fredag 31. desember 2010

Årets siste

Årets siste løpetur er løpt; en oppløftende opplevelse og særdeles god avslutning på året. Klokka 00:00 i natt nullstilles alt og et vell av nye muligheter ligger foran oss. Herlig!

Godt nytt år!

Janicke

torsdag 30. desember 2010

Lettbent inn i nytt år

2010 har vært et år med et vell av oppturer og én gedigen nedtur. Nedturen har preget store deler av høsten, men i sum for året er det de gode løpsopplevelsene som dominerer. Turer, alene og i fellesskap, har gått i all slags vær og forskjellig landskap:
Fra over tretti strålende varmegrader i eksotisk natur på Mallorca...
...til 0 fuktige grader langs Themsens bredd...

...og nesten tyve blåfrosne grader i nordisk vinterlandskap...

Jeg har delt løpsopplevelsene, og latt meg presse, av familie, venner og kollegaer. Nye hyggelige, bekjentskap har blitt knyttet både gjennom blogging og løpegruppa som jeg nølende startet for ti måneder siden.
Meg, Mona og Astrid før årets terrengløp - Halvtraveren.

Jeg har fått en treningsøkt med Anders Szalkai - denne fantastiske løperen hvis treningsprogrammer jeg har fulgt i flere år. Sammen med lesing av bøker og magasiner og mange tilbakelagte kilometer har jeg blitt en langt klokere løper i 2010.

I perioder har det vært trått og en av de aller viktigste lærdommene har vært at den mentale styrke er like viktig som den fysiske, og at begge deler må trenes opp.

Det er mye jeg kan forbedre neste år, men aldri før har jeg klart å holde en så god løpsmengde gjennom et helt år og aldri før har jeg løpt så mange ganger og så mange kilometer som i år. Det har bare blitt en personlig rekord, men da blir det desto enklere å ta flere i 2011.

Slutten av januar er tid for nyttårsforsetter, og de er jeg veldig gode på. Ikke nødvendigvis like god på å oppfylle som å sette opp, men dog. Fjorårets mål var:


Jeg er nok ikke ned åtte kilo i forhold til i fjor - uten at jeg husker nøyaktig hva den ubarmhjertige vekten viste på den tiden. Rundt fem ned er godkjent for nå, og før maratonutfordringene i 2011 hadde jeg godt kunne tatt av fire eller fem kilo til. Færre kilo = færre minutter, det er enkle fakta.

Sentrumsløpet gjorde jeg unna på rett under 45 minutter, så det målet kan jeg si meg fornøyd med. Jeg hadde ikke forutsett at det skulle være så trangt om plassen i Göteborgsvarvet, så egentlig er jeg fornøyd med 1:48 selv om det var dårligere enn 1:45-målet. I 2011 starter jeg i seedet gruppe - da blir det andre boller. Oslo Halvmaraton måtte vike for Berlin maraton som var en erstatning for New York maraton men som ikke ble noe av. Jeg løp i stedet noen andfre løp, og så våger jeg meg på ørliten, svært diskutabel, måloppnåelse gjennom ektefellens gjennomføring...
Dag, umiddelbart etter gjennomført NYCM. 

Neste års løperelaterte forsetter har jeg allerede satt opp i innlegget 2011 - nytt år, nye muligheter og de er mer ambisiøse enn noen gang. Kort oppsummert:
  • Fortsette med treningsprogram
  • Løpe mindre på asfalt og "leke" mer
  • Delta i flere løp (Sentrumsløpet raskere enn 44:57, Göteborgsvarvet på ca 1:40, delta i SRM, Nordmarkstraveren, Oslos bratteste, Fredrikstadmarka rundt og Follotrimmen, gjennomføre Hytteplanmila på 42 minutter (?) og sist og desidert størst: Berlin maraton under 3:30)
Det er ingenting som tyder på at 2011 skal bli et stillesittende år, og det er et vell av rekorder som kan slås og knuses. Mottoet/mantraet jeg har brukt så aktivt i år beholdes inntil noe bedre dukker opp;

Jeg gleder meg!

Janicke

tirsdag 28. desember 2010

Romjulstid

Jeg elsker julen. Stemningen som hersker i desember - i alle fall om man holder seg utenfor handlesentrene - er mildere, snillere og hyggeligere. Jeg elsker julelys og annen julepynt, julemusikk, juleforberedelser, julegaver, julebakst og det meste som hører julen til. Det er bare litt synd at det blir for mye julestress i denne tiden, med selveste julaften som en slags innspurt. Ikke misforstå; Jeg elsker julaften også, og vi hadde en fantastisk hyggelig og vellykket en i år også. Jeg fikk til og med ribbesvoren sprø. Likevel må jeg si at jeg aldri før har nytt 1. og 2. juledag så mye som i år. PC og telefon slo jeg knapt på, og det var bare rolig - ikke planlagt - familietid. Ja, og så ble det tid til løping igjen da.

Etter fire dager uten løping begynte jeg å frykte neste løpetur. Det har blitt så få av dem den siste tiden, og det ekstra juleinntaket av alskens godt (og fett og søtt) gir meg alt annet enn godfølelse i ettertid. "Stappa pølse" i løpetights...huff. Dørstokkmila vokste seg derfor høyere og lenger for hver dag. Faren for at julaftenturen ville ryke på grunn av dette - men overfor meg selv og andre begrunnet med at tiden ble for knapp - var nokså stor.

Heldigvis fikk jeg en SMS fra Mona kvelden før dagen; "Løpe i morgen?" Med disse ordene var balansen gjenopprettet. En avtale var det som skulle til - jeg er så heldig som har venner og bekjente å løpe sammen med. Å løpe julen inn i et ekte "winter wonderland" ble et deilig avbrekk fra alle andre sysler. Jeg aner en ny juletradisjon.
Det har blitt en løpetur hver dag siden også, og det tenker jeg å fortsette med. Nå som vi har hund må vi ut uansett, og vår vesle Tindra har fantastisk mye energi og elsker å løpe. Vi tar det forsiktig nå, men etterhvert blir nok hun både med på en-, to- og tremilsturer.

Denne måneden har blitt i overkant hektisk, men nå håper og tror jeg at det blir en bedre periode igjen.

Janicke

mandag 20. desember 2010

Prøver igjen

Så høyt oppe og så klar for mange løpeturer - og så raser man i bakken som en utbrent rakett. Forkjølelsen som lå latent tok med ett overtaket og det var tungt nok bare å komme gjennom dagene og førjulsprogrammet. Hadde det ikke vært for Tindra ville jeg knapt vært i bevegelse utenfor døren, men med irsk setter i huset er det ingen bønn.

I helgen letnet det litt slik at vi fikk på plass det meste av juleforberedelsene og jeg kjenner heldigvis ikke lenger skuldrene berøre øreflippene. (c:

Vi er inne i årets nest siste uke, og dagene som kan benyttes til å bygge opp årstotalen for kilometer løpt begynner å blir få. Det ser ut til å bli en negativ splitt uansett, men jeg håper å få korrigert litt. Satser på en mølle-tur i kveld, og når temperaturen i morgen ikke skal bli så lav som meterologene tidligere har spådd blir det SkiLøper-økt. Det er på tide å få litt fart i disse beina igjen!

Janicke

torsdag 16. desember 2010

Budsjettet som røk

Det ble veldig langt mellom budsjett og regnskap sist uke. Jeg førte kjekt opp rundt 70 kilometer som målsetning. Resultatet ble beskjedne ti.

Å få hund i hus er krevende, men når de to barna i huset - som aldri er syke - begge får omgangsyke i tillegg, samtidig som en enorm mengde skal gjøres på jobb - ja da blir det i overkant. Alt annet måtte vike. Løping, blogging, juleforberedelser - alt ble lagt til side.

Jeg har savnet å skrive blogginnlegg, og det er ingen tvil om at jeg har opparbeidet en stadig økende stressmengde i forhold til julen, men jeg blir simpelthen desperat og aggressiv av å ikke få løpt. Etterhvert som dagene går føles det som om formen smelter bort (tross kulda) og løpsselvsikkerheten går opp i frostrøyk. Jeg blir nesten redd for å begi meg ut på tur igjen.

Heldigvis finnes SkiLøperne - løpegruppa som gjør det umulig å bli sittende i sofaen på tirsdagskveldene. Det ble redningen. Tirsdagstreningen ble første løpetur på en uke og det var nydelig! Lettbents mentale helse gjennomgikk en akutt helbredelse, og både pågangsmot og løpsvilje ble umiddelbart restituert. Fra vekkerklokken slo seg på kl 06 i dag til jeg sto i løpetøyet i lett regnvær (!) tok det bare femten minutter.

Kun to SkiLøperøkter igjen i år. Det vil si, dersom meterologene har rett blir det bare én; det er meldt minus 20 grader førstkommende tirsdag. Da får det bli mølla i stedet.

SkiLøperne stiller opp i julen...

Med siste juleavslutning for barna unnagjort i dag håper jeg at skuldrene kan senkes, og at jeg kan finne tid til å kjøpe julegaver, juletre, julemat - gjøre ferdig julekortene, kjøpe julemat og alt annet som skal til for at det kan bli riktig god jul hos oss neste fredag.

