tirsdag 31. mai 2011

Fra lapskaus til gourmet

Når det nå gjenstår 16 uker og fire dager begynner det å bli alvor; trening etter innfallsmetoden (lapskaus) må vike for hardbarket treningsprogram utviklet av proffer (gourmet). Det er tross alt tredje forsøk på Berlin marathon i år.

For to år siden trente jeg ganske bra frem til en formiddag i juli. På vei tilbake fra en løpetur i terreng gjorde det plutselig veldig vondt i den ene hofta. Det stakk til og ble sittende. Etter noen sporadiske og vonde løpeforsøk i de påfølgende ukene, en amatørmessig egendiagnostikk og ingen sjekk hos noen form for lege ble Berlin maraton 2009 lagt på hylla. I ettertid tenker jeg at jeg ga opp for lett.
Håper å unngå dette...
(Kopp med illustrasjon fra Skavlans "100 ting å gjøre før du dør".
NY marathon er naturligvis med blant de 100.)

Et nesten treningsfritt halvår senere meldte jeg meg på igjen. Jeg trente mer enn noen gang før og er ganske sikker på at drømmemålet (3:30) var innen rekkevidde. Fire dager før løpet ringer legen og forteller om blodprøveresultater som ikke var som de ideelt sett burde, og gir beskjed om å unngå anstrengelser. Verden falt i grus. Skuffelse og bekymring. Det ble ikke maraton i Berlin i 2010 heller.

Med bakgrunn i dette ligger det overdrevent mye forventing og spenning knyttet til årets løp. Nettopp derfor skal jeg sørge for å være eksepsjonelt godt forberedt.
Szalkai og meg på Östermalms IP i fjor. Rå økt!

Treningsprogram er lagt inn i kalenderen. Hver eneste økt frem til den 25. september. I år som i fjor følger jeg Anders Szalkais maratonprogram for 3:30. Dermed blir det mye mer bakker, intervaller, tempo og fartslek fremover. Økter jeg vanligvis har lett for å erstatte med koseturer i valgfritt tempo (jepp, lapskaus).

I tillegg skal kosthold forbedres. Mer proteiner og mye mindre sukker. Jeg er ingen Grete Waitz eller Ingrid Kristiansen. Min kropp er ikke bygget for maraton, men jeg skal i alle fall gjøre en innsats for å utvikle den i riktig retning.
De tørre tall - fra Aktiv Trening.

Visstnok kan fem kilo mindre bety ti minutter raskere maraton. På det tredje forsøket "leker" man ikke maraton-løper. I år skal det gjøres, og det skal gjøres skikkelig!

Janicke

torsdag 26. mai 2011

Løpsfølelse

I det siste har man kunnet lese en del om subbing på løpeblogger rundt om. Det hadde tydeligvis kroppen min fått med seg, og den ville åpenbart ikke være noe dårligere - eller bedre - alt ettersom...

Dagens runde skulle være en rolig treningstur, så sånn sett var det ikke så farlig, men ufrivillig subbing og bein som "murstokker" (ref Silja) er ukult uansett.
Ikke mye inspirasjon i omgivelsene heller.

Selv om det har blitt en del kilometer og jeg burde ha opparbeidet noe erfaring, er jeg håpløs på å bedømme fart. Det slår ut i begge retninger. I Göteborgsvarvet kjentes det som om jeg hadde lagt meg på et passe tempo i starten, men 4:13-fart hadde ikke holdt til mål. I dag syntes jeg det gikk i sneglefart, men snittiden hadde neppe kvalifisert til medlemsskap i Astrids subbeklubb. Det var bare dårlig løpsfølelse.

Sånt skjer, og det er mulig det har en viss sammenheng med konsert i går kveld (Bryan Ferry på Sentrum Scene), leggetid kl 01 og *ping*, våken igjen fra godt før 06. Det er første gang jeg under løpetur har ønsket at jeg lå i sengen og sov i stedet. Vel, vel, enda godt jeg ikke hadde planlagt bakkeløp i dag.

