tirsdag 30. november 2010

Unntakstilstand

Etter et døgn med hund i huset innser jeg at jeg må dempe ambisjonene på andre fronter en uke eller to (minst). Det er virkelig stas og koselig med en firbent i huset og nå må vi bruke tid på å lære hverandre å kjenne. Den isende kulda er i så måte både forferdelig plagsom og litt positiv. Plagsom fordi det er veldig lite komfortabelt å gå utendørs i pysjbukse kl 06:00 om morgenen (tar ikke sjansen på dammer på gulvet). Positivt fordi den begrensede muligheten til løping klaffer godt med manglende mulighet til å løpe. Det blir SkiLøperne-tur i dag, men 13 minus er virkelig helt på grensen. Cooper-test - som stod på planen - og intervaller er helt uaktuelt. Det blir rolig jogg en times tid. Brrr.

Det eneste som egentlig motiverer til løpetur i dag er de nypiggede joggeskoene mine. Jeg fikk de fra Löplabbet i går kveld og det ser skikkelig bra ut. Det blir virkelig spennende  å kjenne på hvordan grepet er. En ting er klinkende klart; de ville gjort stor skade på ethvert parkettgulv.

Det er ikke bare jeg som sliter i kulda. I dag bruker jeg halvannen time til jobb. Kjøkkenklokka hadde begynt å sakke av og førte til at jeg fikk dårlig tid til toget; Dagens første løpetur. Småsvett hoppet jeg på toget som kom inn et snaut minutt etter min ankomst. Først da jeg nesten var i Oslo fikk jeg bange anelser om at toget ikke kom til å ta meg helt frem til Lysaker. Sjekker på iPhonen, og jeg har dessverre helt rett. Jeg står på et tog som gikk på mitt togs avgangstid fordi det var forsinket. Gruff! Det passerende toget det ble varslet om da vi stoppet på Kolbotn var toget jeg skulle ha sittet (eller mest sannsynlig stått) på. Tolv minutter å vente på neste tog videren fra Oslo S. Ja, og tolv minutter blir naturligvis til 22. Ti minutter forsinkelse må man jo bare regne med når gradestokken glir ned på blått.

Vel, vel - jeg kom frem og fikk god tid til å skrive et blogginnlegg underveis. Nå må det jobbes intenst før jeg tar sikte på å gå på riktig tog hjemover i ettermiddag.
Janicke

torsdag 25. november 2010

Løpekabal

Torsdag kveld allerede? Hva skjedde? Denne uken har gått i overkant fort, selv om opplevelsen underveis har vært at den har tungt har slept seg frem. I skrivende stund har jeg bare løpt én tur denne uken – ja om man ser bort fra løpeturen til toget som jeg ikke rakk i går da. Jeg skulle egentlig løpe i går kveld, men kjente meg rett og slett for sliten og hadde mer enn nok jobb, unger og huslige sysler til å fylle kvelden med. Det kjentes helt rett å gi meg selv fri.

Den første juleavslutningen for barnas aktiviteter var i kveld. Meningen var å ta en tur på mølla etter det, men dagen har vært lang, og det er fortsatt mye annet som skulle vært gjort. Jeg tar den turen i morgen tidlig i stedet. Tidlig på morgenen er eneste mulighet i morgen ettersom niåringen og jeg vender snuten mot Stockholm rett etter skoletid. Alle rutene på Maikens nedtellingsark er krysset ut; endelig skal vi hente hjem vårt nye familiemedlem - og min nye løpekamerat - Tindra.

Jeg håper det blir rom for to løpeturer i Stockholm i helgen, men en ting er sikkert; Å få til trening kan være en ganske vrien kabal...

Ukens foreløpig eneste tur ble tatt med SkiLøperne på tirsdag. Med nyinnkjøpt hodelykt tok jeg gjengen med på skogsløping for å komme unna den isnende vinden.
Trær og stier var vinterhvite og i skogen fikk vi et mye bedre underlag å løpe på enn den polerte isen som dekker veier og fortau. Fra den sorte, stjernestrødde himmelen lyste månen blekt ned på oss mens vi jaget lyskjeglen fra hodelykten min.
Første test av hodelykten.  
 
