Transeløp

Bare for å avklare det med en gang; tittelen på innlegget sikter til transe i form av mental tilstand, ikke menn som liker å kle seg i kvinneklær. Ikke et vondt ord om transer, jeg har egentlig ikke gjort meg opp noen mening om det i det hele tatt, men det er bare ikke usikkerhet omkring kjønn (og allerede her får jeg kanskje noen på nakken) jeg skulle skrive om i dette innlegget. NOK om det.

Det var på ettermiddagens løpetur jeg hadde det som best kan beskrives som en transeløpsopplevelse. Egentlig var jeg klar for mølla i dag, for den stadig tilbakevendende kulda er definitivt i ferd med å knekke gleden over å løpe ute. Etter å ha lest om Herlig kveldstur i kulda på Endorfinlykke endret jeg innstilling, men noen timer senere var den dominerende følelsen at jeg ikke hadde lyst til å løpe i det hele tatt. Men så var det den firbente da. Hun hadde bare fått småturer i dag og trengte å få kjørt seg litt. Det avgjorde saken.

Mørket hadde lagt seg og en tykk og våt tåke gjorde luften nesten ugjennomtrengelig. Hodelykten ga det lyset som trengtes for å holde oss på veien, men ikke stort mer. Tåken stoppet lyskjeglen rett foran snuta til Tindra og kapslet oss inn i vårt eget lille mobile lysrom. Stadig i bevegelse, men uten at vi egentlig kunne være sikre. Hva som befant seg "utenfor" var uvesentlig. Det ble en merkelig, men deilig ensformighet å bare se ryggen på den løpende Tindra langs en jevn, snøbelagt veikant. Meter for meter. Minutt for minutt. Tankene vekslet mellom en scene i en David Lynch-film jeg ikke husker navnet på, hundekjørere som driver hundene frem i dagevis, og de som krysser Grønland eller går til Nordpolen på ski. Ingen sammenligning i prestasjon, bare undring rundt den merkelige stemningen det må være med tilsvarende ensformighet i timer og døgn. For min del varte hele turen mindre enn en time og allerede på den korte tiden oppsto en viss usikkerhet omkring drøm og virkelighet. En periode føltes det som å være ... vel ... i en slags transe. Fascinerende.

Pulsen fikk seg dessuten et ekstra kick da det kom lyder fra skogen ved siden av veien. I beste Blair Witch stil forsøkte jeg å lyse opp trærne der lydene kom fra mens jeg løp. Hadde vi tirret på oss en elg? Hodelyktens gjorde ikke annet enn å lage skumle, flakkende og agressive skygger, så jeg fortsatte bare å løpe. Det var omlag en kilometer igjen til bebyggelse. "Det klarer jeg." Det tok imidlertid ikke mange sekunder før jeg skjønte at lydene kom fra et par ski og staver - og antakelig en skigåer. Får vi håpe. (c;

Favorittkvelden blir enda deiligere når man har trent. Stølheten har ikke helt sluppet taket, men jeg regner med at et glass rødvin tar knekken på siste rest. God helg!

Janicke