA" da jeg passerte maraton-målstreken. Klokken viste 3:38:26. Jeg startet med snittfart nesten et halvt minutt roligere per kilometer enn i London, allikevel endte jeg på en bedre tid og var i mye bedre form også etter målgang.

Det viktigste er dog at løpet var en fantastisk opplevelse som jeg, med unntak av de ti første kilometerne, nøt til fulle!
 Etter målgang møtte jeg Märtha Louise som hadde klart målet sitt om å løpe på 3:35. Det ble også debut-tiden til SkiLøper-kollega Knut Olav. Fantastisk!!

Vi ble sluset videre og måtte ned en trapp for å komme til chip-avklipping. Ganske ondskapsfullt egentlig, for der var det mange som slet, klamret seg til rekkverket, gikk baklengs og stavret nedover. Etter å ha kjent etter de første par trinnene klarte jeg ikke å dy meg, og la om til lett, lykkelig og hoppende jogg forbi dem alle. Jaja, jeg skylder på euforien.
Den euforiske og den ene halvdelen av min lille, men enormt
motiverende, heiagjeng. Ser ut til at vi er omtrent like  stolte.

Euforien har i grunn sittet i siden. Å bli nummer 267 av 3343 kvinner når man ikke har noen forventninger overhodet... For en opptur!

Etter dette vet jeg hvordan sub 3:30 skal nås i Oslo til høsten. Eufooooriiiiiaaaa!

Janicke

34 kommentarer:

Thea sa...

Dette var hyggelig lesning en søndags morgen! Gratulerer så mye =)

Håper jeg selv sitter med en slik følelse om 2 uker.

Lykke til med oppladningen til Oslo maraton. Har trua på pers!

Siri sa...

Fantastisk beskrivelse og løp Janicke!

Ingalill. sa...

Drama, negativ splitt og den type maratonbeskrivelser som jager selvmedlidenhet og sykdom på flukt.
Surt regn og kulde på løpsdager er jo ideellt. Gratulerer så mye

(skulle vært moro å være flue på innsiden av hjernebrasken til de som så deg euforisk hoppende i trappa -)

frk sa...

godt løpt, frk lettbent! det er ingen tvil om at du kommer til å fikse det i oslo - jeg gleder meg til å heie på deg :)

lettbent sa...

Thea: unner alle en slik løpsopplevelse. Virkelig stort. Håper du får den om to uker (c: Det SKAL bli pers i Oslo.

Siri: Takk. Var jo rimelig inspirerende å skrive om også, hehe.

Ingalill: Jeg glemte/utelot å skrive om den virkelige dramatikken. Det ble blod!! På grunn av regnet gikk startnummeret i oppløsning ved de to øvre sikkerhetsnålene. For at nummeret skulle synes jobbet jeg i ca en km med å feste en av sikkerhetsnålene på nytt mens jeg løp. Ikke enkelt med fingre som var uten følelse i det kalde været. Stakk meg i fingeren uten å kjenne det, så blodet piplet, flere ganger! (c: Kult, eh? Jeg tror de trappesliterne hatet meg akkurat da. Hadde antakelig gjort det selv...men det ble for fristende.

lettbent sa...

Frk Linn: Takk! :cD

Terje Holm sa...

Nå er jeg skikkelig glad på dine vegne! Med dette løpet knakk du koden Janicke! Elixir fungerte nok en gang?
Terje :)

Trudes trening sa...

Herlig, og gratulerer så mye. Tviler ikke på at strategien din vil slå til for fullt i Oslo. Igjen - grattis med flott opplevelse og tid:-)

Astrid sa...

Gratulerer så mye, Janicke! Så flott at du fikk en god opplevelse! Du er litt av et forbilde :)

Mia sa...

Gratulerer med 4/5! Du er en skikkelig maratonmotivasjon altså! Herlig å komme i mål til en så søt og smilende heiagjeng=)

Lise B sa...

Gratulerer!:-) Imponerende gjennomført - tror aldri jeg kommer til å greie negativ splitt i et løp.

Leif sa...

Gratulerer med topp gjennomføring av nr 4! Virkelig imponerende å se utviklingen i km-tider, det må være utrolig godt å merke at man har mye å gi på med når alle rundt en sliter tyngre og tyngre...

Hmmm, to tøffe løp på så kort tid. Det er helt ok å hvile (litt) på laurbærene en stund nå. :-)

ania sa...