Det er en helt spesiell løpsopplevelse å løpe med hodelykt i skogen. Jeg tror ikke jeg hadde turt å gjøre det helt alene, men når Tindra har blitt stor, og vent seg til å løpe på tur, så skal jeg gjøre det. Irske Settere er riktignok totalt uegnet som vakthunder, men jeg innbiller meg at det er en viss trygghet i å ha med en forholdsvis stor hund likevel.

Janicke

søndag 21. november 2010

Ski Vinterhalvmaraton - 24 km

Løypemannskapet må ha gjort en slett jobb med kontrollmålingen, for årets vinterhalvmaraton var i overkant lang. Ved målgang viste min kjære Garmin 24 kilometer i stedet for den mer vanlige halvmaratondistansen på 21 kilometer. Med unntak av kjentfolk i et par passerende biler, uteble som forventet publikum. Drikkestasjoner og medaljer så vi heller ikke noe til, likevel synes vi det var et godt arrangert løp.

Mona hadde på forkant varslet at hun bare hadde en drøy time til rådighet, og ettersom jeg hadde litt ekstra tid før vi skulle møtes tok jeg en omvei og hadde nesten fem kilometer før vi startet på fellesdistansen. Vi valgte en runde som egentlig er ganske kjedelig. men som gir en del kilometer - og det går veldig greit når vi løper flere og kan skravle. Iskald motvind, noen centimeter løssnø og slakk oppoverbakke ga oss litt å jobbe med, men det var fort glemt vi svingte inn i bebygde områder igjen.
Tilsiktet kjøremønster? Mona forsøker å fortelle at løping er godt for hjertet.

Jeg begynner å mistenke at jeg har bommet grovt på sesongen i år. Det virker som formtoppen har kommet nå! Løpingen går som en lek. Jeg er nesten sikker på at jeg hadde kunnet perse på Sentrumsløpet etter å ha løpt Eikjolmila på glatt føre på 46 minutter. I dag gikk det også veldig greit å løpe langtur selv om vi startet forholdsvis tidlig og føret absolutt ikke er optimalt (gleder meg til å få piggede sko). Vel hjemme viste Garmin at snittfarten hadde vært 5:07.Tror at jeg kunne klart ny pers på halvmaratonløp også, dersom det hadde vært gode forhold.

Etter at Mona og jeg skilte lag gikk turen langs veien med det velklingende kallenavnet "Griserumpa".

Jeg økte farten de siste kilometerne, og var egentlig veldig fornøyd med at distansen ble feilberegnet. Det er ikke til å komme bort fra at turen fortsatt kjennes i enkelte, større muskelgrupper, men jeg har en noe barnslig glede av den type "ubehag".

 Kunne antakelig fått enda bedre snitt-tid om jeg hadde satt utfor her...

Det nye løpetøyet - Gore vintertights og Falke trøye - fungerte helt ypperlig. Gore-buksa var skrekkelig dyr, men etter dagens tur er min påstand at den er verdt hver krone. Aldri før har jeg hatt en løpetights som har sittet så behagelig. Den knallrosa Falke-trøya er så kul at den burde ha vært synlig og ikke skjult under t-trøye og jakke, men det får bli på vårparten (ah, vår... gleder meg allerede til den første turen i shorts).

Jeg skulle veldig gjerne vært med Treningscampens strålende initiativ "langturgalskap" neste helg. I stedet blir det mye bilkjøring i forbindelse med henting av familiens nye medlem i Stockholm. Mistenker at det blir ganske stas - og litt stress - det også.