Janicke

søndag 5. desember 2010

Bare delvis frivillig hvileperiode

Å få en valp i hus er fantastisk koselig - og enormt krevende. Det er på og av med ytterklær en haug av ganger - og når det er så himla kaldt som det er nå, så blir det en omfattende prosess. Hele tiden må man være på vakt og lære nykommeren hva som er lov og ikke lov. Og så må man gi masse kos og ros. Lille Tindra har lagt en varm labb på mye en stor bolk av tiden min, så det har blitt veldig lite igjen til det som det er mulig å kutte ned på; løping, blogging og arbeidet med mitt nye firma.

I Stockholm forrige helg ble det bare tid til en tur, men det var da også en supertur! Runden gikk ned gjennom stan og rundt Djurgården. Det var tidlig morgen og veldig stille, selv i Stockholm by.

Det så litt kaldt ut for denne karen. 
Idylliske omgivelser - Djurgårdskanalen.

Erfaring har lært meg at løpeturer på morgenen er best i komfortfart, så jeg løp på følelse og glede. Det var imidlertid mye glede, for tilbake i leiligheten - 15 kilometer senere - var snittiden 4:54. Kanskje det er Stockholm marathon jeg skal satse på...   
Nypiggede sko.

For 300 kroner får man pigget opp gamle sko på Löplabbet. Det anbefales! På blank is skal man fortsatt ferdes med varsomhet, men på pakket snøføre får man mye bedre grep med disse piggene i sålen. 

Dressed to run.

Etter SkiLøpernes ukentlige tirsdagstur ble det ingen (!) løping før i går tidlig. Utetemperaturmåleren har tatt kvelden i kulden, men etter å ha luftet lille Tindra skjønte jeg at det var nødvendig å kle seg godt. For første gang tok jeg stillongs under løpetightsen og kledde på meg etter alle vinterløpekunstens regler. 

Med hodelykt og refleksvest løp jeg Eikjolrunden - og tross alle klærne bet kulda. Lykta blinket noen ganger i starten, og jeg mistenker (ja, for jeg har jo ikke lest bruksanvisningen) at det betyr at batteriene er i ferd med å ta slutt. Også Garmin begynte å klage over dårlige batterier underveis, og iPhone nektet å ta bilder. Den slo seg av i protest. Elektronikkens sammensvergelse? Heldigvis holdt både lykt og klokke hele veien, og egentlig er jeg glad for at temperaturmåleren ikke virket. Hadde den gjort det ville det ikke blitt noen tur; Minus 17 er egentlig kaldere enn min løpe-i-kulde-grense.

Har lykkelig konstatert at det er ensifret antall minusgrader og et ti-centimeter-tykt lag fersk snø i dag. Det ligger an til en ny fin tur! 

Tindra 4,5 måneder - kanskje ikke ulv i fåreklær,
men en liten ramp med engleutseende, det er hun.

Og det blir stadig færre uker til Tindra kan bli med på tur.

Janicke

tirsdag 30. november 2010

Unntakstilstand

Etter et døgn med hund i huset innser jeg at jeg må dempe ambisjonene på andre fronter en uke eller to (minst). Det er virkelig stas og koselig med en firbent i huset og nå må vi bruke tid på å lære hverandre å kjenne. Den isende kulda er i så måte både forferdelig plagsom og litt positiv. Plagsom fordi det er veldig lite komfortabelt å gå utendørs i pysjbukse kl 06:00 om morgenen (tar ikke sjansen på dammer på gulvet). Positivt fordi den begrensede muligheten til løping klaffer godt med manglende mulighet til å løpe. Det blir SkiLøperne-tur i dag, men 13 minus er virkelig helt på grensen. Cooper-test - som stod på planen - og intervaller er helt uaktuelt. Det blir rolig jogg en times tid. Brrr.

Det eneste som egentlig motiverer til løpetur i dag er de nypiggede joggeskoene mine. Jeg fikk de fra Löplabbet i går kveld og det ser skikkelig bra ut. Det blir virkelig spennende  å kjenne på hvordan grepet er. En ting er klinkende klart; de ville gjort stor skade på ethvert parkettgulv.

Det er ikke bare jeg som sliter i kulda. I dag bruker jeg halvannen time til jobb. Kjøkkenklokka hadde begynt å sakke av og førte til at jeg fikk dårlig tid til toget; Dagens første løpetur. Småsvett hoppet jeg på toget som kom inn et snaut minutt etter min ankomst. Først da jeg nesten var i Oslo fikk jeg bange anelser om at toget ikke kom til å ta meg helt frem til Lysaker. Sjekker på iPhonen, og jeg har dessverre helt rett. Jeg står på et tog som gikk på mitt togs avgangstid fordi det var forsinket. Gruff! Det passerende toget det ble varslet om da vi stoppet på Kolbotn var toget jeg skulle ha sittet (eller mest sannsynlig stått) på. Tolv minutter å vente på neste tog videren fra Oslo S. Ja, og tolv minutter blir naturligvis til 22. Ti minutter forsinkelse må man jo bare regne med når gradestokken glir ned på blått.

Vel, vel - jeg kom frem og fikk god tid til å skrive et blogginnlegg underveis. Nå må det jobbes intenst før jeg tar sikte på å gå på riktig tog hjemover i ettermiddag.
Janicke

torsdag 25. november 2010

Løpekabal

Torsdag kveld allerede? Hva skjedde? Denne uken har gått i overkant fort, selv om opplevelsen underveis har vært at den har tungt har slept seg frem. I skrivende stund har jeg bare løpt én tur denne uken – ja om man ser bort fra løpeturen til toget som jeg ikke rakk i går da. Jeg skulle egentlig løpe i går kveld, men kjente meg rett og slett for sliten og hadde mer enn nok jobb, unger og huslige sysler til å fylle kvelden med. Det kjentes helt rett å gi meg selv fri.

Den første juleavslutningen for barnas aktiviteter var i kveld. Meningen var å ta en tur på mølla etter det, men dagen har vært lang, og det er fortsatt mye annet som skulle vært gjort. Jeg tar den turen i morgen tidlig i stedet. Tidlig på morgenen er eneste mulighet i morgen ettersom niåringen og jeg vender snuten mot Stockholm rett etter skoletid. Alle rutene på Maikens nedtellingsark er krysset ut; endelig skal vi hente hjem vårt nye familiemedlem - og min nye løpekamerat - Tindra.

Jeg håper det blir rom for to løpeturer i Stockholm i helgen, men en ting er sikkert; Å få til trening kan være en ganske vrien kabal...

Ukens foreløpig eneste tur ble tatt med SkiLøperne på tirsdag. Med nyinnkjøpt hodelykt tok jeg gjengen med på skogsløping for å komme unna den isnende vinden.
Trær og stier var vinterhvite og i skogen fikk vi et mye bedre underlag å løpe på enn den polerte isen som dekker veier og fortau. Fra den sorte, stjernestrødde himmelen lyste månen blekt ned på oss mens vi jaget lyskjeglen fra hodelykten min.
Første test av hodelykten.  
 
Det er en helt spesiell løpsopplevelse å løpe med hodelykt i skogen. Jeg tror ikke jeg hadde turt å gjøre det helt alene, men når Tindra har blitt stor, og vent seg til å løpe på tur, så skal jeg gjøre det. Irske Settere er riktignok totalt uegnet som vakthunder, men jeg innbiller meg at det er en viss trygghet i å ha med en forholdsvis stor hund likevel.

Janicke

søndag 21. november 2010

Ski Vinterhalvmaraton - 24 km

Løypemannskapet må ha gjort en slett jobb med kontrollmålingen, for årets vinterhalvmaraton var i overkant lang. Ved målgang viste min kjære Garmin 24 kilometer i stedet for den mer vanlige halvmaratondistansen på 21 kilometer. Med unntak av kjentfolk i et par passerende biler, uteble som forventet publikum. Drikkestasjoner og medaljer så vi heller ikke noe til, likevel synes vi det var et godt arrangert løp.

Mona hadde på forkant varslet at hun bare hadde en drøy time til rådighet, og ettersom jeg hadde litt ekstra tid før vi skulle møtes tok jeg en omvei og hadde nesten fem kilometer før vi startet på fellesdistansen. Vi valgte en runde som egentlig er ganske kjedelig. men som gir en del kilometer - og det går veldig greit når vi løper flere og kan skravle. Iskald motvind, noen centimeter løssnø og slakk oppoverbakke ga oss litt å jobbe med, men det var fort glemt vi svingte inn i bebygde områder igjen.
Tilsiktet kjøremønster? Mona forsøker å fortelle at løping er godt for hjertet.

Jeg begynner å mistenke at jeg har bommet grovt på sesongen i år. Det virker som formtoppen har kommet nå! Løpingen går som en lek. Jeg er nesten sikker på at jeg hadde kunnet perse på Sentrumsløpet etter å ha løpt Eikjolmila på glatt føre på 46 minutter. I dag gikk det også veldig greit å løpe langtur selv om vi startet forholdsvis tidlig og føret absolutt ikke er optimalt (gleder meg til å få piggede sko). Vel hjemme viste Garmin at snittfarten hadde vært 5:07.Tror at jeg kunne klart ny pers på halvmaratonløp også, dersom det hadde vært gode forhold.

Etter at Mona og jeg skilte lag gikk turen langs veien med det velklingende kallenavnet "Griserumpa".

