søndag 6. mars 2011

I overkant optimistisk

Enkelte mennesker innehar en ukuelig, og sannsynligvis medfødt, optmisme. Deres grunnholdning er at alt kan løses og alt er mulig, og derfor smiler og ler de mye. I noen tilfeller kan denne voldsomme positiviteteten virke irriterende på folk som sto litt lenger bak i køen da troen på alt og alle ble delt ut, men det bunner nok egentlig i misunnelse. Jeg tar meg i å studere disse mennenskene når jeg omgås dem, og forsøker å suge til meg deres hemmelighet. Hvordan blir man slik? De må jo ha det veldig bra, disse kvinner og menn som alltid er glade og som møter ethvert problem med en skråsikkerhet på at det kan løses, og oppriktig tro på at all motgang egentlig bare er morsomme utfordringer.

I går ble jeg rammet av en sterk optimisme. Dessverre var det ikke starten på et nytt liv som "en av dem", men mer et akutt anfall påført av de fantastiske bildene fra Holmenkollen, medaljene, folkefesten, solen som varmet, snøen som smeltet, fugler som kvitret og at den første virkelige vårdagen til alt hell havnet på en lørdag. Jeg så for meg fullstendig bare fortau. Jeg så for meg at jeg fløy over asfalten like lett som Johaug fløy opp bakkene. Jeg så for meg over tyve kilometer.

Jeg så feil.

Kroppen var tung og seig. Afalten gjemte seg fortsatt under snø, slush og is det meste av veien, og jeg innså raskt at det var i overkant optimistisk å ha tatt på de lette Aegisene i stedet for skoene med pigger. Mange steder hadde det dannet seg store, iskalde dammer av smeltevann som var umulig å unngå uten å klatre over snøfonner. Jeg valgte å løpe rett igjennom og håpet på at de ikke var dype (optimismen hang ved en stund), noe jeg fikk rett i på omlag halvparten av dammene.
Illustrasjonsfoto - skoene var jo gjennombløte uansett.
(Håper ingen så meg da jeg sto på ett ben i en vanndam for å ta dette bildet)

Med surklende sko trampet, småtrippet og skled jeg runden som skulle utgjøre første del av langturen, men som i stedet ble hele turen.

På den positive siden (må forsøke å holde på denne følelsen) fikk jeg en løpetur i solskinn, farten var ganske bra selv om jeg løp på følelse (som ikke var så god), det var partier som var helt snøfrie og tørre og jeg fikk se kitere underveis.
Kitere på ski - det ser fantastisk kult ut!

Det ser ut til å bli enda en strålende dag. Optimismen henger ved, men i dag lar jeg meg imidlertid ikke lure; det blir løping på mølla mens jeg ser på fem-mila.

Enda en ting å glede seg over er at det er fastelavns-søndag.
Som kvart svensk har jeg vokst opp med den svenske fastelavnsbollevarianten, såkalt semla eller fettisdagsbulle (hvilket herlig og ærlig navn), som i tillegg til kremen omfatter mandelmassefyll/marsipan (dette burde være noe for Mosjonisten). Vanligvis har vi bare brukt vanlig marsipan, men ettersom jeg nekter å kjøpe Landlord-marsipan som var det eneste de hadde på Rema får jeg forsøke å lage ordentlig mandelmasse i stedet.

Dette blir en bra dag!

Janicke

6 kommentarer:

Silja sa...

Najs, ikke bare mosjonisten som ville digget den bolla :-)

Jeg er nok en av disse kvalme optimistene;-) MEN, du skal vite at det ikke betyr at "vi optimister" ikke også kan se mørkt på ting, ikke kan bli rasende forbanna osv. Jeg kan definitivt bli både det ene og det andre, jeg er bare et menneske jeg også ;-) haha.

Likevel, jeg tror min ryggmargsrefleks er at "det er bortkastet bruk av energi" å være negativ, sur, frustrert osv. OG: jeg tror helt klart at det er lett (lettere) å være optimist/fornøyd så lenge man har en basis som er noen lunne solid.....om jeg feks var blakk og arbeidsledig så ville jeg sikkert ikke hatt like lett for å være optimist! Skjønner? Ting jobber sjeldent uavhengig av hverandre, men så lenge man har NOE i livet som gir mening så er alt annet så mye letter å takle ;-)

Janicke sa...

Det er viktig at det finnes slike optimister. Jeg skulle så gjerne vært en, men lar meg altfor fort knekke av hverdagens stress og jag og er ikke flink nok til å se muligheter. Har nok blitt litt bedre de senere årene, men et godt stykke igjen til de virkelige optimistene (slike som deg). (c:

Marit sa...

Jeg tror trikset for å holde på optimismen er å senke forventningskravet både til eg selv og andre. Flink-pikesyndromet er ødeleggende for mye glede. Superkvinner sliter med å leve opp til selvutnevnte forventninger og får dårlig samvittighet når de ikke når opp, rekker, fikser...osv...

Men synes du klarer å snu det jeg da...:) i stedet å grave deg ned i at beina var tunge klarer du å glede deg over våren og boller:)

Kanskje du er mer optimist enn du selv tror:)

Märtha Louise sa...

Kom ihåg att vi i Sverige firar på tisdag - så då måste du äta ytterligare en semla ;)

Janicke sa...

Marit: Du har gode poenger der. Mest av alt er det er stresset etter alt som skal nås og huskes som gjør at jeg blir gretten. Forsøker å la være å se at vinduer er skitne, at det ligger litt for mye rot rundt om kring og slikt - men det er ikke lett. Jeg merker forøvrig veldig at jeg blir mer optimistisk når temperaturen er over null og solen kommer. Gode tider i vente. (c:

Märtha Louise: Wow, det var jeg faktisk ikke klar over - og det gjorde jo kvelden enda hyggeligere! (c:

Silja sa...

Marit er inne på essensielle ting ;-) helt klart!