Janicke

lørdag 20. november 2010

Atter et år

Etter noen år med økende-aldersangst innser jeg at det er mye bedre å fylle stadig nye år enn å ikke gjøre det. Bursdag er faktisk både gøy og koselig. I går nøt jeg dagen fra morgen til kveld og innvilget meg en bursdagsløpetur i lunsjen. Ny pers på den faste milrunden min - på tross av rimelig glatt føre - bidro til å gjøre dagen perfekt.

Gaver er gøy, og fra Hege, pappa og storebror med familie vanket det gavekort fra Löplabbet. Perfekt!

Det gikk under et halvt døgn fra jeg fikk gavekortet til jeg troppet opp på Löplabbets avdeling på Ski Storsenter. Sammen med en ekstra tusenlapp (litt skal man jo unne seg, eller hva?) ble gavekortet vekslet inn i en Gore vintertights og en Falke langermet, knallrosa trøye. I morgen skal begge plaggene ut på premieretur.
I tillegg til endelig å ha fått skaffet meg årstidstilpasset løpetøy - og ført flere på ønskelisten - leverte jeg inn mine gamle Adidastravere til pigging. For 300 kroner setter Löplabbet inn små metallpigger i skosålen på brukte løpesko. Piggene er samme type som brukes på anleggsmaskiner og skal gi godt grep på isete føre. Vesentlig billigere løsning enn å kjøpe vinterpiggsko, og jeg gleder meg til å teste!

Denne uken har det blitt gode treningsøkter nesten hver dag. I morgen hadde jeg egentlig lyst til å løpe Jessheim vinterhalvmaraton, men det klaffer ikke med de øvrige planene for dagen. Dermed arrangerer jeg min egen halvmaraton hjemme i Ski, og nå ser det ut til at vi blir to deltakere i dette høyst uformelle løpet.
Startnummer i morgendagens halvmaraton.

SkiLøper-kollega Mona har også meldt seg på, og om alt går etter planen smeller startskuddet klokken 09:00. Traséen blir satt underveis, og det blir hverken drikkestasjoner eller heiagjenger langs løypa - men til gjengjeld koster det ingenting å delta.

Janicke

tirsdag 16. november 2010

Sulten!

Noen ganger hender det at man opplever at hendelser som i utgangspunktet oppleves som udelt negative, i ettertid viser seg å ha en eller flere positive sider. På sikt. Ved kjøp av ny bolig for eksempel. Man taper noen budrunder og blir oppgitt og deppa. Før eller siden vinner man og tenker at "Wow, så bra jeg ikke fikk noen av de andre, for da hadde jeg ikke bodd her nå!"

Slik opplever jeg det med løpingen for tiden. Fordi jeg fikk en bråstopp i løpingen i høst, og ble snytt for årets store mål, er jeg mer sulten og målrettet enn noen gang. Sammen med løpeforbudet la trusselen og usikkerheten rundt helsa en mørk sky over høsten 2010. Nå har skyen lettet, jeg har fått en påminnelse om at livet må nytes og leves når det er der og målsetningene har blitt både flere og mer offensive på flere områder. Løpingen er naturligvis et viktig område; Det skal løpes oftere, lenger, fortere og riktigere.

Kulde, mørke og is som vanligvis medfører at viljestyrken må bearbeides intenst for i det hele tatt å komme seg ut er nå uvesentligheter. Den største utfordringen er ikke dørstokkmila, det er å finne muligheter i kalenderen. Aller helst hadde jeg tatt en økt hver dag, men i søken etter løpemuligheter som ikke går altfor mye utover altfor mange må man akseptere kompromisser. At toppidrettsutøvere virker egoistiske skjønner jeg godt, for jaggu må man strebe etter en balansegang mellom løpelyst og løpe-egoisme som mosjonist også.