Janicke

søndag 22. mai 2011

Lettbent vs trettbent i Göteborgsvarvet

Klokkeradioen var klar til dyst klokken halv syv, men hvorfor vente på den når man kan stå opp halv seks i stedet? A-mennesker får kanskje litt knapt med søvn, men desto mer ut av dagen, så før mann og døtre var på bena hadde jeg smurt gode frokostostpakker til alle. En boks havregryn med melk som jeg skulle ha til lunsj var også fikset. Geit å holde seg til det vante før man skal ut og prestere. Havregrynen glemte jeg imidlertid igjen i bilen da jeg ved elleve-tiden tok farvel med familien ved Liseberg. Planen om å spise noe kjent og kjært før løpet gikk dermed i oppløsning. Vel, vel, jeg fikk bare lete opp et alternativ etter nummerlapphentingen.
Lett nervøs før avreise...

Køen for å hente ut nummeret var milelang, men gikk overaskende raskt unna, og bankkortet fikk ligge i fred gjennom expoen. Er det mulig å unngå oppbevaring av ting som må hentes etter løpet gjør jeg helst det. Liker best å bare komme meg vekk etter fullført løp. Litt sånn "hit and run" - eller i dette tilfellet "run and run".

Göteborgsvarvsspecial til sjuttifem kronor.

Lunsjen ble en Göteborgsvarvsspecial; en pastasalat med kylling, mais, tomat og erter. Jeg satt meg i solen og dyttet i meg en passe mengde og håpet det ville fungere bra som brennstoff. Etter en obligatorisk tur i de blå plastboksene bar det til startområdet.

Med plass i startgruppe tre ble det oppstilling uvanlig langt fremme, og jeg tok plass ved tauet helt i front av startgruppen. Hvorfor ikke liksom?

Så fantastisk mange løpere det er med i dette løpet! Og så mange tilskuere som stiller opp og heier hordene frem. For ikke å snakke om alle funksjonærer som gjør et realt stykke frivillig og ulønnet arbeid denne helgen. Imponerende!
 Nesten klart til start. De gule skjortene foran oss er
de som har deltatt i alle 30 varv. Kult!

Startskuddet for gruppe tre gikk et kvarter etter elitens, og det ble raskt tydelig at det ville bli vesentlig færre å løpe forbi i år. Perfekt vær, passe mett, passe påkledd; alt lå til rette for at jeg skulle nå målet om sub 1:40. Kanskje til og med ny pers?

Farten ut fra start var optimistisk. Det er simpelthen umulig å ikke la seg rive med, men jeg innså at jeg ville slite med å komme til mål i 4:13-fart. "Rolig, rolig, Janicke, det er langt igjen.". Men hvor mye skal man egentlig holde tilbake når bena vil frem og forbi? 4:26. Bør vel sakke av litt til. 4:36. Ok, det kan jo gå. Det går jo så greit nå. Flyter bare på, energieffektivt og fint. Over Älvsbybron. "Jøss, er vi her alt?" Videre, fremover. Nesten ingen hindringer, bare å kjøre på. Før jeg fikk sukk for meg ble ti-kilometersmarkeringen passert på drøyt 46 mimutter.

Hittil hadde jeg forsynt meg med et par slurker sportsdrikk og/eller vann ved nesten hver drikkestasjon. Skulle pokker ikke gå tom nå som jeg lå an til pers.

Etter elleve kilometer konstaterte jeg lykkelig at det var under en mil igjen. "Pytt, det er jo bare småtteri!" Men på en eller annen måte forskjøv tids- og distanseoppfattelsen seg ved nettopp elleve kilometer. Det gikk fortsatt greit, og farten var fortsatt bra, men det virket plutselig lenger mellom hvert kilometermerke. Opp på bro nummer to. Jeg synes det var bra med litt annet etter alt det flate, men bakken var lang! "Opp på tærne, bruk armene. Blikket mot toppen. Snart oppe, og da kan jeg hvile i nedoverbakken på andre siden."

Så er det Avenyen! Jeg ser av en eller annen grunn alltid frem til Avenyen, men det var der jeg endelig ga opp målet i fjor, og i år fortalte plutselig hjernen min meg at jeg like godt kunne bryte. Akkurat som i Fredrikstad bestemte mitt egenstridige hode seg for å bare stoppe. Der. Med absolutt maksimalt publikum. Men akkurat som i Fredrikstad fikk jeg avverget det i siste liten. Flere ganger gjentok det seg, og selv-psykologen Janicke fikk seg en real akuttpasient å jobbe med.