Jeg økte farten de siste kilometerne, og var egentlig veldig fornøyd med at distansen ble feilberegnet. Det er ikke til å komme bort fra at turen fortsatt kjennes i enkelte, større muskelgrupper, men jeg har en noe barnslig glede av den type "ubehag".

 Kunne antakelig fått enda bedre snitt-tid om jeg hadde satt utfor her...

Det nye løpetøyet - Gore vintertights og Falke trøye - fungerte helt ypperlig. Gore-buksa var skrekkelig dyr, men etter dagens tur er min påstand at den er verdt hver krone. Aldri før har jeg hatt en løpetights som har sittet så behagelig. Den knallrosa Falke-trøya er så kul at den burde ha vært synlig og ikke skjult under t-trøye og jakke, men det får bli på vårparten (ah, vår... gleder meg allerede til den første turen i shorts).

Jeg skulle veldig gjerne vært med Treningscampens strålende initiativ "langturgalskap" neste helg. I stedet blir det mye bilkjøring i forbindelse med henting av familiens nye medlem i Stockholm. Mistenker at det blir ganske stas - og litt stress - det også.

Janicke

lørdag 20. november 2010

Atter et år

Etter noen år med økende-aldersangst innser jeg at det er mye bedre å fylle stadig nye år enn å ikke gjøre det. Bursdag er faktisk både gøy og koselig. I går nøt jeg dagen fra morgen til kveld og innvilget meg en bursdagsløpetur i lunsjen. Ny pers på den faste milrunden min - på tross av rimelig glatt føre - bidro til å gjøre dagen perfekt.

Gaver er gøy, og fra Hege, pappa og storebror med familie vanket det gavekort fra Löplabbet. Perfekt!

Det gikk under et halvt døgn fra jeg fikk gavekortet til jeg troppet opp på Löplabbets avdeling på Ski Storsenter. Sammen med en ekstra tusenlapp (litt skal man jo unne seg, eller hva?) ble gavekortet vekslet inn i en Gore vintertights og en Falke langermet, knallrosa trøye. I morgen skal begge plaggene ut på premieretur.
I tillegg til endelig å ha fått skaffet meg årstidstilpasset løpetøy - og ført flere på ønskelisten - leverte jeg inn mine gamle Adidastravere til pigging. For 300 kroner setter Löplabbet inn små metallpigger i skosålen på brukte løpesko. Piggene er samme type som brukes på anleggsmaskiner og skal gi godt grep på isete føre. Vesentlig billigere løsning enn å kjøpe vinterpiggsko, og jeg gleder meg til å teste!

Denne uken har det blitt gode treningsøkter nesten hver dag. I morgen hadde jeg egentlig lyst til å løpe Jessheim vinterhalvmaraton, men det klaffer ikke med de øvrige planene for dagen. Dermed arrangerer jeg min egen halvmaraton hjemme i Ski, og nå ser det ut til at vi blir to deltakere i dette høyst uformelle løpet.
Startnummer i morgendagens halvmaraton.

SkiLøper-kollega Mona har også meldt seg på, og om alt går etter planen smeller startskuddet klokken 09:00. Traséen blir satt underveis, og det blir hverken drikkestasjoner eller heiagjenger langs løypa - men til gjengjeld koster det ingenting å delta.

Janicke

tirsdag 16. november 2010

Sulten!

Noen ganger hender det at man opplever at hendelser som i utgangspunktet oppleves som udelt negative, i ettertid viser seg å ha en eller flere positive sider. På sikt. Ved kjøp av ny bolig for eksempel. Man taper noen budrunder og blir oppgitt og deppa. Før eller siden vinner man og tenker at "Wow, så bra jeg ikke fikk noen av de andre, for da hadde jeg ikke bodd her nå!"

Slik opplever jeg det med løpingen for tiden. Fordi jeg fikk en bråstopp i løpingen i høst, og ble snytt for årets store mål, er jeg mer sulten og målrettet enn noen gang. Sammen med løpeforbudet la trusselen og usikkerheten rundt helsa en mørk sky over høsten 2010. Nå har skyen lettet, jeg har fått en påminnelse om at livet må nytes og leves når det er der og målsetningene har blitt både flere og mer offensive på flere områder. Løpingen er naturligvis et viktig område; Det skal løpes oftere, lenger, fortere og riktigere.

Kulde, mørke og is som vanligvis medfører at viljestyrken må bearbeides intenst for i det hele tatt å komme seg ut er nå uvesentligheter. Den største utfordringen er ikke dørstokkmila, det er å finne muligheter i kalenderen. Aller helst hadde jeg tatt en økt hver dag, men i søken etter løpemuligheter som ikke går altfor mye utover altfor mange må man akseptere kompromisser. At toppidrettsutøvere virker egoistiske skjønner jeg godt, for jaggu må man strebe etter en balansegang mellom løpelyst og løpe-egoisme som mosjonist også.

Søndagen er ett eksempel. Jeg har veldig lyst til å løpe vinter(halv)maraton på Jessheim, men før jeg fikk tilbake løpe-lisensen avtalte familien et treff i Oslo akkurat denne søndagen. Jeg hadde håpet det skulle gå å kombinere, men etter å ha forsøkt å lure meg selv til å tro at det er mulig å være i Oslo ikke så veldig mye senere enn 12:30 når starten på Jessheim går 11:30 innser jeg omsider mine begrensninger med hensyn til halvmaratonfart og kollektivtrafikkens begrensinger med hensyn til effektiv forflytning. Inne i denne logistikken burde det for omgivelsenes del være en dusj også. Ole Brumm-logikken går ikke opp. Det blir ikke Jessheim for meg i år. I stedet skal jeg ha det veldig hyggelig med familie og gode venner.

...etter et helt uformelt og egenarrangert halvmaratonløp med tidligere start, i hjemlige trakter.

Janicke

søndag 14. november 2010

Ti raske, tyve tøffe - og en cupfinale

Det er i helgene de viktigste turene skal tas. Det er også da en familie skal gjøre de tingene de ikke rekker ellers i uka. Det krever litt fleksibilitet og viljestyrke å få det til. Belønningen er en ekstra god helg.

Favorittmantraet - "don´t think, run" - har blitt brukt mye denne helgen.

Først fredag, ukens deiligeste dag; hjemme fra jobb kvart på syv og på mølla fra syv. Don´t think, run! Fem fireminutters intervaller. Deretter total avslapping med et glass vin foran tv'en resten av kvelden.

Lørdag tok familien en tur ned i sentrum for å kikke på livet. Ski-byen står på hodet på grunn av cupfinalen. Det er ikke ofte det er så mye som skjer i disse trakter, så litt må man få med seg. Jentene fikk hvert sitt supporterskjerf og rosa sukkerspinn. Ikke dårlig når man egentlig er totalt uinteressert i fotball. Dag og jeg skulle i 40-årslag på kvelden, så etter en del praktiske gjøremål skulle jentene kjøres til mormor. Da så jeg mitt snitt til en mil i løpeskoene. Don´t think, run!

Før jeg hadde startet, mens de siste detaljene med klokke og musikk ble fikset, løp en mann forbi. Vi vekslet blikk og i dét han hadde passert og jeg hadde fått plugget meg på iPoden satte jeg etter. Han så ut til å være veltrent og holdt et godt tempo, så å henge på ham måtte være bra. Etter en halv kilometer begynte jeg å dra innpå, og etter omtrent en kilometer lå jeg i ryggen på ham. Jeg lurte et øyeblikk på om det ville være ufint å løpe forbi, men tok meg sammen og freste av gårde og konkurranseinstiktet fikk sin dose triumf. Dette var en av de få dagene hvor kroppen kjørte på autopilot. Det var stedvis veldig glatt, spesielt i de lange oppover og nedover-bakkene, så det ble litt spinning, men på tross av det endte kilometertiden 4:42. Det er lenge siden sist jeg har løpt den runden så raskt! Dermed var partyhumøret på plass da vi - et par timer etter målgang - tok toget inn til Oslo.

Når man er i seng 02:30 og ungene er borte forstår enhver idiot at man burde benytte anledningen til å sove ut. Det har ikke kroppen min skjønt. 06:00 stod det på klokkeradioen. MÅ sove mer! Slumret til 07:30 men da var det ingen vits i å forsøke mer. Oppdaget at Mona i løpegruppa hadde sendt SMS: "Hva er løpeplanene dine? Tar en tur så jeg er hjemme igjen til 10:30". Don´t think...I´m in! Og mens halve Skis befolkning var på vei til Ullevål spant vi rundt i distriktet på en tåkete og glatt - men veldig oppfriskende - langtur.
Sliten men lykkelig - og med håp om
en real fotballsensasjon i dag!

Nå er det ikke lenge til avspark, og selv jeg må få med meg i alle fall deler av kampen. Løpsmengden har blitt akkurat som ønsket, resten av helgen får stå i fotballens tegn.

F - O - L - L - O, FOLLO FOLLO FOLLO

Janicke

torsdag 11. november 2010

Puls fra 50 til 190 på 30 sekunder?

Hadde det ikke vært for at jeg har sett det tidligere ville jeg blitt veldig bekymret for helsen (igjen). På løpeturene i det siste har Garmin rapportert om real puls-kickstart. Jeg følger vanligvis ikke med på pulsen underveis, så det er først når turen er lastet opp på Garmin connect at jeg har lagt merke til det. Pulskurven viser en voldsomt høy topp på starten - opptil 190 - i noen minutter før den normaliserer seg.

