fredag 30. september 2011

Veien videre

Et sted underveis i maratondebuten i New York, 2007 mistet jeg lysten til å løpe. Det tok nesten et halvt år før løpeskoene innbitt ble tatt frem igjen, og enda litt mer tid før løpegleden ble gjenfunnet. Jeg kjørte meg fullstendig tom på veien gjennom New Yorks fem bydeler og var svært fornøyd med å ha overlevd en maraton. Ferdig med det. "Been there, done that".

Fire år og en maraton senere ser alt veldig annerledes ut. Joda, jeg gikk fullstendig tom denne gangen også, men selv mens jeg sleit som verst på asfalten i Berlin tenkte jeg ikke: "dette vil jeg aldri gjøre igjen". I stedet for å miste løpsgleden er jeg mer sulten enn noen gang. Flere løp. Raskere. Bedre!
Jøss - smiler faktisk etter 42 km - om enn litt anstrengt.

Post-maraton-depresjon er ikke uvanlig, men kan forebygges ved å ha nye planer og mål klare. Man unngår motivasjonsdipp når det ligger små og store løpe-eventyr rundt neste sving. Jeg svever nok fjærlett på min marstonsky hele veien til Kina, for helgene fremover skal det løpes i både Fredrikstad (Fredrikstadmarka rundt), Oslo (KK-Mila) og Hønefoss (Hytteplanmila).

Ja, og så Kina naturligvis! Reisedatoer er satt (2. - 8. november), opplegg er under utarbeidelse, og forhåpentligvis går det greit å få visum. Kan knapt tro at det er sant!
Maratontraséen i Xi'an. 

Etter Kina blir det "hvilemåned". Leste et sted at man bør ha (minst) en hviledag per uke, en roligere uke per måned og en roligere måned per år for å gi kroppen tid til restitusjon og innhenting. Det virker klokt. Å redusere treningen samtidig som desemberstresset inntreffer virker dessuten som en glitrende vinn-vinn situasjon.

Januar blir måneden for å komme skikkelig igang igjen, og mot pers-forsøket i London skal jeg følge de ukene jeg rekker av Marathon.se's 26-ukersprogram. De siste to årene har jeg (mer eller mindre) fulgt maraton-programmet som skulle få meg i mål på 3:30. Denne gangen blir det programmet for 3:00. Ikke fordi jeg har ambisjon om å løpe en maraton på tre timer, men fordi det burde sikre (i den grad man kan sikre en maratontid) sub 3:30. Kanskje til og med ned mot 3:20?

Det var disse hårete målene igjen da. Får støtte meg til dette sitatet fremover:

"With ordinary talent
and extraordinary perseverance,
all things are attainable."
- Sir Thomas Foxwell Buxton

Janicke

tirsdag 27. september 2011

Ich habe noch einen koffer in Berlin

På tredje forsøk gikk det endelig; det ble både passering av start- og målstrek i Berlin.

Det var en nokså spent løper som satt seg på toget, med retning Gardermoen, fredag ettermiddag. Nervene hadde fremdeles ikke meldt seg, men det kjentes at det var noe annet enn en avslappet storbyferie på gang. Det var det ikke vanskelig å se at det gjaldt mange andre Berlin-reisende også. Stemningen var spesiell; en blanding av selvsikkerhet, usikkerhet, galgenhumor og håpefullhet.

Vel fremme kunne vi konstatere at den samme stemingen preget hele byen, og i det strålende høstværet var det umulig å ikke la seg rive med.

Lørdag morgen bar det ut på lett morgenjogg i Tiergarten. SkiLøper Mona ville for sikkerhets skyld skåne knærne, som nesten hindret henne i å delta i dette eventyret, og ektefellen ville sove. Astrid, Régis og jeg fikk imidlertid en fin runde før frokost.

Etterpå bar det ut til Tempelhof for å hente startnummer og sjekke sportsmessen der. Astrid og Régis hadde vært der dagen før og advarte om mye folk, store avstander og høy musikk. Mona og jeg fant raskt ut at her var det bare å få med seg det viktigste (nummerlappen) og komme seg ut igjen. Det var ikke der vi skulle brenne energien vår. Lommeboken kunne trekke et lettelsens sukk.
Startnummer i boks (pose) og to svært forventningsfulle løpere (meg og Mona).

Med våre hvite Berlin marathon-poser tuslet vi rundt i byen, spiste på uterestaurant i nydelig solskinn og bare nøt pre-maratonrusen. De hvite posene gjorde det lett å identifisere hvem som skulle løpe, og frembrakte mange anerkjennende nikk mellom vilt fremmede. Ganske artig at en plastpose kan skape slike varme følelser av tilhørighet og samhold med folk fra alle verdens hjørner, i nesten alle aldre, former og fasonger.
De blå maratonstripene i veibanen kunne ses "overalt" i Berlin.

Alt mitt prat om maraton til tross - det var faktisk først da jeg så 
dette skiltet i Unter den Linden at jeg for alvor (igjen) innså hvor lang
en maraton faktisk er.

Etter å ha sovet veldig dårlig den første natten i Berlin var det viktig å få noen skikkelig lade-timer natten før dagen. Alt ble lagt frem og klargjort på kvelden så hodet skulle slippe å kverne på alt som skulle huskes. Lyset ble slukket klokken ti og jeg sovnet ganske raskt. Dessverre våknet jeg igjen allerede 01:30. Det var stille og mørkt og jeg lå godt nok. Jeg følte meg rolig, men søvnen ville ikke ta meg samme hvor mange løperbein jeg telte (sauer funket heller ikke). Jeg så at klokken ble tre, men da må jeg ha sluknet en stund. Akkurat lenge nok til å drømme at jeg forsov meg og dermed våknet med høy stresspuls. Etter dette ble det bare dupping frem til det var på tide å komme igang med forberedelsene klokken seks.

Det er dumt å ikke få sove, men det var fort glemt. Spenningsadrenalin sørget for at kroppen sitret etter å endelig få komme igang og ta fatt på dagens oppdrag.
Tidtaker-chipen trygt festet på vinner-skoparet Adidas Adizero Boston 2.
Stortærne ville antakelig valgt annerledes...

