onsdag 28. april 2010

Blodslit?

Planen var å løpe i dag. Tiden begynte imidlertid på bli knapp. Klokken viste 19:30 da jeg var hjemme fra jobb . Magen min fortalte høylydt at den ikke hadde fått mat på fem og en halv time. Minstemor skulle i seng og skolejenta hadde lekser hun meget motvillig måtte gjøre. Når alle hadde fått sitt hadde klokken allerede blitt halv ni. "Løpe nå?" tenke jeg og kikket på regnet som pisket på vindusglasset. Jeg hadde mest lyst til å sette meg i sofaen foran tv'en og bare være grønnsak. Hadde tredemølla vært tilgjengelig så hadde det vært greit nok, men ektefellen skulle igang på den.

Nå hadde det ikke vært så dumt med en hviledag i dag. Jeg kunne fint byttet ut morgendagens planlagte hviledag med en treningsøkt, men grunnen til at jeg har satt opp hviledag akkurat i morgen er at jeg skal kvitte meg med en halvliter blod for første gang på seks år. Totalt har jeg bare gitt blod fire ganger, så jeg er en ganske uerfaren blodgiver, men jeg innbiller meg at det ikke er optimalt å løpe etter å ha gitt blod. Det er vel slik at de som bloddoper seg tilfører ekstra blod. Da skulle man jo tro at det får tilsvarende negativ effekt om man tar ut blod? Eller?

Uansett, "Don't think. Run" er Nikes ordspråk for tiden - og nettopp den oppfordringen bestemte jeg meg for å følge. På med vannavvisende løpetøy og ut i den grå, men nordisk lyse, kvelden. Nå sitter jeg her nydusjet i pysjen og er så ufattelig fornøyd med meg selv. Hviledagen i morgen føles særdeles velfortjent. Da klarer jeg kanskje også å ta tak i noe som er enda vanskeligere å motivere seg for enn en sen løpetur i regn og vind; selvangivelsen. *sukk*

Janicke

søndag 25. april 2010

Seks sekunder - på rett side

To ganske ømme bein, og et veldig fornøyd hode. Årets første løp er gjennomført, og - HURRA - årets første mål er nådd! Hvorvidt målet var nådd var imidlertid uklart for meg inntil nesten en time etter at målstreken var passert.

Jeg klarte å gjøre akkurat som jeg hadde planlagt; litt forsiktig opp slottsbakken, kjenne etter hvordan bein og kropp føltes en stund og deretter ved hjelp av Garmin plukke sekunder ned til mål-kilometertiden på 4:30. Det målet ble oppnådd ved enden av Bydøy Allé. Deretter skulle farten holdes inn til mål. Lykkelig konstaterte jeg at kilometertiden fortsatte å synke, og det føltes godt å vite at det var litt å gå på i tilfelle beina plutselig skulle streike. Den eneste bakken jeg ikke var forberedt på var bakken opp fra Youngstorget, men selv der bar beina meg greit nok opp og Garmin viste 4:21. Det så ut til å bli en utrolig knalltid, og sliten som jeg var tenkte jeg at nå er det bare å cruise inn til mål...

Trygt over mattene i mål begynte jeg å gå. Først etter noen sekunder kom jeg på at jeg skulle ha stoppet klokken. Da kom overraskelsen; Displayet viste ikke 44 et-eller-annet. Den viste 45:12. Halvt desperat sjekket jeg kilometertiden igjen. Joda, den var under 4:30 selv etter noen meters gange. Hvordan kunne det ha seg? Først nå sjekker jeg distansen som Garminen har målt. 10,3 km. Ti komma tre kilometer? Trehundre meter lenger enn løpet faktisk er? Det faktum at Garmin hadde et i overkant stort avvik på et milløp ble raskt overskygget av ønsket om å vite hvor mange sekunder det tok fra målstreken ble passert til jeg stoppet klokken. Kunne det ha vært så mange som tolv-tretten sekunder?

