tirsdag 22. mars 2011

Konvertering av hårete mål

Listen over løp i år har blitt ganske lang. Det er neppe mange løp om å gjøre for at antallet løp i år overgår summen av alle løp jeg har deltatt i så langt i livet. "Kult!" er følelsen jeg har nå, men like sikkert som at vinterbleke løper-legger snart er å se gatelangs kommer jeg - gang på gang - til å angre på min påmeldingsiver. Når tidspunktet nærmer seg for de hårete måls konvertering, fra lett inntastede tall i bloggmargen til skremmende rettesnor på løpsdagen, er neppe den dominerende følelsen "Kult!"

Man skal ikke ta angsten på forskudd; den kommer tidsnok uansett. Ennå er det bare glede forbundet med samtlige løp jeg har bestemt meg for å stille på. Må legge til at jeg ikke helt har bestemt meg for Halvtraver'n ennå. Kjenner en liten sperre der, men vi får se.

I år har jeg tenkt til å løpe Follotrimmen-løpene. De siste årene har jeg ikke lykkes med mine planer om å delta i disse totalt åtte mosjonsløpene, stort sett på grunn av barna. I år bør det gå an å få til. Follotrimmen-løpene er ganske korte løp. Med distanser på mellom fem og åtte kilometer er de godt egnet for å trene på å få opp farten. Det første av løpene går når jeg er i Marbeilla, men jeg håper å være med på de øvrige syv.

Før alle årets utvalgte løp skal det trenes både fart og distanse. På den måten kan sannsynligheten økes i alle fall litt for at de hårete målene kan konverteres når startsskuddene går.

I kveld blir det intervallpyramide for SkiLøperne. Kult! (c:

Janicke

søndag 20. mars 2011

Now we're talking!

Hvilken herlig dag! Det har faktisk en verdi å være litt klein nå og da, for da blir oppturen så god når man er tilbake i form etterpå. I går var det ikke mye futt i meg, og med en omgangssyk datter var jeg bekymret for at det skulle bli et par "trivelige" dager fremover. Heldigvis ble det ikke mer enn én klein dag, og utpå dagen i dag var jeg skikkelig klar for langturen som jeg hadde planlagt å ta i går.

Ekstra oppildnet av at jeg har meldt meg på enda et løp i år - Fredrikstad-løpet - og at jeg i tillegg har ordnet en jobb- og treningsuke i Marbeilla neste måned ...


...la jeg ut på tur i strålende solskinn, ladet med vann, solbærsaft og DRIV energigel (fra Tech Nutrition). Målet var å løpe minst en halvmaraton, og holde komfortabelt tempo.

I forkant av dagens løpetur var jeg usikker på hva målet for Fredrikstad-løpet skulle være. Etter litt frem og tilbake falt jeg ned på at 1:50 var godt nok. Dette løpet er den 10. april. Det er ikke lenge til, og målet for Göteborgsvarvet en drøy måned senere er 1:45... Etter dagens tur må jeg revidere det, for 21 kilometer ble i dag passert på en tid rett under Göteborgsmålet.

Da jeg etter et par kilometer så at farten lå på under fem minutter per kilometer tenkte jeg først at jeg burde roe ned litt. På lange turer skal man ikke kjøre så hardt. Så slo det meg at det er denne farten jeg må holde gjennom 42 kilometer i Berlin til høsten. Det ville ikke være så dumt å finne ut hvor lenge jeg kunne klare å holde denne farten nå, seks måneder før årets hovedutfordring. Derfor fortsatte i det tempo som føltes "naturlig", kjente at det fløt fint, nøt at det gikk ganske fort, og sørget for å fylle på med energigel og solbærsaft. Totalt ble det 22,5 kilometer på 1:51.

Nytt mål for Fredrikstadløpet? 1:40? 1:42? Ny pers, under 1:38? Hmmm, tror jeg går for middelveien, så får vi se om ny PB kan tas i Göteborg.

Er forøvrig veldig fornøyd med igjen ha klart å få i meg en hel tube energigel. Jeg er overbevist om at den hadde en viktig rolle i opprettholdelsen av tempoet. Disse tubene er så greie å ha med at jeg kan bruke dem i løp, og ikke risikere trøblete mage forårsaket av arrangørens sportsdrikk. Må bestille flere.

Lykkelig lettbent i dag.

torsdag 17. mars 2011

Tømmerstokker og tålmodighet

Jeg skylder på tøffe  intervaller på mølla mandag og lang tur med SkiLøperne på tirsdag. Det var meningen å løpe på onsdag, men kroppen sa nei. Nå var jeg ikke altfor ivrig i dag heller, men det får være måte på slaraffenliv.

Det finnes stort sett ingen bedre måter å tilbringe lunsjpausen enn å komme opp av stolen og ut i løpeskoene. Sånn i ettertid er nok dét opplevelsen i dag også, men fy flate så tungt det var. Beina var som tømmerstokker.
Det var muligens en noe paranoid reaksjon, men det føltes som om disse nykappede og deilig duftende tømmerstokkene hånte meg da jeg stampet forbi - i den grad man kan stampe når man forsøker å ikke skli på isen.

Ah, denne isen. Tålmodighetsmåleren min for vinterløping er virkelig i ferd med å nå bunnpunktet.
Vet ikke helt hva som skjer om den når 0 %, men håper jeg slipper å finne det ut. Bar asfalt NÅ!

Janicke

tirsdag 15. mars 2011

Ned - og opp igjen

Enkelte uker blir bare ikke som man har tenkt. Sist uke startet med hviledag, og etter SkiLøperøkt på tirsdagen ble det to dager uten løping. Det var helt enkelt ikke tid å oppdrive til løping. To løpefrie dager; det føltes som en evighet. Fredagskvelden ble derfor innledet med en tur på mølla, og jeg gledet meg til en ordentlig langtur i helgen. Slik gikk det imidlertid ikke. Etter tettpakket uke ble det en helg i kjelleren. Ikke syk, bare veldig "klein" og helt uaktuelt å løpe.

To uker etter tidenes topp-uke med hensyn til løpdistanse ble det årets dårligste uke med bare drøyt 20 kilometer. Derfor kjennes det ekstra godt å ha få gjennomført to økter og over 25 kilometer allerede tirsdag denne uken. Back on track!

Det er noen ting som står høyt på løpsønskelisten nå:
- Bare veier
- Å få delta i et løp
- Å fly av sted i shorts

Det er nok fortsatt noen uker igjen, men snart...

Janicke

onsdag 9. mars 2011

Jubileum

På denne dato, for ett år siden, gjorde SkiLøperne sin løpende entré i lokalområdet. Så langt jeg husker var vi fem løpere med på premieren. I sommer var vi hele 15 løpere på det meste, i vinter har vi maks vært åtte. Det er nå engang en god del som foretrekker langrenn eller innetrening i denne kalde årstid.

Jubileum eller ikke, det ble en sjokk-oppvåkning i dag. Jeg var riktignok oppe tidlig fysisk, men det var først da jeg hadde gått av toget på Lysaker stasjon jeg virkelig våknet, takket være en buss og mengder av søle-slush.

I etterpåklokskapens lys burde jeg ha fattet mistanke om at noe kom til å skje da en dame som var i ferd med å passere meg plutselig la om fra rask gange til sprint. Til mitt forsvar vil jeg påpeke at klokken bare var litt over syv da jeg intetanende var på vei mot gangtunellen som går under E18.

Der, en etasje lavere enn E18 og med tankene helt endre steder, lett undrende på hva som gikk av den plutselig sprintende damen, kom oppvåkningen; En kraftig dusj av vann, søle, sørpe - og sikkert litt veisalt - servert av en buss i full fart forbi på den tungt trafikkerte hovedåren til og fra hovedstaden. Litervis av gråbrun sørpe traff hodet mitt først, deretter skuldrene og resten av kroppen. Jeg er ikke sikker på om jeg stoppet opp i beflippelsen av denne plutselige dusjen, men antakelig gjorde jeg det, for da bussens andre hjulsett pløyde gjennom hva jeg bare kan anta var en stor sørpedam der oppe, var jeg fortsatt i perfekt posisjon. Hvis du noen gang har fått en tordnende dusj på frontruta forårsaket av biler i motgående kjørefelt - en slik dusj skremmer vannet (utilsiktet ordspill) av alle inne i bilen - ja da vet du hva slags dusj jeg snakker om. To slike. Ovenifra. Rett i knollen. Klokken kvart over syv på morgenen. Nydelig.

Heldigvis snødde det i dag. På grunn av det hadde jeg trukket en lue godt ned over hodet, og pakket meg inn i en jakke som både er lang og vanntett. Et typisk eksempel på "hell i uhell". Lett sjokkert, nokså lattermild og med veldig skittent yttertøy kunne jeg derfor fortsette den siste etappen til jobb og gjennomføre arbeidsdagen som planlagt.

Det ble faktisk en veldig bra arbeidsdag også, og da jeg kom meg helskinnet gjennom undergangen i motsatt retning på vei hjem halv seks var det fortsatt lyst ute. 

Jeg burde jo ha løpt på denne jubileumsdag, men etter søledusjer og en lang dag på kontoret var det rett og slett veldig godt å bare sette seg i sofaen.

Janicke

søndag 6. mars 2011

I overkant optimistisk

Enkelte mennesker innehar en ukuelig, og sannsynligvis medfødt, optmisme. Deres grunnholdning er at alt kan løses og alt er mulig, og derfor smiler og ler de mye. I noen tilfeller kan denne voldsomme positiviteteten virke irriterende på folk som sto litt lenger bak i køen da troen på alt og alle ble delt ut, men det bunner nok egentlig i misunnelse. Jeg tar meg i å studere disse mennenskene når jeg omgås dem, og forsøker å suge til meg deres hemmelighet. Hvordan blir man slik? De må jo ha det veldig bra, disse kvinner og menn som alltid er glade og som møter ethvert problem med en skråsikkerhet på at det kan løses, og oppriktig tro på at all motgang egentlig bare er morsomme utfordringer.

