onsdag 5. januar 2011

Stakkars ferske løpere!

"Gjort riktig er det ikke morsomt (å trene), verken under økta eller etterpå. Så, etter en måneds tid, vil det snu." sier Yngvar Andersen, den personlige treneren kjent fra helseprogrammet Puls på NRK. Jeg har sansen for folk som tør å ta bort det formildende sløret og si ting som de faktisk er. Akkurat som Kari Jaqueson når hun påstår at man ikke HAR fedme, men ER feit. Det er alltid unntak, men for de aller fleste handler fedme om for høyt inntak i forhold til forbruk. Jeg har i grunn aldri vært i tvil om hvorfor jeg med ujevne mellomrom bærer på flere kilo enn jeg liker.

Uansett, tilbake til Yngvar og hans påstand om at trening er en jobb og at litt ikke er bedre enn ingenting. Det er klart han har rett. Man kommer ikke i form av å ta en treningsøkt nå og da, og det bidrar heller ikke til å redusere fettprosenten. Skal man begynne å løpe må man forberede seg på at det er grusomt. Føttene treffer bakken med det som oppleves som en elefants tyngde (man behøver ikke være tung for å få den følelsen), eventuelt fett disser og truer med å ristes tvert av (noe som for enkelte kan virke motiverende) og allerede etter kort tid puster man som en blåhval. Det er ren tortur!

Etter å fått barn nummer to var jeg både tung og utrent og måtte begynne fra scratch. Pulsen gikk til himmels så snart mitt dvaske legeme ble satt i hva som bare kan beskrives som joggelignende bevegelse. Dersom jeg passerte fem kilometer føltes det som en bragd. Det var igjen en nedtur, i og med at jeg tross alt hadde løpt halvmaraton noen år tidligere. Men det ble bedre. Og bedre. Og siden da har jeg hatt noen veldig gode løpsperioder, men også måttet begynne på nytt et par ganger. Nå er jeg hektet.

Men selv når man er godt trent og elsker å løpe opplever man både tøffe perioder hvor motivasjonen uteblir, og enkeltturer som er forferdelige. Som i dag. Det føltes som om formen var satt tilbake fire år, og fra første steg gledet jeg meg bare til å komme hjem igjen. Heldigvis skyldtes det stort sett utenforliggende (i dobbel forstand) årsaker.

Det har snødd en del det siste døgnet, og snødde fortsatt, da jeg skulle ta Tindra med på lunsjløpetur for første gang. En runde i Hebekkskogen, for der kan hun løpe fritt. Skogen. 15 cm nysnø. Langtur under ett døgn tidligere. Jeg burde forstått at det ville bli trått.

For å gjøre en lang og tung tur kort: Tindra fikk en strålende runde og jeg...vel jeg fullførte. Det var en påminnelse om hvor ille det faktisk er når man skal begynne med trening, og at jeg skal unngå å måtte starte på nytt igjen. I så fall må jeg, som Yngvar Andersen sier, "se på treningen som en jobb" i de periodene motivasjonen uteblir.

I morgen blir det mølle.

(Alt annet enn) Lettbent

9 kommentarer:

Siri sa...

Det er jo både sant og usant. Trening er slitsomt, men alternativet er vel egentlig at ALT blir slitsomt. Hvis du må løpe 20 meter for å rekke bussen som utrent, har du blodsmak i munnen hele dagen.
Jeg verdsetter ærlighet, men jeg syns det blir for bombastisk og lite nyansert altså... Det er jo mest GØY!

Janicke sa...

Det er en fantastisk følelse å kjenne at man ikke er sliten eller anpusten etter å ha løpt til tog eller buss, eller andre aktiviteter. Følelsen av å være i form og være sterk (i alle fall i deler av kroppen) er nydelig og avhengighetsdannende. Jeg er enig i at trening stort sett er gøy når man har kommet i gang, men det er best å gi folk et realistisk bilde. Bare på den måten er de forberedt og kan bygge opp nok motivasjon til å komme over kneika. Først når man har jobbet seg gjennom en seig start dukker godfølelsen og gleden opp. Man må på en måte lære å like å bli sliten også.

Lille søster sa...

Hvis man ikke legger lista for høyt i begynnelsen, kan det være gøy helt fra starten av. Og det morsomme er jo at formen stiger så raskt når man er nybegynner!

Janicke sa...