På avtalt sted ventet jeg på de øvrige i SkiLøperne, og etter hvert dukket de, glade og fornøyde, opp. Alle hadde nådd målene sine. Kjempegøy! Nå måtte vi bare komme oss til bagasjen vår hvor telefonen holdt på hemmeligheten: hadde jeg nådd mitt mål eller hadde jeg bommet med noen sekunders margin? Tre meldinger ventet på meg, og i ren frykt for sentrumsløps-SMS'ens tale leste jeg de to andre først. Så trykket jeg på meldingen fra 53 20 2. Det tok et par sekunder før jeg oppfattet tallene som stod der, men så hoppet jeg jublende med armene i været: 44:54! Seks skarve sekunder - på rett side - var forskjellen på "greit nok" og total lykke. Dermed kunne ALLE SkiLøperne kunne feire med god italiensk mat og drikke.

Det ble en herlig dag, og arrangørene av Sentrumsløpet hadde fått de beste forutsetninger for en fantastisk løpefest. Det synes jeg imidlertid ikke at de helt klarte. I forhold til de andre løpene jeg har deltatt i, virket dette arrangementet ganske amatørmessig:
  • Det var for få puljer for så mange løpere.
  • Markeringen av puljene i startområdet var for dårlig: håndskrevne plakater som ble usynlige så fort de første tjue hadde stilt seg opp er ikke godt nok.
  • Informasjon til løperne før start: høyttaleranlegget burde kunne høres av alle løpere, ikke bare de i pulje 1.
  • Det var for få funksjonærer i løypa: Altfor mange fotgjengere krysset løypa. Jeg så mange nestenkollisjoner, og det vil overraske meg om det ikke var noen ordentlige kollisjoner også.
  • De få funksjonærene som var i løypa kunne godt ha vært mer aktive og heiet på løperne. Kanskje det kunne fått fart på de øvrige tilskuerne også. Litt lite liv, rett og slett.
  • Det burde vært tydelig markering av hvor man kunne få vann og hvor man kunne få XL1 på drikkestasjonen i løypa. Det holder at man bruker to typer kopper slik at man på avstand kan se forskjell.
  • Drikke umiddlebart etter målgang. Jeg vet om flere som ikke fant drikkestasjonen i målområdet.
  • Manglende medaljer. Ok, så ligger medaljene askefaste på Island. Burde ikke de ha vært i hus noe mer enn to uker før løpet? Er det ikke litt risikabelt - vulkanaske eller ei - å skulle få dem levert så sent.
Paprimedalje i årets sentrumsløp.

I tillegg synes jeg at nettsidene er for lite informative og oppdaterte, og at det burde være litt mer festivitas rundt nummerlapphenting. En ferdigpakket goody-bag - det trenger ikke være så voldsomt mye innhold, men litt mer - og noen salgsboder for sportsutstyr er nå engang litt stas. Spesielt nå som løpet trekker så mange løpere burde det vært lagt vekt på slike ting som tross alt gjør det hele enda mer spennende og morsomt.

Vel, vel. Nok surmaget kritikk. Jeg konstaterer at arrangøren har litt å gå på til neste gang. Alt dette ble uansett ikke så viktig når solen strålte og så fantastisk mange løpere slet sine sko og kropper gjennom Oslos gater.

- og jeg tok ny personlig rekord!

Janicke

lørdag 24. april 2010

fredag 23. april 2010

Frykt og fryd dagen før dagen

Sommerfuglene har for alvor slått seg til i magen, og da jeg hentet startnummeret i går føltes det som beina fyltes med melkesyre. Sannheten er at jeg er drit- (unnskyld uttrykket) nervøs for morgendagens tikilometersløp. Hvorfor? Å fullføre løpet er ikke noe problem. Det er ingen andre enn meg som bryr seg nevneverdig mye om jeg når målet mitt. Jeg løper bare for - og mot - meg selv. Så hvorfor skal jeg bygge opp en slik frykt? Kanskje fordi jeg synes jeg har trent både mye og bra de siste tre månedene? Fordi jeg synes jeg fortjener å komme i mål på 44 et-eller-annet? For å vite at jeg er i rute til neste måneds halvmaraton, og høstens Berlin maraton? Jeg vet ikke...