Etter en real og god frokost (bestående av korn og youghurt) sammen med Mona og mengder av andre løpere, møtte vi Astrid og Régis utenfor hotellet og gikk samlet de to kilometerne til startområdet.
Spent gjeng på vei til startstreken!
(Mona visualiserer nok løypa i hodet)

Alt var perfekt. Solen skinte fra skyfri himmel, temperaturen lå på rundt 12 grader (kl. 08) og hele byen struttet av iver og spenning. Helikoptrene i luften intensiverte opplevelsen av å være med på noe virkelig stort.

Inne i startområdet hadde hordene stilt seg i sirlige, selv-organiserte dokøer. Som de seriøse løperne vi er var det bare å ta plass. Det er vel noe av det minst hyggelige ved å delta i disse løpene, men like fullt en nødvendighet. Etterpå gled vi med massene mot startområdet og våre tildelte puljer basert på antatt sluttid.
Stemningen ble mer og mer dempet og spent etterhvert som vi nærmet oss starten.

På plass i rett pulje, med helikoptre i aksjon over hodene våre og vissheten om at verdensrekordholderne Haile Gebreselassie (2:03:59) og Paula Radcliffe (2:17:42 og 2:15:25) var på plass langt der fremme var det ikke til å unngå å kjenne litt på nervene. Og da de første tonene av løpemusikken over all løpemusikk, Vangelis' "Chariots of fire" strømmet over oss 40.000 løpere, fem minutter før start, ble det total gåsehudreaksjon, og tårene presset på bak solbrillene. 

This is it! Endelig er jeg her!



video

Nedtelling og jubel, og et vell av røde ballonger! Slik opplevdes starten. Jeg var i den første av tre "bølger" og kunne krysse startstreken (og starte Garmin) ganske nøyaktig fem minutter etter Haile, Paula og deres kompiser.

Nedover 17. juli-gaten, mot Siegessäule var hovedfokus å plassere meg i forhold til de to gule 3:30 fartholderballongene. Det var nokså trangt om plassen, men vi var raskt oppe i snittfarten på 5 minutter. Det kjentes bra; Ingen vondter. Det gikk lett og greit.

Med over en million tilskuere og 70 band var det mye støtte å få fra første stund. Store og små sto oppstilt langs løypa. De ropte, spilte instrumenter, vinket og viftet med plakater. Selv om det kanskje ikke var direkte oppmuntrende brakte det frem mange smil da vi fikk se en hjemmelaget plakat som proklamerte "Nür noch 38 km" etter de første fire.

Fartsballongene holdt jeg følge med helt til første drikkestasjon (ved ca 5 km). Jeg forsynte meg med en kopp vann og drakk løpende. Det tok ikke stort med tid, men ballongene var vekk og etter dette fikk Garmin være fartsholderen min.

Klok av skade fra Sentrumsløpet i 2010 kontrollerte jeg ved hver kilometermarkering om Garmin målte rett, men allerede ved åtte kilometer var avviket på 200 meter. Dermed var snitthastigheten på Garmin null verdt. Heldigvis er jeg god på fem-gangen (yiihaa) så det var greit å vite hvordan jeg lå an. Målet var å ligge rett under fem minutter per kilometer slik at jeg fikk omtrent ett minutt til overs ved 42-kilometersmerket. På den måten ville det være god nok tid til å forsere de siste 195 meterne og kunne komme under 3:30 med "god" margin.

Mål er en ting, å faktisk realisere dem er noe ganske annet.

Jeg forsøkte å tenke utelukkende positivt, men tankene kretset allikevel rundt når det ville stoppe opp. I starten av løpet kjennes det ut som man kan fortsette i all evighet, men jeg vet godt at det ikke er tilfelle. Før eller siden "får man det", og det er da en maraton egentlig begynner. De første 20 - 30 kilometerne er egentlig bare transport frem til det virkelige løpet. I New York gikk jeg på en smell allerede etter 21, og jeg bestemte meg for å glede meg over hver smertefrie (mentalt/fysisk) kilometer etter det.

Stemningen var det ikke noe å si på. Det var knapt dødpunkter i løypa, og stadig kom vi inn i tettpakkede områder hvor vi ble badet i intens heiing, musikk og jubel. Det er fantastisk rørende hvordan folk står time etter time og skriker seg hese for stort sett vilt fremmede mennesker. Roper navn eller heier på deg som nasjon: "Come on Norway!" - det gir en fantastisk rus. De hadde egentlig fortjent en medalje hver de også.

Det gikk greit å holde rett snittfart, og per 5-km frem til 30 var den 5:02, 5:00, 4:50, 4:53, 4:55, 4:59, 05:00. Men så kom det! Ved tretti kilometer møtte jeg det som vel kan karakteriseres som en lettvegg. Det begynte å bli tungt. Jeg hadde fylt på med vann og energigel jevnlig, så det hadde ikke med det å gjøre. Var det vondt? Joa, men ikke veldig. Jeg forsøkte å identifisere hvorfor det nå ble seigere. Det var egentlig ikke plagsomt vondt noe sted. Var det virkelig bare viljen, den mentale vondviljen, denne veggen var konstruert av? Den tunge selvovertalingsprosessen begynte: Det er nå du er her, Berlin, dette du har tenkt på og drømt om i flere år, størstedelen er unnagjort, det gjør ikke spesielt vondt, tenk på å løpe nedover Unter den Linden, se på alle tilskuerne som heier, nyt dette, ikke så langt igjen nå, bare tolv kilometer...eh "bare" tolv kilometer? Her glapp det. Tolv kilometer er kanskje bare en drøy fjerdedel av en maraton, men med fem-minuttersfart er det tross alt en hel time! Det er dritlenge!