Så himla lang den Avenyen er! Jeg ga fullstendig "F" i alle mål om pers og sub 1:40. Eneste mål var å komme helt til mål.

Det føltes som minst to kilometer mellom markering 16 og 17 og jeg hadde smertefullt friskt i minnet hvor langt det er igjen etter slitet opp og ned Avenyen. Hadde jeg vært for flink til å drikke underveis? Jeg kjente meg i alle fall forferdelig tung nå. To ganger holdt jeg på å snuble i midtstripa. Så sliten var jeg! Et litt tykt lag maling kunne fort ha blitt denne løperens bane - ja, i alle fall i dette løpet.

Ved 19,5 kilometer var jeg bestemt på å gå, eventuelt bryte, men igjen ble beina overtalt til å fortsette. "Det får være måte på idioti! Én og en halv kilometer fra mål?" sa jeg til meg selv. "Jo, men det er jo mange andre som går," forsøkte jeg meg. Beina fortsatte likevel i opplevd sneglefart, men tross alt løpende.

Ved 20 kilometer løsnet det litt. "Under fem minutter igjen. Du klarer ikke målene, men du har i alle fall ikke gått. Ah, det skal bli så himla godt å komme i mål!"

Beina var vonde, men de bar meg frem og inn på stadion. "Ikke langt igjen nå," tenkte jeg lettet og kastet et blikk på klokken som jeg bittert hadde ignorert etter 16 kilometer. "What the f..." Klokken viste 1:39:33! Sjokkert innså jeg at jeg ville klare sub 1:40-målet! Dét satte fart på mor gitt, og på tartandekket frem mot målseilet ble en ukjent siste rest av krefter gledesstrålende ofret.

Hengende over et gjerde rett etter målseilet for å kvitte meg med syre i låra og generell innhenting var jeg å så komplett sliten, men så deilig altoppslukende lykkelig! "Dette er grunnen," tenkte jeg som svar på spørsmålet som jeg stilte meg så mange ganger de siste fem kilometerne. "Dette er grunnen til at jeg utsetter meg selv for sånt slit!"
Lykkelig!Og litt sulten??

Allerede en halvtime senere, i god "run and run"-stil, ble det familiegjenforening på Liseberg. Medalje og nummerlapp fikk sitte på - godt synlig - jeg var  jo "så oerhört nöjd"! Noen timer med karuseller og spill sammen med familien ble en særdeles hyggelig feiring.
 Det er lov med en sjokolade etter fullført halvmaraton.

Den foreløpige og svært enkle analysen av dagens løp har to konklusjoner:
  1. Er du ikke vant til å drikke så mye, så lar du det være i løp også. Gjelder spesielt energidrikk.
  2. Lange løp fordrer lange treningsturer. Det har blitt altfor få 20+ turer i år.

Dette får jeg tenke mer på siden. Akkurat nå er jeg bare lettet og glad og nyter min nyvunne Göteborgsvarvspers. Og så må et halvmaratonløp for ny pers identifiseres. Er sub 1:35 for ambisiøst?

Janicke

fredag 20. mai 2011

Klappet og klart

Fredag er ukas beste dag. I så måte er ikke denne fredagen noe unntak. Unntaket er den lett nervøse, forventningsfulle gledesfølelsen over å skulle løpe Göteborgsvarvet i morgen.

Hele familien må opp og ut tidlig for å kjøre ned til varv-vertstaden. Mens resten av familien kjører karuseller og morer seg på Liseberg skal jeg hente startnummer, vente, vente, vente og så løpe, nyte, slite og hate meg gatelangs, over broer, forbi de rundt 50 band og orkestre og gjennom Göteborg. Så blir det gjenforening og kjøring hjem igjen - muligens med en liten harry-handling underveis.

De siste foreberedelser er gjort. Etter tips fra mosjonisten ble siste økt en fem kilometerstur hvor første halvdel gikk i forholdsvis rolig tempo (5:17/km) og andre halvdel i overfart (4:10/km). Ideelt sett skulle økten kanskje ha blitt gjennomført i går, men det ble på morgenen i dag i stedet. Er ganske fornøyd med å ha klart å holde såpass høy fart i 2,5 kilometer klokken 07 om morgenen. Kroppen var definitivt ikke helt klar for det, men jeg fikk inn fartsfølelsen og kjenner meg superklar for morgendagen.

