I overkant optimistisk

Enkelte mennesker innehar en ukuelig, og sannsynligvis medfødt, optmisme. Deres grunnholdning er at alt kan løses og alt er mulig, og derfor smiler og ler de mye. I noen tilfeller kan denne voldsomme positiviteteten virke irriterende på folk som sto litt lenger bak i køen da troen på alt og alle ble delt ut, men det bunner nok egentlig i misunnelse. Jeg tar meg i å studere disse mennenskene når jeg omgås dem, og forsøker å suge til meg deres hemmelighet. Hvordan blir man slik? De må jo ha det veldig bra, disse kvinner og menn som alltid er glade og som møter ethvert problem med en skråsikkerhet på at det kan løses, og oppriktig tro på at all motgang egentlig bare er morsomme utfordringer.

I går ble jeg rammet av en sterk optimisme. Dessverre var det ikke starten på et nytt liv som "en av dem", men mer et akutt anfall påført av de fantastiske bildene fra Holmenkollen, medaljene, folkefesten, solen som varmet, snøen som smeltet, fugler som kvitret og at den første virkelige vårdagen til alt hell havnet på en lørdag. Jeg så for meg fullstendig bare fortau. Jeg så for meg at jeg fløy over asfalten like lett som Johaug fløy opp bakkene. Jeg så for meg over tyve kilometer.

Jeg så feil.

Kroppen var tung og seig. Afalten gjemte seg fortsatt under snø, slush og is det meste av veien, og jeg innså raskt at det var i overkant optimistisk å ha tatt på de lette Aegisene i stedet for skoene med pigger. Mange steder hadde det dannet seg store, iskalde dammer av smeltevann som var umulig å unngå uten å klatre over snøfonner. Jeg valgte å løpe rett igjennom og håpet på at de ikke var dype (optimismen hang ved en stund), noe jeg fikk rett i på omlag halvparten av dammene.

Illustrasjonsfoto - skoene var jo gjennombløte uansett.

(Håper ingen så meg da jeg sto på ett ben i en vanndam for å ta dette bildet)

Med surklende sko trampet, småtrippet og skled jeg runden som skulle utgjøre første del av langturen, men som i stedet ble hele turen.

På den positive siden (må forsøke å holde på denne følelsen) fikk jeg en løpetur i solskinn, farten var ganske bra selv om jeg løp på følelse (som ikke var så god), det var partier som var helt snøfrie og tørre og jeg fikk se kitere underveis.

Kitere på ski - det ser fantastisk kult ut!

Det ser ut til å bli enda en strålende dag. Optimismen henger ved, men i dag lar jeg meg imidlertid ikke lure; det blir løping på mølla mens jeg ser på fem-mila.

Enda en ting å glede seg over er at det er fastelavns-søndag.

Som kvart svensk har jeg vokst opp med den svenske fastelavnsbollevarianten, såkalt semla eller fettisdagsbulle (hvilket herlig og ærlig navn), som i tillegg til kremen omfatter mandelmassefyll/marsipan (dette burde være noe for Mosjonisten). Vanligvis har vi bare brukt vanlig marsipan, men ettersom jeg nekter å kjøpe Landlord-marsipan som var det eneste de hadde på Rema får jeg forsøke å lage ordentlig mandelmasse i stedet.

Dette blir en bra dag!

Janicke