Det gikk tråere og tråere. Fra 30 til 35 lå farten på 5:07 men der møtte jeg den andre veggen. Denne var i kompakt betong. "Ok, du kan fortsatt klare det!" forsøkte jeg å overbevise meg selv. Jeg hadde jo opparbeidet nesten to minutter til de siste 195 meterne. Rikelig å ta av så sant jeg bare fortsatte. Men hjernen ville ikke overbevises, og plutselig var jeg en av de som gikk noen meter før vi med all viljestyrke vi maktet å oppdrive satte beina i gang igjen. Det var så tungt, så tungt. Ved de to siste drikkestasjonene lot jeg alt fare, drakk to kopper vann gående. Det var nedslående - jeg hadde vært så nær. Det føltes bare ikke slik.

En funksjonær ropte til oss løpere ved siste drikkestasjon at det hadde blitt ny verdensrekord. Patrick Macau hadde løpt 20 sekunder raskere enn Hailes rekordtid fra 2008. På ett eller annet vis fikk det meg litt på spor igjen.

De siste ukene har jeg sagt at bare jeg kommer under 3:35 så skal jeg være fornøyd, og med tre kilometer igjen klarte jeg til dels å få tilbake et visst fokus. Jeg driter vel i om drømmetiden røyk denne gang, jeg kan fortsatt klare 3:35 og det er heller ingen dårlig tid! KOMMMM IGJENNNN!

Gudbedre som jeg slet.

Fra 35 til 40 kilometer falt snittiden til 5:36. Jeg lovet meg selv å i alle fall ikke på Unter den Linden. Pokker heller, jeg skulle jo synge "Du og æ ved Brandenburger Tor", men også der måtte jeg gi tapt. Gå noen meter, løpe igjen. En kilometer har aldri vært lenger enn akkurat denne på Unter den Linden, og selv om jeg forsøkte meg på alskens mantraer: "Just do it", "Don't think, Run" og det egentlig veldig oppløftende "You're all heroes" som kunne leses på seilet over Unter den Linden var det knusende langt igjen til Ziel-seilet som kunne skimtes på den andre siden av Brandenburger Tor.

Men så er man der. Med et siste piiiip fra kontakten gjennom chip'en og leser-matten er man i mål. Som en zombie slutter man å løpe og subber nærmest sjokkert videre. Registrerer at andre løpere har det verre (elgroping og fosterstilling). Skyfler seg automatisk frem mot slusene hvor løpsfunksjonærer deler ut medaljen.

Og endelig får jeg den rundt halsen; Medaljen jeg har drømt om i tre år. Min! Omsider! Og Garmin viste 3 timer, 34 minutter og 6 sekunder. Under 3:35!!
Endelig medalje!

Ingen tårer, bare en merkelig ro og varm glede. Det var en kamp, men jeg kom igjennom og jeg klarte det på under 3:35. Drømmemålet får stå, dette er godt nok!

Kroppen var så sliten, så sliten der jeg famlet meg fremover. Det kjentes som om pupillene hadde ekspandert i full størrelse og ikke evnet å trekke seg sammen. Sollyset blendet meg uansett hvilken retning jeg så. Jeg tolket det som et signal om at jeg måtte få i meg noe - hva som helst - så fort som mulig og kylte i meg en energi-gel og mengder av vann. Ved første mulighet ble det både Cola og saltkringle. Hadde jeg kommet helt hit skulle jeg ikke gå på en smell som forhindret meg i å feire det!

Og feiring ble det! Både Mona, Astrid og Régis var strålende fornøyde med sine løp (Astrids rapport kan leses her) så det var en særdeles fornøyd gjeng som nøt god mat, god drikke og supert selskap på Restaurant Essenza på Potsdamer Platz denne kvelden. Som veldig mange andre maratonløpere bar flere av oss medaljen som det flotteste smykke resten av dagen og kvelden.
Ganske matt og litt øm - men aller mest glad!
En "liten" vordrink/karbolading før middagen. 

Formen etter løpet har - med unntak av to smertefulle og blåhvite stortånegler som kunne hatt overbevisende roller som lik i CSI eller lignende - vært upåklagelig. Jeg er knapt støl. Ganske sprøtt egentlig.

Drømmetiden består, men kanskje kan den tas i London neste år. Ser ikke bort fra at det blir flere maraton i Berlin også. Elsker den byen!

Janicke


NB: Filmen Chariots of Fire er en "must see" for enhver løper, om ikke annet så for å sette seg inn i følelsen av å få denne musikken servert før en enorm løpsopplevelse.

søndag 25. september 2011

To og en halv time til start

Startstreken har aldri vært nærmere. Målstreken er fremdeles et stykke unna. Frokost på hotellet, deretter er det alvor. Endelig! Dette er dagen! Lykke til, løpere i Berlin og Oslo. Janicke

torsdag 22. september 2011

Fly me to...Berlin

Så ser det ut til at det holder hele veien frem i år. Ok, det gjenstår fortsatt noen timer til starten går, og det er naturligvis et vell av idiotiske hendelser som ennå kan forhindre deltakelse eller gjennomføring om man er i det fatalistiske hjørnet. Men sannsynligheten for at noe faktisk går galt svinner minutt for minutt.

Noe annet som også, beklageligvis, svinner hen er selvtilliten. Det er som det pleier; en velkjent bivirkning av "tøff på avstand"-syndromet. Fordelen med dette syndromet er at man kaster seg ut i utfordringer og kjekt sier "ja" til ting man egentlig ikke tør/tror man klarer. Ulempen er naturligvis at det medfører en del bekymringer når det kommer litt tettere på.
Maiken (10) ser for seg målgangen i Berlin. Med tiden 2:10 ligger det
vel an til seier i kvinneklassen. Flott med barn som tror på foreldrene sine. (c:

Selvtillit eller ei, sommerfulger og nerver holder seg i alle fall oppsiktsvekkende rolige. Det blir sikkert heftig når de først dukker opp.

Det er ikke bare i Berlin det skjer store ting på løpsfronten denne helgen. Oslo Maraton ser ut til å bli et større og bedre arrangement, og jeg håper det også blir mer av en løpsfest (ref Kjetil Rolness) enn tidligere. Kanskje bidrar det nye 10 for Grete-løpet til nettopp det. Jeg kunne godt tenkt meg en av de flotte Grete Waitz-medaljene. Gleder meg veldig til å høre og lese rapporter fra løpere som er med på de forskjellige distansene. Håper alle får strålende løps- og løpsfestopplevelser i Oslo. LYKKE TIL!!

Kofferten er stort sett ferdig pakket, så med en god natts søvn og en effektiv arbeidsdag i morgen er jeg klar til å innta maratonbyen Berlin som løpsdeltaker. Endelig!

Janicke

tirsdag 20. september 2011

Choosing the shoe

Maratonantrekket er bestemt. Sort Nike-trøye med kunstnerisk påstrøket navn og flagg, samt favorittløpeskjørtet fra Craft. Behagelige plagg som har bevist at de ikke gnager, glir, strammer, klør eller på annen måte skaper irritasjon, selv etter tretti kilometer.

Det viktigste gjenstår dog; Hvilke sko skal få bli med de 42195 meterne i Berlins gater?
Kandidatene: Adidas Adizero Aegis, Asics Gel Tarther og Adidas Boston 2.

I beste TV-stil må jeg bestemme meg for hvilket par som skal ut, før jeg tar med meg de to gjenstående parene utenbys og til sist velger ett av dem til den store finalen.

Utstemmeren ser naturligvis gode og mindre gode kvaliteter ved dem alle.

Adidas Adizero Aegis
Gamle travere som jeg forsøker å ignorere at begynner å bli nokså slitt. Dersom maks antall kilometer faktisk er av betydning for løpesko, nærmer nok disse seg "utløpt"-stempelet. Men etter å ha kjempet så mange kilometer sammen er det også de skoene føttene kjenner best.
Største pluss: Kjenner dem så godt, lette, gode, sitter godt
Minus: Litt slitt (nær hull oppå)

Asics Gel Tarther
Den yngste utfordreren. Har egentlig vært en klar favoritt, men da muskel-ubehaget i skinka dukket opp ble samværet redusert noe. Høydeforskjellen foran og bak på skoen er minimal, derfor det går stort sett alltid fort med disse. Dessuten gjør fargen meg glad.
Største pluss: Superlette og raskest, har gjort det godt i løp
Minus: Ørliten frykt for at de øker risikoen for "ubehaget". Bittelitt store, snøringsfasthet er avgjørende.

Adidas Adizero Boston 2
En god, men litt anonym, avlaster til Aegisene. Navnet gir naturligvis de rette maratonassosiasjonene. Har aldri hatt en ordentlig dårlig dag med disse, men husker heller ikke de helt store opplevelsene. Et jevnt og trygt samvær.
Største pluss: Lette, gode
Minus: ?

I beste Ungkarskvinne-stil skal jeg i dagene fremover ta med Aegis, Tarther og Boston på "one-on-one dates". De får en siste sjanse til å minne meg på hvorfor akkurat vi passer best sammen i det lange løp. Belønningen blir ikke en rose, men ti stinkende tær og taktfast dunking i asfalten i rundt regnet tre timer og tretti minutter.

Janicke

søndag 18. september 2011

Verdifull støtte fra sidelinjen

Å bli heiet på kan gi en utslitt løper akkurat det som skal til for at han eller hun klarer å karre seg enda noen meter. I maratonløypa i New York fikk man stadig høre at man så bra ut. Langt ut i løpet, da selv de mest selvbevisste hadde gitt slipp på enhver tanke om eget utseende løy publikum: ”Looking good!”, ”You´re great!” og etter hvert ”You´re almost there!” Ved førti-kilometers merket virker det ikke nødvendigvis som man er ”nesten der”. I den utslitte løpers hode kan de to siste kilometerne ses som en maraton i seg selv. Da er det godt å bli løyet for. 

Alle heiarop er verdifulle, men den mest effektfulle heiingen er den som retter seg mot enkeltpersoner. Det er lite som jekker opp motivasjonen og viljestyrken mer enn at noen roper ut til akkurat deg blant horden av løpere. Å høre sitt eget navn, eller noen som heier på norsk, er helt nydelig.Jeg fikk gåsehud da Tone i kommentar til forrige innlegg skrev at hun hadde opplevd en norsk heiagjeng som sang ”Alt for Norge” i Berlin i fjor. Hvilken boost!

I New York var det mange som klistret en sportstapebit med navnet skrevet med sprittusj på brystet. Publikum var med på notene, og for løperen betyr det ingenting at uttalen av navnet er helt på jordet og enkelte ganger nær umulig å identifisere seg med; Den positive energien er uansett gull verd! For den støttende tilskuer er gjerne belønningen et øyeblikks takknemlig blikk-kontakt og ofte et smil. Det er i alle fall min erfaring, både som løper i New York, og som tilskuer i Berlin de siste to årene.

Derfor vil jeg ha navn og flagg på skjorta neste søndag.
 
Hvit med sorte bokstaver, eller sort med hvite bokstaver?
(stryke-på-bokstaver og -flagg fås kjøpt hos Panduro) 

Først var jeg usikker på om jeg skulle ta den sorte favoritt-trøya fra Nike, eller om jeg skulle gå for den hvite SkiLøperne-trøya. Valget falt ganske snart på den sorte ettersom den, med lang glidelås i front, gir mulighet for noe temperaturjustering. Frem til i går var det meldt 19 til 23 plussgrader og knallsol i Berlin den 25. september. I dag har værvarslerne ombestemt seg og melder om 20 grader og regn. Jeg vet at enkelte vil foretrekke det siste (eller hva Astrid?), men jeg håper på at vi får litt solgløtt. Det er mer fest over det liksom. Men til syvende og sist må vi – som alltid – ta det været vi får.
Point of no return - får stryke på de første fire også...

   JANI  CKE: Dyp glidelås til glede og besvær for en med langt navn. 

Den store ulempen med å stryke navnet på trøya - spesielt på favoritt-trøya - er at det ikke blir like naturlig å velge den utenom løp. Jeg har ikke stort behov for heiarop, hverken generelle eller personlige, på treningsturer i Ski-traktene. Vel, vel. De som ser meg jevnlig synes antakelig jeg er litt merkelig fra før. Navn og flagg på brystet (og etterhvert kanskje også Vibram FiveFingers på føttene) gjør ikke stort fra eller til. Eventuelt blir dette Maratontrøya med stor M. Jeg kan unne meg en identisk til treningsformål.

