søndag 27. februar 2011

Yiiiiiihaaaaaa!

Gull, gull, gull! Det er en utrolig boost å se idrettsproffene innkassere medaljer for alt arbeidet de har investert. Det er tross alt absolutt ingen selvfølge at de havner på pallen dersom de legger inn så og så mye arbeid, svette og slit. Forventningene fra en hel nasjon henger over dem, men samme hva de gjør av forberedelser er det ingen garantier. Det er alltid en risiko for at noen av konkurrentene har trent riktigere, har en bedre dag, har bedre ski eller simpelthen takler presset bedre. Derfor er det så usigelig herlig å se når de lykkes!

Hvilken fantastisk glede det må være å komme i mål og kjenne at - Ja, nå er jeg verdens beste, og det har jeg pokker meg fortjent. Og hvilken lettelse det må være å vite at de - i alle fall for en stund - kan senke skuldrene fordi de har innfridd.

Hurra for Northug, Bjørgen, Johaug og alle de andre (norske og utenlandske) som makter å ta på seg oppgaven med å representere landene sine i mesterskap på mesterskap! Hvilke fantastiske sportsopplevelser de gir oss, og hvilken inspirasjon de er for unge idrettsutøvere med gryende ambisjoner - men også for den mer ordinære mosjonist.

Jeg lar meg i alle fall inspirere, og det hender titt og ofte at jeg er min egen tv-kommentator når det butter: "Det ser ut som hun sliter nå, men om hun klarer å holde dette tempoet resten av distansen vil ingen av de andre kunne passere henne og hun har gullet i lomma. Nå? Aner vi at hun er sliten? Nei! Hun kjemper på og nå tror jeg faktisk hun øker farten litt! Jaaaa, det ser ut til at dette går veien! Hvilken prestasjon! Hvilken jernvilje..." og så videre.

Jaja, jeg vet det er ganske barnslig, men om det får meg til å presse meg litt hardere så får jeg heller være barnslig.

Denne siste uken har jeg gjort mange ting for første gang:

  • Løpt to økter på en og samme dag
  • Løpt distanse på over to mil på mølla
  • Gjennomført distanseløping på mølla med 1 i motbakke (har ikke klart å motivere meg selv for det tidligere)
  • Løpt over 100 km på én uke!


101,6 kilometer fordelt på åtte løpeturer på tilsammen åtte timer og førtini minutter med snittfart på 11,5 kilometer i timen. Det kvalifiserer ikke til noen gullmedalje, men det gjør meg ... vel ... lykkelig!

Løpenerd

torsdag 24. februar 2011

Dagens dobbel, løpeskjørt og tanker som trigger

En ny barriere er brutt! For første gang har jeg kjørt to treningsøkter på en og samme dag. En drøy mil på myk snø ble unnagjort i lunsjen, og i kveld ble det tolv kilometer distanse med fartsøkninger på mølla. Det er litt rart at det ikke har blitt gjort tidligere, men nå er det en del enklere å få det til å klaffe ettersom mann og barn er hos svigers i Tyskland. Livet er veldig annerledes som singel. Det har fantastiske fordeler knyttet til frihet og tid, og jeg nyter det fullkomment fordi jeg vet at min skjønne familie kommer hjem til helgen.

I dag kom mail om at de 40.000 plassene i BMW Berlin Marathon er fulltegnet. Jeg kunne ikke unngå å kjenne en lett iling i mageregionen. Tenk om jeg endelig klarer å komme meg til målstreken? Ja, i første omgang bør jeg vel egentlig ha som mål å komme meg til startstreken - deretter over målstreken. Men det er det siste jeg har bilde av i hodet når jeg sliter. Jeg ser meg selv strekke armene i luften og juble hemningsløst over vel gjennomført Berlin Maraton. Jeg skal dit!

Det er ikke usannsynlig at det nye Nike-løpeskjørtet blir med rundt Berlin til høsten, for det er skikkelig komfortabelt. Den sorte tightsen under når til knærne (capri?), og skjørtet er lite, tynt og knall rosa.