Melkesyredannende startnummeret til Sentrumsløpet 2010.

Samtidig gleder jeg meg enormt! Jeg gleder meg til å stå klar på startstreken. Jeg gleder meg til startskuddet. Ikke minst gleder jeg meg til å komme skikkelig i gang, og å kjenne beina - forhåpentligvis sterke og gode - jobbe og føre meg fremover. Så sant alt er som normalt er en fart på rett under 4:30 pr kilometer mulig. Jeg må ta litt forbehold om løypa. Jeg har ikke løpt dette løpet på 15 år, og de siste årene har jeg vært svært lite i hovedstaden. Hvor tøff løypa vil føles er vanskelig å si, men jeg tror at min gode, gamle Eikjol-runde er tøffere.

Taktisk sett tenker jeg å ta de to første kilometerne forholdsvis rolig. Løpet starter i oppoverbakke, og det er naturlig nok alltid trangest om plassen i starten. Deretter må jeg få opp dampen og komme meg på mål-snittfarten. Min gode, gamle følgesvenn Garmin Forerunner 305 vil hjelpe meg med det. Jeg skal ikke bruke tid på drikkestasjoner. Det burde ikke være nødvendig på et såpass kort løp. Drikke får jeg gjøre i god tid før start. Vil ikke ha skvulping i magen heller.

Klær har jeg ikke bestemt meg for helt ennå, annet enn at det ikke blir det nye antrekket. Åtte/ni grader er ikke shorts og t-skjortevær. Da blir jeg for kald både før og etter løpet. Lange tights er nok tingen, og så noe med lange armer som går å dra opp, muligens med en t-skjorte utenpå. Vi får se. På føttene skal jeg ha mine velbrukte Mizunos. De er lettest og gir klart best løpsfølelse.

Mine Mizuno Wave Rider 12 - den gang de var nye.

Vanligvis gleder jeg meg mest til å være ferdig, men slik er det ikke nå. Jeg ser frem til å være underveis. Det er liv i byen, andre løpere, sol og musikk. Herlig!

Av SkiLøperne er vi syv som deltar i løpet. Fem av oss avslutter dagen på Aker Brygge med god mat og godt drikke. Det blir veldig bra.

Altså er det veldig mye ved morgendagen jeg gleder meg til. Det må bety at nervøsiteten er av en positiv form som det burde være mulig å gjøre om til ekstra kraft når jeg skal prestere. Jeg håper det. (c:

Janicke

mandag 19. april 2010

Snart dags!

Nedtellingen til årets første løp har startet for fullt og - muligens som en naturlig følge av det - har selvtillitensunket flere hakk. Etter forrige helgs feiringer av minstemor (med lett frislipp når deg gjelder inntak av søtt) føler jeg meg tyngre og ikke like sterk lenger. Med våren har også vårslappheten kommet, og jeg frykter at både jeg og bena mine skal være altfor tunge på lørdag, og at jeg ikke skal klare å kjempe meg igjennom de ti kilometerne i Oslo på mål-tiden.

Antall treningskilometer gikk ned drastisk sist uke. Det var riktignok helt etter planen; Med et forholdsvis kort løp rett rundt hjørnet er det ikke langdistanse, men hurtighet jeg må jobbe med. Likevel har det vært litt skremmende å være nede på bare rett over førti kilometer. For å bygge opp litt selvtillit bestemte jeg meg for å anskaffe noe nytt tøy til løpet, og jeg fant et stilig sett på G-Sport på Ski Storsenter:

Frank Shorter (Av alle merker. Tror ikke jeg har hatt det før.) Rhea T-Skjorte og Ranja Jakke.