I dag fant jeg ut at jeg skulle undersøke nærmere, og akkurat som forventet viste Garmin at jeg var oppe i veldig høy puls veldig raskt. Løpeturen startet riktignok i motbakke, men jeg hadde garantert ikke så høy puls så fort. Jeg stoppet og startet noen ganger mens klokka gikk, og like raskt som pulsen skjøt i været når jeg løp raste den ned når jeg stoppet.
Bare for sikkerhets skyld tok jeg pulsen manuelt, og den lå naturligvis på et helt annet nivå enn det Garmin rapporterte. Så lenge man er klar over det har ikke dette noen betydning, bortsett fra at det påvirker snittpulsen - og at det er irriterende når ting ikke virker som de skal.

Løpeturer er jo veldig godt egnet for å pønske på ting, så jeg pønsket frem en teori om at pulsbeltet er så kaldt fra start at det ikke får god nok kontakt. Når det ikke er i bruk oppbevares pulsbeltet i et rom som er nokså kjølig. Å legge den iskalde hardplasten mot varm hud er veeeldig ubehagelig, så jeg har tenkt at det skal ha en annen fast plass - men noen ganger er det veldig langt fra tanke til handling. Nå har jeg en ny grunn til å legge den et varmere sted. Det blir spennende å se på neste tur.

Våren og sommeren er mine favorittårstider, men det er udiskutabelt vakkert når et tynt snødekke legger seg seg over naturen. Instant julestemning! Synes derfor det passet å legge om til vintertema på bloggen.

Janicke

onsdag 10. november 2010

Snart i mål?

Det var overveiende positivt å ha time hos indremedisiner. Uten egentlig å ha fått noen svar, var opplevelsen såpass oppløftende at Jessheim halvmaraton er lagt inn i kalenderen, og jeg har meldt meg på Holmenkollen skimaraton. Valg av distanse på sistnevnte ble enkelt ettersom helmaratondistansen på 52 kilometer var fulltegnet. 27 kilometer holder sikkert godt for en SkiLøper med lite skiløpserfaring...ja, med ski på beina liksom.

Indremedisinerens teori er at jeg har Gilberts syndrom. En ufarlig, medfødt tilstand som stort sett består i å ha høye leververdier. Nå var det riktignok en annen leververdi som også var høy på den siste av blodprøvene jeg har tatt, men det mente han at kunne komme av mye trening. Den blodprøven ble tatt rett etter det siste hardkjøret før maraton, så det er vel ikke usannsynlig? Ny blodprøve er tatt og resultatet vil bidra til å avgjøre hvorvidt jeg skal videre til en spesialist som - slik jeg forstod det - kan finne ut hvorvidt det virkelig er Gilberts.

Jeg skal ikke engang tenke på at dette antakelig betyr at jeg kunne ha løpt i Berlin. Ferdig med det! I stedet skal jeg feire, blant annet med å løpe halvmaraton på Jessheim. Målsetning? Vel, det har blitt litt ujevn trening i det siste, men løypa skal være ganske lettløpt tror jeg. Må vel forsøke meg på 1:45, eller kanskje bare ta det som en treningstur – dagsformen kan få avgjøre.

Janicke (og Gilbert?)

mandag 8. november 2010

Ny maratonmedalje i familien

New York marathon 2010 vil bli husket av sportsinteresserte verden over. Ikke fordi Dag, Axel (og veldig mange andre) utfordret seg selv og fullførte for aller første gang, men fordi Haile Gebrselassie pensjonerer seg fra konkurranseløping. Også han deltok i sin første New York Marathon i går, men måtte dessverre bryte etter drøyt 25 kilometer på grunn av kneskade. Haile er regjerende maratonrekordholder med tiden 2:03:59 satt i Berlin 2008 og har gjennom 18 år tatt totalt 27 verdensrekorder i bane- og gateløp - alt fra 2.000-metere til maraton. Med Hailes avsluttede karriere fikk festdagen et litt trist tilsnitt.

På hotellrommet til Dag og Axel var imidlertid gleden og lettelsen stor. De kom i mål på henholdsvis 4:48:39 og 4:41:59 og i galgenhumorens tegn gledet de seg skrålende over å ha slått Haile. Akkurat som Haile hadde Dag fått problemer med det høyre kneet underveis - men der slutter nok også likheten mellom de to. Mellom 17 og 30 kilometer hadde Dag måttet gå en del, men ettersom han var forberedt på at kneet ville skape problemer var det greit nok. Det var mer overraskende at disse problemene ga seg etter 3 mil og at de siste 12 kilometerne ble en veldig bra opplevelse.

For meg er den aller største overraskelsen at hans første tanke etter passering av målstreken var at han skal løpe fortere neste gang. Ingalill har nevnt i en kommentar at han kanskje blir med og løper i Berlin, så jeg testet ham på det: "Ja, kanskje det" var svaret... Det hadde jeg aldri trodd.

 De resterende dagene i New York kan de bare kose seg - med medaljen rundt halsen. De er nå maratonløpere, akkurat som de bestemte seg for for nesten et halvt år siden. Herlig!

For min egen del ble det en fin 18,7 kilometerstur i går. To av målene for 2011 er å utforske nye områder og komme meg på mykere underlag, så på en av de vanlige rundene mine var tanken å bygge på en sløyfe inne i en ukjent skog. Vel, det føltes mer som en krussedull enn en sløyfe, men var jo et artig avbrekk. Myrvannet var ikke frossent, men veldig kaldt, så etter dette holdt jeg meg til mer kjente områder og koste meg i den lave novembersolen.

Så er det mandag igjen, og omsider er det tid for besøk hos indremedisiner. Aner ikke hva jeg går til - hva han vil gjøre - men håper intenst at denne helsesaken nå kan avsluttes. Jeg vil videre!

Janicke
Stolt maratonløperkone

søndag 7. november 2010

Festdag i New York!

Marathon Sunday i New York! Amerikanerne kan å lage fest. Sannsynligvis har de nå, som da jeg var der for tre år siden, opplyst toppen av selveste Empire State Building i fargene til hovedsponsoren (ING). Hele denne helgen bærer byen preg av det store løpet som går av stabelen på søndag - i dag.

Empire State Building - opplyst i INGs farger.

Et lite sidespor; New York, en av verdens største byer, sperrer av viktige veier store deler av denne dagen for å arrangere et fantastisk løpsarrangement. Det er selvfølgelig ikke like populært hos alle, men for en fest! I lille Oslo må maratonløperne holde seg til en trasé som går helt i ytterkant av byen hvor det er veldig lite publikum til å heie på løperne. Frem og tilbake den ene veien. Frem og tilbake den andre veien. To ganger! Det må da være mulig å gjøre Oslo maraton til et bedre løp enn dét? Min påstand er at man ved å gjøre traséen mer spennende kan trekke mange flere deltakere også på denne løpsfestens lengste distanse.

I New York må du være et av de sløveste redskapene i boden for å ikke få med deg hva dagen i dag dreier seg om. Fra den spede begynnelse for førti år siden, hvor 127 deltakere betalte én dollar for å delta i maratontraséen som den gang gikk flere ganger rundt i Central Park, til dagens arrangement hvor traséen som går gjennom alle New Yorks fem "borroughs" forseres av nesten 40.000 deltakere som heies frem av om lag to millioner (!) New Yorkere.

Det er litt ekstra stas med New York marathon for nordmenn; den ubestridte dronningen er Grete Waitz.

"I´m never going to run this again."
Grete Waitz etter det første av ni NYC Marathons

Ikke bare deltok Grete Waitz ni ganger i New York, hun vant ni ganger og tok ny verdensrekord tre år på rad! Nettopp derfor elsker jeg dette sitatet; dersom jeg oppfatter det rett viser det at selv de ypperste eliteløperne føler den samme dobbeltsidigheten med hensyn til løp som mange av oss vanlige mosjonærer; Å som man hater underveis på mange løp. Man lider seg igjennom og lover seg selv å aldri finne på noe så dumt igjen. Men så fort påmeldingen for neste års arrangement er tilgjengelig legger man entusiastisk inn registreringsinformasjonen - som en annen gullfisk.

Det tror jeg riktignok ikke at Dag kommer til å gjøre. Det blir med dette ene løpet, og derfor håper jeg at det blir så stort som jeg selv opplevde det. Om noen timer busses han og Axel ut til startområdet ved Verrazano Bridge på Staten Island. Her er det servering og rikelig av "baja-majar". Slik jeg husker det fra 2007 var køen aldri lang for nervøse maratonblærer og -mager. Ventetiden frem til man sluses inn til startpunktet kan imidlertid føles veldig lang. Som i 2007 er det ganske kaldt i år, dessuten er man gira og nervøs og vil bare komme igang.

Når startsskuddet går er det bare å komme i bevegelse og deretter å fortsette å sette den ene foten foran den andre gjennom hele traséen til man går i mål to, tre, fire, fem eller seks timer senere.

Gutta er veldig nervøse men ved godt mot og i strålende humør. I alle fall var de det i går. Jeg regner ikke med å høre fra dem før etter løpet i dag, så når jeg i dag har fått løpt en forhåpentligvis inspirert langtur på inntil 20 km er det egentlig bare å krysse fingre og tær og følge deres fremferd gjennom New York på løpets nettsider.

Janicke

lørdag 6. november 2010

Ny løpekamerat?

