Førtitotusenetthundredeognittifem meter

42.195 kilometre (26 miles 385 yards) - det er langt det! Etter forrige søndags langtur har jeg reflektert forholdsvis mye over dette. Den langturen tilsvarte omlag to tredjedeler av en full maraton. Da hadde jeg ikke stort mer å gi. Riktignok løp jeg forholdsvis (alt er relativt) raskt, men jeg har jo egentlig en ambisjon om å holde den farten alle de førtitotusen-etthundrede-og-nittifem meterne i Berlin også. Å komme så langt ned mot 3.30 som kroppen min kan presses til. Det blir ufattelig tøfft, og jeg må bare fortsette å trene mye - mer faktisk - og bedre.

Før maraton-debuten i New York var jeg uvitende og optimistisk. Med unntak av i forbindelse med fødsel har jeg aldri hatt det så vondt, over så lang tid, hverken før eller siden. På tross av alt motiverende som var rundt. For amerikanerne kan virkelig lage fantastiske arrangementer. På startstreken kunne jeg se fem helikoptere henge i luften over oss løpere. Under broen som utgjør starten av løpet - Verrazano - lå båter som spylte ut vann i fargene til arrangøren.

Tusener på tusener av nutters på vei over Verrazano Bridge.

Før startskuddet gikk var det en vanvittig fortettet og nervøs stemning blant løperne, som forøvrig er i et imponerende vell av fasonger og størrelser. Så, når startskuddet gikk og eliteløperne fikk starte runget velkjente toner - høyt - utover området. Dah, dah, dahdahdah, dah, dah, dahdahdah. Og så Sinatras stemme: "Start spreading the news...". Snakk om gåsehud! New York, here I f**king come! Alt for mange tar ut altfor mye energi her - så også jeg. Tyve kilometere senere var det nesten tomt, og jeg hadde halve løpet igjen. Det ble veldig, veldig vondt!

Et klart mål er at det skal føles bedre i Berlin til høsten. Men å kombinere det med et sterkt høynet fartsmål er muligens en melkesyresprengende selvmotsigelse. Begynner jeg å få kalde føtter? Muligens. Kommer jeg likevel til å løpe Berlin Marathon til høsten? Definitivt! Akkurat som at jeg valgte å bli gravid med barn nummer to (riktignok nesten fire år etter barn nummer en) og først virkelig husket hvor vondt det var å ha veer når de dukket opp for andre gang ("Herregud - hvordan kunne jeg glemme dette??"), er jeg like naiv før mitt andre marathon som før det første. Barn nummer tre blir det ikke. Blir det tilsvarende med maraton? At jeg er dum nok til å gjøre det to ganger, men ikke tre?

Blek men glad - etter målgang i NY 2007

Belønningen - både for å slite seg gjennom en fødsel og et maratonløp - er fantastisk. Min opplevelse er at fødsler er hakket verre. Man har tross alt ikke noe valg når man er i gang. Å fullføre et maraton er en høyst frivillig sak, og kanskje nettopp derfor er følelsen etterpå så fantastisk.

Jeg skal være forsiktig nok til å kalle prosjekt "5 før 40" en ambisjon i stedet for målsetning, men fremover blir det full fokus (igjen - alt er relativt) på å forberede slik at maraton nummer to blir en mye bedre opplevelse enn nummer én.

Ja9que