søndag 4. september 2011

Skarve syv kilometer

Nei gitt. Det var ikke slik at jeg hoppet av glede over dagens oppføring i Anders Szalkais treningsprogram:

Tid: 173 - 190 min
Distanse: 33 km 
Snittempo: 05:29 min/km
Snittfart: 10,94 km/h
Programmets längsta långpass, som du kör lite på känsla fartmässigt. Starta i din lugna vanliga långpassfart och sen om allt känns ok kan du ligga på något fortare än lugn fart. Om du känner dig sliten, tar du lugna farten rakt igenom och planerar passet att du avslutar det efter max 3.10, även om du inte fått ihop 33km. Passa på att testa marans sportdryck, ch om du tänker dig göra en uppladdning inför maran med uppladdningsdryck kan du testa en light varient inför detta pass för att se att uppladdningen funkar bra med din mage. Stretcha lätt.

Det var ikke slik at distansen skremte meg så voldsomt. Det har blitt fire turer på over tretti kilometer i løpet av de siste par månedene, og på samtlige kjente jeg at bena hadde taklet noen kilometer til. Kondisen er ikke noe problem, det går jo forholdsvis rolig. Med forbehold om dagsform, så vet jeg at det finnes nok krefter og mental vilje til å klare det. Utfordringen denne søndagen var at jeg måtte være ferdig med mine 33 kilometer innen halv tolv og Yr.no meldte om mye nedbør. Men, dette var den siste 30-pluss-turen på programmet, og det var uaktuelt å utsette den. Hvilken annen ukedag klarer man å skvise inn over tre timers løping? Det var bare å komme seg opp og ut. Frokosten ble et knekkebrød med prim og banan (håpet på mirakuløs oppvåkningseffekt) mens flaskene til drikkebeltet ble fylt. To med vann (selv om yr.nos melding tilsa at det bare var å gape) og en med solbærsaft.

Så var det bare å sette igang. Løpe, løpe, løpe. Forsøkte å holde tempoet på mellom 5:20 og 5:30 min/km, og finne en rytme der. Ettersom de første ti kilometerne ble lagt til vei uten fortau løp jeg uten musikk. Det er ikke mange biler ute rundt klokken ni på en søndag, men det greit å høre dem når de kommer. Tankene får da også fly friere uten musikk.

Regnet holdt seg sympatisk nok unna. Veien ble til mens jeg løp, og en tredjedel ble snart til halvvegs. Mesteparten gikk på asfalt så jeg bestemte meg for å ta en runde i Hebekkskogen for mykere underlag noen kilometer. Jeg tok en annen sti inn i skogen enn jeg pleier og erfarte raskt at underlaget ikke bare var mykere; det var vått, grisete og sleipt. Sta skal en maratonløper være, så jeg fortsatte videre innover et stykke, men etter å ha sunket føttene opp til anklene i gjørmedammer tre, fire ganger, og det så ut til å bære rett ut i myra bestemte jeg meg for å snu.
Skoskylling etter endt økt var helt nødvendig
takket være gjørmebadet i Hebekkskogen.

Gjennom denne (snu)operasjonen fikk jeg bekreftet to ting jeg har hatt sterk mistanke til lenge:
1. Jeg eier ikke retningssans, og (eventuelt "eller")
2. Det er "sorte hull" - á la de i verdensrommet - i Hebekkskogen,
for da enden av skogen endelig ble nådd var jeg et helt annet sted enn forventet og langt unna der jeg løp inn...

Myrturen kostet sekunder. Snittempoet som hadde ligget på 5:23 raste til 5:29. I og for seg greit i forhold til treningsprogrammet, men jeg vil jo helst være litt bedre enn det. Typisk "flink pike"-syndrom antakelig. Etter skogen holdt jeg meg på trygg asfaltgrunn og ved 25 kilomter fylte jeg på med energigel nummer to. I Berlin skal jeg ha tre tuber av gelen med. Tar nok den første ved 15 kilometer, så en ved 25 og en siste ved 35. Sammen med jevnlig påfyll av vann bør det sikre at jeg i alle fall ikke går fullstendig tom eller dehydreres.

Ved tretti kilometer tok jeg inn til idrettsbanen for å ta de siste kilometerne der. Ektefellen måtte avgårde klokken 11, så det føltes best å være i nærheten om ungene skulle trenge meg. Dessuten var det deilig med helt flatt underlag. Beina var slitne, men det gikk fortsatt greit og uten å tenke over det hadde jeg økt tempoet til maratonfarten på rundt fem minutter per kilometer.
Garmin bød på hyggelig lesning i dag. 

