lørdag 6. august 2011

Å grue seg

Å grue seg gavner ingen. Man bruker energi på forventningen om negative opplevelser, og ødelegger i samme slengen tiden i forkant av det man gruer seg til. I noen tilfeller kan følelsen av å grue seg trigge en til å forberede seg skikkeligere og dermed minske faren for negativ opplevelse, i andre tilfeller har man ikke mulighet til å påvirke.

Jeg bestemmer meg stadig for å i størst mulig grad unngå å grue eller bekymre meg; Broene skal krysses og motbakkene klatres først når de dukker opp. Ikke lang tid i forvegen. Det handler om å gjøre jobben som eventuelt gjøres i forkant, og deretter gå på med rak rygg. Men det fungerer ikke alltid slik i praksis.

Denne siste uka har jeg grudd meg til neste løpetur. Jeg forsøker å tenke positivt, men uroen ligger der og blokkerer for løpsgleden. Jeg kjenner motvilje for å ta på treningstøy. Tanken på å snøre skoene på føttene får meg til å sukke høylytt og lysten til å stå nede på veien og bestemme meg for hvilken rute jeg skal ta er helt fraværende. "Den neste løpeturen" blir stadig skjøvet på. I kveld. I morgen tidlig. I ettermiddag...

Et mer optimistisk øyeblikk. Ikke mange kilometerne senere
endret dog sinnsstemningen seg... (Lettbent vs trettbent i Göteborgsvarvet)

Det er ikke egentlig løpeturen jeg gruer meg til, det er hvordan det vil føles å løpe. Mens søndagens langtur gikk greit, kjente jeg mer til "ubehaget" i det venste låret på turen med SkiLøperne på tirsdag. Etter langturen dukket det også opp en skikkelig vondt i høyre stortåledd. En teori er at dette oppstod som følge av det opprinnelige ubehaget fordi jeg kompenserer og dermed løper annerledes. Etter det var det bare én løsning: hviledager. Det har nå blitt tre og en halv sammenhengende hviledager og med det kommer enda mer gruing og usikkerhet.

Fastlegen har gitt meg henvisning til fysioterapeut. Det er vel heller tvilsomt om jeg får brukt den. I følge legen har de jeg kan bruke den hos lange ventelister. Så, med mindre dagens økt, eller morgendagens langtur med SkiLøperne, ikke tilsier noe annet kontakter jeg en privat fysioterapeut på mandag. Jeg er muligens farlig nære ved å snuble, men jeg ligger ikke nede ennå! Det er god motivasjon å tenke på andre løpere (bloggere, SkiLøpere mm) som har fått skader og som har klart å holde motet oppe og kommet seg tilbake. At Astrid nå, takket være sin fantastisk tålmodighet og viljestyrke, faktisk skal løpe i Berlin er et godt eksempel.

Målsetningen om fire (eller fem maraton) før førti lever fortsatt, om enn med noe mindre selvsikkerhet.

Janicke

7 kommentarer:

Astrid sa...

Jeg bruker altfor mye energi på å grue meg, huff. Ikke for løp, faktisk, der har jeg så lite å forsvare at det ikke er så farlig - men i jobbsammenheng gruer jeg meg masse. Lite konstruktivt, som du skriver!

Bra at du går til fysioterapeut så fort som mulig. Vi satser på at det er noe som går over veldig raskt med litt massasje og hvile!

Ståle sa...

Don`t think and run ! Run....

Anna sa...

Å "grue" seg til konkurranser er på en måte helt naturlig, det er en måte å skjrpe seg på. Noe helt annet når det gjelder trening! Gruer du deg til at det er tungt eller at du har vondt? Kanskje du må , i tillegg til hvile løpe nye ruter, på nye steder eller bare ta noen økter med alternativ trening. Du har jo så solid trening i bunn, at det vil sikkert ikke ha noe å si ift. Berlin Marathon. Det viktigste for resultatet og følelsen der, er jo å opprettholde gleden og gløden.
Når det gjelder ondter, er privat praksis et (dyrt) alternativ. Jeg ville ikke oppsøkt en hvilken som helst fysio/ behandler, men en som har spesifikk og egenerfart greie på løping. Dette sier jeg av dyrekjøpt erfaring!
Litt langt for deg, men noen som jeg mener har greie på det: http://www.aktivhelsebryn.no/index.php/medarbeidere/morten-johannessen

Lykke til, håper treningsiveren snart melder seg igjen.

Janicke sa...

Astrid: utfordring til oss: slutte med unødvendig gruing. Vi får jobbe med det. Og jeg bestiller fysio i morgen.

Ståle: godt poeng - og egentlig et motto jeg forsøker å leve etter! Noen ganger er det bare best å koble ut hjernen. Skjerpings.

Anna: Jeg gruer meg jo egentlig ikke til trening, for jeg har jo lyst til å trene. Det er den frykten for at ubehaget skal være enda mer ubehagelig eller direkte vondt. Frykt for å få en skikkelig skade nå. Veldig glad for - som du sier - at jeg har god grunntrening nå, så blir det ikke altfor skremmende å ta noen hviledager/hoppe over enkelte økter. Det er fortsatt tid. Tusen takk for tips til fysioterapeut. Helt avgjørende at det er noen som er spesialist på idrett/løping. Nå har jeg en liten liste med anbefalte terapeuter så får vi se hvem av dem som kan gi meg time først (og eventuelt ikke er aller dyrest). (c:

Ingalill. sa...

Jeg holder pusten!

Anonym sa...

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i å føle en slags "vegring"/frykt for å trene når jeg kjenner "NOE" som murrer, eller føler et ubehag som du sier. Denne vegringen kommer fordi jeg er usikker på hva som er riktig å gjøre, for jeg vil ikke gjøre noe som er feil og som får ubehaget til brått å bikke over til å bli en skade jeg ikke kan fornekte.... er redd for at murringen betyr at det er en skade som ligger å lurer og bare venter på å få springe ut i all sin prakt! Ikke lett å vurdere hva man skal gjøre i slike situasjoner, og jeg kan helt klart bli tøffere i så måte.

Tim er aldri redd for slike murringer, men så har han for det meste vært velsignet skadefri! Jeg er livredd hver gang, fordi jeg har vært mer skadet enn ikke skadet i alle år. Dette har gjort at jeg alltid har foretrukket å være på den sikre siden så jeg kan opprettholde LITT trening heller enn å utsette meg for et potensielt skadeavbrekk. Nå i senere tid har jeg blitt litt tøffere, jeg tørr å ta sjansen på å kanskje bli skadet, og som regel går det bra.... men jeg tror jeg forstår frykten din og det er ikke godt!! Masse lykke til, jeg håper du får orden på ubehaget og finner en trygghet :-) Silja

Janicke sa...

Ingalill: Tror det er best å puste - uansett. (c;

Silja: Du setter helt klart fingeren på det der. Frykten for noe som kan utvikle seg til noe mer. For to år siden tok vondter knekken på meg uten at jeg utredet det videre. I år fortsetter jeg å løpe, men kjenner etter og oppsøker profesjonell hjelp. Godt man fortsatt kan lære av sine feil!