På forespørsel: Nytt Nike-løpeskjørt - amatørmessig fotografert på hotellbadet i London
(morgentryne er redigert bort av hensyn til bloggens lesere)

Ikke dårlig å få både dette skjørtet og en overtrekksjakke til rundt 800 kroner i London. Jakken fant jeg forøvrig også på InterSport her hjemme til 990 kroner - for jakken alene! Ah, det er så deilig å gjøre gode kjøp innimellom.
Kul ny Nike-jakke også. Bare se hvor lykkelig den gjør meg. (c:

Den nye jakken har ikke fått vært innom klesskapet ettersom den har blitt med på samtlige turer utendørs siden den ble anskaffet. Hittil har den levd sitt liv enten på tur, i skittentøyskurven, i vaskemaskinen eller på tørkestativet. Det er fare for at det fortsetter slik, for den er virkelig god. Perfekt passform, praktiske lommer, god lufting på ryggen - og så er det så kult med skikkelige farger når man bedriver en forholdsvis traust idrett som distanseløping.

Antall kilometer denne uken så langt er nå rett under 60. Er det dumt av meg å begynne å snuse på ukesrekord? Er til og med 100 kilometer innen rekkevidde? Tanken er nå engang tenkt...

Janicke

tirsdag 22. februar 2011

Gresset ER grønnere på den andre siden

I går tidlig løp jeg i shorts, i dag var det på med traust stillongs under vintertightsen igjen. Våren har kommet et stykke lenger på den andre siden av Nordsjøen.
Fra Hyde Park. Ikke en stor tennisball, men et gigantisk speil.
(Fotografen kan skimtes i "tennisballstripa" som egentlig er stien.)

Februar er en tung måned når man ikke er så glad i vinteren. Snøen og kulda begynner virkelig å tære på tålmodigheten; Hvor lenge skal man egentlig vente på våren? Når skal snøen begynne å smelte for alvor? Får vi ikke snart kjenne solen varme? Bedrøvelig nok er svaret at det antakelig tar en stund til, derfor har jeg og en god venninne begynt å ta oss en tur til London i februar. Det er ikke sommer der heller, men vi får en forsmak på tidlig vår. Gresset er nemlig grønnere på den andre siden. Den andre siden av Nordsjøen i dette tilfellet. Grønt gress. Knopper. Plussgrader. Og veldig mye moro.
Grå morgen ved Themsen - ganske flott egentlig.

To løpeturer ble det tid til også, en i Hyde park området, og en langs Themsen. Det har liksom blitt en tradisjon det også.

Fem grader er egentlig ikke shortsvær for meg, men det er det tydeligvis for engelske menn og kvinner. Etter at vi så en dame løpe i shorts og singlet ble jeg litt fristet til å i alle fall ta en tur i shorts. Da jeg senere den samme dagen fant en sort Nike shorts med knall rosa skjørt var saken avgjort. 
Jeg simpelthen elsker at jeg har blitt så kjent på denne ruten langs Themsen. Det skal godt gjøres å løpe seg bort når man følger en elv, men jeg kjenner nå broene, bygningene og områdene så godt at det blir et hjertelig gjensyn. Hver februar.

I kveld ble det distanse med SkiLøperne og ti blå grader. Shorts ble ikke vurdert, det var bare å kle seg etter alle kunstens regler igjen. Det gikk greit det også, for nå har jeg fått akkurat den lille forsmaken jeg trengte. Det kan jeg leve på en stund.
Men jeg håper ikke det tar altfor lang tid før vi ser påskeliljer og grønt gress her også.

Janicke

tirsdag 15. februar 2011

Pasienten som kom inn fra kulden - og stinket

Den stinkende pasienten - det var meg. Etter en flott helg på Hafjell hadde jeg behov for en tidlig start på mandagen. Listen over jobboppgaver som skal gjøres er lang, og på et eller annet vis ser det ikke ut til at den krymper i takt med at oppgaver utføres. Med mange aktiviteter å holde styr på også utenfor jobb er det ikke så rart at enkelte ting glipper.