I følge treningsprogrammet skulle det løpes i tre timer og ti minutter, så jeg bestemte meg for å gjøre det i stedet for å stoppe etter 33 kilometer. Det ga tid til to ekstra kilometer og Garmin hadde rundet 35 da jeg endelig, og for første gang på tre timer og syv minutter, sluttet å løpe. Med rundt en kilometers margin er det den lengste turen jeg har løpt siden New York Marathon i 2007.


Ok, jeg jublet ikke da jeg innså at jeg måtte sykle minstemor til bursdag på andre siden av Ski en halvtime etter endt økt fordi ektefellen hadde bilen. Det gjorde dessuten usedvanlig vondt, og frembrakte en del merkelige freselyder og uvanlige pusteøvelser, da jeg sparket tærne i det øverste trappetrinnet. Men, det gledelige faktum er at jeg ikke er spesielt gåen. Beina er litt møre, men det var helt greit å sykle en halv mil og jeg er fylt av en god følelse av å være sterk. Trettifem kilometer er langt. En maraton er bare skarve syv kilometer lenger. Jeg hadde klart disse siste syv kilometer til i dag, og akkurat nå, i komfortabel post-langturtilstand føler jeg meg to hakk tryggere på at det er mulig:
  • i Berlin,
  • på tredje forsøket,
  • i et storstilt løpsarrangement,
  • med entusiastisk publikum langs løypa,
  • på flatt og jevnt asfaltunderlag,
  • og med nummerlapp på brystet,
å nå drømmemålet.

Lykke!

Janicke

20 kommentarer:

Märtha Louise sa...

ÅH! Jag började nästan gråta bara av att läsa det här, så jag ser fram emot att läsa om berlin marathon sen!! Du är så duktig!

Silja sa...

oj oj oj; dette tar pusten fra meg i alle fall: utrolig bra!!! Og det kommer til å ryke etter deg på maraton ;-) Spennende, og jeg gleder meg utrolig til å høre om hele opplevelsen når den tid kommer ;-)

Torill Berg sa...

Så flott! jeg krysser fingrene for at du når målet ditt i Berlin:)

Frk. Løpeskjørt sa...

Jeg bøyer meg i støvet! Du er helt rå! Du kommer til å naile hele Berlin maraton. :o)

Erik sa...

Kjempebra! Er skikkelig imponert over at du klarer å skvise ut to ekstra km når du hadde oppnådd 33. Det viser mental styrke. Hadde selv bestemt meg for 30 km i dag og ikke ti ville hester kunne fått meg til å løpe en meter etter at Garmin viste ferdig distanse;(. Overbevist om at du kommer til å gjøre det bra i Berlin.
Erik

Ingalill. sa...

Jeg blir også sentimental over slike rapporter. Synd at man ikke får set løpt på tv. Jeg kjenner at det nesten ikke er nok å lese om det i etterkant -)

lettbent sa...

Märtha Louise: Takk for det, og takk det samme. Du er jo rimelig duktig og tøff selv i grunn. (c:

Silja: Det føltes godt å få ny bekreftelse i dag (kommer antakelig til å bli usikker igjen om noen dager, hehe). Gleder meg sånn til Berlin nå...

Toril: Takk for kryssede fingre. Veldig takknemmelig for all support! :cD

Toneklone: Å få medaljen rundt halsen med en tid rundt 3:30 vil absolutt føles som å naile det. Endelig ser det ut til at det skal skje...tør nesten ikke tro det.

Erik: Det tyngste med å løpe de to siste var å løpe på bane, for det er så ensformig (mange ville kanskje mene at å løpe i tre timer uansett er ensformig da men). Når det gjelder dine ti ville hester, så er det bare slik noen ganger/perioder også. Har opplevd det samme. Har også opplevd å ligge som et slakt på sofaen etter endt langtur uten evne til å innta mat (om enn ikke i år). Optimisten i meg sier at det bare er nyttige erfaringer som gjør oss til sterkere/bedre løpere. Utrolig spennende tid nå, og fra nå er det vel bare vedlikehold som gjelder.

Ingalill: De burde egentlig vise mer maraton på tv - men jeg skjønner jo at de ikke samler de store hordene. Dessuten er det hovedsakelig eliten de viser. Men tenk så mange flotte historier man kunne funnet blant løperne lenger bakover. De som går for sine egne "gull". På den annen side er JEG ganske glad for at det ikke vises på tv. Tviler på at det er under 42 kilometers løp man ønsker sine "fifteen minutes of fame"...hehe.

Anonym sa...

Hei Janicke! Dette ser veldig bra ut mhp tidsmålet ditt. Med det grunnlaget du har nå, og med de kulepunktene du satte opp nederst, vil sub 3:30 være greit innenfor rekkevidde. Jeg hadde også siste (og desverre første) langtur idag, og stanset på 32,2. En skarve mil:-) Lengste tur siden Berlin '09, og det kjentes. Men nå har vi tre uker med samling av overskudd og leging av vondter, så optimismen er for oppadgående. Er snart på tide å begynne og gruble over ting som kan forstyrre drømmescenariet: norsk sommervær (idag var det vått i Oslo, gitt...), køløping (det var kanskje det mest irriterende i '09, men i år tror jeg det skal være "bølgestart" i Berlin, håper det hjelper)... Nei, den slags får vente. Nå kan vi nyte at grunnlaget er lagt, om tre uker skal fruktene høstes!
Ha en fin oppladingsperiode!

Leif

Lille søster sa...

Dette var virkelig kjempebra! Og inspirerende! Vanvittig langt og vanvittig fort. Og ikke helt utslått etterpå. Jeg blir kvalm etter 15 km (når jeg får dusjet og roet meg ned)

Anne-Brit sa...

Så bra, jeg er kjempe imponert!

Anonym sa...

Tøft gjort ! Du er nok klar til innsats i Berlin. Til slutt et lite tips : Kjøp deg hodelykt om du ikke har. Det er dessuten gøy å løpe med. Men bare når det er mørk ute ;-)

Anna sa...

Jippi! Hurra! Respekt! I rest my case.

lettbent sa...

Leif: Når du klarte å løpe 32,2 i dag, så klarer du også 42 i Berlin. Du har jo til og med erfaring derfra. Som du sier har vi tre uker med overskuddslagring og leging. Køløping er kjedelig, men nesten umulig å unngå i så store løp. Håper det er riktig at du har rett i at de har begynt med bølgestart. Folksomt blir det uansett - og det er jo litt av opplevelen også. (c: Det er mange usikkerhetsmomenter knyttet til maratonløp, men det aller viktigste er eliminert dersom man har fått trent litt. Tror på sol og perfekt temperatur i Berlin (er tross alt i det optimistiske hjørnet i dag, hehe). God oppladning til deg også, og lykke til!! (c:

Lille søster: Sørger du for å få i deg næring rett etter langturene dine? Jeg mikser meg proteinsmoothie med én gang jeg kommer hjem, og spiser mat innen en time. Etter at jeg begynte med det har jeg ikke opplevd å føle meg knekt. Støl, ja, men ikke dårlig liksom. I dag er jeg i forunderlig fin form. Største ubehag er en tå - og det er muligens fordi jeg sparket den i trappen (som beskrevet).

Anne-Brit: Takk (c:

Ståle: Jepp, nå kan Berlin bare komme (eller motsatt = jeg komme til Berlin). (c: Hodelykt ja. Jeg kjøpte en i fjor men må lete den frem. Det begynner (dessverre) å bli tid for det. "Dessverre" fordi vi går mot feil årstid, for jeg er enig i at det egentlig er ganske artig å løpe med lykt - spesielt i skogen (så lenge jeg unngår å tenke på møte med elg).

lettbent sa...

Anna: (c: Takk for tilliten.

Endorfinlykke sa...

At det er mulig å løpe så langt! Og at det er mulig å løpe så fort så langt! Du er helt rå, et stort forbilde :) Blir uhyre spennende å se hvordan det går i Berlin.

lettbent sa...

Marit: Du hadde fint fikset å følge dette treningsprogrammet du også, det er jeg sikker på. Du har jo riktig så god fart i beina. (c:

Astrid sa...

Hva er "bølgestart"? Ser i brosjyren vi fikk på mail i dag at vi skal starte i forskjellige bolker, men det står ikke noe om forskjellige tidspunkt. Betyr det bare at det er noen minutter mellom hver puljestart?

lettbent sa...

Det jeg forbinder med bølgestart er når det er flere grupper som startes separat, det går flere startskudd. Slik som i Göteborg. Der tar det jo flere timer å få av gårde alle startgruppene.

Astrid sa...

Ja, så det må vel bli mer trengsel her, så vidt jeg forstår, siden vi alle har fått beskjed om å møte 9. Nåja, jeg skal løpe rolig, så for meg er det ikke så farlig :)

lettbent sa...

Ja, vi får forberede oss på det. Det er uansett ikke på de første kilometerne det avgjøres... (c: