torsdag 1. mars 2012

For gammel?

En bekjent spurte meg nylig om hvorfor jeg løper så mye. Å løpe for å holde seg i form er én ting, mente han, men hvorfor slike mengder når jeg - og han formulerte dette på veldig forsiktig og lite provoserende måte - tross alt er for gammel til oppnå de virkelig store resultatene.

Nøyaktig hva jeg svarte husker jeg ikke, men jeg må innrømme at det har blitt noen runder på dette; Hvorfor så mye og hvorfor nå? Svaret var overraskende enkelt:

Hvorfor ikke?

Ok, noen ganger har det dukket opp et flyktig ønske om at løpingen skulle ha tatt meg tidligere. Da kunne det muligens ha blitt noe skikkelig ut av all milslukingen. Men tanken feies alltid bort like fort som den dukker opp. Jeg hadde nok av muligheter til å bli påvirket til å starte tidlig. Både mamma og pappa løp da jeg var barn. Pappa var (og er) en meget god løper, og har fremdeles noen klubbrekorder stående. Mamma jogget for mosjonens skyld, sannsynligvis revet med av den forrige joggebølgen. Påvirket av dem ble det enkelte joggeturer og deltakelse i Gjersjøen rundt og Kristinaløpet tidlig i tenårene, og Sentrumsløpet og Holmenkollstafetten noe senere.

Det var altså nok av muligheter til å oppdage løpingens gleder tidligere. Det skjedde bare ikke. Famlende selvtillit, dårlig fantasi, fullstendig mangel på ambisjoner og ikke-eksisterende egendriv er antakelig viktige stikkord. Jeg var bare ikke moden for det før.

En av flere ting som omsider trigget meg til å gå videre fra bare å periodejogge for mosjonens skyld, til å ville løpe maraton på en bestemt tid var en artikkel i Dagbladet i 2005. På det tidspunktet hadde tredveårene kastet seg over meg og barn nummer to var så godt som ferdigruget. "Feit og ferdig" oppsummerer selvbildet.

Artikkelen handlet om en dame, to år eldre enn meg og med barn, som hadde blitt tatt med på sin første løpetur som 32 åring og blitt løpefrelst. Så frelst faktisk, at hun tre år senere var på vei til VM som maratonløper. Damen var (selvfølgelig) Kirsten Melkevik Otterbu - nå Kirsten Marathon Melkevik. Artikkelen fungerte som en øyeåpner for meg: mye var fortsatt mulig selv om det begynte å medføre en viss brannfare å tenne  lysene på bursdagskaken og kroppen hadde vært igjennom to graviditeter. Livet kunne fortsatt være noe mer enn å være "mamma" med bleier og morsmelkerstatning som viktigste interesseområder. Mindre enn et år senere var jeg påmeldt til New York Marathon.

Enkelte nedturer og mange oppturer senere nytes både veiene og målene til fulle, og det er så mange berusende sider ved løpingen som forsterkes etterhvert som treningen intensiveres: tilfredsheten under og etter de virkelig lange turene, fartsfølelsen når beina virkelig har dagen og den totale og altoppslukende lykkerusen når et mer eller mindre hårete mål helt eller delvis nås - ekte løpelykke!

Blir man noen gang for gammel for løpelykke, så lenge bein og kropp samarbeider? Neppe!

Janicke

20 kommentarer:

Anna sa...

Er det ikke litt typisk norsk da? ("det er typisk norks å være god(best?)")
De aller, aller færreste mennesker har det Maraton Melkevik har.
Men det flere kan ha, er gleden av å bruke kroppen, mestre både mentale og fysiske utfordringer. Og ja, man kan vedlikeholde, men man bør jo også UTFORDRE. Må personlige utfordringer være målbare? Godt nok; for hvem?

Løp, lettbente Janicke, og fryd deg over hvert skritt du tar!

lettbent sa...

Yes! My point exactly. (c:

Anne-Brit sa...

Hvorfor skal man ikke stå på så lenge man orker og kan? Jeg stod vakt på RBIR karusellen i går og der så jeg flere spreke løpere som hadde passert 70 og fremdeles gjør det bra!

lettbent sa...

