lørdag 17. desember 2011

Disiplinærsak

Hvorvidt selvdisiplin faktisk er viktigere enn IQ for å lykkes i livet, slik aftenposten skrev denne uken, skal jeg ikke kommentere. Men at det å være disiplinert er en avgjørende byggesten for å oppnå målene sine, enten det er innen sport, musikk, jobb eller annet, er udiskutabelt. Å kontrollere seg selv, og ikke tillate daglig vurdering av enkeltpunktene i langtidsplanen, gir den beste utviklingen.

Det er akkurat dét mine favorittslagord fra Adidas og Nike dreier seg om: Don't think, run og Just do it. Det finnes enorme mengder med gode slagord der ute, men akkurat disse to fungerer så bra fordi de både passer for å krysse dørstokkmila, og for å fortsette når det røyner på.

Etter to år med selvinstruksjon om ikke å tenke, men i stedet bare komme meg ut på løpetur, har det på umerkelig vis blitt en vane. Står det på planen at jeg skal løpe en mil klokken 06:00 så er det bare å stå opp slik at det kan gjennomføres. Selv for et a-menneske som meg er ikke løpetur det første kroppen fantaserer om når jeg våkner, men nå kjenner jeg (stort sett) ikke etter hvorvidt jeg har lyst. Om velfungerende maskin er bildet jeg bruker når jeg løper, så er "forhåndsprogrammert robot" bildet for å følge treningsopplegget som skal ta meg til små og store mål.

Et visst slingrinsmonn tillates naturligvis; Det hender at andre ting prioriteres foran den planlagte økten, og av og til går bare ikke familiekabalen opp. For oss mosjonister må treningen kombineres med et vanlig, og til tider uforutsigbart, liv. Men alle de elendige unnskyldningene jeg lurte meg selv med før i tiden er definitivt lagt døde.
  • Dårlig vær: Ta på flere klær.
  • For sulten: Ta et par skjeer youghurt og kom deg ut.
  • Trente i går: Og så da?
  • For trøtt: Du våkner når du kommer i gang.
  • Det er så godt å sitte i sofaen: Det blir enda bedre etter en løpetur.
  • For mett: Drøy en time (og spis mindre neste gang).
  • Helligdag: Stille og stemningsfullt å løpe.
Og så videre.

Det neste nå blir å trene opp selvdisiplinen på andre områder også...
Snart snur solen, men foreløpig er det best å forsøke å lyse opp selv.

Men først; ut i mørket med SkiLøperne. Frokosten smaker aldri bedre enn etter en morgenøkt!

Janicke

10 kommentarer:

Mia sa...

Det finnes ingen gode unskyldninger for ikke å trene!=)

Ingalill. sa...

Amen Mia: likevel har jeg 1000 -)
, bortsett fra når man er småsyk og sjokoladesstinn med vondt kne.
Da er løping det eneste man makter tenke på.

J:( - det er gått så langt i mitt hode at jeg er hellig overbevist om at du er hjernen bak både do-it og don't think -)

lettbent sa...

Mia: Du har helt rett. Bare synd det tok så lang tid før jeg skjønte det... (c;

Ingalill: Nå har vi ikke engang lov til å bruke skade som unnskyldning. Sykdom er det vel en annen sak med. Har løpt noen sjokoladestinne turer også - huff, men litt bedre samvittighet etterpå. *c:

Tar veldig gjerne på meg æren for mottoene/mantraene. Bare lev i den troen du. (c:

Unknown sa...

Jeg blir stadig overrasket over hvor god disiplin jeg har på trening, når jeg ser hvor lite disiplin jeg har på enkelte andre områder i livet.

De verste unnskyldningene kommer jeg med når det er snakk om styrketrening, skiturer eller noe annet som innebærer mer forberedelser enn å snøre på seg løpeskoene. "Er fortsatt litt støl etter styrketreninga for tre uker siden", for eksempel.

Gleder meg skikkelig til det blir mulig å løpe i dagslys igjen!

ania sa...

Først når man ikke kan løpe ( skade, jobb , syke barn osv) oppdager man hvor godt det er å trene . Jeg finner ikke på unskyldningene til å ikke trene men til å trene tross et eller annet. Helt enig at å være disiplinert hjelper i livet ellers. Jeg trente svømming som barn ( 2 svømmetreninger daglig plus styrke) og det jeg lærte da hjalp å presse meg å være god på skolen også.

Endorfinlykke sa...

Interessant den AP-saken.

Og helt enig, når trening først kommer i robot-blodet, slutter man å åpne opp for muligheten til noen unnskyldning - nettopp fordi det ikke fins noen gode nok unnskyldninger.

Astrid sa...

Jeg er med på det meste av dette - men den morgenløpingen, den forstår jeg ikke. Det tidligste jeg har klart å komme meg ut er kvart over åtte, og da er jeg ikke på jobb før ti - så det fungerer jo ikke. Jeg kunne aldri dratt ut på joggetur kl. 06, der går helt klart min grense :) - men jeg beundrer absolutt dere som greier det!

Silja sa...

Det handler mye om disiplin ja ;-) Noen ganger må man disiplinere seg til å være i ro også; det er nesten verre enn å hoppe over dørstokken ;-)

Birger sa...

Det jeg ikke har disiplin til er å ikke bli en gretten, kjip gubbe når jeg ikke får trent pga livet, og må utsette en økt pga irrelevante ting som familie, bursdager, sosiale treff, jobb, bryllup og sånt. Hehe. Holder maks 1 dag utover skjemaet, så går munnvikene kjapt nedover, holdningen blir lutende, og det eneste som fikser det er en løpetur....:)

lettbent sa...

Siri: Det var nettopp det jeg falt i gjennom på mht APs artikkel. Man måtte ha generell selvdisiplin, ikke bare på ett område. Anorektikere har jo stålkontroll på mat, men man ser dem liksom ikke som spesielt vellykkede... Unnskyldninger mot styrketrening, det kjenner jeg godt til, hehe.

Ania: Du har så rett. Jeg har tatt noen rolige uker nå. Delvis fordi det var planen, men også på grunn at et småklagende kne. Må ha selvdisplin på å ikke gå for fort frem og det er skikkelig utfordrende. Å ta med seg tillært selvdisiplin fra ett område til et annet tror jeg kan være gull verdt!

Marit: Korrekt! Man må bare holde på litt før den brikken faller på plass. (c;

Astrid: Man kan sikkert venne seg til det også - om man er desperat nok. Men om det ikke er nødvendig er det jo ikke noe å plage seg gjennom. Vi var da ganske tidlig oppe i Berlin på dagen før dagen-jogg. Eller var den halv ni?

Silja: Det er virkelig sant. Å holde seg ro har blitt en større utfordring enn å trene. Bra på noen måter, men som Birger sier så går det på humøret løs (og dermed de øvrige rundt en).

Birger: Kjenner meg godt igjen. Forsøker å si til meg selv at det er et faresignal når jeg heller vil prioritere løpingen foran treff med venner, fester og slikt. Men så vet jo jeg best av alle hvor sur jeg blir om jeg ikke får lagt inn noen kilometer her og noen kilometer der - og hvor strålende fornøyd man er når man får trent akkurat som man ønsker. Det er vel bare å innse at vi er løpenerder!