Søndagen er ett eksempel. Jeg har veldig lyst til å løpe vinter(halv)maraton på Jessheim, men før jeg fikk tilbake løpe-lisensen avtalte familien et treff i Oslo akkurat denne søndagen. Jeg hadde håpet det skulle gå å kombinere, men etter å ha forsøkt å lure meg selv til å tro at det er mulig å være i Oslo ikke så veldig mye senere enn 12:30 når starten på Jessheim går 11:30 innser jeg omsider mine begrensninger med hensyn til halvmaratonfart og kollektivtrafikkens begrensinger med hensyn til effektiv forflytning. Inne i denne logistikken burde det for omgivelsenes del være en dusj også. Ole Brumm-logikken går ikke opp. Det blir ikke Jessheim for meg i år. I stedet skal jeg ha det veldig hyggelig med familie og gode venner.

...etter et helt uformelt og egenarrangert halvmaratonløp med tidligere start, i hjemlige trakter.

Janicke

søndag 14. november 2010

Ti raske, tyve tøffe - og en cupfinale

Det er i helgene de viktigste turene skal tas. Det er også da en familie skal gjøre de tingene de ikke rekker ellers i uka. Det krever litt fleksibilitet og viljestyrke å få det til. Belønningen er en ekstra god helg.

Favorittmantraet - "don´t think, run" - har blitt brukt mye denne helgen.

Først fredag, ukens deiligeste dag; hjemme fra jobb kvart på syv og på mølla fra syv. Don´t think, run! Fem fireminutters intervaller. Deretter total avslapping med et glass vin foran tv'en resten av kvelden.

Lørdag tok familien en tur ned i sentrum for å kikke på livet. Ski-byen står på hodet på grunn av cupfinalen. Det er ikke ofte det er så mye som skjer i disse trakter, så litt må man få med seg. Jentene fikk hvert sitt supporterskjerf og rosa sukkerspinn. Ikke dårlig når man egentlig er totalt uinteressert i fotball. Dag og jeg skulle i 40-årslag på kvelden, så etter en del praktiske gjøremål skulle jentene kjøres til mormor. Da så jeg mitt snitt til en mil i løpeskoene. Don´t think, run!

Før jeg hadde startet, mens de siste detaljene med klokke og musikk ble fikset, løp en mann forbi. Vi vekslet blikk og i dét han hadde passert og jeg hadde fått plugget meg på iPoden satte jeg etter. Han så ut til å være veltrent og holdt et godt tempo, så å henge på ham måtte være bra. Etter en halv kilometer begynte jeg å dra innpå, og etter omtrent en kilometer lå jeg i ryggen på ham. Jeg lurte et øyeblikk på om det ville være ufint å løpe forbi, men tok meg sammen og freste av gårde og konkurranseinstiktet fikk sin dose triumf. Dette var en av de få dagene hvor kroppen kjørte på autopilot. Det var stedvis veldig glatt, spesielt i de lange oppover og nedover-bakkene, så det ble litt spinning, men på tross av det endte kilometertiden 4:42. Det er lenge siden sist jeg har løpt den runden så raskt! Dermed var partyhumøret på plass da vi - et par timer etter målgang - tok toget inn til Oslo.

Når man er i seng 02:30 og ungene er borte forstår enhver idiot at man burde benytte anledningen til å sove ut. Det har ikke kroppen min skjønt. 06:00 stod det på klokkeradioen. MÅ sove mer! Slumret til 07:30 men da var det ingen vits i å forsøke mer. Oppdaget at Mona i løpegruppa hadde sendt SMS: "Hva er løpeplanene dine? Tar en tur så jeg er hjemme igjen til 10:30". Don´t think...I´m in! Og mens halve Skis befolkning var på vei til Ullevål spant vi rundt i distriktet på en tåkete og glatt - men veldig oppfriskende - langtur.
Sliten men lykkelig - og med håp om
en real fotballsensasjon i dag!

Nå er det ikke lenge til avspark, og selv jeg må få med meg i alle fall deler av kampen. Løpsmengden har blitt akkurat som ønsket, resten av helgen får stå i fotballens tegn.

F - O - L - L - O, FOLLO FOLLO FOLLO

Janicke

torsdag 11. november 2010

Puls fra 50 til 190 på 30 sekunder?

