lørdag 2. juli 2011

Dødt løp

En merkelig stemning preget starten av løpeturen i dag. Jeg løp ut hjemmefra rundt klokken åtte. En tung følelse av høst blåste på meg i det jeg satte beina utenfor døra og la umiddelbart grunnlaget for en melankolsk runde. Mai og juni 2011 har kommet og gått. Det er allerede juli, og så langt har sommerfølelsen bare kommet i små, ertende smaksprøver. Tanken på at vi - om en tilsvarende kort periode - går inn i en ny høst og vinter...vel, det gjorde i alle fall at sinnstemningen denne morgenen ble grå-aktig.

Det var knapt folk å se ute. Denne lørdagsmorgenen var mer som en tidlig søndag morgen, og jeg mistenkte at halve Ski hadde reist på ferie. Det var dødt, og jeg begynte fort å glede meg til å komme hjem og spise frokost sammen med jentene hjemme. Men så er det engang slik at etterhvert som man kommer i gang så glir det greiere, og i skogen slapp den snodige ensomhetsfølelsen taket.

Det er litt seigt å løpe såpass tidlig på morgenen, det blir ikke den store farten. Spesielt ikke når ruten går over stokk og stein på skogsstier, men etter ti kilometer i komfort-fart bestemte jeg meg for å dra på de siste fire. Jeg var spent på om de småsløve beina ville bli med, men de aksepterte den høyere frekvensen - antakelig takknemmelige for at vi hadde kommet over på fast og jevnt asfaltdekke. Det gikk ikke "av seg selv", jeg måtte hele tiden jobbe for å holde farten oppe, men tempodraget hjalp i alle fall godt på humøret.

Det har blitt mye løping på skogsstier, grusveier og terreng i det siste. Veldig ulikt meg, men det var jo faktisk et av målene jeg satt opp ved årets inngang. Det er helt sikkert bra for beina, og så er det en mulighet til å nyte naturen og landskapet i omegnen. Ski sentrum er ikke noen perle, men de omliggende områdene har mye vakkert å by på for den som ser etter. 
En av åkrene rundt Ski - for anledningen i kledelig gult.

På torsdag møtte jeg til og med på en rev. Lenge har jeg vært mer eller mindre forberedt på å løpe på elg eller hoggorm, men jeg begynner nesten å tvile på at de finnes der ute. Rev har jeg ikke tenkt på en gang. Men i lett duskregn torsdag kveld møtte jeg Mikkel. Ti meter foran meg på stien kom han (eller hun) i lett jogg. Vi stirret hverandre i øynene et kvart sekund før den bestemte seg for at jeg antakelig var en alvorlig trussel og forsvant inn i buskaset. Det skal ikke så mye til for at en løpetur heves fra å være en dagligdags og lite minneverdig opplevelse til å bli en av turene man husker, og dermed bidrar at lysten til å ta en ny tur vedlikeholdes.
Steinansikt - en supporter langs veien.

Mon tro om de som har løpt Nordmarka skogsmaraton - hel eller halv - i dag møtte på dyr. Jeg ser ikke bort fra at det blir skogsmaraton på meg neste år, som nr tre av de fire (evt. nr fire av fem). Det ville i alle fall vært noe helt annet. Jeg får nesten se om det dukker opp noen løpsrapporter som kan hjelpe meg med den beslutningen.

Janicke

4 kommentarer:

Nina sa...

Det har vært litt høst stemmning i dag ja. Min største skrekk er å møte et dyr i skogen. Jeg hadde nok blitt like redd som han Mikkel om jeg møtte han...:-/

Marit sa...

Tidlig oppe i helgene du, og selv om det er litt ensomt, så er det deilig å nyte stillheten i de vanligvis så støyfulle omgivelsene.

Jeg vil også møte dyr! Til nå er det kun et par stakkarslige slever og et par sky rådyr som har gitt meg et lite spenningspiff i skogen.

Silja sa...

Hem, jeg ble liksom så rolig og avbalansert av å lese dette samt se disse bildene..... idyll å løpe sånn mutters alene om morgenen! Og nesten så jeg gleder meg til høsten (allerede? nei det var litt tidlig!) :-)

Ingalill. sa...

Stemingsfullt!
Høst er det her også, uncanny, da det jeg holdt på å fordampe iforigårs,

- og er det ikke typisk at når man sitter der med skoene snørt på, dukker mann og barn opp med poser fulle av vin, sjokkis, pringles og film. (gjett hva jeg valgte)

Regner med det blir sommer igjen i morgen da JEG skal løpe.