Lille søster: Veldig viktig at man legger lista rett, ellers er det fort gjort å gå på en smell veldig raskt. Mulig det er der jeg har bommet... Når det gjelder å være morsomt fra start tror jeg at det er forskjell på idrettsformene. Aerobic f.eks. kan være gøy fra start (nå kan det diskuteres hvor mye treningsutbytte jeg har fått av de tidligste Aerobic timer med min koordinasjonsevne, kremt). Løping derimot - det tror jeg de færreste helt oppriktig finner glede i fra første gang. Det må finnes en vilje som får en til å fortsette, og - som du sier - merkes heldigvis forbedringen fort når man er nybegynner. Og da blir trening gøy (i alle fall stort sett). (c:

Anna sa...

Det er godt å lese at det er tungt også for andre i perioder. Og jeg er så enig med Yngvar, det er en jobb, noen ganger glede, andre ganger plikt. (men stort sett hører jeg ikke hva han sier, blir så opptatt av at han er så positiv)(og litt opptatt av at han er kjekk også;-)

Janicke sa...

Anna: Hehe, ja. Skulle gjerne ha testet ham som PT. Han virker veldig dyktig, og hans væremåte hadde passet meg godt: Rolig, positiv og hyggelig, men tøff. Utseendet taler ikke imot heller nei. (c:

knutspeed sa...

Tilbake til temaet :-)

Jeg syntes det er et par dimensjoner som til stadighet utelates fra alle disse oppskriftene på hvordan/hvorfor trene, bli slank, rik, vakker, populær etc.

Det handler jo egentlig ikke bare om det. For meg er det å løpe viktig fordi jeg trenger å la hodet få slappe av litt. Dvs, slappe av gjør det ikke, men det får tenke på akkurat det det har lyst til. Nyte, se, surre, drømme, dikte, banne. Oftest alene, noen ganger skravleturer med venner. Fabelaktig. Samtidig kan jeg ta noen glass rødvin, og spise mer sjokolade i helgene uten dårlig samvittighet.

Dimensjon to er tiden; jeg blir av venner anklaget for å være litt treningsnarko. Jeg løper jo 3 eller fler ganger i uka, i sol, snø eller regn. I snitt 0,5t pr dag i 2010. Og det er jaggu ikke lett med 3 unger, hus og jobb! "Obama har tid til å trene". Pøh. Han skulle prøvd min hverdag.

Så ønsker at noen fokuserer på at det er 99% MORO men det er vanskelig å finne TID. Ergo er løping den beste, billigste og mest effektive treningsformen.
Ikke bare på dette med kilo, intervaller, blodsmak og kolesterol! Joggesko og litt fortere enn normalt! Etterhvert blir man kanskje så pervers at man deltar i løp osv!

Jeg hatet å løpe i over 30 år av livet mitt. Nå er jeg på 6 året med avhengighet.

(Fin blogg forresten! :)

Janicke sa...

Veldig enig i dine dimensjoner. Når jeg blir spurt om hvorfor jeg løper ("hva løper du fra?" og alt det der) tar jeg meg selv i at jeg svarer at det er da jeg får slappet av. Det høres snodig ut, og for de menneskene som stiller slike spørsmål bekrefter det bare "galskapen". Men det er helt sant, for da får jeg jo virkelig ikke gjort noe annet enn å tenke (ikke henge opp tøy, måke snø, støvsuge, hjelpe barna med lekser osv). Å ikke bekymre seg for mye over inntak av litt rødvin, sjokolade eller annet er ren bonus.

Mangel på tid er også min store plage, og det er veldig vanskelig å komme rundt. Har forsøkt å korte ned nettene, men det straffer seg over tid. Er ganske god på multitasking, men det er ikke alt som lar seg kombinere. Jeg skviser inn løpeturer der jeg kan, men det krever planlegging og vilje/ork til å benytte anledninger som plutselig dukker opp. Noen ganger går det, andre ganger ikke - men er man avhengig, så får man det til på et vis.

Takk for godt innspill - og hyggelig at du liker bloggen (c:

Janicke

Astrid sa...

Først og fremst er jeg enig i at det ikke alltid er gøy å trene, spesielt i begynnelsen. Jeg synes godt at nybegynnere kan få høre at det er tøft (for det er det, når man må gå opp hver eneste kneik og faller sammen etter noen få km!), men at det raskt blir bedre. Man må være villig til å kjempe litt, men det er så til de grader verdt det!

Tid til å tenke: Absolutt. Løpetur er for meg forbundet med avkobling, tid for mitt eget hode, ikke "mamma, mamma" eller internett eller telefon - og så blir jeg kvitt masse spenninger i kroppen.

Mangel på tid: Klart det er vanskelig å få til noen ganger, men er man villig til å prioritere går det som regel. For to år siden hadde jeg *ikke* tid til å trene - nå har jeg tid til i hvert fall tre økter i uka. Det eneste som er forandret, er min motivasjon...