Det meste er gjennomtenkt og klart nå. Været ser ut til å bli lettskyet og rundt 13 grader, og løselig basert på dette er løpsantrekk og sko valgt:

  • Samme antrekk som på sentrumsløpet (løpeskjørt naturligvis), men med den langermede Falke-trøya under - og muligens de nye tynne hanskene. Tar nok en gammel, utslitt jakke som jeg kan kaste før start, utenpå.
  • På føttene blir det de nye Adidas Adizero Boston. De er godt utprøvd og nydelige.

Under gjennomgangen av treningstøysgarderoben slo det meg at jeg faktisk både har flere og nyere løpe-bh'er enn vanlige bh'er. Ektefellen ble ikke så veldig imponert. Sc:

Here I go again! Klarer jeg sub 1.40? Det er i alle fall verdt et forsøk. Satser på å legge meg på 4:45-fart de første fem til ti kilometerne og så kjenne etter om det er dagen for negativ splitt. (au)

LYKKE TIL til alle som skal løpe varvet i morgen! Det blir kjempegøy! (og sikkert ganske vondt)

Janicke

lørdag 14. mai 2011

Varva ner inför varvet?

Det er den stora frågan den här veckan. Vanligvis skal løpingen begrenses betraktelig den siste uken før et løp, men med såpass varierende treningsmengde som det har vært de siste månedene er jeg ikke så sikker. Det blir naturligvis ingen 70-kilometersuke, men jeg vil hels løpe litt de fleste dagene. Det er uansett ikke et mål å perse i Göteborgsvarvet.
 Startbeviset vekker alltid spenning når det dukker opp i postkassa.

Årsakene til at jeg ikke har satt mål om å perse er:
A - Det er så vanvittig mye folk i dette løpet at man tidvis knapt kommer frem.
B - Løypa er ganske tøff.

Men er dette helt riktig?

Punkt A: I fjor startet jeg i startgruppe 18. Det var en av de aller siste startgruppene. Nesten alle de andre 40.000 løperne (som fullførte, det var drøyt 55.000 påmeldte) startet foran meg. I år er jeg i seedet gruppe; startgruppe tre. Før meg starter bare spesialgruppene; de beste løperne pluss en liten gruppe mennesker som har løpt alle Göteborgsvarvene fra starten i 1980. Disse gruppene er betydelig mindre enn de større oppsamlingsgruppene fra tre og bakover. Startskuddet for årets startgruppe går allerede et kvarter etter Elitegruppen, mot nesten to og en halv time etter i fjor. Det blir kanskje ikke så ille mange å løpe forbi. Kanskje jeg i stedet bør forberede meg på å i mye større grad bli forbiløpt...

Punkt B: Når jeg ser på løypeprofilen ser den egentlig ikke så gal ut. Den har et par topper (broene), og stiger litt på slutten, men stort sett er den ganske flat. Det var tungt i fjor, men det var også plutselig veldig varmt den dagen. Rekordmange måtte til sykehus på grunn av væskemangel, og bloggene jeg leste i etterkant vitnet om at det hadde vært tøft for de fleste. I år er det meldt nesten ti grader mindre. 17 grader er perfekt løpstemperatur.

Så, pers eller ikke pers? Det hadde vært deilig å slå halvmaratonpersen fra 2007 (1:38:47), ingen tvil. Men så var det dette med kvaliteten på treningen i det siste.

Å ta pers for Göteborgsvarvet er en klar målsetning.
Det burde være greit å slå disse tidligere tidene ettersom tiden i Fredrikstad ble 1:41:05 etter to ukers forkjølelse. Ok, Fredrikstad er flatere, men likevel. Kanskje målsetningen skal være å slå Fredrikstad-tiden. Halvmaraton-pers for året? Da er det forresten ikke så langt ned til all time pers heller... men da snakker vi nok om en del hat underveis i løpet. Perser er svært mye lettere å føre opp på en liste over målsteninger enn når de faktisk skal gjennomføres. Hmmm. Nå gjør jeg meg selv faktisk nervøs.

