tirsdag 23. februar 2010

Change of plans

TOHUNDRE kilometer i februar. Særlig!! Når søndagens tøffe tur på 16 snøbelagte kilometer i tretten minusgrader er lagt til, er summen 99,76 km. Rask beregning forteller at jeg må løpe 16,7 kilometer hver dag til og med søndag for å nå det målet. Ok, det var i overkant ambisiøst i den korte februar - det er ikke engang skuddår - og vær og føreforhold inviterer ikke akkurat til mange turer utendørs. Nei, jeg satser på fire turer til denne måneden (to ute, to inne), og for å være litt mer realistisk snakker vi nok om totalt førti kilometer. Litt nedtur med færre kilometer denne måenden enn forrige, men jeg har et vell av gode unnskyldninger. Kjenner forøvrig at formen er ganske god, i tillegg til at antall kilo jeg drasser med meg på løpeturene har blitt redusert med ca fem siden nyttår. Ganske fornøyd med det - bare tre igjen i forhold til opprinnelig plan. Det skal jeg fikse, selv om det går veeeeeeldig sakte nedover nå.

Den store planendringen har ikke med antall kilometer i februar å gjøre. Det gjelder New York og maraton. Da min manns kamerats kone bestemte seg for å ikke være med på turen (hun skulle uansett ikke løpe) så synes jeg at gutta skulle få ha turen for seg selv. De var svært så høflige og bedyret at det uansett ville være hyggelig om jeg ble med, men jeg er ganske sikker på at de nå synes det er inmari kult at de får en skikkelig guttetur.

Så, da står jeg der da, uten konkrete maratonplaner i 2010. Tenker litt på Berlin, men skal vente litt med å bestemme meg. Jeg ser på Berlin maraton som den beste muligheten til å kvalifisere til Boston Marathon, som kanskje kunne være aktuell neste år. MEN, dette skal jeg tenke litt på.

Litt vemodig å slippe taket på New York, men det føles veldig riktig. Jeg tenker at det er min variant av å ta en "Ola Vigen Hattestad" - altså å ofre meg for andre idrettsutøvere. Dog et litt annet nivå. Og noe positivt er det for meg også; én av de to innbetalte tusenlappene returnerer snart til bankkontoen min.

Janicke

lørdag 13. februar 2010

New York, New York!

Brev i postkassen gir meg barnlig glede. Har alltid gjort det. Selv nå, når jeg vet at det som oftest dreier seg om krav om innbetaling av et eller annet, så er det noe forlokkende over en lukket konvolutt i bunn av postkassen. Har konvolutten en annen farge enn hvit er det ekstra spennende.

Med e-post er det likedan. Lyden av at det er nytt innhold i innboksen gjør meg nysgjerrig, og jeg har nok av innbokser å sjekke: jobbmail (som også en del venner og bekjente bruker), G-mail, Hotmail og en på mitt eget domene. G-mailen videresendes riktignok til Hotmail, men det er nok av muligheter for spenning opptil flere ganger om dagen.

E-post detter inn på alle kontoer hele tiden, og selv om det meste må sies å være ganske kjedelig (reklame og spam), men noen avsendernavn og eller emnefeltinnhold får det til å kile i magen. En slik e-post lå i innboksen (en av dem) i dag:

Avsender: Springtime Travel
Emne: New York Marathon 2010

Det hele kommer veldig mye nærmere når man får mailen med bekreftelse på at man er sikret plass, og hotell og reiseperiode skal bestemmes. Nå er det alvor! Min medløpende mann og jeg skal sette oss ned med dette i kveld og bestemme oss.

Sist gang landet vi i New York dagen før løpet. Fordelene med det er at man får flest dager til rådlighet til andre ting når den store prøven er gjennomført. Det er ikke til å komme unna at tiden før løpet er nervøs, og man må begrense seg på alle mulige måter. Så for å virkelig oppleve New York trenger man dagene etterpå (om bena orker). Ulempen ved å komme så kort tid i forveien er at man (det vil si jeg) har stort underskudd på søvn når startskuddet går. Jeg får ikke sove på flyet, og jeg får ikke sove natten i henhold til New York tid.