Jeg hadde allerede gjort unna et par timers arbeide og trengte å klarne hodet og sette igang blodsirkulasjonen. Svært fornøyd med dagens effektive start nøt jeg det vakre morgengryet med deilig musikk på øret.
Soloppgang i Ski.

Ofte er det bra å kjøre på med litt raskere musikk på slutten av turen. Få opp tempoet litt når målet er i sikte. Det var takket være et slikt ønske jeg fant ut at jeg hadde tannlege time denne morgenen, og ettersom tidspunktet for tannlegetimen bare var fire minutter unna ble det ikke behov for å bytte musikk for å øke tempoet. Det gikk i grunn av seg selv. Det skal innrømmes at jeg nølte et par sekunder; Jeg kunne vel ikke møte opp hos tannlegen i svett treningstøy? Samtidig var det helt uaktuelt å betale for en tannlegetime jeg ikke utnyttet, bare av forfengelighet. 

Heldigvis har jeg en veldig grei tannlege. Han aksepterte sin stinkende pasient (håper munnbindet tok av for den verste stanken) og at denne tvilsomme pasienten ikke kunne betale for seg før senere på dagen. Han mente til og med at jeg hadde fått en effektiv og god start på dagen med kombinert løpetur og tannlegebesøk. 

Forrige uke ble ganske dårlig treningsmessig, men det ble en fin skitur på Hafjell søndag morgen. Mens alle de andre, små og store, sov snek jeg meg ut og kjørte til Gaiastova for å gå en femtenkilometers runde rundt Reinsvatn. Det var litt i kaldeste laget, men jeg hadde kledd meg godt og smurte med grønt.
Brrr!

Løypa hadde sannsyligvis blitt preppet kvelden før, for det var helt tydelig at jeg var den første til å sette stavene i cordfløyelen ved siden av trikkeskinnesporene. De første ti kilometerne så jeg ikke et menneske. Joda, det er sikkert fordi de fleste har vett til å sove litt lenger, men for meg ble det atter en bekreftelse på at morgenen er den aller beste tiden på døgnet.
Soloppgang på Hafjell.

Det er en viss sannsynlighet for at dette ble årets siste skitur for meg. I så fall var det en veldig fin avslutning. 

Janicke
Null hull, men nokså stresset

lørdag 5. februar 2011

Mitt første skirenn

Nei, dette er ikke overskriften fra et gammelt barnefotoalbum med gulaktige bilder, men ferske opplevelser fra i dag. Skigåing var mildt sagt ikke en favorittaktivitet da jeg var barn, det var noe jeg motvillig bega meg ut på fordi jeg fikk beskjed om det. Først etter fylte tredve har det blitt mer interessant, og det store gjennombruddet kom egentlig i fjor: Omsider synes jeg det er ganske gøy!

Da en bekjent utfordret meg til å gå Holmenkollen skimaraton bet jeg på. Egentlig var det den "ordentlige" distansen jeg skulle gå, men den ble raskt fulltegnet. Litt lettet, og med æren nogenlunde i behold, meldte jeg meg på 23-kilometeren i stedet. 

Nervøsiteten som vanligvis rammmer meg med intens styrke før løp var komplett fraværende før dagens renn Jeg skulle ta det som en trimtur og hadde ingen anelse om hva slags tid jeg burde sikte mot. Inntil 2,5 timer må da vel være godkjent. Mer? Det er mye oppover i starten. Hvor mye ekstra tid går med der? Så skal valget av smøring klaffe med føret. Og smøring var egentlig den første - og kanskje største- utfordringen.
Nye bekjentskap.

Jeg har alltid latt andre ta seg av smøring av ski. Vanligvis liker jeg den type utfordring, men akkurat her har jeg villig latt andre ta ansvar for min skiopplevelse. Det var ingen hjelp å få denne gangen, så i går sjekket jeg nettsidene til Swix - selve synonymet for skismøring - og tok en tur i sportsbutikken.

Det er mulig at det å sjekke smøretips på Swix' sider er litt "bukken og havresekken" men de må da vite best? 