I går ble jeg rammet av en sterk optimisme. Dessverre var det ikke starten på et nytt liv som "en av dem", men mer et akutt anfall påført av de fantastiske bildene fra Holmenkollen, medaljene, folkefesten, solen som varmet, snøen som smeltet, fugler som kvitret og at den første virkelige vårdagen til alt hell havnet på en lørdag. Jeg så for meg fullstendig bare fortau. Jeg så for meg at jeg fløy over asfalten like lett som Johaug fløy opp bakkene. Jeg så for meg over tyve kilometer.

Jeg så feil.

Kroppen var tung og seig. Afalten gjemte seg fortsatt under snø, slush og is det meste av veien, og jeg innså raskt at det var i overkant optimistisk å ha tatt på de lette Aegisene i stedet for skoene med pigger. Mange steder hadde det dannet seg store, iskalde dammer av smeltevann som var umulig å unngå uten å klatre over snøfonner. Jeg valgte å løpe rett igjennom og håpet på at de ikke var dype (optimismen hang ved en stund), noe jeg fikk rett i på omlag halvparten av dammene.
Illustrasjonsfoto - skoene var jo gjennombløte uansett.
(Håper ingen så meg da jeg sto på ett ben i en vanndam for å ta dette bildet)

Med surklende sko trampet, småtrippet og skled jeg runden som skulle utgjøre første del av langturen, men som i stedet ble hele turen.

På den positive siden (må forsøke å holde på denne følelsen) fikk jeg en løpetur i solskinn, farten var ganske bra selv om jeg løp på følelse (som ikke var så god), det var partier som var helt snøfrie og tørre og jeg fikk se kitere underveis.
Kitere på ski - det ser fantastisk kult ut!

Det ser ut til å bli enda en strålende dag. Optimismen henger ved, men i dag lar jeg meg imidlertid ikke lure; det blir løping på mølla mens jeg ser på fem-mila.

Enda en ting å glede seg over er at det er fastelavns-søndag.
Som kvart svensk har jeg vokst opp med den svenske fastelavnsbollevarianten, såkalt semla eller fettisdagsbulle (hvilket herlig og ærlig navn), som i tillegg til kremen omfatter mandelmassefyll/marsipan (dette burde være noe for Mosjonisten). Vanligvis har vi bare brukt vanlig marsipan, men ettersom jeg nekter å kjøpe Landlord-marsipan som var det eneste de hadde på Rema får jeg forsøke å lage ordentlig mandelmasse i stedet.

Dette blir en bra dag!

Janicke

fredag 4. mars 2011

Mulig ny challenge

Tenk at vi endelig er over i den første vårmåneden. Vi står i startgropen til de desidert beste delene av året, og fra nå av får vi utdelt utsøkte, små smaksprøver på det som kommer. I dag var det for eksempel mulig å løpe uten lue, buff og hansker. Omtrent en fjerdedel av turen var det mulig å la piggene under skoene klikke mot bar asfalt.
Solen kjemper mot skyene - våren er i anmarsj!

Jeg ble vanvittig inspirert av Northugs innspurt i dag. At han går sidelengs over målstreken og viser seg høy på andrenalin før og etter målgang må jeg innrømme at jeg synes er morsomt, men det rykket han gjør da han drar fra... Det er så rått! Hvilken følelse det må være å skifte gir på den måten og bare kjenne at kroppen reagerer og at man faktisk har det ekstra giret. På tre sekunder så er man milevis (billedlig sagt) forbi. Gud bedre, hvilken rus!

Det settes herved opp som et mål å få oppleve i alle fall en brøkdel av den følelsen i et av årets løp.

Fra en av SkiLøpernes nyere medlemmer har jeg blitt tipset om et nytt løp som må vurderes: Vestby 4 Hills Challenge. I følge nettsidene er 15-kilometersløpet delt opp i syv etapper og går innom tøffe stigninger. Man løper samlet hele veien (i 6-minutters fart) og avslutter hver etappe med en spurt. De fleste spurtene foregår i oppoverbakker. Førstemann opp den verste bakken, Brattåsen, får vandrepokal og kan kalle seg Bergkonge for et år. At løpet er lokalt er helt klart et pluss, jeg fristes også av at det er et lite og intimt løp - det må jo bare bli artig. Det som trekker ned er at Vestby 4 Hills Challenge arrangeres 8. mai, dagen etter Sentrumsløpet.

Går det å løpe to tøffe løp på én helg? Usikker, men 2011 er et godt år for å prøve ting man ikke har prøvd før. Jeg avskriver det i alle fall ikke ennå.

Janicke