Kanskje det lureste er å ta en løpetur og tenke litt mer på dette. Lørdag morgen. Strålende vær. Blomstrende, grønt og den vakreste tiden på året. Det blir garantert en fantastisk dag for alle som skal løpe Holmenkollstafetten i dag - som for eksempel ektefellen. Lykke til!!

Janicke

tirsdag 10. mai 2011

Langtur, lavpuls og ufrivillig løpefri

Det har vært godt å leve på Sentrumsløpet noen dager. Litt overraskende har jeg ikke vært irritert over at jeg antakelig med letthet kunne tatt de fem sekundene som skulle til for å ta ny pers. Så er vel ikke en pers på ett sekund så viktig heller. Med mindre du heter Haile Gebreselassie eller lignende.

I oppturens rus bega jeg meg ut på langtur på søndag. For første gang noensinne (!) skulle jeg løpe utelukkende på puls. Jeg bedriver altfor mye lapskaustrening; kjører på for fort på de rolige turene og tar for lite i når det skal kjøres hart. Kanskje jeg kan bli et realt hakk raskere om jeg er litt mer seriøs? Vel verdt et forsøk.

På søndagens tur var målet å holde snittpulsen på 150. Jeg valgte et skjermbilde på Garmin som verken viste tid, fart eller distanse, men puls i store tydelige tall. Frigjøringsdagen var en nydelig dag - også i 2011 - så svært fornøyd og ladet med vann, saft, energigel og musikk bega jeg meg ut.

Det er virkelig ikke lett å holde pulsen nede. Jeg måtte hele tiden justere farten, og synes stort sett det gikk håpløst sakte. Sentrumsløpet kjentes godt i beina, men den planlagte runden ble fullført uten store problemer. Spenningen var stor ved hjemkomsten. Hvor fort, hvor langt, og hva ble snittpulsen til slutt? Det er i alle fall åpenbart at jeg ikke har evne til å vurdere egen fart. De 15,8 kilometerne gikk unna på 1:20, og snittpulsen endte på 149. Dermed kunne jeg sveve lykkelig videre.

Denne uken skulle bli den siste skikkelige treningsuken før Göteborgsvarvet neste lørdag. Det er bare å glemme; De neste tre dagene blir det ingen trening. Det som stoppet meg fra å løpe Berlin maraton i 2010 er ennå ikke avklart, og i dag tok jeg den (sannsynligvis) siste  av mange forskjellige tester for å finne ut om det er noe galt, og hva det i så fall er. Testen gikk ut på å ta ut en prøve av leveren ved hjelp av en fryktinngytende 20 cm lang nål som ble stukket inn gjennom siden. Takk og lov for bedøvelse! Et øyeblikk lurte jeg på om det var mulig å få narkose, men selve inngrepet gikk overraskende greit. Instruksjonene om å unngå løft og trening frem til fredag skal jeg overholde. Det er ubehagelig nok å le eller hoste. Tør ikke tenke på hvordan det ville vært å dunke bortover asfalten.

En litt morsom opplevelse under dagens sykehusbesøk var at pulsen, takket være all treningen, var så lav at måleapparatets alarm ble aktivert ved hver måling. Store barn, små gleder. (c;

Hovedfokus nå er at denne prøven gir det eneste akseptable svaret og jeg for alvor kan glede meg til Berlin maraton.

Janicke

lørdag 7. mai 2011

Klar for Sentrumsløpet 2012!

Av en eller annen ukjent grunn hadde sommerfuglene fløyet annet steds, og nervene sov antakelig fortsatt, da jeg stod opp i dag. Svært ulikt meg, men jeg var totalt avslappet til det hele. Lurte litt på om nerver og sommerfugler ikke var A-kreaturer som meg, men etterhvert som dagen skred frem holdt de seg fremdeles unna. Besynderlig.

Ikke hadde jeg fulladet min elskede Garmin, og ikke hadde jeg sjekket at jeg hadde rent løpetøy til Sentrumsløpet. Igjen; veldig ulikt meg. Jeg fant etterhvert ut at jeg var tom for rene løpesokker og ren løpe-BH. Sokker rappet jeg av ektefellen (de kan umulig passe ham), men BH var en større utfordring (heldigvis).

