tirsdag 31. august 2010

Parce que je le vaux bien

Gitt at Berlin maraton går bra - at målstreken passeres før klokken har rundet 3:45 - så er det fordi jeg fortjener det!

Det slo meg i på gårsdagens treningsøkt som virkelig krevde kompetanse om egenovertalelse for å begi seg ut på. Aldri før har jeg trent så målrettet som i år. Aldri før har jeg prioritert løping så høyt og kommet meg ut selv når lysten har vært helt på bånn. Treningen har blitt planlagt og plassert rundt de andre låste aktivitetene i kalenderen for å få det til å gå opp, og jeg har blitt overraskende god på å "ikke tenke, men løpe".

De siste ukene har vært ekstra krevende på jobb, likevel har jeg klemt inn treningsøktene som skal til. I går stod bakkeløp i kort bakke med lang oppvarming og totalt 12 kilometer på programmet. Lysten var ikke tilstede. Jeg var sliten og skjønte ikke hvordan jeg skulle få det til logistisk sett. Om det ikke hadde vært for at jeg så inderlig vil runde 300 kilometer denne måneden hadde jeg skippet det. Med minstemor hentet fra balletten og på plass foran barne-tv, og Maiken i 9-års artistbursdag til en klassevenninne (sminket og kledd opp som Gabriella fra High School Musical), bega jeg meg dermed ut. Mia på fem alene hjemme i inntil halvannen time? Jeg var ikke helt komfortabel, men Hege var hjemme i leiligheten i underetasjen. Hun kunne gå dit. Selv var hun nokså fornøyd med å være så stor at hun fikk være alene hjemme.

Stresset slapp taket etter hvert som jeg ble varm, og det var da det gikk opp for meg: Dersom det går bra i Berlin, så har det ikke med flaks å gjøre. Går det bra i Berlin så er det fordi jeg har jobbet hardt for det. Om jeg kan strekke armene i været og juble over vel gjennomført løp, så er det takket være all tiden jeg har lagt ned og alle kilometer jeg har løpt. For en fantastisk deilig tanke!

Jaja, jeg vet. Å fortjene suksess er ingen garanti for suksess. Tross all innsatsen kan Berlin bli en gedigen nedtur. Det er så mange faktorer som spiller inn. Men det er vel også det som gjør det så spennende.

Har treningsfokuset tatt litt overhånd? Vel, om jeg spør Maiken og Mia er nok svaret ja. Spesielt Mia. For en femåring kan det være litt tøft at mamma til stadighet ikler seg syntetiske, lycra-baserte klær og forsvinner ut døren for å bli borte en time eller tre. Vi hadde antakelig gjort flere helgeaktiviter sammen hadde det ikke vært for at helgedager er langtur-dager, og det har blitt et anselig antall kvelder jeg ikke har vært der og sagt "godnatt"  fordi jeg har slitt joggeskoene gatelangs. Likevel har begge jentene tatt det veldig pent. Det skal de belønnes for etter Berlin!

Bare 26 dager igjen.

Janicke

3 kommentarer:

Ingalill. sa...

Absolutt fortjent, flaks er bare når man vinner i lotto - (og medvind hele veien :-)

Du har alle mine lykkeønskninger ihvertfall og jeg følger spent med!

Astrid sa...

Enig, det er så fortjent og jeg kommer til å krysse alle fingre og tær den 26.! Du kommer til å få lønn for strevet - og jentene kommer til å bli veldig stolte, over å ha en så sprek mamma, men også over å ha en mamma som er så iherdig og tøff!

Janicke sa...

Tusen, tusen takk. (c: