lørdag 31. januar 2009

Pupper og sånn

Det er lørdag kveld og jeg sikler litt over småjentenes fargerike plastskåler med smågodt. Bortsett fra dét går slankekuren fortsatt veldig bra. Har smakt litt smågodt, men ikke mer enn at det dekkes av ukens "kosemerker" (ref Grete Roede). Denne gangen fikser jeg slankingen selv, men jeg bruker det jeg lærte den gangen jeg tok et minikurs for snart syv år siden. Denne gangen skal jeg også holde meg på riktig vekt - for resten av livet!

Kroppen min er nå hele fem kilo lettere enn den var for litt under fire uker siden. Hvor mye av det er fett? Fem liter? Har jeg hatt fem liter mer av sånn gulaktig fettmasse som jeg har sett på fettsugingsseanser på tv. Yukk! Hvor forsvant det i så fall? Uh, best å ikke tenke på det - bare være glad for å vite - og kjenne - at kroppen er mindre og lettere.

I god Grete Roede-ånd er det ikke bare veiing som skal til; Målebåndet for også svingt seg. Legg, lår, hofter, midje, byste, arm. Alle deler av kroppen skal under lupen. Viser nedgangen i kilo seg også i form av et lavere antall centimeter? Svaret er ja, og det er enormt motiverende når man synes at vektnedgangen har stoppet litt opp. MEN, og det er virkelig et MEN med store, fete bokstaver; Hvorfor i all verden går antallet centimeter mer ned rundt bysten enn samtlige andre målepunkter??? Hvorfor forsvinner fettet desidert raskest fra puppene?

To barnefødsler og runder med amming har satt sine spor, og med denne utviklingen kommer det til å bli et veldig trist syn når jeg har nådd målene mine. Jeg har riktignok ikke noe stort ønske om struttende, fyldige bryster a la Samantha Fox. Alt jeg ønsker er at de er litt "faste i fisken". Vel, det er nok bare å innse at push-up bh'er kommer til å være fast del av min påkledning inntil puppene for alvor forsvinner - seks fot under...



Kanskje kan man vurdere en liten fix etterhvert. Ja, om det blir for trist. Ikke for størrelsens skyld, men fastheten. Jeg vet ikke nok om hvordan resultatet i såfall kan bli. Er det ulemper forbundet med det? Jeg har hørt at det finnes grupper for menn som har fått psykiske problemer etter å ha tatt på silikonpupper. Jeg vil jo helst unngå å være skyld i noe sånt. Trenger man forresten silikon for å bare å "stramme opp" litt? Hvor mye ville noe slikt koste? Nei, dette krever nok litt research.

Resten av kvelden skal jeg ignorere alle negative puppetanker, motarbeide søtsuget, og i morgen er jeg klar for langtur. Tar sikte på 12 - 15 kilometer - gleder meg!

J

tirsdag 27. januar 2009

Mitt lille univers

Løpevenninnen min, Sassa, har reist hjem til husse og matte, så nå løper jeg igjen alene. Slik det føltes i dag (men dette kan forandre seg fort) er jeg overbevist om at jeg skal klare å fortsette løpingen. Dagens løpetur var veldig bra, jeg begynner å komme i god form igjen.

Uten fokus på Sassa og hennes potensielle snuseturer i grøftekanten får jeg tid til å se mer på omgivelsene, og kjenner igjen at det er noe spesielt ved å bo der man har vokst opp. Å fortsatt tråkke gatene man tråkket når skoene var ti nummer mindre. På mange av løpeturene mine løper jeg forbi husene jeg har bodd i, hagene jeg har lekt i, veiene jeg har gått, løpt og syklet til venninner ... og til kiosken for å kjøpe Bugg. Kanskje er følelsen sterkere fordi jeg har bodd andre steder en del år før jeg flyttet tilbake. Det har i og for seg vært litt blandet. Det er hyggelig å se igjen andre som enten har blitt boende, eller har flyttet ut og kommet tilbake, slik som meg. Noen er det ikke nødvendigvis så hyggelig å se igjen, og enkelte er det litt pinlig å se igjen etter ungdommens krumspring...

Igjen møter jeg mine medelever fra barne- og ungdomsskolen på den samme gamle skolen igjen. Men nå er det barna våre som går der. Det føles veldig rart å være foreldregenerasjonen der jeg selv var barn, og det er rart å se hvor forskjellig vi foreldre har eldes. Stort sett synes jeg egentlig at vi holder oss godt, men mange har lagret noen flere kilo fett og mistet mye av sine fyldige 80-tallsmanker. Det siste er kanskje like greit.

Jeg liker å tro at jeg ikke er stedsbunden, men jeg trives veldig godt i mitt lille lokale forstadsunivers. Hadde jeg synes det var like bra om jeg bodde på andre siden av byen, eller andre siden av landet? Hm, jeg vet ikke. Det er så mye som skaper dette universet mitt. Familiemedlemmer bor her, venner bor her, barnas venner, skole og barnehage. Det er vel bare å innse at denne kjærnefamilien har slått røtter. Forhåpentligvis er det røtter som kan tåle å tas opp og settes ned andre steder - om det skulle bli aktuelt.

tirsdag 20. januar 2009

Frihet med lisser

Det som gjør at jeg liker å løpe er frihetsfølelsen. Ved å velge løping som treningsform er jeg rimelig fri til å velge NÅR jeg skal ut på tur, og så er det i tillegg en deilig frihetsfølelse når man er der ute; bare sko mot asfalt, jord, stein, gress - eller som nå - snø, og mitt eget hode. Alt av huslige sysler får ligge, kranglende unger er ikke mitt problem, ubesvart e-post får ligge ubesvart en stund til og telefonen får ringe så mye den vil. Det er noe med det å bare kunne la tankene fly, løse verdensproblemer - eller i alle fall egne problemer - og få ideer til nye sysler, uten å bli avbrutt.