Jeg klinte til med både T-Shirt, jakke og kort tights fra Frank Shorter. Ermene kan tas av jakken, slik at det blir vest også. Må innrømme at jeg falt litt for den løsningen. Frank Shorter er et merke jeg ikke har vurdert tidligere, mest fordi jeg ikke har sett plagg som har fanget interessen. Nå lurer jeg litt på om selskapet har tatt grep og endret strategien sin, for nå hang det plagg fra dem i butikken som var både tekniske og stilige. Tror de har ny logo også. Prisen var dessuten hyggeligere enn for tilsvarende produkter fra Nike, Gore og så videre.

Et "headband" fra Kari Traa ble - både billedlig og bokstavelig talt - kronen på verket. Har aldri brukt headband før, men irriterer meg ofte over at håret blåser i ansiktet. Jeg foretrekker å ha håret løst, uten strikker som strammer, så da skal jeg teste ut denne løsningen. Forøvrig veldig tøfft headband som matcher shortsen og jakken fra Frank Shorter: sort med en liten rosa/orange sommerfugl. Litt forfengelig kan vel en løper være også. (c:

Med unntak av sistnevnte headband ble tøyet testet  på gårsdagens løpetur, og nå gleder jeg meg til å bruke det på Sentrumsløpet. Det er virkelig viktig med nytt tøy innimellom, både for å motivere seg selv og for å skåne omgivelsene. Jeg har en del plagg som stinker skikkelig selv før jeg har begynt å svette. Mulig de skal ofres nå...

Det er mandag morgen. Fem dager igjen til startskuddet i Sentrumsløpet går. Solen skinner og værvarselet er hyggelig for løpsdagen også. Denne uken må jeg finne igjen formen og selvtilliten. Lørdag vil, Vil, VIL jeg løpe på (rett under) 45 minutter. Argh!

Janicke

tirsdag 13. april 2010

Snartnummer på brystet igjen...

Sentrumsløpet nærmer seg med stormskritt. Jeg er i rute når det gjelder distanse - både for Sentrumsløpet og for Göteborgsvarvet. Det er ikke enkelt å klemme inn så veldig mye mer en 60 kilometer i uka kjenner jeg. Nå er det farten som må opp. Dersom jeg kommer i mål på under 45 minutter på sentrumsløpet kommer jeg antakelig blant de 20 beste i min aldersgruppe. Det må være et delmål.

Fart er da også tema for SkiLøperne i dag. Vi kjører intervalltrening, og jeg håper at vi klarer å pushe hverandre til å ta i enda mer enn vi ville gjort på egen hånd. Håper også at vi er fem, seks stykker (slik som vi stort sett er).

Jeg kjenner at både nerver og konkurranseinstinkt er i ferd med å bygge seg opp. Det er noe helt eget å løpe med nummerlapp på brystet - selv for en hobbyløper.

Janicke

fredag 9. april 2010

Fredag - ukens beste dag!

Akkurat som våren er årets beste årstid er fredag ukens beste dag. Ting er på gang, og de er langt i fra over. I dag ble det full pott. Plutselig ble det ordentlig vår, og i tillegg er det fredag. Heldig som jeg er, som har anledning til å ha hjemmekontor brukte jeg lunspausen min til en løpetur. Etter å ha jobbet intenst fra kvart på åtte til klokken tolv kom jeg meg i tøyet og svevde (ikke helt, men dog) gjennom Eikjol-rundens ti ganske tøffe kilometere.

Ikke et snøfnugg på veien, og blå - blå - blå himmel!

Nesten all snøen er borte og i dag skinte solen fra deilig blå himmel. Ti grader er fortsatt bare tidlig vårvarme, og det blåste litt, men når jeg hadde kommet igang var det perfekt for en rask gjennomkjøring. Tilbake ved postkassen hjemme viste RunKeeper at jeg hadde fullført runden på 46:39, så nå begynner det å se lyst ut for målsetningen min om 45 minutter på Sentrumsløpet (om to uker).

Dermed kan jeg med særdeles god samvittighet sette meg i sofaen, og pusle med hva nå enn jeg har lyst til - og ta et glass vin. I morgen tidlig tar jeg skoene på igjen, men da blir det en rolig tur på ca 12 km tenker jeg.