Ole Brum og jeg har imidlertid samenfallenede syn - ja takk, begge deler. Jeg har ikke lyst til å ha færre dager til rådighet etter løpet. Det er så mye å se og oppleve. Hmmm. Dette må vurderes veldig nøye, og hva er vel bedre for å klarne hodet enn en løpetur? Solen skinner, snøen gnistrer og det er 12 kalde grader. Jeg kunne ha behov for en langtur, og i løpet av den tiden burde jeg ha klart å resonnere meg frem til en god løsning.

Janicke

torsdag 11. februar 2010

Did it!

Så fort unnagjort, så greit underveis - og nå føler jeg meg en million ganger (ok...mild overdrivelse) bedre.

Sportmaster og murvegg - intervallkjøring på tilsammen 7 km.

I tillegg smaker lunsjen enda bedre - og det blir nok et helt dessertknekkebrød med cottage og eple *nam*.

Janicke

En løpers dilemma (ett av mange)

Nei, kroppen og hodet har overhodet ikke noe ønske om tur på mølla i lunsjen i dag. Hodet gleder seg til lunsj, og kroppen er grunnleggende kald (kuldegrader utenfor, dårlig isolert hus), og jeg er overbevist om at noen har fylt bly eller noe annet tungt i meg. Tanken på å løpe med blikket stivt festet i en murvegg er like lite inspirerende som vinteren er lang og kald. AAAARGH.

På den annen side; blir jeg en bedre løper av å sitte på den tunge rumpa foran PC-skjermen med mine to tilmålte knekkebrød stylet med avocado, skinke, tomat, salt og pepper? Kanskje et halvt dessertknekkebrød med cottage cheese, eplemos og kanel? Neppe.

Så var det å holde blikket fokusert på målet (i stedet for den langt mer synlige og nærstående murveggen) og gå for mantraet: Ikke tenk, bare løp! På med løpetøyet...

Janicke

onsdag 10. februar 2010

Post London... *sukk*

Som forventet gikk helgen så altfor, altfor fort. M og jeg har hatt en nydelig frihelg i den engelske hovedstaden. Vi gikk ufattelig mye, som man ofte gjør på storbyferier. Tretti kilometer er dog mer enn det de fleste gjennomfører i løpet av en dag. Spesielt når det legges til at de siste åtte ble trasket i høye hæler. Dersom jeg legger til løpeturen på morgenen ble det faktisk nesten en maraton. Veldig slitsomt og smertefullt for føttene, men du og du så ufattelig mye man får sett på den måten!

I London inntar M og jeg alle frokoster på Starbucks: smoothie, sandwich og te med melk (smaker ekstra godt i London). Starbucks får stakkars kvinner fra forstaden til å føle seg ultra-urbane, og er den perfekte start på en dag i byen.

På fjorårets Londonbesøk var teaterbesøk et storslagent høydepunkt. Derfor var første stopp etter Starbucks Comedy Theatre, hvor vi fikk skaffet oss billetter til "The Misanthrope" av Moliére. Vi hadde undersøkt hva som gikk på forhånd, og dette stykket med blant andre Damian Lewis og Keira Knightly fristet mest.

Skjermdump av teaterstykkets nettsider med Damian Lewis i front.

Å sitte i en teatersal og se dyktige, internatsjonalt anerkjente skuespillere utfolde seg på scenen - i London - vel, det er helt enkelt ganske stort! M og jeg nøt hvert sekund, selv om det må sies at vinen vi drakk underveis etterhvert sløvet sansene noe. Det var nok greit at stykket ikke varte mer enn to timer (inkl pause) selv om vi synes det sluttet nesten før det begynte.

Resten av lørdagskvelden danset vi av oss alkoholen til kul åttitallsmusikk på Jazz Café i Camden. Kult sted, kule folk, kul musikk og forholdsvis sen kveld. Ramlet i seng klokken tre på morgenen.

Nøyaktig fire timer senere våknet jeg og lurte på hvor lenge jeg hadde sovet. Skuffet - men ikke sjokkert - over å finne at jeg hadde sovet en altfor snau natt, men glad for å kjenne at det ikke var andre alkoholpåførte ubehageligheter. Jeg gjorde innbitte forsøk på å hvile litt til, men det er utrolig hvordan kroppen kan stritte imot sine egne opplagte behov. Så hva gjør man, når hodet er for trøtt til å lese, eller generelt å gjøre noe vettugt, en tidlig søndagsmorgen i London? Svaret for en som ønsker å bli lettbent er opplagt: man jogger en tur.

Tung, grå og altfor tidlig søndagsmorgen langs the Thames. 

Det var grått og vått og akkurat slik jeg forestiller meg en søndag morgen i London. Gangveiene og broene ved the Thames var nesten folketomme. Stille før stormen. Joggerne/løperne som hadde kommet seg ut hilste på hverandre. Et anerkjennende nikk eller et smil. Noen dristet seg til og med til å mumle "G'morning". Vi følte vel en form for samhørighet i galskapen.

Søndagsturen gikk langs the Thames, ned til Tower bridge, oppover på motsatt side, tilbake over Millennium bridge og tilbake til hotellet, og endte på litt over ni kilometer. Ikke dårlig dagen derpå etter bare fire timers søvn. Om det hadde noen god treningseffekt kan diskuteres.

Først i dag, tre dager senere og med noe restituert søvnnivå, ble det tid til ny løpetur. Denne gangen tilbake på tungt vinterføre. Planen var tredemølle, men med begge barna på bursdagsfester var det plutselig åpning for å løpe sammen med både ektefelle, leieboer og Sassa. Det føltes både tungt og kaldt (-10), men man angrer aldri når det er gjort. Jeg har dessuten en del kilometer å løpe før måneden er omme, så her er det bare å bite tennene sammen.

Janicke

fredag 5. februar 2010

London!

Et glinsende vått mørke ligger tett utenfor hotellvinduet. På andre siden av glasset sitter jeg i løpetøyet og venter på at det skal bli et hint av morgenlys. Det er fredag og røde baklykter i mørket noen meter nedenfor forteller at morgenrushet er i full gang. Klokken er litt over halv syv i London. Jeg har fri og burde vel egentlig ha sovet litt lenger, men det er så fristende å få en løpsstart på dagen.

Temperaturen er adskillig hyggeligere enn hjemme. I dag skal det bli ni grader og lettskyet, men morgenen er våt og mørk - og antakelig bare litt over null. Det er uansett veldig behagelig å ikke kle på seg allskens lag, samt lue og vanter. Gitt at det er 2 - 3 varmegrader er det rene sommeren i forhold til det vi har blitt vant til denne vinteren.

Hotellet ligger nær London Eye og parlamentet. Planen er å løpe over parlamentsbroen, gjennom James Park, forbi Buckingham Palace og så en runde i Hyde Park. Hvor langt har jeg ikke helt bestemt, men det blir nok fort oppimot en mil. Men når står solen opp i London? I følge en nettside jeg sjekket er det ikke før om en time, så da er det altomfattende dilemmaet - bør jeg vente? Det er jo gatelys, biler og folk der ute. Sikkert andre løpere også.

Hm, nå ser det ut til å ha sluttet å regne. Ok, det var alt som trengtes; Jeg gjør det!

Janicke

mandag 1. februar 2010

January: Check!

Det hersker ingen tvil om at februar er en vintermåned. Men ser man forbi de 17 minusgradene vil man oppdage at dagene er vesentlig lenger enn de var for en måned siden. Det går den rette veien, hurra!

Den første treningsmåneden i 2010 er fullført, og jeg må si meg ganske fornøyd med (gjen)oppstartsmåneden. I følge Running Log er totalen 163,5 kilometer på ganske nøyaktig 12 timer.

Løpesko med nyttige, men litt ubehagelige, brodder.

Finalen ble årets tyngste tur på lørdag. Med brodder under skoene slet jeg meg gjennom 15,5 km med kilometerfart på 5:12. Uten broddene hadde jeg antakelig gått på snørra opptil flere ganger, og hadde ikke klart å løpe såpass fort. De er imidlertid litt ubehagelige ettersom det i praksis er en stor spesialgummistrikk som trekkes fra tå til hæl. Det er ikke til å unngå at det klemmer over tærne (mistenker at et par negler blir blå igjen), og piggene gjør at man helst ikke løper der det ikke er is/snø. Det var dette med ordentlige vinterpiggsko da. Det blir kanskje til at jeg kjøper meg noen helårs-terrengsko i stedet. Må tenke mer på den saken.

Mål for februar er å runde 200 km. Kanskje litt ambisiøst for en kort vintermåned, men hele tanken med å sette seg mål er jo å ha noe å strekke seg etter.

Janicke