På dette tidspunktet neste søndag er løpet i gang. Jeg er klar, men først skal de siste treningsøktene tas:

  • 11 kilometer distanse/tempo i dag
  • Kortintervaller - 8 x 200 meter, totalt 7 km, på tirsdag
  • 12 kilometer morgenjogg torsdag
  • 3 - 5 kilometer lett jogg i Tiergarten lørdag morgen


Dagens økt tas sammen med SkiLøper-Knut Olav og, en av Skis store løperprofiler, Jan Billy Aas, som sikter litt høyere enn meg: femti maraton før tredveårsdagen neste år. Han har 44 av dem bak seg.

Janicke

fredag 16. september 2011

Delta, eller bare løpe?

Innen maratonavreisen er det ikke bare løping man ideelt sett skal være i rute med. Jeg vil helst unngå å bruke dyrebar energi på "i-siste-liten-stress". Derfor er deltakerbrosjyren grundig lest, en ny ladning energigel anskaffet, flybilletter og hotellbooking dobbeltsjekket og løpesko og -antrekk så godt som avgjort når det nå gjenstår en drøy uke.

Stereotypi eller ei; Tyskerne er virkelig gode på orden. Jeg simpelthen elsker det. I deltakerbrosjyren finnes absolutt all informasjon man trenger med utførlige illustrasjoner og beskrivelser. Jeg vet nå nøyaktig hvordan jeg kommer til startområdet, hvor jeg skal stille opp, hvordan drikkestasjonene er organisert med vann, te (!) og frukt, samt eventuell personlig drikke dersom jeg velger å plassere ut egne flasker (ikke glass). Dette anbefales imidlertid ikke av arrangøren ettersom det sannsynligvis blir umulig å finne dem uansett.

Med eller uten musikk?

På ett område skapte dog brosjyren usikkerhet: Skal jeg løpe med eller uten musikk? Under overskriften Use caution on the course! oppfordres deltakerne om å løpe uten musikk, eller i det minste ha lav lyd. Begrunnelsen er at man skal kunne høre eventuelle varselrop fra andre løpere og funksjonærer. De poengterer også at man ikke må gå glipp av heiing fra tilskuernes og band langs løypa. Det er i grunn et godt poeng, for med en million tilskuere og over 70 live-band er det egentlig litt arrogant å stenge seg inne. Er det ikke?

De siste tre årene har jeg hatt en Spotify-spilleliste som heter Berlin Marathon (etterfulgt av et stadig høyere årstall). Innholdet har riktignok forandret seg underveis, men det har hele tiden vært planen å spille den listen under løpet. Inntil nå.

Med motiverende musikk mot ny pers i iForm-løpet.

I norske løp, hvor tilskuerne er få og ofte mer måpende enn heiende, er det ingen fare. Medbrakt musikk har båret meg frem i alle løp jeg har deltatt i hittil i år. Det eneste stedet jeg vurderte å trekke ut proppene var i Göteborg hvor man med rette kan snakke om løpsfest (ref. Kjetil Rolness’ ”Gode nordmenn løper ikke sakte”).

Det store spørsmålet er egentlig om jeg bare vil løpe igjennom maratonløypa i Berlin, eller om jeg faktisk vil delta fullt og helt i Berlin Marathon.

Foreløpig heller jeg mot å starte løpet uten musikk, men å ha musikken med. For sikkerhets skyld. 

Janicke

tirsdag 13. september 2011

Tidenes floke

Maratonprogrammets aller siste langtur ble fullført på søndag. Med et par skikkelig sure bein fikk jeg også trent psyken godt. Gud bedre, jeg kan ikke huske sist jeg var så støl! En forsinket hilsen fra nedoverbakkene i Årungen Rundt, antar jeg. En lang kveld på høye hæler etter løpet hadde ganske sikkert ingen helende effekt heller. Au, au, au! 

Pøsregnet jeg med gru lyttet til før jeg stod opp hadde heldigvis gitt seg da bena lett tvilende beveget seg ut. Jeg hadde avtalt å løpe deler av turen med SkiLøper Cecilie. Hun hadde tenkt seg omlag tolv kilometer, så om jeg løp en mil først ville det bare gjenstå noen få kilometer til slutt. Vurderte å nøye meg med litt over tjue. Hadde tross alt løpt løp i steden for å hvile på lørdagen, og beina var ikke klare for løping i det hele tatt. Lårmuskulene ble like smertefullt sjokkerte for hvert eneste steg jeg tok.

Regnet holdt seg unna i ganske nøyaktig seks kilometer. Over de neste kilometerne utviklet lett yr seg til tett yr, og da jeg møtte Cecilie ved Ski skole plasket det ned. I godt selskap tåler man heldigvis mer; Så fort vi var gjennombløte var det egentlig helt greit, og de vonde beina myknet opp litt etterhvert. Vondter må maratonløpere uansett bare venne seg til å løpe med. Sannsyligheten for at beina holder seg friske og fine fra start til mål i Berlin er lik null. Dermed er det god psykisk trening å løpe med støle ben. Jeg klarte i alle fall å overbevise meg selv om det.
Transformer? I løpet av 26 kilometer dansende i regnværet forvandlet
hestehalen seg til en eneste tykk rastaflette. Jaja, ingenting en halv
liter balsam ikke fikk rettet på.


Etter nesten 22 kilometer - 14 av dem sammen med Cecilie - takket vi hverandre for gjensidig og uunværlig motivasjon, og jeg la ut på den siste delen alene. Tenkte egentlig å ta den korteste veien hjem, men visste at jeg måtte komme nær programmets angitte distanse for å være helt fornøyd.