Det mangler ikke stort på å gjøre denne familien til en skikkelig A4-familie; Mamma, pappa, to barn, villa i forstaden og stasjonsvogn - og i går ble det klart at vi med stor sannsynlighet får et firbent familiemedlem på plass i løpet av måneden. Niåringen har mast om hund i over to år og vi har sagt at "joda, når det passer", "om noen år" og så videre. Vi har vinglet litt og tenkt på at vi igjen vil miste litt frihet, nå som vi har begynt å få den tilbake i takt med at barna blir eldre.

Likevel har vi endt opp her, og er nære "point of no return". Maiken og jeg kjører til Vallentuna (tre mil fra Stockholm) og skal se på - og sannsynligvis ta med hjem - Tindra på fire måneder i slutten av november.

Tindra, Irsk Setter (show-variant) 4 måneder.

Tindra er den siste valpen som skal selges hos den oppdretteren vi aller helst vil kjøpe hund fra. Søte Sassa, Hege og pappas hund, som har bodd i samme hus som oss det siste året, kom fra denne oppdretteren. Hun var en fantastisk snill og skjønn hund, og selv om hun ikke var vår hund så ble det litt tomt da hun døde for et par måneder siden. Det siste året var hun ikke klar for å være med på løpeturer, men frem til hun ble elleve år var hun en flott løpevenninne.

Sassa og meg på tur i vær og vind.

Denne typen Irsk Setter er litt større enn de som er vanlige her til lands og jaktinstinktet er mer eller mindre avlet bort. De er dermed en del roligere, men det er ingen tvil om at Tindra kommer til å trenge mye aktivitet. Så er også dét en av grunnene til at jeg vil ha hund.

At valpen har rukket å bli fire måneder, stueren og har gått litt i bånd gjorde valget enklere.

Maiken jubler! Hun tør knapt tro det, men har laget nedtellingskalender og ordnet sengeplass til Tinda ved siden av sin egen seng. Selv er jeg forventningsfull og kjenner at dette føles rett. Ikke minst blir det fantastisk å få en ny løpekamerat som alltid er klar for tur.

Janicke

torsdag 4. november 2010

Den lange reisen

Så har han reist. Dag. På vei til New York for å løpe maraton. Jeg kjørte ham til flybussen med avgang 4:32 og det er helt utenkelig å legge meg for å sove en time eller to til nå etterpå. Vi var begge lys våkne av adrenalinet som - fra dét sekund vekkerklokken ringte - har bygget seg opp ved tanken på hva denne reisen dreier seg om. Maraton. Og New York.

Denne har Dag vært misunnelig på. Snart har han sin egen.

Det er veldig godt at reisen har startet. De siste dagene har Dag og kameraten han skal løpe sammen med, Axel, utviklet en selsom kombinasjon av maratonangst og reisefeber. Det har vært frykt for at papirene ikke var i orden, bekymring for at det skulle bli askeutbrudd på Island og usikkerhet om hva som skulle pakkes. Febrilske SMSer frem og tilbake. Irrasjonelle og lett paniske.

Omtrent som jeg ville ha vært.

Som tilskuer til galskapen har jeg i stedet himlet med øynene og med stoisk ro forklart at dette kommer til å gå bra.

Gutta på tur - Dag og Axel - med finisher t-shirts fra Göteborgsvaret.
Nå dobles distansen.

Ettersom maratonbilletten er kjøpt gjennom svenske Springtime Travel går flyturen til Arlanda før det bærer av gårde over Atlanteren. Det blir noen timers reise, men de to kommer til å ha det fabelaktig morsomt, slik man har når felles nervøsitet gjør at man blir ordentlig fatalistisk og fnisete. Dette blir garantert et minne for livet.

Lykke til gutter!

onsdag 3. november 2010

Elleve måneder er nesten et år

Nå har nervøsiteten og reisefeberen kommet for fullt. Ikke for meg, men for ektefellen som løper maraton i New York på søndag. Han leser beskrivelser av løpet, pakker koffert, sjekker flybuss og surrer rundt med et konsentrert, nesten bistert, utrykk. "Tenk om det blir jævlig hele veien a..." sier han og legger til: "Det kan egentlig bare bli bedre enn forventet nå."

Dag på tremilstur, bare to kilometer igjen,
med kona som syklende coach, drikkestasjon og fotograf.

Det ene kneet skaper bekymring. Han løp tre mil for halvannen uke siden, og det gikk fint med unntak av dette ene kneet. Selv lurte han på om det var menisken, men jeg mente at menisksmerter ikke gir seg til kjenne der han pekte. Fysioterapeuten slo fast at det var et typisk løperkne og pekte på en stor sene eller muskel (her er jeg på gyngende grunn) som strekker seg forbi på utsiden av kneet. Veldig vanlig skade når voksne folk begynner å bevege seg i høyere fart - altså løpe. Han skal teipes opp hos fysioterapeuten igjen i dag og jeg håper virkelig at det hjelper. Om han så halter et par måneder etter løpet; jeg håper virkelig at han klarer å komme seg igjennom og at han får en stor opplevelse. Dette er hans første maraton, men han har ingen planer om å gjenta bedriften. Det er en "en gang i livet skal jeg..."-greie.

Mens New York Marathon er rett rundt hjørnet er det omtrent elleve måneder til Berlin Marathon søndag den 25. september 2011. Innbitt har jeg betalt startkontingent, flybillett og hotell. Det blir garantert nervepirrende mot slutten, men nå gleder jeg meg intenst til måneder med trening, lange turer, slit, glede, motgang (men ikke så mye av det) og fremgang (!) - og til sist 42 kilometer i Berlins gater!

Men aller først skal jeg følge Dags ferd gjennom New Yorks gater på søndag, deretter forhåpentligvis et avklarende og endelig konsultasjon med indremedisiner på mandag. Jeg har satt en imaginær startstrek til Berlin marathon akkurat der.

Ready...

lørdag 30. oktober 2010

Lysets hastighet

Man behøver ikke nødvendigvis være med i et løp for å få race-følelsen. Man kan for eksempel løpe om kapp med lyset. Torsdag hadde jeg veldig lyst til å løpe en runde hvor omlag de første seks kilometerne går på ikke opplyst vei etter jobb. Det er en populær strekning for mørkekjøring, demonstrasjon av hvor viktig det er med refleks, så det blir virkelig mørkt der. Var det mulig å få til etter middag?

Lyset hadde allerede dempet seg da jentene og jeg satt ved middagsbordet og da barne-tv begynte en halvtime senere (maten var spist og jeg hadde trukket i løpetøyet) var jeg nokså spent på om jeg ville komme meg frem til den gatelyktopplyste delen av mil-runden. En ting var klart; det var ikke tid til å gå seg varm opp bakken hjemmefra. Jeg hadde ikke nummerlapp på brystet, men det ble like fullt et race. Og mens lyset minket fra himmelen og dannet fantastiske farger i horisonten i vest bega jeg meg dypere inn mørket på de svingete veiene. Forbi åkre. Forbi beitemarker hvor kuene bare var synlige som ruvende skygger (lukta var imidlertid like tydelig). Lysene fra husene ble navigeringspunkter, og takket være at det hadde regnet en del tidligere på dagen, slik at grusveien var våt og reflekterte det lille av lys som var igjen mot vest, var det mulig å ane hvor den gikk. Det holdt akkurat. De siste fire kilometerne av runden går langs opplyst, asfaltert vei og adrenalinen forårsaket av lys-racet ga ekstra fart i føttene. Middagen som ble inntatt en halvtime før startskuddet gikk satt i overkant tungt i magen, men den spesielle opplevelsen og lykken over å komme igjennom, gjorde det uvesentlig. I helgen stilles klokken en time bakover, og da har jeg ingen mulighet til å vinne løpet med lyset/mot mørket etter jobb.

Er det kanskje noen som kan tipse om en god og ikke altfor dyr hodelykt for løping?

I dag er det motsatt. Klokken er litt over syv lørdag morgen og ute er det stummende mørkt. Garmin-pulsbeltet er på og jeg er klar for en morgentur. Det er riktignok spennende og adrenalinpirrende å løpe om kapp med solnedgangen, men soloppgangen er aller best. Å løpe ut i stummende mørke og komme hjem i dagslys...det er herlig inspirerende og oppbyggende!

Til kvelden blir det "dains på lokale". Storebror og bandet Funkytown spiller på Krydder i Ski. Så da skal beina få kjørt seg enda mer! (c:

Janicke

onsdag 27. oktober 2010

2011 – nytt år, nye muligheter

Det er fortsatt et stykke igjen til vi takker av 2010. Hele 65 dager for å være nøyaktig. Løpssesongen er ikke egentlig over - det skal tilbakelegges flere kilometer i løpeskoene før den sekstifemte dagen opprenner – men på sett og vis endte løpssesongen 2010 den 22. september i år.

Den voldsomme skuffelsen er svelget unna, men en bitter ettersmak har hengt igjen og blusset opp nå som jeg snakker med, og leser om, andre som forbereder seg til deres store mål for året: New York maraton. Behovet for et eller annet å skylle unna det beske med har dermed blitt intensivert og nå resultert i en spenstig plan for løpsåret 2011.

Fortsette med treningsprogram
En av årets mange erfaringer er at treningsprogram er bra! Takket være Anders Szalkais programmer har treningen blitt mer variert både i type økt, mengde og intensitet. Szalkai har fortsatt min fulle tillit selv om den virkelige testen av treningsprogrammet (å gjennomføre løpet på den tiden maratonprogrammet la opp til) glapp i år. I 2011 skal jeg også passe på å følge de angitte tidene i større grad. Mindre lapskaustrening, jeg skal være mer bevisst på pulsområdene.

Mindre asfalt - mer lek
Asfalt er favorittunderlaget, men det er et ubestridt faktum at man skal være forsiktig med å løpe bare på asfalt. Neste år skal flere turer legges utenfor harde veistrekninger, og enkelte av turene skal gå over stokk og stein - rett og slett legge deler av noen turer utenfor oppgåtte stier. Det må da være litt gøy... Kanskje.

Tenker også på å forsøke å henge meg på Treningscampen en og annen gang - det blir mindre asfalt og faktisk også mer "lek" i og med at det er noe annet enn de vanlige treningsøktene.

Flere løp
I år ble det fire løp - og ett som ikke ble noe av. Neste år er jeg sulten på å ha nummer på brystet flere ganger:
  • Sentrumsløpet - målet må være å løpe bedre enn i fjor, det vil si raskere enn 44:57.
  • Göteborgsvarvet - vet ikke helt hva målet skal være, men med seedet plass bør det være mulig å klare ned mot 1:40 på tross av folkemassene.
  • SRM - mål om å være med på noen av disse løpene på Sognsvann, mest som trening.
  • Nordmarkstravern/halvtravern - litt usikker på om jeg egentlig har lyst til å ta dette terrengløpet igjen, men jeg setter det opp inntil videre. Mål: å løpe bedre i nedoverbakkene.
  • Berlin marathon - drømmemålet, under 3:30. Alle gode ting er tre - mistenker at det blir en veldig sterk opplevelse om jeg får karret meg i mål her.
  • Oslos bratteste - Motbakkeløp er populært, og jeg har blitt inspirert av andre bloggere som har testet denslag. Må testes. (takk for påminnelsen, Astrid)
  • Fredrikstadmarka rundt - løpet som Astrid har snakket så varmt om. Tror dette skal være et "koseløp" post maraton. Målsetning: ha det gøy.
  • Hytteplanmila - liker ikke kaffe, men boller høres bra ut. I følge Mosjonisten og andre skal dette være en løype for personlige rekorder, kan jeg klare under 42 minutter?
  • Follotrimmen ble vurdert i år, men etter at de første løpene ikke passet ble det glemt. Neste år skal disse løpene være en del av treningen.
Og så har jeg sikkert sagt at jeg skal være med på noen flere løp så jeg lar det være rom for det.

Nå har jeg en ørliten fantasi om å muligens kaste meg rundt og delta i Jessheim vintermaraton den 21. november dersom kroppen får godkjent-stempel av indremedisineren den 8. november. Det blir ikke noe drømmemål der, men det kan kanskje være et lite plaster på maratonsåret. For å unngå ny skuffelse lar jeg imidlertid være å tenke så mye på dette nå. Fokuset er på neste års bragder.

Inntil videre...

Janicke

tirsdag 26. oktober 2010

Maratongressenke

Om en drøy uke blir jeg maratongressenke for første - og høyst sannsylig siste – gang. Ektefellen har siden 2007 ønsket å føre New York marathon på merittlisten og omsider har tiden kommet. Treningsinnsatsen har vært varierende, men så er ambisjonsnivået også edruelig; de 42 kilometerne skal overleves, helst joggende hele veien. Med en viss bekymring har jeg observert – og tidvis kommentert – at treningsmengden ikke helt har ligget på anbefalt nivå, men nå på søndag ble jeg imponert! Utstyrt med nesten to liter drikke fordelt på åtte flasker, to tuber energigel og en halv energi bar i drikkebeltet, sorte tights, sort jakke, sort lue og sorte hansker så det mest ut som om han skulle ut og og sprenge noe, men det eneste som stod i fare for å sprengt var egne blodkar og lunger. Han skulle ut på sin aller lengste tur noensinne; målet var tretti kilometer. Han var spent, og jeg var redd for at han skulle synes så lang distanse var helt forj**lig.

Derfor var jeg forberedt på det meste da jeg, med vann og solbærsaft i bagasjen, syklet avgårde for å holde ham med selskap (og eventuelt frakte ham hjem på bagasjebrettet). Jeg møtte ham omlag syv kilometer hjemmefra og heldigvis ble mine bekymringer gjort til skamme. Dag holdt et kontrollert og jevnt tempo og så egentlig forbasket bra ut. Fra å være til dels tvilende til at han ville klare å fullføre New York maraton ble jeg der og da overbevist om at han kommer til å redde familiens maratonære i år!

Verrazano Bridge mellom Staten Island og Brooklyn under NY maraton 2007.

Det er veldig lenge siden min siste langtur nå, men sist uke ble det i alle fall fire turer og over 50 kilometer igjen. I kveld skal SkiLøperne "gjøre Ski sentrum" så da blir det en ny rundt-ti-kilometers-tur. En ting er klar - så fort klarsignalet kommer skal det bli en real langtur igjen.

Ut på tur...

Janicke

torsdag 21. oktober 2010

Limbo

Ti kilometer her, og ti kilometer der. Bevares, jeg løper da - men løpingen oppleves annerledes. For samtidig som det føles veldig godt er jeg usikker på om jeg burde - og i alle fall hvor tøffe treninger jeg skal "unne" meg.

Jeg trodde besøket hos indremedisineren skulle være denne mandagen, men det er først den 8. november. Mer venting med andre ord. Men nå henger ikke bekymringen over meg som en mørk sky i alle fall. Godkjent-stempel etter både ultralyd av magen, CT av mage og bryst samt røntgen og ultralyd av bryst eliminerte den store frykten om svulster både her og der. Dessuten er dagene tettpakket av jobb, barn, Mac (*gledes-sukk*), sosiale arrangementer og store planer om etablering av eget firma - hei hvor det går. Innimellom blir det en og annen løpetur som stort sett strekker seg til rundt ti kilometer. De gjør underverker for humøret, men det blir litt uinspirert i ventetiden mot klarsignalet; Omtrent som å gasse med bremsen inne liksom. /c:

Med Mac'en har det gått med en del tid til installasjon og oppsett av programvare og annet. Skype får jeg ikke til å fungere, ei heller opplasting fra Garmin. Enda godt jeg har (og kommer til å fortsette å ha) en PC i tillegg. iPhonen krever også litt når den skal flyttes, så nå har jeg ingen spillelister. Å kjøre mix av alle sanger på iTunes' foreslåtte pop/rock burde vel også gå, tenkte jeg. Med iPhonen godt festet inne i en lomme på jakkeermet fløy jeg ut. Listen var ok, inntil den slo over på julelåtene. Det ble verken julestemning eller inspirert løping med "I wish every day could be like christmas..." men ettersom telefonen var så godt festet lot jeg det stå til. Det var først når julesang nummer to startet jeg røsket iPhonen ut av lomma og holdt den i hånden - med full mulighet til å skifte spor - resten av turen.

Julemusikk er litt hellig for meg. Det gjør meg ingenting at julemarsipanen kommer i oktober, eller at butikkene nå straks fylles med glitter, nisser, engler og stas -d et er egentlig ganske koselig. Men julemusikk, det spiller vi ikke hjemme før den 1. desember. Men da synes jeg også det er helt greit å ta frem det første av julepynten. Vel, vel - fortsatt over en måned igjen til den første desember heldigvis. Det skal forhåpentligvis bli mange gode treningsturer frem til da - helst uten julemusikk.

Janicke

torsdag 14. oktober 2010

Den som venter på noe godt

Helt på tampen av tenårene, i resepsjonen for et kontorfellesskap på Kolbotn, ble jeg forelsket. Det skulle utarbeides dokumenter og verktøyet var en kube med vindu; En Mac. Det var vel faktisk til og med en såkalt bærbar Mac, for jeg husker at jeg slepte dem med meg hjem for helgejobbing. Det var tungt, men hva gjorde vel det? Det var en Mac! Etter å ha hatt edb på skolen med svarte skjermer og hvite bokstaver og aktiv bruk av funksjonstaster, å ha skaffet meg skrivemaskin (!) som samlet opp x antall tegn i et lite vindu før den skrev de ut på arket (jeg synes det var fabelaktig), og sett storebror programmere spill på Commodore 64, så var det grafiske grensesnittet på Mac'en et eneste stort eventyr. Drag and drop. Så enkelt. Så genialt. Det var så herlig hvordan den lille søppelbøtta begynte å bule når man trakk dokumenter man ville kaste i den. Åååh, den som hadde råd til å kjøpe seg noe sånt.

Fra tanke til handling kan være et godt stykke, og i dette tilfellet tok det 18 år. Hvilken lykke det er å sitte her og skrive mitt aller første blogginnlegg på min helt egne Mac! Det hadde nok ikke vært den store jubelen om det var snakk om den gamle akvarie-boksen. Vidunderet som står på skrivebordet nå er mange kvantesprang videre utviklet og gjør seg eksepsjonelt godt på skrivebordet - i den grad skrivebordet i det hele tatt synes under den 27" store skjermen. Den ultimate "dingsen"!