Ikke sant? Håper jeg fortsatt løper når jeg blir 70, og at løpereiser er min type ferie enda lenger. (c:

Ingalill. sa...

Ikke glem at det gamlere du blir det flere faller fra og det høyere opp på resultatlistene kommer du
(hvis du nå bryr deg om sånt -)

Jeg satser hardt og håper på pallen rundt 95.

ultraragnar sa...

Så lenge kroppen er med så er det vel bare å løpe. For min del skulle jeg bare ønske jeg hadde begynt tidligere.
Ingenting er som følelsen av å være en evighetsmaskin etter å ha løpt noen timer.

lettbent sa...

Ingalill: Det er et poeng. Som 95 åring ruler du garantert - skal se muligheten til å ta en verdensrekord ikke er tapt allikevel. (c:

Ultra-Ragnar: Ja, så lenge kroppen holder og man har glede av løpingen det i grunn ingen grunn til å trappe ned. Evighetsmaskin er et bra bilde - spesielt når man løper ultra kan jeg tenke meg. Følelsen av å kunne løpe og løpe og løpe er nydelig!

frk sa...

vi blir aldri for gamle til å bevise for oss selv at vi fikser mer enn vi tror! heia hårete mål, endorfiner og løperus :)

Løpemammaen... sa...

Hei,
Min løpehistorie er veldig lik din. Morsomt. Selv om du løper både fortere og lengre enn meg nå, da.

Jeg er helt sikker på at man kan oppleve løpelykke langt opp i åra. Mamma løper fortsatt nesten hver dag selv om hun har passert 60. Hun mener selv at hun har mange år igjen.

Når folk spør meg om hvorfor jeg løper, svarer jeg at jeg gjør det fordi jeg kan. Egentlig et teit spørsmål. Jeg har aldri spurt noen hvorfor de ser på tv...

Fortsett å imponere!

ania sa...

Jeg blir alltid provosert av den kommentaren " du er for gammel" og hvorfor må vi gjøre noe for å være virkelig gode? Det er veldig relevant " å ha gode resultater" for meg blir 4 timer på marathon som å vinne den for andre. Jeg løper for megselv og egen tilfredstillelse og det gjør du nok også. Dessutten bare se på kondis artikel etter 50 k på Bislet. Mange mye eldre en deg og meg . Leste at gjennomsnits alder på NY maraton var 39 år. Det kommer fordeller av alder også! Jeg angrer bare litt på at jeg ikke begynte litt tidligere.... Flere gode løpeår

Stian sa...

Man blir vel aldri for gammel til å holde seg i form. Og er løping den måten man liker å holde seg aktiv på er det jo det bare å fortsette. Jeg er ikke den kjappeste i løypa, men så lenge jeg når min mål er jeg fornøyd med det. Fantastisk følelse når man klarer å fullføre noe man har jobbet i mot :o)

Grete sa...

Jeg kjenner meg igjen i din historie. Jeg har fra jeg var barn visst at jeg har talent for langdistanseløping. I tenårene både løp og syklet jeg mye. Jeg kom opp på et ganske høyt nivå, selv om jeg ikke var aktiv i noen klubb. I senere tid har jeg angret på at jeg ikke satset på løping eller sykling mens jeg var i tenårene. Jeg tror jeg kunne blitt god. Men, som deg, så var ikke jeg heller moden for det. Jeg hadde altfor stor prestasjonsangst, og konkurransenervene var ikke til å holde ut.

I 20 årene fikk jeg tre barn. For 2 år siden, da jeg var 31, tok jeg opp løpingen igjen. Jeg innser at jeg aldri kan klare å komme opp på noe mer enn et ok mosjonistnivå. Men jeg synes det er moro å strekke meg etter og slå egne rekorder. I sommer løp jeg mitt første maraton på 3.43. Nå er neste mål 3.40. Det er langtfra noen topplassering. Men for meg vil det være en seier å perse på maraton. Om andre ikke har forståelse for min jakt på personlige rekorder, så får de bare la være å forstå det. De holder kanskje på med f.eks golf eller ridning, noe som jeg aldri ville brukt tiden min på.