Gooood helg!

Janicke

torsdag 8. april 2010

Søknad: Utvidelse av døgnet til 36 timer (minst)

Jeg søker herved om at døgnet, som per i dag teller 24 knappe timer, utvides til 36 timer. Dette vil både hjelpe næringslivet ved at flere har tid til å jobbe lengre dager og det vil hjelpe folk med å få tid til det de ønsker å benytte fritiden sin til.

Klokken er ti over halv sju, og i skrivende stund steker jeg pannekaker til mine barn. De fleste av dem blir svarte på den ene siden fordi jeg forsøker å blogge, rydde ut av oppvaskmaskinen og dekke bordet parallellt.

En av mine multitaskede (og i overkant velstekte) pannekaker.

Jeg kom hjem før fem, men prioriterte en løpetur på mølla fremfor å mate barna mine (ingen grunn til å ringe barnevernet, de fikk en youghurt hver). Jeg lot fare med ett av mine mange prinsipper for å få det til; ikke tv før barne-tv klokken seks. Jeg tilbød dem å se en film klokka fem... Ajajaj! Årsaken til denne totale kollapsen i prinsippfasthet var at dersom jeg ikke hadde fått løpt før middag, så ville jeg ikke få tid til å jobbe når barna har lagt seg - eventuelt ikke få tid til den sårt ønskede intervalløkta. Jeg burde egentlig også planlegge ferdig familieselskapet og barneselskapet som vi skal holde for familiens nybakte femåring lørdag og søndag, men i løpet av kvelden må jeg gjøre lekser med åtteåringen, legge begge jentene (den eldste skal være i seng senest halv ni) og henge opp tøy før jeg kan begynne jobbingen. Rundt ti bør jeg begynne å forberede legging av meg selv, for i morgen skal jeg jo opp igjen mellom fem og seks en gang.

"Og slik går nu dagan" for meg, og for mange andre. Hektiske dager og helger er svært utbredt for min aldersgruppe, og det er nettopp det som er mitt poeng. Det finnes så enormt mange mennesker der ute som trenger flere timer i døgnet at det burde forskes i hvordan vi kan bremse jordklodens hastighet rundt solen. Om vi samtidig kunne sette kloden litt ut av kurs slik at vi fikk lengre sommere, så ser jeg det som en positiv bivirkning.

Inntil videre får jeg forsøke å få til mest muilig på de timene døgnet faktisk har, og forsøke å takle at jeg ikke rekker å jobbe tolv timer hver dag (pluss 2,5 timer reisetid) i tillegg til å ta meg av barna mine, pleie venner og familie såpass at man ikke mister dem - ogsamtidig trene såpass mye at jeg kan klare en maraton på tre timer og tretti minutter. Egentlig kunne jeg jo tenke meg å tegne, pusle store puslespill, strikke og brodere en gang i ny og ne også - men det får jeg nok spare til jeg blir pensjonist.

I morgen skal jeg sitte på hjemmekontor, da frigjør jeg i det minste reisetiden og burde kunne klemme inn en løpetur på morgenen, i lunsjen eller på kvelden. I helgen vet jeg ikke helt når jeg skal få det til, men gjestene merker kanskje ikke at jeg blir borte en times tid...

Janicke
(som nå må gi etter for femåringens "jeg er ferdig" fra badet.)

mandag 5. april 2010

Blåtirsdag

I morgen er det tilbake på jobb etter en lang påskeferie. Hadde egentlig planlagt å jobbe litt i påsken, men etter å ha hatt problemer med å komme meg på nett i Leipzig gled det lenger og lenger bort - og jeg begynte etterhvert å grue meg for å slå på PCen og se hva som ventet på meg av mailer. Jeg kjenner meg ikke klar for arbeidsdag i morgen og skulle veldig gjerne hatt fri resten av dagene denne uken. Men, det er "hårda bud", og jeg vet at når jeg først har kommet igang så er det helt greit. Det hjelper at det er en kort uke, så man får tenke positivt og bite tennene sammen. Burde ha tatt en løpetur i dag ettersom det generelt hjelper på humøret, men i stedet det har vært en helt avslappende dag; En kinotur med ungene ("Yohan barnevandreren") er dagens store hendelse.