Med iMac's ankomst har også helsetullet fått en mindre strategisk plass i hjernen. Det hjalp dessuten å få godkjent-stempel etter trippelundersøkelsen i går. Mammografi-undersøkelse er en veldig foruroligende opplevelse. Jeg mener, å legge en kroppsdel mellom to glassplater og presse det flatt er...vel...corny. Selv om jeg var oppriktig bekymret synes jeg det var ganske komisk. Det hjalp ikke at sykepleieren var en - jeg har nesten lyst til å si gutt men han hadde kanskje rundet 25 - mann. En over gjennomsnittet kjekk mann dessuten.

"Legg den høyre armen her" sier han, og jeg forsøker forfjamset å legge den venstre armen som absolutt ikke er kompatibel med apparatet slikt det er stilt inn. "Høyre armen," kremter han. Ikke én, men to ganger bommer jeg på høyre og venstre. Jeg begynte dessuten nesten å le når han strakk og dro for å få klemt mine ikke spesielt store "attributter" mest mulig utover glassplaten. Det er liksom ikke slik man har lyst til at en kjekk ung mann håndterer en. Høhø, "kjekk ung mann". Nå følte jeg meg gammel.

Etter mammografi var det ultralydundersøkelse, og den var det heldigvis en godt voksen lege som gjorde. Han var informativ og saklig og forklarte alt vi så og at det ikke var noe unormalt.

Neste stopp nå er indremedisiner på mandag. Fikk time veldig raskt, så da tar jeg den for å diskutere noen teorier. Jeg aner egentlig ikke hva en indremedisiner i praksis gjør, men det får jeg nå muligheten til å finne ut av. Det burde vel være mulig å få tatt en ny blodprøve der. Mulig det bare er et håp, men jeg tror at blodverdiene er bedre nå.

I dag blir det Mac fremfor løping, men i morgen skal jeg ut på tur igjen. Ser på diverse blogger at det er mange som skal løpe løp i helgen og kjenner en viss misunnelse, men nå har jeg mac og tåler alt! Vel, nesten alt i alle fall. (c;

Janicke

onsdag 13. oktober 2010

Traurig tankespinn - og imac

Ytterligere noen dager har gått, og etter lang venting i telefonkø til legekontoret kom jeg igjennom på tredje forsøk og fikk jeg endelig vite resultatet fra CT-scanningen. Helsesekretæren rapporterte at det ikke var noen funn. Det var en enorm lettelse, samtidig som en murring av usikkerhet for hvorvidt det hadde vært bedre om de fant noe begynte å kverne i bakgrunnen. Betyr "ingen funn" på denne undersøkelsen at jeg sannsynligvis er helt frisk? Eller betyr det at sannsynligheten for at det er noe verre - som ikke vises på CT - øker? Noe som for eksempel vil vises på dagens trippeldiagnostikk på Volvat? Jeg liker ikke hvordan denne ventingen påvirker hodet mitt, så det var ikke aktuelt å vente enda en halv måned på time gjennom offentlig helsevesen (og enda halvannen uke på svar?) så da blir det å betale "moroa" selv på Volvat.

Nå viste det seg at det var et funn på CT allikevel. Hjemme hadde det kommet et brev fra legen som fortalte om en cyste i en eggstokk. "Dette regnes antagelig som normalt", stod det. Regnes "antagelig" som normalt? "Antagelig"? Jeg liker ikke hvordan jeg har begynt å vurdere meningen bak ethvert ord. Cyster er normalt - jeg har naturligvis googlet - og dersom denne cysten var noe annet enn normal burde den vel ha blitt oppdaget på ultralyden jeg var på i mai eller september? Om den da ikke er en følge av noe annet... Værre?

Og slik går dagene... Joda, stort sett klarer jeg å la være å tenke altfor fatalistisk, men hver gang jeg får ny informasjon begynner den ihuga optimisten og den skremmende hypokonderen i meg å sloss om oppmerksomheten.

Legen har henvist meg videre til indremedisiner, så da blir jeg ikke ferdig med venting i dag heller. Hvis det blir lang ventetid igjen (alt over to uker) så kjøper jeg meg ut av køen på nytt. Har mest lyst til å ta en ny blodprøve og sjekke om verdiene fortsatt er for høye. For alt jeg vet kan de ha "normalisert" seg nå. Det blir jo bortkastet og dyrt - både for meg og øvrige skattebetalere - å fortsette med undersøkelser dersom jeg er helt frisk. Men først blir det uansett Volvat i dag. Heldigvis veies dagen opp på den positive siden også: min første Mac kommer i dag. Det blir helt rått! Gleder meg til dette som jeg gledet meg til julaften som barn.

Når det gjelder løping blir det nok fort fire komfortturer denne uka. Det er eksepsjonelt god terapi å trekke i løpeskoene igjen, så jeg "tar sjansen".

Janicke

fredag 8. oktober 2010

Dommens uke uten domfelling

To ganger har det blitt løping denne uken; Først intervallpyramide med SkiLøperne på tirsdag, og så en miltur i går. SÅ UFATTELIG DEILIG!

Det kan umulig være bra for helsa å sitte på rumpa i ukesvis i påvente av resultater, så nå kjører jeg igang små smått igjen. Det blir ikke maraton før jeg vet mer, men en og annen kosetur anses vel ikke som altfor anstrengende...? I går satt jeg på hjemmekontor og i lunsjen bare måtte jeg ut.
Kilometertid på 4:47 på mila er riktignok ikke for kosetur å regne, men etter to ukers løpeopphold ville jeg bare løpe på. Solen strålte, trærne gnistrer i høstfarger og veiene var tørre og fine. Det var bare å slippe løs.

En uke og en dag har gått siden CT scanningen. På spørsmål om når jeg kunne regne med å få resultatene var svaret at det kunne ta oppimot en uke. Jeg tar antakelig sånt litt for bokstavelig, for legekontoret hadde ikke fått svaret i går formiddag, og heller ikke i dag. Dermed ringte jeg til klinikken som tok bildene for å høre. Neida, mine bilder var ikke behandlet ennå.

"Men jeg kan sette deg på prioritet, så går det litt raskere?"

Ah, det var altså der jeg bommet fra start; Man må be om å bli satt på prioritet.

Jeg kunne fort ha hisset meg godt opp over dette - det må innrømmes at det er en viss påkjennelse å gå og vente og fantasien min er helt enkelt for livlig for dette - men heldigvis har jeg funnet en god medisin mot både irritasjon og hypokondri-fantasier; nettsidene til Apple. Det hender jeg går inn der og drømmer, og det gjorde jeg i går. På et eller annet tidspunkt må jeg ha streifet "bestill"-knappen, for nå er det visstnok en nydelig 27" imac på vei. (c:

Ok, så logget jeg meg på, la inn betalingsinfo og bekreftet opptil flere ganger - jeg er uansett i lykkelig sjokktilstand!

Snart er det helg, og etter det kommer en ny "dommens uke" - forhåpentligvis med en form for avklaring. I mellomtiden kommer jeg til å løpe så uanstrengt som jeg kan og drømme om det nye leke- og arbeidsverktøyet mitt.

Janicke

mandag 4. oktober 2010

Dommens uke

I morgen er det nøyaktig to uker siden sist jeg løp. På den positive siden har jeg i løpingens fravær hatt mer tid til rådighet til jobb og annet, men for å være helt ærlig så føles det skikkelig...vel..jævlig! I gårsdagens øsvær gikk jeg riktignok en av løperundene mine sammen med en venninne. Det var ordentlig godt å være i bevegelse - og ikke minst en veldig hyggelig tur - men sikkelig frusterende å se løpere som lettbent forserte denne runden hvor jeg har slitt så mange joggesko.

Denne uken blir forhåpentligvis oppklarende. Resultatet fra CT-scan sist uke skal i alle fall bli sendt til fastlegen. Det er jo litt typisk at det tar lenger tid enn vanlig fordi en lege er på ferie, i tillegg er min fastlege 50 % sykmeldt. Fra onsdag eller torsdag av kommer jeg til å begynne å mase!

CT-scan var forøvrig bedre enn fryktet. CT-maskinen var en "smultring" og ikke en enveis-tunnel, og kontrastvesken (ca en liter skulle drikkes på 30 minutter) var drikkbar. Jeg hadde sett for meg en smoothie-aktig guffe som smakte grusomt, men kunne lettet konstatere at det var en vannlignende væske med lett smak av hostesaft. Hostesaft står ikke øverst på listen over ting jeg drikker, men det gikk i alle fall ned uten store problemer. Selve CT-scanningen var unnagjort på få minutter.

Nå håper jeg så inderlig at helsesituasjonen blir avklart - og kan fikses om nødvendig - slik at de jevnlig tilbakevendende bekymringene forsvinner og jeg kan løpe igjen. Livet er så bra for tiden, så bare jeg kan fjerne dette dempende lokket av formørkende "sykdomsangst" så skal jeg:
  • eliminiere dørstokkmila for godt
  • ta alle utfordringer på strak arm
  • spise sunnere
  • kjefte mindre på barna
  • aldri klage
  • bli et bedre menneske
(sa hun)

Antakelig må jeg vente noen dager til. Det er bare å smøre seg med enda et tykt lag tålmodighet - for jeg sto nok ganske langt bak i køen når det en gang ble delt ut.