Gratulerer så masse. Jeg var nok en av dem som slet nedover de trappa! (noen skulle filme det) Jeg hadde det ikke så lett men klarte målet med 16 sec margin og jeg løp også hele veien (bortsett fra når jeg måtte tisse og når jeg prøvde å slå på musikken på IPhonen og gjennom 3 drikkestasjonen for å klare å få i meg drikke).Hva skal jeg nå satse på i Oslo?!3:50 kanskje? eller for ambisiøs?

Marianne sa...

Gratulerer med veldig bra gjennomført løp !! Høres ut som din opplevelse var hakket mer positivt enn min - var kald hele veien, og klarte ikke få i meg noe mat. Kult å klare det med det været vi fikk :-)

Frk. Løpeskjørt sa...

Gratulerer! Takk for nok en spennende løpsrapport. :o)

Ole Arne sa...

Gratulerer med vel overstått Stockholm Marathon, og raskere enn i London. Det virket som det var greit og gi litt f... ingen ting du måtte gjøre, bare kose deg og ta ut alt på slutten. Negativ spiltt, imponerende, det er det bare proffe løpere som greier. Alt er liksom snudd på hode fra London, det dårlige været, den gode følsen du hadde, ja unntatt de første 10km, dette er jo litt rart ?? Takk for nok en inspirerende løpsrapport. Jeg fikk nå lyst til og løpe en hel marathon... :-))

lettbent sa...

Terje: Takk! Ja, jeg tror jeg har lært noe veldig nyttig nå. Elixirene var en drøm hele veien. (c:

Trude: Negativ splitt er tingen! Definitivt min nye strategi. Og rett innstilling er alfa omega...

Astrid: hvem skulle tro at et maraton kunne oppleves så bra etter den følelsen jeg hadde i forkant å dømme? Håper du får den samme opplevelsen med din maraton!

Tusen takk Mia. Veldig stas med heiagjeng underveis. (c:

Lise B: Takk! Det trodde ikke jeg at jeg kunne heller... (c;

lettbent sa...

Leif: et løp som dette var akkurat det jeg trengte nå. Motivasjonen er på topp igjen, og jeg er klar for å gjøre det som må til for å "ta Oslo" i September. Samtidig er jeg veldig glad for at det er noen måneder frem. Det blir jo faktisk fire maraton på et år. Skal hvile litt nå, før jeg gåri gang med nytt program.

Ania: når du klarte 3:59 i Stockholm under disse forholdende tror jeg 3:50 er et fint mål i Oslo. Håper bein og kropp har hentet seg, men hvil ut og nyt suksessen! Gratulerer!

Marianne: Uff, å være kald hele veien må ha vært forferdelig. Frøs veldig på hendene men holdt meg greit temperert ellers. Sterkt gjort! Alle som stilte i går var rå!!

Anna sa...

Grattis med vledig bra gjennomført løp. Denne gode opplevelsen fortjente (og trengte?) du etter all den treninga.
Så er det kanskje slik, at jo mindre forventninger, desto friere kan man løpe, særlig mentalt? Uansett, vi får stadig bekreftet O store løpekonkurranseregel: ikke gå ut for hardt!

lettbent sa...

Toneklone: Takk og - eh - værsågod får jeg vel si. Det var veldig gøy å skrive den! (c:

Ole Arne: Ja, er det ikke rart at to løp kan bli så forskjellig - og motsatt av hva man ville tro ut i fra forutsetningene. Tanken som slo meg når det nærmet seg slutten i går var at det er den tiden jeg egentlig er god for. Berlin var litt over evne. Ganske sprøtt ogaå at snittpulsen i London var på 167 mens den endte på 153 i Stockholm. Jeg tror maratonsvaret mitt ligger der... (c: Om du er fristet av maraton er det bare å kjøre på. En ting jeg kan garantere er store opplevelser! (c:

lettbent sa...

Anna: Ja, det er riktig: jeg trengte dette nå. O store konkurranseregel skal plasseres litt lenger frem i pannebrasken nå. Spesielt ved maraton, hehe. Snart din tur!

Endorfinlykke sa...

Gratulerer igjen, helt fantastisk løpt. En fryd å lese om en så god opplevelse, tross lave forventninger og fæle værguder. Å begynne rolig, og ikke stresse seg opp med fryktbare målsetninger i forkant er kanskje ikke så dumt!