Jeg liker å løpe, og jeg kommer til å fortsette å løpe så lenge helsen min klarer det.

Stå på, Janicke. Jeg er imponert over resultatene dine, og jeg får inspirasjon av bloggen din.

lettbent sa...

Frk Linn: Ja, det handler om å overraske seg selv litt innimellom - oppbyggende på alle måter. (c:

Løpemammaen: Kult at moren din løper også, faren min (61) er veldig aktiv også (har mål om å løpe på under 3 timer i Berlin til høsten) - og jeg tror han fikser det. DET hadde forøvrig vært det kule svaret: "Hvorfor ser du på tv?" (c; La oss bare fortsette og nyte. :cD

Ania: Når resultatet av "galskapen" er både gleder underveis, gir bedre form, bedre mental helse og en haug av gode opplevelser er det vel ingen grunn til å la være enten man er 15, 30, 58 eller 85. La oss fortsette så lenge beina bærer oss (c:

Stian: Helt riktig, det blir jo egentlig bare viktigere og viktigere at man beveger seg. Det er bare én person som kan være kjappest i løypa, og blant eliteløperne er det nok bare én vinner, men blant mosjonistene er alle er vinnere av opplevelser og helsegevinster i både trening og løpsgjennomføring. Treningsturer og løp kan være tøffe og tunge, men etterløpsfølelsen er alltid like god! (c:

Grete: Det er flere ting som må være på plass for å bli en toppidrettsutøver. Det fysiske talentet er en viktig del, men det mentale er tilsvarende avgjørende. Kanskje hadde du kunne fått bygget det mentale om du hadde hatt en god trener, men prestasjonsangst og konkurransenerver kan fort ødelegge all løpegleden - og uten den ser jeg ikke poenget med å trene (mye).

At du løp din første maraton på 3:43 er veldig imponerende! Jeg hørte en gang at maraton nr 2 går 15 minutter raskere bare på erfaringen - i så fall skulle 3:40 være et i overkant beskjedent mål for deg. Når og hvor skal du løpe? Det slår meg at om du er 33 år og liker å løpe langt så har du fortsatt mulighet til å nå et veldig høyt mosjonistnivå - om det frister mener jeg.

For min del er det ikke noe talent utover det ordinære, men jeg tror man kan nå ganske langt bare med vilje og utholdenhet også.

Takk for hyggelig kommentar, veldig glad om jeg inspirerer deg!! (c:

Stå på du også - uten at jeg vet noe om hvor mye du får trent og alt slikt så mistenker jeg at du fikser sub 3:30 før meg... (c;

Trudes trening sa...

Jeg, som mange andre som har kommentert, er mektig imponert over viljen din. Du har jo sykt gode resultater (i mine øyne) og et blikk på resultatlistene for halvmaraton her i distriktet, ville du ha hevdet deg svært bra.

Du er et forbilde for mange, meg selv inkludert. Og nei, man blir aldri for gammel til å løpe. Har man stayerevnen, kan man få til det meste:-)

Jeg er også oppvokst med treningsglade foreldre, men som aldri pushet - deres aktivitet smittet over helt automatisk:-)

Mia sa...

Man løper vel for å vinne over seg selv, og ikke for å slå verdensrekorden i maraton=) Heldigvis blir man aldri for gammel til å finne løpegleden og lysten til å konkurrere mot seg selv. Synes du er ståltøff som bare bestemte deg for å løpe maraton og gjennomførte det! Og perstidene dine er jo virkelig noe å være stolt av=)

Du er et stort forbilde for meg, og treningsprogrammet ditt er motivasjon for meg - selv om jeg på langt nær løper like langt eller like fort som deg=)
Har meldt meg på 5 timer på Oslo Maraton, regner med å bli slått av mange som er både dobbelt og trippelt så gammel som meg:)

lettbent sa...