Janicke

tirsdag 28. september 2010

Berg- og dalbane

Optimist det ene øyeblikket for så å dykke ned i dype avgrunner det neste. På nett har jeg funnet et vell av mulige forklaringer på de forhøyede blodverdiene; Alt fra greie tilstander som ikke krever behandling til de skumleste diagnoser. All fokus er nå på CT-scan på torsdag. Å drikke en liter kontrastveske virker skrekkelig, men hva gjør man ikke for å få dette avklart. Jeg vil løpe igjen!

Gutta som virkelig kan løpe. Ledertrioen ved 35 km.

Jeg møtte opp på SkiLøperne i kveld, men bare for å få løpernes rapporter fra helgens løp i Oslo. Det virker som om alle fikk en flott dag og klarte målsetningene sine. Kjempegøy! Nå gleder jeg meg til å lese blogger som omtaler det samme. Har vært mer eller mindre avskåret fra nett de siste dagene og har nesten utviklet abstinenser.

Det ble mye regn i Berlin - stakkars løpere - men vi konstaterte igjen at det er en herlig by. Fat tire bike tours anbefales varmt for alle turister. Vi testet det for første gang og fikk en fantastisk opplevelse. Guidene er ekstremt dyktige og presenterer byens historie på levende og morsom måte. Det er dessuten helt fantastisk å cruise rundt i Berlin på "fat tire bikes". Er du i Berlin for første gang er All in one-turen perfekt for å få et overblikk og finne ut hva du har lyst til å studere nærmere.

Nei, nå må jeg lese blogginnlegg om Oslo maraton, halvmaraton og 10 km - godt å kunne glede seg over andres triumfer.

Janicke

lørdag 25. september 2010

Official Sponsor of Berlin Marathon

Det stikker litt til hver gang jeg ser de blå stripene som markerer maratonløypa, butikkvinduet til Adidas butikken rundt hjørnet som presenterer det offisielle maratontøyet (glad jeg ikke kjøpte det på forhånd), løpere og jogger som passerer oss i svært forskjellig stil men med tydelig felles mål når vi tusler gatelangs - for ikke snakke om alle de andre hotellgjestene som enten i tøyet eller stilen tydelig forteller hva de skal.

Bortsett fra disse stadige påminnelsene om de bitre fakta ble gårsdagen en god dag i Berlin. Et gjensyn med sommeren er alltid velkomment, og vi satt ute i sommerkvelden (det føltes slik) og spiste tapas til ti/elleve. Et lindrende plaster på såret. All medfølelse og trøstende ord har også hatt en helende effekt. Skuffelsen har i stor grad gått over til innbitthet; neste år skal jeg **** meg løpe! Tenk hvilken triumf det blir å passere målstreken da! Det er målbildet nå.

Det er ubehagelig å vite at noe sannsynligvis ikke er som det skal med kroppen. Samtidig har jeg vanskelig for å tro at det kan være noe veldig alvorlig når jeg har vært i stand til å løpe såpass mye, langt og forholdsvis tøft de siste månedene. Er det tilfeldig at verdiene har steget i takt med økt treningsmengde, eller er det – som noen har sagt – ikke uvanlig at maratonløpere har høye leververdier? På den ene siden frykter jeg at jeg står over maraton fordi legen ikke vet bedre, men samtidig ville det vært en lettelse å få avklart det hele slik; at det ikke er noe galt.

Nå som jeg har betalt kontingent to år på rad uten å delta mener Dag at jeg kan kalle meg sponsor av Offiicial Sponsor of Berlin Marathon. Det er greit nok. Legen som sa jeg ikke skulle løpe trodde min spontane skuffelse knyttet seg til disse pengene: ”Du kan sikkert få tilbake det du har betalt for å delta”.

Øøøh, ja - det var jo nettopp derfor jeg ble skuffet. Noe sier meg at hun aldri har trent til maraton...

Opp, frem og videre! I dag tar vi en ”Fat tire bike tour” gjennom Berlin og i morgen blir det utflukt ut av de sentrale (maraton)områder til vakre Potsdam. Da får vi både vist våre gode venner - som kom hit for å heie på meg – hvilken fantastisk by dette er, og jeg unngår å bruke mye tid på grubling.

Til alle som skal løpe i morgen, enten det dreier seg om hel- eller halvmaraton eller ti-kilometeren:

LYKKE TIL!

Jeg krysser fingrene for at dere får mange flotte opplevelser og at dere oppnår resultater dere blir strålende fornøyd med.

Janicke

onsdag 22. september 2010

Den absolutte nedtur

Det er nesten surrealistisk og jeg er ikke helt klar for å akseptere det, men det er nå liten sannsynlighet for at det blir maraton i Berlin for meg. I år som i fjor. Sist var det hoftebetennelse, i år er det blodprøve som stopper meg. Det er noen verdier som har økt jevnt fra februar til nå, og legen ringte i kveld og sa at jeg ikke skal løpe maraton denne helgen. Hun sa faktisk at jeg ikke skulle anstrenge meg. Hva ligger i det? Kan jeg ikke trene? Burde jeg bli hjemme? Hva feiler meg? Er det farlig? Som vanlig etter møter med leger sitter jeg igjen med en million spørsmål.

Jeg skal undersøke mer i morgen. Klarer ikke helt å godta dette. Jeg har jo klart å trene såpass bra frem til nå - hvor farlig kan det da være å løpe på søndag? Men det er naturligvis skummelt at blodet forteller at noe er galt når jeg ikke har en anelse om hva det kan være. Må til bunns i dette raskt.

Janicke

mandag 20. september 2010

Nervene har ankommet - fem dager igjen

(Advarsel: enda mer "maratonpjatt")

Nervøsiteten har omsider tatt meg i sitt klamme grep. Av en eller annen grunn føler jeg meg så sliten for tiden, og nå har det sittet i såpass lenge at det begynner å skremme meg. Bare jeg tenker maraton blir jeg nesten så skjelven at jeg har lyst til å legge meg på sofaen. Jeg er ikke syk - jeg er jo aldri syk (bank i bordet) men spesielt i dag har det vært skikkelig ille. Er det høsten? Maratonskrekken? Funderinger om en annen stor ting som kverner i hodet (som utrolig nok ikke har noe med løping å gjøre)?
Det ble to treningsøkter denne helgen ettersom torsdagsøkten ikke fikk plass hverken torsdag eller fredag. Torsdagsøkten tok jeg lørdag morgen, søndagsøkten ble på søndag - men i moderert form.

Å kjøre intervaller på morgenen er virkelig grusomt. Det var under denne økten at frykten tok meg. Åtte intervaller på 400 meter som hver skulle gå på mellom 84 og 88 sekunder. Det var langt utenfor "komfortsonen" som mosjonisten snakker om, og jeg hadde ikke krefter til å klare alle så fort. Jeg skal naturligvis ikke løpe i dette tempoet i Berlin, men følelsen blir antakelig like ille de siste ti, 15, 20, 25 (?) kilometerne... Hva er det jeg har begitt meg ut på?

Vel, for å se det positivt; skrekken har fått meg til å forhåndsbearbeide skuffelsen over å ikke klare drømmemålet (3:30). Fokus er igjen på det mer sannsynlige 3:45 (med mindre beina sier noe heeeelt annet på søndag).

Nå er det ren transportetappe frem til avreisen fredag morgen. Forhåpentligvis kommer (over)motet tilbake når Dag og jeg er på plass i Berlin.

Janicke

fredag 17. september 2010

Besatt og enspora

Det er nesten en besettelse. Neste helgs store prøve opptar enhver ledig krok av hjernens irrganger. Enhver mentalt ledig stund - ventende på toget, tiden før jeg sovner, rørende i havregrøtkjelen - fylles av temaer rundt Berlin Maraton:
- Hvordan blir været?
- Hva skal jeg ha på meg?
- Må jeg leie chip?
- Hvordan kommer jeg meg fra hotellet til startområdet?
- Orker jeg noe etter løpet eller er jeg like kjørt som sist?
- Klarer jeg målsetningen?
- Blir det trangt om plassen?
- Hva tenker jeg om maraton etter denne maratonen?
- Hvordan vil beina være de første kilometerne?
- Hvordan vil beina være de siste kilometerne?

Man kan bli smågal av mindre. Fordelen ved å bli så oppslukt er at man gleder seg til å komme igang og bli kvitt all usikkerheten. Jeg er ikke nervøs (ennå) - bare veldig klar.

Jeg forsøker å skåne omgivelsene for besettelsen, og unngår temaet for ikke å avsløre hvor enspora jeg er akkurat nå.

T-shirt-design hos New York Roadrunners marathon store.

Det begrensede perspektviet avsløres nok allikevel, for ingen andre temaer trigger noe i nærheten av det samme engasjementet hos meg som når noen (uforvarende) spør "var det ikke nå omtrent du skulle løpe?", "Er det helmaraton du skal løpe?", "Hvor lang er egentlig en maraton?" eller lignende. Vi får se om jeg har lyst til å snakke noe mer om det etter løpet.

Tredje hviledag på rad i dag. Det har blitt for mye jobbing de siste dagene denne uka. Hadde jeg vært på mitt hardeste kunne det gått i dag, men...vel...motivasjonen for å være så hard var bare ikke tilstede. I stedet sitter jeg på rumpa i sofaen og tenker på, og blogger om, å gjøre noe som er kolossalt mye tøffere enn  å ta en treningsøkt i kveld.

Janicke