Hadde det ikke vært for at jeg har sett det tidligere ville jeg blitt veldig bekymret for helsen (igjen). På løpeturene i det siste har Garmin rapportert om real puls-kickstart. Jeg følger vanligvis ikke med på pulsen underveis, så det er først når turen er lastet opp på Garmin connect at jeg har lagt merke til det. Pulskurven viser en voldsomt høy topp på starten - opptil 190 - i noen minutter før den normaliserer seg.

I dag fant jeg ut at jeg skulle undersøke nærmere, og akkurat som forventet viste Garmin at jeg var oppe i veldig høy puls veldig raskt. Løpeturen startet riktignok i motbakke, men jeg hadde garantert ikke så høy puls så fort. Jeg stoppet og startet noen ganger mens klokka gikk, og like raskt som pulsen skjøt i været når jeg løp raste den ned når jeg stoppet.
Bare for sikkerhets skyld tok jeg pulsen manuelt, og den lå naturligvis på et helt annet nivå enn det Garmin rapporterte. Så lenge man er klar over det har ikke dette noen betydning, bortsett fra at det påvirker snittpulsen - og at det er irriterende når ting ikke virker som de skal.

Løpeturer er jo veldig godt egnet for å pønske på ting, så jeg pønsket frem en teori om at pulsbeltet er så kaldt fra start at det ikke får god nok kontakt. Når det ikke er i bruk oppbevares pulsbeltet i et rom som er nokså kjølig. Å legge den iskalde hardplasten mot varm hud er veeeldig ubehagelig, så jeg har tenkt at det skal ha en annen fast plass - men noen ganger er det veldig langt fra tanke til handling. Nå har jeg en ny grunn til å legge den et varmere sted. Det blir spennende å se på neste tur.

Våren og sommeren er mine favorittårstider, men det er udiskutabelt vakkert når et tynt snødekke legger seg seg over naturen. Instant julestemning! Synes derfor det passet å legge om til vintertema på bloggen.

Janicke

onsdag 10. november 2010

Snart i mål?

Det var overveiende positivt å ha time hos indremedisiner. Uten egentlig å ha fått noen svar, var opplevelsen såpass oppløftende at Jessheim halvmaraton er lagt inn i kalenderen, og jeg har meldt meg på Holmenkollen skimaraton. Valg av distanse på sistnevnte ble enkelt ettersom helmaratondistansen på 52 kilometer var fulltegnet. 27 kilometer holder sikkert godt for en SkiLøper med lite skiløpserfaring...ja, med ski på beina liksom.

Indremedisinerens teori er at jeg har Gilberts syndrom. En ufarlig, medfødt tilstand som stort sett består i å ha høye leververdier. Nå var det riktignok en annen leververdi som også var høy på den siste av blodprøvene jeg har tatt, men det mente han at kunne komme av mye trening. Den blodprøven ble tatt rett etter det siste hardkjøret før maraton, så det er vel ikke usannsynlig? Ny blodprøve er tatt og resultatet vil bidra til å avgjøre hvorvidt jeg skal videre til en spesialist som - slik jeg forstod det - kan finne ut hvorvidt det virkelig er Gilberts.

Jeg skal ikke engang tenke på at dette antakelig betyr at jeg kunne ha løpt i Berlin. Ferdig med det! I stedet skal jeg feire, blant annet med å løpe halvmaraton på Jessheim. Målsetning? Vel, det har blitt litt ujevn trening i det siste, men løypa skal være ganske lettløpt tror jeg. Må vel forsøke meg på 1:45, eller kanskje bare ta det som en treningstur – dagsformen kan få avgjøre.

Janicke (og Gilbert?)

mandag 8. november 2010

Ny maratonmedalje i familien

New York marathon 2010 vil bli husket av sportsinteresserte verden over. Ikke fordi Dag, Axel (og veldig mange andre) utfordret seg selv og fullførte for aller første gang, men fordi Haile Gebrselassie pensjonerer seg fra konkurranseløping. Også han deltok i sin første New York Marathon i går, men måtte dessverre bryte etter drøyt 25 kilometer på grunn av kneskade. Haile er regjerende maratonrekordholder med tiden 2:03:59 satt i Berlin 2008 og har gjennom 18 år tatt totalt 27 verdensrekorder i bane- og gateløp - alt fra 2.000-metere til maraton. Med Hailes avsluttede karriere fikk festdagen et litt trist tilsnitt.

På hotellrommet til Dag og Axel var imidlertid gleden og lettelsen stor. De kom i mål på henholdsvis 4:48:39 og 4:41:59 og i galgenhumorens tegn gledet de seg skrålende over å ha slått Haile. Akkurat som Haile hadde Dag fått problemer med det høyre kneet underveis - men der slutter nok også likheten mellom de to. Mellom 17 og 30 kilometer hadde Dag måttet gå en del, men ettersom han var forberedt på at kneet ville skape problemer var det greit nok. Det var mer overraskende at disse problemene ga seg etter 3 mil og at de siste 12 kilometerne ble en veldig bra opplevelse.

For meg er den aller største overraskelsen at hans første tanke etter passering av målstreken var at han skal løpe fortere neste gang. Ingalill har nevnt i en kommentar at han kanskje blir med og løper i Berlin, så jeg testet ham på det: "Ja, kanskje det" var svaret... Det hadde jeg aldri trodd.

 De resterende dagene i New York kan de bare kose seg - med medaljen rundt halsen. De er nå maratonløpere, akkurat som de bestemte seg for for nesten et halvt år siden. Herlig!

For min egen del ble det en fin 18,7 kilometerstur i går. To av målene for 2011 er å utforske nye områder og komme meg på mykere underlag, så på en av de vanlige rundene mine var tanken å bygge på en sløyfe inne i en ukjent skog. Vel, det føltes mer som en krussedull enn en sløyfe, men var jo et artig avbrekk. Myrvannet var ikke frossent, men veldig kaldt, så etter dette holdt jeg meg til mer kjente områder og koste meg i den lave novembersolen.

Så er det mandag igjen, og omsider er det tid for besøk hos indremedisiner. Aner ikke hva jeg går til - hva han vil gjøre - men håper intenst at denne helsesaken nå kan avsluttes. Jeg vil videre!

Janicke
Stolt maratonløperkone

søndag 7. november 2010

Festdag i New York!

Marathon Sunday i New York! Amerikanerne kan å lage fest. Sannsynligvis har de nå, som da jeg var der for tre år siden, opplyst toppen av selveste Empire State Building i fargene til hovedsponsoren (ING). Hele denne helgen bærer byen preg av det store løpet som går av stabelen på søndag - i dag.

Empire State Building - opplyst i INGs farger.

Et lite sidespor; New York, en av verdens største byer, sperrer av viktige veier store deler av denne dagen for å arrangere et fantastisk løpsarrangement. Det er selvfølgelig ikke like populært hos alle, men for en fest! I lille Oslo må maratonløperne holde seg til en trasé som går helt i ytterkant av byen hvor det er veldig lite publikum til å heie på løperne. Frem og tilbake den ene veien. Frem og tilbake den andre veien. To ganger! Det må da være mulig å gjøre Oslo maraton til et bedre løp enn dét? Min påstand er at man ved å gjøre traséen mer spennende kan trekke mange flere deltakere også på denne løpsfestens lengste distanse.

I New York må du være et av de sløveste redskapene i boden for å ikke få med deg hva dagen i dag dreier seg om. Fra den spede begynnelse for førti år siden, hvor 127 deltakere betalte én dollar for å delta i maratontraséen som den gang gikk flere ganger rundt i Central Park, til dagens arrangement hvor traséen som går gjennom alle New Yorks fem "borroughs" forseres av nesten 40.000 deltakere som heies frem av om lag to millioner (!) New Yorkere.

Det er litt ekstra stas med New York marathon for nordmenn; den ubestridte dronningen er Grete Waitz.