Å komme hjem etter langtur er alltid godt. Å komme hjem når man har løpt nesten 26 kilometer med støle bein, og brorparten av distansen i rene syndefloden, er nesten uslåelig. Spesielt når det var den aller siste langturen på maratonprogrammet OG ektefellen hadde kjøpt store kokosboller.
Kokosbolle. Mmmmm!

Etter 166 løpeturer på totalt 2.138 kilometer så langt i år, gjenstår bare seks turer på totalt 55 kilometer. Nå er det restitusjon og vedlikehold som gjelder. Jeg er forventningsfull og spent og overrasker meg selv med å tro at dette skal gå, og at drømmetiden snart er innkassert.

Den følelsen skal jeg forsøke å holde på.

Janicke

lørdag 10. september 2011

Gøy på landet!

En del vil nok påstå at Ski-boere er bønder, men det er først når man kommer til Ås at man virkelig er på landet. Mine første løpesteg ble ganske sikkert tatt i denne kommunen ettersom det var her jeg tilbrakte mine første fem år. Derfor var det ekstra hyggelig å ta med seg løpeskoene og besøke landlige Ås i dag.

Årungen Rundt er egentlig et gammelt løp, men etter å ha blitt arrangert fra 1920-tallet frem til en gang i sekstiårene ble det en lang pause frem til 2010. Ettersom rapportene fra fjorårets løp var positive, og arrangementet også omfattet barneløp så det kunne bli en familieutflukt, var det ingen grunn til ikke å melde seg på.

Start og mål lå inne på de idylliske områdene til UMB (Universitet for Miljø- og Biovitenskap), og med sol og god temperatur lå alt til rette for at årets arrangement skulle bli like hyggelig som det visstnok var i fjor.
Landlig idyll i Ås. Barneløpet for de minste gikk rundt
den koselige andedammen.

Det var to barneløp; Et på trehundre meter, rundt andedammen, for de minste (0 - 6 år), og en 2,5 kilometersdistanse for de over seks år. Mens Mia på seks fikk en enkel match med andedamrunden, ble utfordringen en del tøffere for Maiken på ti.
Mia har fått sin medalje mens Maiken og jeg
fremdeles har våre utfordringer foran oss.

Maiken var veldig klar for å løpe 2,5 kilometersløpet da vi meldte oss på forrige helg, men i dag var det andre ting som fristet mer. Men, med betalt startlisens skal det bedre grunner til for å stå over.
En litt motvillig løper, nr 152, på startstreken.

Distansen visste jeg hun taklet; ungen løp tolv runder på idrettsbanen med cherrox da hun gikk i første klasse. Likevel ble jeg litt bekymret da startskuddet gikk og så farten på hele gjengen. På tross av mine innstendige advarsler om denne klassiske feilen la hun ut i et tempo det ville bli tøft å holde særlig lenge.
Maiken på vei mot målstreken.

Det var en lettelse å se henne komme i god stil mot målstreken. Tydelig varm men tilsynelatende ved godt mot. Eller? Etter målgang ville hun knapt prate med oss, men vi fikk etterhvert høre at hun hadde sett en hest som manglet et øye (skremmende opplevelse), holdt på å løpe på en småunge som forvillet seg ut i løypa (irriterende) og måttet spørre løperen bak om veien (flaut). Dessuten hadde hun vært kvalm underveis. Jepp, den tøffe starten hadde kostet.

Humøret bedret seg fort med en is, og det hjalp enda mer da hun skjønte at hun faktisk hadde løpt ganske bra. At hun i tillegg ble intervjuet av lokalavisen, Østlandet Blad, var muligens akkurat det som skulle til for å gjøre dagen så spennende at hun nå ikke er avvisende til å delta i flere løp.

Da barneløpene var unnagjort var det klart for de som virkelig skulle løpe rundt Årungen. Vi var ikke så mange, og jeg synes de andre så skremmende spreke ut. Bare å glemme sjekken på 3.000 kroner og gavekortene fra Løplabbet på 2.000 og 3.000 kroner som vanket til de tre første kvinner og menn med andre ord.

Som vanlig ved start plundret jeg litt med å få igang musikken, men snart var både den og jeg i taktfast driv nedover bakkene mot Årungen. Nedover og nedover. Aldri har jeg løpt et løp med så mye sammenhengende nedover. Optimisten i meg nyter det, det er jo bare å sette giret i fri og la beina fly. Pessimisten i meg tenker umiddelbart at så mye nedover må bety at det før eller siden også blir mye oppover. Dessuten ante jeg ikke hva slags fart jeg burde legge meg på. Skulle jeg begrense meg eller eller bare "pøka på"? Som vanlig i startet av løp valgte jeg det siste.

Det fløt greit, og jeg hadde heldigvis alltid løpere rundt meg så jeg slapp å tenke på hvor løypa gikk. Etter alle nedoverbakkene, og noen små oppoverbakker, flatet det ut langs Årungen. Først på østsiden, deretter på vestsiden. Etter de fem første kilometerne lå snittfarten på 4:15, men med negativ utvikling.

De siste to kilometerne var seige. Ikke så rart kanskje, for det var her vi måtte betale tilbake for nedoverbakkene i starten. Visstnok ble det 60 høydemetere inn mot mål. Ikke noe motbakkeløp akkurat, men tøft nok når det allerede røyner på.

Jeg visste at det lå minst tre jenter foran meg, men etter de første tre-fire kilometerne så jeg bare den tredje av dem; Ei veldig ung jente som jeg senere fikk høre var 13 år! Jeg tok litt innpå henne mot slutten, men dert fantes ikke nok krefter til å ta henne igjen. Hun slo meg til sist med ti sekunder. Utrolig imponerende, og jeg synes det var vel fortjent at hun kapret tredjeplassen og gavekortet. Selv om jeg veldig gjerne skulle hatt det gavekortet da...
Enda en medalje til samlingen. (c:

Jaja, jeg fikk jo medalje, og med offisiell tid på 46:11 ble det en ny fjerdeplass totalt. Aner jeg et Størmer Steira-syndrom?