Glidesmøring hoppet jeg glatt (no pun intended) over. Feste er viktigst. Swix' råd for Holmenkollen skimaratons tidlige startende var:
- Rubbepapir korningsgrad 100 for å rubbe opp sålen
- Ett lag VG35 grunnvoks
- Ett Tynt lag VR30 blå
- Ett ti to lag VR40 blå
- To lag VR50 fiolett
- Ett til to lag VR45 på toppen

I tillegg anbefalte de å ta med VR60 og VR70 for eventuell påføring underveis. 

Ja, da har de i alle fall sikret seg godt salg, det er jo nesten hele skalaen. I tillegg anbefaler de gjennomgående VR smøring som koster over to ganger så mye som vanlig V-voks. 

Opptelling: 6-8 lag voks. Er det rart jeg har valgt løping som hobby? Så mye styr som man potensielt kan bomme fullstendig med. Vel, vel, en skiløper må gjøre det en skiløper må. Første punkt var å rengjøre skiene for gammel smøring. 

Det stod på "base cleaneren" at den var irriterende, men jeg trodde det var for huden, og ikke fordi den fungerte så dårlig. Det var omtrent da jeg oppdaget skrapen jeg hadde lagt frem. Ah. Skrape bort gammel smøring. Det lød kjent. Etter det fugerte sålerenseren ypperlig. 

Med ren såle skulle festesonen rubbes opp. Hvor stor er egentlig festesonen? Et kjapt søk på nett ga svaret: "prøv deg frem". Vel, too late. På siden smørjebua fant jeg en bedre løsning - i alle fall i forhold til tiden jeg hadde til rådighet og gikk for den.

Voks på. Ett lag grunnvoks og så blå 30. Husket at jeg har fått råd om å bruke hardere voks i bunn fra annet hold, så det virker bra. Deretter fikk de stå litt ute før jeg gjøv løs på ett til to lag 40 (blå extra) og to lag 50 (fiolett). De ett til to lagene med 45 på toppen lot jeg som jeg ikke hadde sett. Det voksnummeret fantes ikke i min fargerike samling. Jeg fikk bare si meg fornøyd. Hadde tross alt smurt på flere lag enn jeg sammenlagt hadde smurt totalt. 

Så hva skulle jeg ta med? 60 hadde jeg i spray, men boksen ble så stor i den lille taska jeg skulle ha med, og 70 hadde jeg ikke i det hele tatt. Pakket derfor nervøst ned rød extra (55) og håpet at min omfattende smøreinnsats ville betale seg - men var fullstendig klar over at det ikke er innsatsen som teller, men det enkle (og akk så vanskelige) spørsmålet om hvorvidt man har valgt rett voks. 

På toget mot byen, MED mine smurte ski som jeg holdt på å glemme hjemme (sammen med stavene), begynte jeg å lure på om jeg egentlig kunne regnes som tidlig startende. Kanskje det gjaldt det de som går den fulle distansen og starter et par timer tidligere... 

Jeg måtte opp til Holmenkollen for å hente nummeret først, og på t-banen, trigget av alle de andre skiløperne der, kjente jeg omsider litt nerver. Var det noen papirer jeg skulle hatt med? Er det egentlig overgang på t-banen med enkelbillett fra toget? Jeg håpet at det var doer der... men hva skulle jeg gjøre med skiene? Måtte jeg ta dem med inn i den trange boksen? Hvor mange stasjoner er det egentlig opp til Holmenkollen? Alt ordnet seg naturligvis. 

Jeg hadde håpet å få tatt den nye hoppbakken i nærmere øyensyn, men tåka lå tykk og tradisjonsrik i åsen og avslørte ikke engang konturene av byggverket. 

Utelukkende takket være flaks rakk jeg akkurat den siste bussen som fraktet skiløpere til Sørkedalen. Ups. Note to self: les renninformasjonen på forhånd. 
Vel fremme ved startseilet en halvtime senere lettet tåka og avslørte en strålende blå himmel. Herlig! Man kunne starte når man ville mellom 10 og 11, men ingen grunn til å drøye; jeg passerte startstreken litt over ti. 


