Post London... *sukk*

Som forventet gikk helgen så altfor, altfor fort. M og jeg har hatt en nydelig frihelg i den engelske hovedstaden. Vi gikk ufattelig mye, som man ofte gjør på storbyferier. Tretti kilometer er dog mer enn det de fleste gjennomfører i løpet av en dag. Spesielt når det legges til at de siste åtte ble trasket i høye hæler. Dersom jeg legger til løpeturen på morgenen ble det faktisk nesten en maraton. Veldig slitsomt og smertefullt for føttene, men du og du så ufattelig mye man får sett på den måten!

I London inntar M og jeg alle frokoster på Starbucks: smoothie, sandwich og te med melk (smaker ekstra godt i London). Starbucks får stakkars kvinner fra forstaden til å føle seg ultra-urbane, og er den perfekte start på en dag i byen.

På fjorårets Londonbesøk var teaterbesøk et storslagent høydepunkt. Derfor var første stopp etter Starbucks Comedy Theatre, hvor vi fikk skaffet oss billetter til "The Misanthrope" av Moliére. Vi hadde undersøkt hva som gikk på forhånd, og dette stykket med blant andre Damian Lewis og Keira Knightly fristet mest.

Skjermdump av teaterstykkets nettsider med Damian Lewis i front.

Å sitte i en teatersal og se dyktige, internatsjonalt anerkjente skuespillere utfolde seg på scenen - i London - vel, det er helt enkelt ganske stort! M og jeg nøt hvert sekund, selv om det må sies at vinen vi drakk underveis etterhvert sløvet sansene noe. Det var nok greit at stykket ikke varte mer enn to timer (inkl pause) selv om vi synes det sluttet nesten før det begynte.

Resten av lørdagskvelden danset vi av oss alkoholen til kul åttitallsmusikk på Jazz Café i Camden. Kult sted, kule folk, kul musikk og forholdsvis sen kveld. Ramlet i seng klokken tre på morgenen.

Nøyaktig fire timer senere våknet jeg og lurte på hvor lenge jeg hadde sovet. Skuffet - men ikke sjokkert - over å finne at jeg hadde sovet en altfor snau natt, men glad for å kjenne at det ikke var andre alkoholpåførte ubehageligheter. Jeg gjorde innbitte forsøk på å hvile litt til, men det er utrolig hvordan kroppen kan stritte imot sine egne opplagte behov. Så hva gjør man, når hodet er for trøtt til å lese, eller generelt å gjøre noe vettugt, en tidlig søndagsmorgen i London? Svaret for en som ønsker å bli lettbent er opplagt: man jogger en tur.

Tung, grå og altfor tidlig søndagsmorgen langs the Thames. 

Det var grått og vått og akkurat slik jeg forestiller meg en søndag morgen i London. Gangveiene og broene ved the Thames var nesten folketomme. Stille før stormen. Joggerne/løperne som hadde kommet seg ut hilste på hverandre. Et anerkjennende nikk eller et smil. Noen dristet seg til og med til å mumle "G'morning". Vi følte vel en form for samhørighet i galskapen.

Søndagsturen gikk langs the Thames, ned til Tower bridge, oppover på motsatt side, tilbake over Millennium bridge og tilbake til hotellet, og endte på litt over ni kilometer. Ikke dårlig dagen derpå etter bare fire timers søvn. Om det hadde noen god treningseffekt kan diskuteres.

Først i dag, tre dager senere og med noe restituert søvnnivå, ble det tid til ny løpetur. Denne gangen tilbake på tungt vinterføre. Planen var tredemølle, men med begge barna på bursdagsfester var det plutselig åpning for å løpe sammen med både ektefelle, leieboer og Sassa. Det føltes både tungt og kaldt (-10), men man angrer aldri når det er gjort. Jeg har dessuten en del kilometer å løpe før måneden er omme, så her er det bare å bite tennene sammen.

Janicke