Det er to vidt forskjellige ting å delta i løp som Årungen Rundt og løp som Sentrumsløpet. De store løpene er kule, mens de små har sjarm. Årungen Rundt opplevde jeg som en liten sjarmbombe; Flotte barneløp, flinke arrangører, hyggelige kjentfolk, vakre omgivelser, utfordrende og bra løype, fristende premier og - sist men absolutt ikke minst - ordentlige doer. Det siste er noe bare virkelig små løp kan by på. Derfor håper jeg egentlig at Årungen Rundt forblir en liten hemmelighet, for jeg er definitivt med neste år også.

Janicke

onsdag 7. september 2011

Feig men frisk

Å trosse elementene, for det hadde i praksis vært det vi måtte ha gjort i går kveld, gir en ekstra boost. Så sant man kommer seg ut i første omgang. Å trave gjennom gater, stier og vanndammer med sammenbitte tenner og regnet piskende mot huden er rått. Sjelden føler jeg meg så sterk og tøff som akkurat da. Et deilig avbrekk fra den særdeles trygge plassen foran Mac'en hvor den største risikoen er å pådra seg musearm. Ille nok forsåvidt, men ikke akkurat noe som får adrenalinet til å flomme.

Jeg var klar for litt råskap i går kveld og lenge stod jeg imot ektefellens, og etterhvert barnas, oppfordring om å droppe økta med SkiLøperne. Det var først da forkjølelseskortet ble spilt at jeg i det hele tatt begynte å nøle: "Du må ikke risikere å bli forkjølet nå!" Det vekket uroen i meg. Å begi seg ut i ekstremvær (innser at dette knapt ville anses som vær enkelte steder, men på østlandetskalaen var det i den ekstreme enden) for å løpe gjennom kaskader av vind og regn som sikrer at ikke bare klærne, men hver eneste kvadratmillimeter av kroppen, blir mettet med vann, bare atten dager før årets hovedmål var kanskje ikke så lurt. Spesielt i disse tider hvor det hostes, nyses og snytes på alle kanter. Jeg skal ikke oppleve en ny, deprimerende nedtur i år.

Heldigvis tikket det stadig inn sms'er og meldinger på Facebook fra SkiLøpere som lot drittvær være drittvær og valgte soloøkt på mølla. Enkelte meldte også at de hadde vært forutseende nok til å løpe da solen skinte tidligere på dagen. Å avlyse økten av frykt for maratonspolerende sykdom føltes derfor litt lettere.

En løpetur på mølla innendørs når regnet pisker mot vindusrutene kan være koselig. Å sitte i sofaen med en stor kopp varm te når regnet pisker mo ruten er - selv om jeg er veldig glad i å løpe - enda bedre. Det er antakelig unødvendig å si det, men jeg endte i sofaen og nøt en store kopp med fløyelsmyk, honningsøtet te. Nydelig!

På samme måte som gårsdagen ble konvertert til hviledag ble dagen i dag konvertert andre veien. Tre serier på 4 x 300 meter. Det ble første gang jeg kjørte en økt med korte intervaller på mølle, og det var ikke optimalt. Mølla bruker for lang tid på å nå intervallfarten når intervallene bare skal vare i et drøyt minutt. Tilsvarende tar det for lang tid å returnere til hviletempo når pausen bare skal vare 45 sekunder. Neste gang velger jeg idrettsbanen.

I følge treningsprogrammet er det nå bare åtte treningsøkter igjen frem til Berlin Marathon. Dét er faktisk mer skremmende enn at det bare gjenstår 17 dager. For å kompensere for lav-treningsmengde-frykt har jeg derfor meldt meg på Årungen Rundt.
Årungen. Er det virkelig mulig å løpe rundt?

Løpet på 10,5 kilometer går i Ås, nabokommunen, og fikk god omtale i Kondis i fjor da det ble arrangert for første gang siden sekstitallet. Det er også barneløp, så minstemor Mia skal løpe rundt svanedammen og storesøster Maiken skal løpe 2,5 kilometer. Ettersom jeg ikke aner hvordan løypa er, er det vanskelig å sette et konkret tidsmål, men rundt 47 minutter burde være mulig. Tror jeg. Tror også at det er bra å ha et løp som tar fokuset bort fra Berlin noen dager til. Jeg skal nok rekke å bli nervøs nok uansett.

Janicke

søndag 4. september 2011

Skarve syv kilometer

Nei gitt. Det var ikke slik at jeg hoppet av glede over dagens oppføring i Anders Szalkais treningsprogram:

Tid: 173 - 190 min
Distanse: 33 km 
Snittempo: 05:29 min/km
Snittfart: 10,94 km/h
Programmets längsta långpass, som du kör lite på känsla fartmässigt. Starta i din lugna vanliga långpassfart och sen om allt känns ok kan du ligga på något fortare än lugn fart. Om du känner dig sliten, tar du lugna farten rakt igenom och planerar passet att du avslutar det efter max 3.10, även om du inte fått ihop 33km. Passa på att testa marans sportdryck, ch om du tänker dig göra en uppladdning inför maran med uppladdningsdryck kan du testa en light varient inför detta pass för att se att uppladdningen funkar bra med din mage. Stretcha lätt.

Det var ikke slik at distansen skremte meg så voldsomt. Det har blitt fire turer på over tretti kilometer i løpet av de siste par månedene, og på samtlige kjente jeg at bena hadde taklet noen kilometer til. Kondisen er ikke noe problem, det går jo forholdsvis rolig. Med forbehold om dagsform, så vet jeg at det finnes nok krefter og mental vilje til å klare det. Utfordringen denne søndagen var at jeg måtte være ferdig med mine 33 kilometer innen halv tolv og Yr.no meldte om mye nedbør. Men, dette var den siste 30-pluss-turen på programmet, og det var uaktuelt å utsette den. Hvilken annen ukedag klarer man å skvise inn over tre timers løping? Det var bare å komme seg opp og ut. Frokosten ble et knekkebrød med prim og banan (håpet på mirakuløs oppvåkningseffekt) mens flaskene til drikkebeltet ble fylt. To med vann (selv om yr.nos melding tilsa at det bare var å gape) og en med solbærsaft.