De første fire kilometerne var stort sett bare oppover og tettpakket med folk. Det var egentlig greit, for da ble jeg tvunget til å ta det helt med ro. Etter omlag ti kilometer hadde feltet dratt seg såpass ut at man kunne holde sporet uten å hele tiden komme i rygg på noen. 


Jeg tok både sportsdrikk og en halv banan på den første drikkestasjonen, og på den andre ble det cola og en deilig kakebit fra United Bakeries. I gleden over denne kakebiten, kombinert med trangen til å sjekke klokken samtidig som jeg fortsatte å gå gjorde jeg en klassisk brøler. Der, hvor det var flere folk enn noe annet sted underveis i løypa, satte jeg staven mellom skiene. Det er nesten så jeg håper at noen tok bilde, for det må ha sett urkomisk ut. Jeg jobbet desperat for å komme meg opp igjen, så i sideblikket en ung gutt komme mot meg og hører han si "staven hennes" samtidig som jeg kjenner at staven er under skien og dermed gjør det veldig vanskelig å komme opp. Men pokker heller om jeg vil ha hjelp i denne miserable positur. Med et røsk synkronisert med et liggende hopp fikk jeg løs staven og kom meg opp og forsikret de bekymrede om at det hadde gått bra. Jeg kikker skuffet på kaken som nå lå i skisporet (vurderte et kvart sekund å ta den opp) før jeg kom meg vekk. 

Med unntak av et kne-touch i snøen under fiskebeingang holdt jeg meg på beina resten av rennet. Smøringen fungerte, og min satsning på feste i stedet for glid ga meg akkurat det. Jeg gikk bra på flatmark, forbi folk i motbakkene og ble grundig slått i nedoverbakkene. Akkurat som da jeg løp halvtraver'n. Aner et mønster her... 

Det var veldig fint å gå (garmin-kart), men det var også fantastisk deilig når skiltene som markerte at det var 3 - 2 - 1 kilometer igjen dukket opp. For ikke å snakke om da jeg kom inn på stadioen. Nydelig! Og nå fikk jeg se hoppbakken, og hoppere attåt.
Holmenkollen - helt uten tåke.

Nå gleder jeg meg til en øl i kveld, og har avtalt å ta en sms-skål med han som utfordret meg til å gå skirenn. Han fullførte forøvrig 53-kilometeren på 4:06. Det er imponerende! Spesielt ettersom han bor i Skåne hvor man skjelden finner skispor, og i tillegg gikk Marcialonga forrige helg. 

Min sluttid ble 2:09:31, og det er raskere enn jeg hadde forventet. Det viktigste er dog at jeg har fullført mitt aller første skirenn, og jeg ser ikke bort fra at det blir flere etter hvert. 

Janicke
Skiløpende SkiLøper

torsdag 3. februar 2011

Hvile seg i skiform?

Yess! Nytt løp på planen for 2011; I FORM-løpet! Den 18. januar er det dermed duket for et ekstra 10-kilometersløp. To andre SkiLøpere har meldt seg på, og så har jeg meldt på en venninne som fyller 40 to dager etter løpet. Så langt har hun vært støttemedlem for SkiLøperne på facebook, men har som mål å være aktivt medlem etter påske. Dermed er jo et milløp i juni midt i blinken. Vel gjennomført løp kvalifiserer til bonusgave. Mål må man jo ha.

Jeg er forresten usikker på hva mitt mål for I FORM-løpet skal være. Det kommer an på traséen og blir nok litt avhengig av resultatet fra Sentrumsløpet også.

Etter to veldig bra treningsuker har denne uken så langt blitt en delvis ufrivillig hvileuke. I stedet for å slite løpeskoene har jeg slitt buksebaken og bygget tastaturmuskler. Trøsten får være at det kanskje er lurt å hvile nå de siste dagene før Holmenkollen skimaraton, og så gi jernet skikkelig på lørdag.

Janicke