Løpere kan faktisk oppnå en slags meditativ tilstand, også kalt "Runners high". Det ensformige ved lyden av sin egen pust, de rytmiske hjerteslagene og skoene som treffer bakken gir en beroligende effekt og kan gjennom konsentrasjon gi en "løpende meditasjon". Dette er godt beskrevet blant annet under Endorphin på Wikipedia. Jeg skal forsøke å få til det en gang, for jeg tror ikke at jeg har nådd "runners high" så langt. Det er imidlertid et annet fenomen jeg har opplevd flere ganger, på lengre løpeturer; Følelsen av å plutselig få igjen godt med krefter når jeg trodde de hadde tatt helt slutt. På engelsk heter det beskrivende nok "second wind", og jeg lurer på om svenskene kaller det "andra andningen". Du sliter med å løfte beina, det føles som om lungene er tomme for luft og det er skikkelig tungt. Så, helt plutselig, bare letter det. Bena flyr, pusten er fin og det kjennes som om du kan fortsette i all evighet (det kan du riktignok ikke har jeg erfart, men det varer en stund). Second wind er også godt beskrevet på Wikipedia.

En årsak til at jeg ikke har opplevd runners high kan være at jeg liker å ha på musikk. Akkompagnerende musikk ødelegger for konsentrasjonen og roen som skal til for å nå meditasjon, men fungerer særdeles motiverende. Så lenge den er nøye utvalgt. En iPod proppet med låter i passende takt, og gjerne med ordentlig kraft, får fart på føttene. Forskning.no skrev i oktober i fjor at musikk på øret kunne få løpere til å gi ca 15% mer. Det stemmer helt klart for meg, og jeg har laget en løpeliste kalt "Run Ronny Ron" (noen som husker SkyTrax?) fylt med Madonna, Faith No More, Kraftwerk, Wham!, Gabriella Cilmi, Jamie Cullum, Fergie, Fatboy Slim, ABBA, Barry White, Björk, Gwen Stefani, Gnarls Barkley, John Legend, Justin Timberlake, Prince, Robbie Williams og mye mer. Kjører på mix slik at jeg ikke vet hvem som kommer, det gir et ekstra spenningsmoment. (c;

For meg er det ikke bare etter turen, når jeg har kommet hjem og kan slappe av, at det er godt å ha løpt. Jeg har stor glede av å være der ute også. Egentlig er det spesielt morsomt når det er drittvær - da føler man seg litt gal, og det er godt for en veldig "ordentlig" person. Slik var det i dag. Snø, snø, snø og sludd. Ikke så kaldt, men piskende snø. Nøyde meg med 40 minutter, men det var tungt og bra - og veldig godt også resten av dagen.

J

Omsider

Omsider har jeg klart å komme skikkelig igang uten at det skjærer seg fullstendig den fjerde dagen, eller ved første kaffe- eller middagstreff hvor jeg bare skal smake litt på desserten/kaffe-tilbehøret for å være hyggelig, men i steden ender opp med å tømme fatene (nesten). Er inne i den tredje slankeuken - starten på et nytt og bedre liv - og er stadig like motivert. Vektnålen (det vil si, jeg bruker digital vekt for å kunne få med desimalene) viser 3,5 kg mindre enn for drøyt to uker siden. Herlig!! Det beste er at det kjennes på klærne også.

Etter julen var det et mareritt å dra på seg olabukser; de gled faktisk ned fordi jeg var så feit - ikke fordi de var for store. Utrolig ubehagelig. Jeg hadde kost meg med mat, kaker, godis, nøtter, vin og øl hver dag i to uker, pluss at utgangspunktet mitt (ref tidligere blogg-innlegg) var dårlig. Ikke rart jeg nærmet meg "all time high". Det var egentlig bare en ting å gjøre - å komme igang!!!

Det har vært en stor hjelp etter nyttår, som jo måtte være starten for et godt nyttårsforsett, at vi har en hund på besøk. En irsk setter som ikke lar seg affisere av en løpetur på tross av at hun er over åtti år (hundeår) - snakk om lettbent. Hun må ut hver dag, minst én lang tur, og da kan man jo like godt løpe. Så i år har jeg løpt annenhver dag - pluss begge helgedagene. Dermed blir det fire løpeturer i uka.

Formen er virkelig under oppbygging, og selv om jeg blir sliten så løper jeg greit en mil. Dermed er jeg igang med fantasier om både halv- og helmarathon - henholdsvis Stockholmsloppet under 1:30 og Berlin Marathon under 3:45. Tøft - og muligens overmodig - men mulig. Berlin blir sannsynligvis først i 2010, selv om jeg tror det kunne være mulig i år også. Det er hyggelig å ha noen å skulle reise sammen med, og hos potensielle løpe-partnere er det mest vilje for 2010.

Det viktigste er at jeg nå er igang, og denne gangen skal jeg ikke drite meg ut og sprekke. Nei, nå SKAL jeg nå mine mål:
  • Ned ytterligere 9 kg (i alle fall 6)
  • Stockholmsloppet 2009 under 1:30
  • Berlin Marathon 2009 eller 2010 under 3:45
J