I morgen er det altså tirsdag, og da er det også tid for SkiLøperne. Det blir spennende å se hvor mange som dukker opp første dag etter påskeferien - alt over to er nesten overraskende.

Har også, helt tilfeldig, funnet ut hva vårblomsten i Leipzig heter: Marsklosterklokke.

Janicke

søndag 4. april 2010

Påskemorgen slukker ikke nødvendigvis sorgen

Vel, "sorg" er å trekke det litt langt, men det var alt annet enn glede jeg kjente da jeg kikket ut vinduet i går tidlig. Første dag hjemme fra vårlige Leipzig og så laver snøen ned...

Det ble til slutt fire løpeturer i Leipzig, med total distanse på nesten 60 km. Det blir naturlig nok litt "start og stopp, start og stopp" når man løper på ukjente steder, og Leipzig er definitivt ikke bygget etter kvadraturprinsipper. Alle gater svinger i forskjellige retninger og fører sjelden til neste tverrgate. Dette er også årsaken til at det ble litt flere kilometer enn jeg strengt tatt hadde tenkt. I alle fall på en av turene. Hva gjør vel det når man løper i 17 plussgrader og sol, sol, sol?


Årets første tur i shorts gikk av stabelen i Leipzig helt på tampen av mars. Med vinterbleke legger tilbakela jeg nesten en halvmaraton forbi grønne parker, knopper og vårblomster.

Grønt parkområde langs Elsterbecken.

Vårblomster som ligner på liljekonvall, men antakelig ikke er det...

Tilbake i Norge ligger det fortsatt snø på bakken og temperaturen er nær nullpunktet, om enn på riktig side. Påskeaften morgen trosset jeg nedturen av å se snøen legge seg på ny, fikk på meg skoene og løp ut i det våte og hvite. Kroppen kjentes tung - ja, for jeg har da latt meg friste av feriens godsaker - og det måtte rikelig med viljestyrke til for å komme i gang. Men etterhvert som ledd og muskler blir varmet opp går det lettere, og jeg lar meg fascinere av hvor stille det er. Det er ikke uvanlig at det er stille lørdags morgen før åtte, men det var virkelig dødt. I tillegg var lyset så underlig, for snøværet lettet, og skylaget som lå tett og tungt slapp enkelte stråler av den tidlige morgensol igjennom. Selv gatebelysningen var forvirret og sto på selv om det egentlig var dagslys.

Så, inne i et boligfelt hvor jeg sjelden løper, møtte jeg en ung rådyrhann med små horn. Vi ble stående og se på hverandre - helt stille - før han rolig luntet inn i skogkanten og ble borte. For første gang på veldig lenge hadde jeg ikke med kamera på turen, men jeg valgte å ikke irritere meg over det. Opplevelsen gjorde jo turen enda finere.

I dag står langtur på programmet, og akkurat nå skinner solen blekt. Mannen min skal løpe sammen med NYmarathon-kompisen sin først, men jeg håper været holder seg slik, og gjerne at det blir litt varmere enn de 4,5 gradene vi har nå noen frem til jeg kan snøre skoene på.

Målet om å løpe over tohundre kilometer i mars ble nådd. Om jeg summerer distansene inklusiv skiturer er totalen drøyt 280 kilometer. Om jeg ikke regner med skiturene ble det omtrent 240 kilometer. Veldig, veldig bra! For april får målet være å runde 250 kilometer, og så skal jeg kjempe meg til en god personlig rekord i Sentrumsløpet den 24. april. Huff, blir nervøs bare av å tenke på det...

Janicke

P.S.
(Det ble 15 km på mølla i stedet. Rundet ti kilometer ved 47:16 og holdt kilometertiden på ca 4:50. Ute skinner solen fremdeles.)