"I´m never going to run this again."
Grete Waitz etter det første av ni NYC Marathons

Ikke bare deltok Grete Waitz ni ganger i New York, hun vant ni ganger og tok ny verdensrekord tre år på rad! Nettopp derfor elsker jeg dette sitatet; dersom jeg oppfatter det rett viser det at selv de ypperste eliteløperne føler den samme dobbeltsidigheten med hensyn til løp som mange av oss vanlige mosjonærer; Å som man hater underveis på mange løp. Man lider seg igjennom og lover seg selv å aldri finne på noe så dumt igjen. Men så fort påmeldingen for neste års arrangement er tilgjengelig legger man entusiastisk inn registreringsinformasjonen - som en annen gullfisk.

Det tror jeg riktignok ikke at Dag kommer til å gjøre. Det blir med dette ene løpet, og derfor håper jeg at det blir så stort som jeg selv opplevde det. Om noen timer busses han og Axel ut til startområdet ved Verrazano Bridge på Staten Island. Her er det servering og rikelig av "baja-majar". Slik jeg husker det fra 2007 var køen aldri lang for nervøse maratonblærer og -mager. Ventetiden frem til man sluses inn til startpunktet kan imidlertid føles veldig lang. Som i 2007 er det ganske kaldt i år, dessuten er man gira og nervøs og vil bare komme igang.

Når startsskuddet går er det bare å komme i bevegelse og deretter å fortsette å sette den ene foten foran den andre gjennom hele traséen til man går i mål to, tre, fire, fem eller seks timer senere.

Gutta er veldig nervøse men ved godt mot og i strålende humør. I alle fall var de det i går. Jeg regner ikke med å høre fra dem før etter løpet i dag, så når jeg i dag har fått løpt en forhåpentligvis inspirert langtur på inntil 20 km er det egentlig bare å krysse fingre og tær og følge deres fremferd gjennom New York på løpets nettsider.

Janicke

lørdag 6. november 2010

Ny løpekamerat?

Det mangler ikke stort på å gjøre denne familien til en skikkelig A4-familie; Mamma, pappa, to barn, villa i forstaden og stasjonsvogn - og i går ble det klart at vi med stor sannsynlighet får et firbent familiemedlem på plass i løpet av måneden. Niåringen har mast om hund i over to år og vi har sagt at "joda, når det passer", "om noen år" og så videre. Vi har vinglet litt og tenkt på at vi igjen vil miste litt frihet, nå som vi har begynt å få den tilbake i takt med at barna blir eldre.

Likevel har vi endt opp her, og er nære "point of no return". Maiken og jeg kjører til Vallentuna (tre mil fra Stockholm) og skal se på - og sannsynligvis ta med hjem - Tindra på fire måneder i slutten av november.

Tindra, Irsk Setter (show-variant) 4 måneder.

Tindra er den siste valpen som skal selges hos den oppdretteren vi aller helst vil kjøpe hund fra. Søte Sassa, Hege og pappas hund, som har bodd i samme hus som oss det siste året, kom fra denne oppdretteren. Hun var en fantastisk snill og skjønn hund, og selv om hun ikke var vår hund så ble det litt tomt da hun døde for et par måneder siden. Det siste året var hun ikke klar for å være med på løpeturer, men frem til hun ble elleve år var hun en flott løpevenninne.

Sassa og meg på tur i vær og vind.

Denne typen Irsk Setter er litt større enn de som er vanlige her til lands og jaktinstinktet er mer eller mindre avlet bort. De er dermed en del roligere, men det er ingen tvil om at Tindra kommer til å trenge mye aktivitet. Så er også dét en av grunnene til at jeg vil ha hund.

At valpen har rukket å bli fire måneder, stueren og har gått litt i bånd gjorde valget enklere.

Maiken jubler! Hun tør knapt tro det, men har laget nedtellingskalender og ordnet sengeplass til Tinda ved siden av sin egen seng. Selv er jeg forventningsfull og kjenner at dette føles rett. Ikke minst blir det fantastisk å få en ny løpekamerat som alltid er klar for tur.

Janicke

torsdag 4. november 2010

Den lange reisen

Så har han reist. Dag. På vei til New York for å løpe maraton. Jeg kjørte ham til flybussen med avgang 4:32 og det er helt utenkelig å legge meg for å sove en time eller to til nå etterpå. Vi var begge lys våkne av adrenalinet som - fra dét sekund vekkerklokken ringte - har bygget seg opp ved tanken på hva denne reisen dreier seg om. Maraton. Og New York.

Denne har Dag vært misunnelig på. Snart har han sin egen.

Det er veldig godt at reisen har startet. De siste dagene har Dag og kameraten han skal løpe sammen med, Axel, utviklet en selsom kombinasjon av maratonangst og reisefeber. Det har vært frykt for at papirene ikke var i orden, bekymring for at det skulle bli askeutbrudd på Island og usikkerhet om hva som skulle pakkes. Febrilske SMSer frem og tilbake. Irrasjonelle og lett paniske.

Omtrent som jeg ville ha vært.

Som tilskuer til galskapen har jeg i stedet himlet med øynene og med stoisk ro forklart at dette kommer til å gå bra.

Gutta på tur - Dag og Axel - med finisher t-shirts fra Göteborgsvaret.
Nå dobles distansen.

Ettersom maratonbilletten er kjøpt gjennom svenske Springtime Travel går flyturen til Arlanda før det bærer av gårde over Atlanteren. Det blir noen timers reise, men de to kommer til å ha det fabelaktig morsomt, slik man har når felles nervøsitet gjør at man blir ordentlig fatalistisk og fnisete. Dette blir garantert et minne for livet.

Lykke til gutter!

onsdag 3. november 2010

Elleve måneder er nesten et år

Nå har nervøsiteten og reisefeberen kommet for fullt. Ikke for meg, men for ektefellen som løper maraton i New York på søndag. Han leser beskrivelser av løpet, pakker koffert, sjekker flybuss og surrer rundt med et konsentrert, nesten bistert, utrykk. "Tenk om det blir jævlig hele veien a..." sier han og legger til: "Det kan egentlig bare bli bedre enn forventet nå."

Dag på tremilstur, bare to kilometer igjen,
med kona som syklende coach, drikkestasjon og fotograf.

Det ene kneet skaper bekymring. Han løp tre mil for halvannen uke siden, og det gikk fint med unntak av dette ene kneet. Selv lurte han på om det var menisken, men jeg mente at menisksmerter ikke gir seg til kjenne der han pekte. Fysioterapeuten slo fast at det var et typisk løperkne og pekte på en stor sene eller muskel (her er jeg på gyngende grunn) som strekker seg forbi på utsiden av kneet. Veldig vanlig skade når voksne folk begynner å bevege seg i høyere fart - altså løpe. Han skal teipes opp hos fysioterapeuten igjen i dag og jeg håper virkelig at det hjelper. Om han så halter et par måneder etter løpet; jeg håper virkelig at han klarer å komme seg igjennom og at han får en stor opplevelse. Dette er hans første maraton, men han har ingen planer om å gjenta bedriften. Det er en "en gang i livet skal jeg..."-greie.

Mens New York Marathon er rett rundt hjørnet er det omtrent elleve måneder til Berlin Marathon søndag den 25. september 2011. Innbitt har jeg betalt startkontingent, flybillett og hotell. Det blir garantert nervepirrende mot slutten, men nå gleder jeg meg intenst til måneder med trening, lange turer, slit, glede, motgang (men ikke så mye av det) og fremgang (!) - og til sist 42 kilometer i Berlins gater!

Men aller først skal jeg følge Dags ferd gjennom New Yorks gater på søndag, deretter forhåpentligvis et avklarende og endelig konsultasjon med indremedisiner på mandag. Jeg har satt en imaginær startstrek til Berlin marathon akkurat der.

Ready...