Drøyt 2.700 kroner senere forlot jeg XXL. Selvfølgelig kunne jeg ikke bevege meg inn i en sportsbutikk på en løpsdag og bare ta med meg den ene lille plagget jeg trengte...
 Sports-BH fra Casall. Ikke på meg. Dessverre.

Adidas Adizero Boston - ville egentlig ha Adiosene,
men de fant jeg ikke i min størrelse, og dette ble en
god erstatning. Boston er neste mål, bare jeg får tatt Berlin.  

Tynne hansker. Frøs på hendene hele
økta med SkiLøperne sist tirsdag. Kjekt å ha.

 Fullt antrekk - Craft løpeskjørt og Nike trøye. På meg.
Totalt avslappet før dagens løp.

Jeg var så nære å satse på de nye skoene i dagens løp, men tok til vettet. Det ble i stedet mine godt innløpte Adidas Aegis.

Oppkledd i nye plagg jogget jeg til toget som brakte meg og SkiLøper-kollega Cecilie til et Oslo pyntet med løpere i alle farger og former. For en fest! Først ved startstreken oppdaget jeg at jeg hadde glemt å fjerne lappene på sports-BH'en. Fikk røsket dem av og diskret kastet dem i en søppelbøtte før startskuddet smalt.

Så var vi igang. Massen, for det var virkelig en masse, beveget seg opp og forbi slottet. Jeg var usikker på tempoet, men fulgte følelsen. Negativ splitt stod på planen; jeg kunne ikke gå tom de første kilometerene.

Jeg hadde forventet at det skulle bli åpnere etterhvert, men hele veien fra start til mål var det veldig mange løpere. Det ble mye slalom, opp og ned fortauskanter, skikkelig brems når løpere foran tettet luken jeg siktet på, for ikke å snakke om den hersens trillekofferten jeg nesten stupte over ved Solli plass (skjønner behovet for å krysse veien, men kanskje ikke rett etter en sving der man ikke synes så godt). Jeg kontrollerte løpet greit og lot musikken bære meg frem (ja, jeg valgte å underholdes av inspirerende musikk i stedet for å fokusere på løpet).

Kilometertiden lå lenge på 4:41, men etter fem-kilometersmerket begynte den - nesten mirakuløst av seg selv - å krype nedover. Jeg gledet meg til å komme til målstreken, men ikke egentlig fordi jeg hatet. Jeg hatet aldri i dag, og det er da kanskje også grunnen til at jeg ikke tok pers. Det ble fire stakkarslige sekunder saktere enn fjorårstiden. Til gjengjeld var jeg langt i fra like sliten i år som i fjor. Fordi det var umulig å løpe så mye fortere på grunn av alle de andre løperne? Fordi jeg synes det var deilig å ikke hate? Whatever. Det var en gedigen opptur uansett, og jeg er såååå klar for real pers i Sentrumsløpet 2012 - eventuelt i iForm-løpet den 18. juni i år.
Feiring - Cava og jordbær med vaniljekesam i solveggen. Aaaaah...

Dagens 44:58 var oppløftende og vel verdt en feiring. Troen på at jeg kunne komme under 45 minutter var så liten, og så kjentes det som det var mer å ta av og ennå er det tidlig på sesongen...
 
I fjor var jeg oppgitt over arrangementet rundt Sentrumsløpet. Jeg hadde en teori om at det hadde vokst for mye for fort. I år har jeg inntrykk av at alt fungerte vesentlig bedre, på tross av betydelig videre vekst. Løpet har i tillegg vært veldig heldig med været de to årene jeg har vært med (i nyere tid). Kort oppsummert: Glade løpere, rikelig med støttende publikum, fin og variert løype, strålende sol, vellykket negativ splitt. Sentrumsløpet har herved fått fast plass i min løpskalender.

Janicke

fredag 6. mai 2011

Sentrumsløpet... eller sentrumsjoggen?

Det er vel egentlig både og, helt uavhengig av hva min deltakelse blir (det får være måte på ego), og det er fantastisk! Det er så herlig at folk i alle former og fasonger kommer seg ut og deltar i løp. Hva betyr det vel om man løper eller jogger (og tidvis går), det viktigste er å komme seg ut og i bevegelse. Et sted må man begynne.