Trude: Tusen, tusen takk. Du er tøff selv, med rykende fersk pers, gratulerer igjen! (c: Foreldre behøver ikke pushe for å påvirke - nesten bedre å ikke pushe, kan ha helt motsatt effekt i grunn. Da jeg kom hjem fra dagens økt stod 6-åringen i løpetøy og ville ha en løpetur. Positiv påvirkning. (c:

Mia: Ja - det handler jo faktisk bare om å konkurrere mot/med seg selv. Det er personlige rekorder, ikke verdensrekorder, vi jager. Ingenting er bedre enn om man kan overraske seg selv i så måte; hadde aldri trodd at jeg kunne komme på 41-tallet på mila for eksempel. Med litt pågangsmot og utholdenhet (stahet) er alt mulig! (c:

Maraton er den ultimate løpstesten! Det er klart du blir slått både av folk som er eldre og yngre - men samtidig slår du garantert også andre både eldre og yngre. Dessuten seirer du stort over alle som ikke deltar. Stå på, det fikser du fint. Leste litt på bloggen din. Er det runners knee du sliter litt med? Hørtes veldig ut som det (fersk erfaring selv). Viktig å ta det på alvor så det ikke forverrer seg.

Anne-Brit sa...

Ha,ha, jeg synes svaret "Hvorfor ser du på tv?" var et kjempe godt svar! Det skal jeg jammen bruke!

Mia sa...

Har vært plaget med det ene og det andre, løpekne, slimposebetennelse og betennelse under foten! Men forhåpentligvis(!!!) har jeg tøyet det av meg=)

Ole Arne sa...

Min historie er "nesten" lik din, bortsett fra at jeg er mann, startet og jogge når jeg var 39år, veide 107kg, (veier nå 90kg, fortsatt 10-12kg for mye) alt jeg greide og jogge var 200meter, økte gradvis, med ukene, månedene, og årene.

Til helgen reiser jeg til England, og skal løpe min tredje halv maraton, 11.mars, på Silverstone Racing Court.

Trodde aldri at løping var noe for meg, men nå vet jeg, at jeg kommer til og fortsette helt til jeg blir skadet eller syk på en måte. Nå ser jeg fram til og jogge de neste 20-30årene....kunne ikke tenke meg ett liv uten jogging. Hvorfor begynte jeg og løpe ? kanskje for og se mindre på TV. Poenget var, å komme seg opp av sofaen. Hadde sluttet og røyke etter 22år, og pådratt meg en lett Kols. Formen var helt på bånn. Greide knapt og gå opp en trapp. Etter at ungene blei eldre fikk jeg mere tid til meg selv. Jeg har nok også blitt mer målrettet og staere, med årene. Det eneste jeg angrer på nå, er at jeg ikke begynte og jogg tidligere...

I år er det første vinteren på de seks årene jeg har jogget, jeg har greid og holde "trykket" oppe gjennom alle de kalde månedene. Jeg oppdaget bloggen din i oktober, og har siden lest alt du skriver. Du skriver så lett og engasjerende.... Bloggen din har bidratt til og holde min motivasjon oppe, så stå på Janicke, fortsett å løp, å skriv....

lettbent sa...

Hei Ole Arne og takk for veldig hyggelig kommentar! Jeg så den i går rett før jeg dro ut med SkiJoggere/SkiLøpere og det var akkurat det som skulle til for å få ordentlig motivasjon etter en litt tung dag, så tusen takk! (c:

Det er fantastisk hva du har fått til! Det er ikke lett å ta så store grep/endre livsstilen og faktisk holde det over tid. Helt nødvendig høres det ut som, men det krever viljestyrke. Å komme igang med løping når formen er på bånn er en bragd i seg selv. Det er jo dessverre først senere, når man kommer litt i form, at man får oppleve joggingens og løpingens gleder.

Imponert! (c:

Det er virkelig stort om jeg gjennom bloggen bidrar til å holde deg motivert - det motiverer meg! Veldig god sirkel...

Og lykke til med ditt halvmaraton!! (Det løpet må jeg forøvrig sjekke ut, høres gøy ut med løp på Silverstone)