Så var det bare å sette igang. Løpe, løpe, løpe. Forsøkte å holde tempoet på mellom 5:20 og 5:30 min/km, og finne en rytme der. Ettersom de første ti kilometerne ble lagt til vei uten fortau løp jeg uten musikk. Det er ikke mange biler ute rundt klokken ni på en søndag, men det greit å høre dem når de kommer. Tankene får da også fly friere uten musikk.

Regnet holdt seg sympatisk nok unna. Veien ble til mens jeg løp, og en tredjedel ble snart til halvvegs. Mesteparten gikk på asfalt så jeg bestemte meg for å ta en runde i Hebekkskogen for mykere underlag noen kilometer. Jeg tok en annen sti inn i skogen enn jeg pleier og erfarte raskt at underlaget ikke bare var mykere; det var vått, grisete og sleipt. Sta skal en maratonløper være, så jeg fortsatte videre innover et stykke, men etter å ha sunket føttene opp til anklene i gjørmedammer tre, fire ganger, og det så ut til å bære rett ut i myra bestemte jeg meg for å snu.
Skoskylling etter endt økt var helt nødvendig
takket være gjørmebadet i Hebekkskogen.

Gjennom denne (snu)operasjonen fikk jeg bekreftet to ting jeg har hatt sterk mistanke til lenge:
1. Jeg eier ikke retningssans, og (eventuelt "eller")
2. Det er "sorte hull" - á la de i verdensrommet - i Hebekkskogen,
for da enden av skogen endelig ble nådd var jeg et helt annet sted enn forventet og langt unna der jeg løp inn...

Myrturen kostet sekunder. Snittempoet som hadde ligget på 5:23 raste til 5:29. I og for seg greit i forhold til treningsprogrammet, men jeg vil jo helst være litt bedre enn det. Typisk "flink pike"-syndrom antakelig. Etter skogen holdt jeg meg på trygg asfaltgrunn og ved 25 kilomter fylte jeg på med energigel nummer to. I Berlin skal jeg ha tre tuber av gelen med. Tar nok den første ved 15 kilometer, så en ved 25 og en siste ved 35. Sammen med jevnlig påfyll av vann bør det sikre at jeg i alle fall ikke går fullstendig tom eller dehydreres.

Ved tretti kilometer tok jeg inn til idrettsbanen for å ta de siste kilometerne der. Ektefellen måtte avgårde klokken 11, så det føltes best å være i nærheten om ungene skulle trenge meg. Dessuten var det deilig med helt flatt underlag. Beina var slitne, men det gikk fortsatt greit og uten å tenke over det hadde jeg økt tempoet til maratonfarten på rundt fem minutter per kilometer.
Garmin bød på hyggelig lesning i dag. 

I følge treningsprogrammet skulle det løpes i tre timer og ti minutter, så jeg bestemte meg for å gjøre det i stedet for å stoppe etter 33 kilometer. Det ga tid til to ekstra kilometer og Garmin hadde rundet 35 da jeg endelig, og for første gang på tre timer og syv minutter, sluttet å løpe. Med rundt en kilometers margin er det den lengste turen jeg har løpt siden New York Marathon i 2007.


Ok, jeg jublet ikke da jeg innså at jeg måtte sykle minstemor til bursdag på andre siden av Ski en halvtime etter endt økt fordi ektefellen hadde bilen. Det gjorde dessuten usedvanlig vondt, og frembrakte en del merkelige freselyder og uvanlige pusteøvelser, da jeg sparket tærne i det øverste trappetrinnet. Men, det gledelige faktum er at jeg ikke er spesielt gåen. Beina er litt møre, men det var helt greit å sykle en halv mil og jeg er fylt av en god følelse av å være sterk. Trettifem kilometer er langt. En maraton er bare skarve syv kilometer lenger. Jeg hadde klart disse siste syv kilometer til i dag, og akkurat nå, i komfortabel post-langturtilstand føler jeg meg to hakk tryggere på at det er mulig:
  • i Berlin,
  • på tredje forsøket,
  • i et storstilt løpsarrangement,
  • med entusiastisk publikum langs løypa,
  • på flatt og jevnt asfaltunderlag,
  • og med nummerlapp på brystet,
å nå drømmemålet.

Lykke!

Janicke

fredag 2. september 2011

Cruiser mot Berlin

I treningsprogrammet står den siste - og lengste - langturen i overimorgen. På facebook har arrangøren av Berlin Marathon lagt ut et bilde fra hver kilometer av traseen de siste 24 dagene. Startbeviset har kommet på e-post.

Løper 2195 er påmeldt med drømmetiden 3:30
oppført på selve startbeviset... *skummelt*

Det er generelt en del ting som indikerer at det begynner å nærme seg. Foreløpig holdes magens sommerfugler under grei kontroll, men nå og da kan det anes at de har begynt å varme opp vingene.

Nordmarkstraver'n og Halvtraver'n blir arrangert denne helgen, men det blir uten meg. Det har lenge ant meg at det ville bli for mye med et løp til i akkurat denne perioden. Ikke på grunn av løp og forberedelser, men alt annet. Livet utenom løpingen må noen ganger få gå foran, og jeg har ikke tenkt til å være stresset når jeg står på startstreken den 25. september. Nervøs og spent? Ja. Men ikke stresset.

Tiden for fartsmessig utvikling til Berlin marathon har passert. Nå er det justering og vedlikehold som gjelder. Jeg hadde nok håpet at jeg hadde enda litt mer inne nå; Enda litt mer fart og enda litt mer utholdenhet. Det er litt skuffende at det ble mindre mengde i august enn jeg hadde tenkt, og nokså irriterende at det er noe som ikke er helt som det skal i den venstre "skinka". På tross av dette tror jeg fortsatt - kanskje fullstendig naivt - at 3:30 er innen rekkevidde.

Treningen fremover består i alle fall bare å "cruise" gjennom siste rest av treningsprogrammet inn til startstreken i Berlin. I den grad 33 kilometersturen på søndag oppleves som å cruise da...

Lykke til til alle travere! Neste år blir jeg nok med igjen.

Janicke