Det er som Bart Yasso, mannen bak Yasso 800s, twitret for ikke så lenge siden:

"I often hear someone say I'm not a real runner.
We are all runners, some just run faster than others.
I never met a fake runner." 

Og til de som kritiserer mosjonistenes teknikk; ikke vær så jålete. Greit nok at god teknikk har mange fordeler, men igjen - et sted må man begynne, og den type oppslag gjør bare terskelen høyere og selvtilliten lavere. De aller fleste synes de første turene gatelangs i tighte klær, med mer eller mindre løpskompatible kropper og stampende tunge slepesteg er ille nok uten slike angrep.

Jeg gleder meg til i morgen! Nervene har begynt å dirre, fingrene er kalde og sommerfuglene øver på take-off i magen, men i bunn og grunn gleder jeg meg skikkelig. Ellers ville jeg ikke gjort dette igjen og igjen.

Hadde dette løpet vært i oktober i fjor kunne jeg nesten ha garantert personlig rekord. DA var formen på plass. Nå kjennes det som det kan bli alt mulig mellom 44 og 50 minutter. Ja, seks minutter skiller absolutt lykke og lei skuffelse. Nå er dét et vesentlig større spenn enn fjorårets seks sekunder, men dog. En eventuell skuffelse skal jeg alltids bite i meg - det kommer nye løp - men jeg skulle gjerne ha svevet lykkelig over et godt prestert løp i morgen. Tiden vil vise.

Til alle som skal løpe: Lykke til! Uansett hva klokken stopper på når vi krysser målstreken så er vi ekte løpere!
Fjorårets papirmedalje.
(de ordentlige var askefaste på Island og måtte hentes senere)

Håper også de som ikke får løpt, men i stedet trår støttende til og heier underveis, får en absolutt strålende dag!

Janicke

tirsdag 3. mai 2011

Smerte, slit og melkesyre

Sentrumsløpet. Førstkommende helg. Assosiasjoner: smerte, slit, melkesyre, krampe, hat, aggresjon, bitterhet.

Forsøker å skyve det bort og i stedet visualisere meg selv triumferende, lykkelig og lett gjennom Oslos gater. Det virker utrolig at jeg var så gira på et tidlig løp i år, for nå har jeg egentlig mest lyst til å hoppe over både Sentrumsløp og Göteborgsvarv. Begge var vonde i fjor. Da jeg meldte meg på dette årets utgaver av løpene hadde jeg tenkt til å være i superform på denne tiden. Der er jeg bare ikke. Sukk!

Joda, jeg kan ta det som skikkelige treningsøkter. Men det er liksom ikke godt nok. For mitt hode. Jeg må pushe meg og se hva jeg kan få til. Dermed:

  • Smerte på alle tenkelige og utenkelige plasser fra tånegl til kalott.
  • Slit fra startskuddet går, må forbi han, henne, henne og han...
  • Melkesyre opp slottsbakken, Bygdøy allé, ved Youngstorget og over broene i Göteborg.
  • Krampe i begge legger (forhåpentligvis først etter målgang) fordi jeg vil prestere mer enn jeg har inne.
  • Hat og aggresjon fordi jeg utsetter meg selv for smerte, slit, melkesyre og krampe.
  • Bitterhet fordi jeg ikke er i den formen jeg hadde tenkt.

Det har liksom buttet de siste månedene. Jeg har havnet i den negative sirkelen: manglende motivasjon - mindre trening - dårligere form - tyngre å løpe - enda mindre motivasjon - enda mindre trening... og så videre. Heldigvis har jeg ikke falt av helt. Det er rett og slett for mange ting som sørger for at jeg løper videre på tross av motgang som vanligvis ville fått meg til å legge løpeskoene langt vekk; Jeg har for mange gode løpeminner å løpe/slite videre på.

Dessuten har jeg jo SkiLøperne. Det er nå engang løpe-babyen min. Kan ikke bare ditche dem liksom.

Kort oppsummert:

  • Jeg skal skru hodet på plass igjen og bare tillate positive tanker og fine visualiseringer.
  • Jeg skal delta i Sentrumsløpet og Göteborgsvarvet, og slite og hate.
  • Jeg skal ut å løpe med SkiLøperne. Nå.


Janicke