Per Christian sa...

Fantastisk lesing, og at det gikk så bra for deg. Gratulerer:) I en tid hvor jeg har vært plaget med skade i kneet er det en inspirasjon å følge deg. Gleder meg til å løpe igjen og forhåpentligvis skal jeg for første gang løpe en helmaraton i løpet av året.

Anne-Brit sa...

Oj, dette hørtes ut som et drømmeløp! Gratulerer, så moro!

lettbent sa...

Marit: Tusen takk igjen (c: Taktikken anbefales. Tidsmål og underveis-opplevelsen må balanseres selfølgelig, men jeg er rimelig sikker på at jeg har funnet maratonstrategien som passer for meg.

Per Christian: Veldig kjedelig med skade! Glad for å kunne inspirere i skadeperioden (c; Håper du kommer raskt tilbake slik at du når målet om helmaraton i år! Opplevelsen av å klare en slik utfordring er enorm. Lykke til (c:

Anne-Brit: Tusen takk. Helt klart et drømmeløp for meg denne lørdagen. Veldig god og motiverende opplevelse!

Anonym sa...

Morro å lese beskrivelsen din. Hadde egentlig samme opplevelsen, selv om jeg hadde en negativ split på 7 minutter. Var så kald og gjennomfrosen på slutten, men absolutt fornøyd med i overkant av 3.17. Flott blogg du har :-)

torkel sa...

Ja, selv om de fleste vet at negativ splitt er nøkkelen til raskt løp og fin løpopplevelse er det ikke like lett å sette det ut i praksis. Det er et nettsted som kan gi deg en ganske detaljert og fint skjema med tidsplan mm for rekord-løpet ditt i oslo. Se feelrace.com Jeg tror det opplegget de kjører er helt i tråd med rådene Marius Bakken gir.

Løpemammaen... sa...

Så gøy at det gikk så bra. For meg som løp for første gang på lørdag, er det utrolig inspirerende å lese om løpet ditt. Jeg sleit for eksempel ganske mye med å gå ned den trappa. Men jeg lo i det minste høyt da jeg gjorde det. Jeg var jo så glad. Styrken din fascinerer meg igjen og igjen. Det bli spennende å følge deg fram mot Oslo. Lykke til!

lettbent sa...

Anonym: Negativ splitt på 7 minutter er knallbra - for ikke å snakke om tiden på 3:17. Det hadde vært drømmen å oppnå noe slikt i Oslo. Gratulerer! (c: (og takk)

Torkel: Jeg skal sjekke feelrace.com! Driver og søker litt rundt nå for å finne den "riktige" oppskriften. Jeg er ingen stor fan av intervaller for ofte, men jeg innser at det må til... Takk for tips!

Løpemammaen: Gratulerer med veldig godt gjennomført debut! Synes nesten det virker som om flere har hatt gode opplevelser i drittværet enn motsatt, gøy! Har selv haltet ned slike trapper, det var vel derfor det var litt morsomt å hoppe ned når jeg nå kunne, hehe. Gøy at du er klar for ny maraton også forresten. Blir det i år? (c;

Tone sa...

for et herlig bilde av deg og frøkna. Kult at det står wow på genseren hennes! Moro lesning og moro at det ble en så utrolig bra opplevelse. Når alt kommer til alt er det det viktigste. Gratulerer så masse, Janicke. Veldig fortjent og en kjempemotivasjon for oss andre maratonløpere-wannabe's:)Er forresten veldig spent på hva målet blir etter Oslo...40 før 50? Hvil og nyt!!

lettbent sa...

Tone: Takk, hehe. Tenkte ikke på at det stod Wow på genseren, men det passet jo bra. Har såvidt begynt å tenke at det blir litt stusselig å bli ferdig med 5 før 40, men som du antyder: det finnes mange kule mål å strekke seg etter. ((c:

Unknown sa...

Gratulerer Janicke! Veldig bra gjennomført i stormkastene og levende og artig beskrevet :-)

Isabel sa...

Koser meg med bloggen din til frokosten.
Utrolig bra jobbet, du er inspirerende :D

lettbent sa...

Forde: Takk! Det var en - på alle måter - heftig opplevelse. (c:

Isabel: Hehe, hyggelig å bli lest til frokosten og veldig motiverende at strabasene inspirerer! Tusen takk! (c: