onsdag 3. november 2010

Elleve måneder er nesten et år

Nå har nervøsiteten og reisefeberen kommet for fullt. Ikke for meg, men for ektefellen som løper maraton i New York på søndag. Han leser beskrivelser av løpet, pakker koffert, sjekker flybuss og surrer rundt med et konsentrert, nesten bistert, utrykk. "Tenk om det blir jævlig hele veien a..." sier han og legger til: "Det kan egentlig bare bli bedre enn forventet nå."

Dag på tremilstur, bare to kilometer igjen,
med kona som syklende coach, drikkestasjon og fotograf.

Det ene kneet skaper bekymring. Han løp tre mil for halvannen uke siden, og det gikk fint med unntak av dette ene kneet. Selv lurte han på om det var menisken, men jeg mente at menisksmerter ikke gir seg til kjenne der han pekte. Fysioterapeuten slo fast at det var et typisk løperkne og pekte på en stor sene eller muskel (her er jeg på gyngende grunn) som strekker seg forbi på utsiden av kneet. Veldig vanlig skade når voksne folk begynner å bevege seg i høyere fart - altså løpe. Han skal teipes opp hos fysioterapeuten igjen i dag og jeg håper virkelig at det hjelper. Om han så halter et par måneder etter løpet; jeg håper virkelig at han klarer å komme seg igjennom og at han får en stor opplevelse. Dette er hans første maraton, men han har ingen planer om å gjenta bedriften. Det er en "en gang i livet skal jeg..."-greie.

Mens New York Marathon er rett rundt hjørnet er det omtrent elleve måneder til Berlin Marathon søndag den 25. september 2011. Innbitt har jeg betalt startkontingent, flybillett og hotell. Det blir garantert nervepirrende mot slutten, men nå gleder jeg meg intenst til måneder med trening, lange turer, slit, glede, motgang (men ikke så mye av det) og fremgang (!) - og til sist 42 kilometer i Berlins gater!

Men aller først skal jeg følge Dags ferd gjennom New Yorks gater på søndag, deretter forhåpentligvis et avklarende og endelig konsultasjon med indremedisiner på mandag. Jeg har satt en imaginær startstrek til Berlin marathon akkurat der.

Ready...

4 kommentarer:

Anna sa...

Tøft å melde seg på maraton, men veldig greit å kunne dele opplevelsen med ektefelle. Jeg kjenner jeg må vente til barna er litt større, har rett og slett ikke samvittighet til å bruke så mye tid på trening som kreves akkurat nå. NY maraton 2015 kanskje?
Apropos runners knee, menn er jo ikke gode på å tøye ut, men du kan tipse mannen din om feks.
http://www.sportsinjuryclinic.net/cybertherapist/front/knee/irunnersknee.html
Videre kan man søke om strekkøvelser på iliotibial band på feks. Youtube. Kan ikke skade ihvertfall.
Ispose (frosne erter)10-15 min etter en tur er også gull verdt! Lykke til til mannen, og tvi tvi hos legen.

Janicke sa...

Det er litt rart å ha dragning mot maraton, det er jo et slit, men det er bare sånn. Treningsmengden behøver ikke være så voldsom, det er jo avhengig av hvilket mål man setter seg. Dag (ektefellen) har ikke trent mye (to til tre ganger i uken på det meste). Men har man høyere målsetning enn å gjennomføre løpende er det klart at man bør være forberedt på å trene også. Det må ikke bli bare stress. Ingen tvil om at det var lettere å trene til maraton i år som barna er 5 og 9 enn for tre år siden.

Tusen takk for tips til runners knee - jeg videreformidler til Dag.

Runningman sa...

Hei Janicke!

Joda, kjenner igjen den der "En gang i livet..."-greia. Det var nok min tanke også, gjennom hele opptreningsperioden til Berlin i fjor, under løpet, og i lang tid etterpå. Vel, et par uker etter i alle fall. Så begynte tankene å gå igjen: "Hmmm... Jeg fikk jo ikke trent som jeg hadde planlagt, det var litt mye (litt mye???) køløping underveis, det var veeeeldig varmt, etc. etc... Fikk jeg egentlig vist hva jeg er god for???" Og svaret er jo åpenbart, ettersom jeg er påmeldt igjen, Nei, jeg må slå pers'en! :-) (Det er forresten en av de bra tingene med å begynne løperkarrieren sent, jeg har ingen ungdomspers'er å bli demotivert av. Nesten hvert løp nå innebærer en ny pers.rek., og det kan man jo få sansen for!)

Så hvem vet? Kanskje det blir en familietur rundt i Berlin om litt under 11 måneder? Innen den tid har sikkert minnene av eventuelt slit/smerte gjennom New Yorks gater blitt erodert bort...

Lykke til på mandag, satser på at startskuddet for Berlin 2011 går av da!
RM

PS! Forresten, kult bilde, med skyggen av fotografen. Basert på kurven aner det meg at du pt. er mer av en løper enn en konkurransesyklist... :-)

Janicke sa...

Runningman - Ja, det er antakelig slik maratonkarriæren både begynner og slutter for mange. Det hadde vært veldig hyggelig om han fikk sansen - men det er godt mulig det heller blir halvmaratoner på ham. Det er tøft det også, og langt bedre for kroppen... Veldig gøy at du har fått lyst til å gjøre et nytt forsøk - er ganske sikker på at den første maratonen er den verste. Man aner jo egentlig ikke noenting om hva man går til. Godt poeng det med å starte sent. Alle perser er satt i de senere år. (c: Tok knapt tiden i gamledager.

Takk for lykkeønskning om mandagen. Håper/tror at blodprøvene har en naturlig forklaring, eller noe som eventuelt ikke kan forklares men som er normalisert. Hva som helst - bare løpingen kan gjenopptas uten noen form for forsiktighets-forbehold.

Hehe, ja, synes den skyggen var litt artig. Helt klart ingen konkurransesyklist. Har riktignok syklet birken to ganger for mange år siden, men trives enormt mye bedre med å sykle med kurv, lavt innsteg, naturlig demping i tykke dekk og syv gir mens jeg nynner på den svenske smørmelodien: nanananananana-na-nanananananana... (c: